Det fordummende i at rosabloggeres forretningspraksis ikke kan debatteres skikkelig

Dersom vi ikke snart kan diskutere rosabloggeres business uten å havne i skyttergravskriger så går vi ignorante tider i møte. Det er på tide å ta forbrukermakten tilbake. Og mediene må skaffe seg større baller og slutte å jatte med bloggerne, men heller utfordre dem.

Jeg har snart ikke tall på hvor mange ganger jeg har lagt meg med en tanke om et eller annet og tenkt at «dette var jammen meg lurt – det skal jeg skrive om», det skjer omtrent akkurat idet jeg sovner og vips så er det morgen, det er hverdag og matpakker og småbanning over at jeg ikke fant frem alt av klær til alle sammen kvelden før, og så stresser jeg igjennom dagen og jeg rekker ikke skrive. Borte er de lure tankene, og alt bare erstattes av en tanke om at det sikkert ikke var så veldig lurt allikevel. Men nå er det på tide å bruke et kvarter på å repetere noe av det jeg skrev mye om tidligere.

For en stund siden brukte jeg nemlig denne bloggen helt annerledes. Jeg brukte den nesten som en kamparena, i en kamp mot umerket reklame hos rosabloggere. Jeg skrev enormt mye om dette en periode og når jeg ikke skriver noe om det lenger nå så handler ikke det om at jeg ikke bryr meg om det mer, men mer at jeg føler at det ikke er så mye igjen å si. Jeg gikk allerede mer enn nok på repeat allikevel, for det hele var jo nesten som å snakke til en vegg.

Jeg mener fortsatt det samme. Rosabloggernes påvirkningskraft er større enn det er hyggelig å tenke på. Måten personlige hverdagsbetraktninger sauses sammen med salgsinnlegg er snedig utført og mange følger samme mal. Til syvende og sist handler det om å påvirke folk til å kjøpe et produkt. Det er vanskelig å kritisere denne virksomheten, fordi bloggerens person blir så nært knyttet til produktet de selger. Kritiserer man, så blir man lett sett på som en som er ute etter å hetse enkeltmennesker.

Kan hende er dette noe som vil endres. Det håper jeg. Det må vel til slutt kunne gå an å kritisere en virksomhet og en forretningspraksis uten at man skal bli utsatt for drittslenging. Jeg holder imidlertid ikke pusten, for fremdeles tror jeg det vil ta tid. Noe jeg derimot gjorde, var at jeg tonet det hele ned her på egen blogg. Det ble litt slitsomt å skrive om dette fordi det så lett førte til at bloggen ble en slags konfliktarena. I begynnelsen tenkte jeg at det bare var helt ok å stå i det, fordi jeg hadde vel et slags håp om at folk ville ta til fornuft innen rimelig tid. Jeg tenkte de ville se forskjellen på kritikk av en forretningsprakis og hets av enkeltmennesker. Men så enkelt var det visst ikke, for det kom stadig kommentarer som stilte spørsmål ved mine personlige motiver ved å skrive som jeg gjorde.

Det er i det hele tatt vanskelig å endre andre. Sånn er det jo i mange sammenhenger og jeg har brukt dette til å endre en del på hvordan jeg bruker sosiale medier selv. Jeg har i alle fall lært veldig mye igjennom hele denne prosessen. Jeg er blitt mer oppmerksom på hva jeg leser, på når jeg utsettes for reklame og på hvilken måte det skjer. Jeg er blitt opptatt av hvordan jeg skal, eller ikke skal, skrive om barna mine på sosiale medier. De skal få lov til å forme sin egen internettidentitet selv. Om dette (eksponering av barn) har jeg også forsøkt å si noe kritisk, om hvordan mange rosabloggere (og sikkert andre typer bloggere også) fyller internett med bilder og tekst av sine håpefulle. Jeg skjønner at det sikkert ikke gjøres for å være utspekulerte og kalkulerende markedsføringsmaskiner, men det gjøres fullstendig uten vett og refleksjon over hva en slik form for eksponering kan gjøre med barnas forming av sin egen identitet.

Og. Dersom fokus på reklamemerking var et minelandskap, så er i alle fall fokus på eksponering av barn det. For, som vi har snakket om en del ganger nå, så er det vanskelig å skille mellom hva som er dårlig dømmekraft, utspekulert markedsføring, hverdagslivspludring og trøblete forvaltning av foreldrerollen. Jeg synes ikke det er ok at bloggere bruker ungene sine til å selge produkter. Noe jeg savner, er at bloggerne selv viser tegn til å ville reflektere over dette.

Kan hende er det så enkelt som at mange av de med makt innenfor sosiale medier rett og slett har mangelfull arbeidserfaring og livserfaring. Når hverdagene i stor grad har gått ut på å se seg selv i speilet, så har det muligens blitt noe mindre tid til å sette seg inn i etiske dilemmaer, til å lese, til å samhandle med andre og til å utfordre sin egen praksis. For jeg tror at bloggerne har vært så dullet med og dikket med i både sine egne kommentarfelter og i omtaler i andre medier at de lett kan se seg blinde på sin egen fortreffelighet. Dersom noen kommer med kritikk ses det på som synonymt med hets og det er noen myter som forsterkes gjennom dette.

Jeg skjønner at den jevne bloggleser ikke har satt seg inn i hvordan markedsføringsmekanismer fungerer eller hvordan det sosiale samspillet mellom blogger og leser er mer kalkulert enn det først kan virke som. I vrimmelen av «takk, snille og søte du!» så er det kanskje ikke så lett å se at bloggeren skriver dette for lettere å kunne selge deg en idé om et liv med tilhørende produkter som du bare MÅ kjøpe for å kunne skaffe deg en flik av bloggerens liv.

Men jeg forventer etter hvert mer av de tradisjonelle mediene. Jeg forventer at de tør å utfordre bloggerne. Jeg håper avisene innser at de frem til nå har fungert som et mikrofonstativ for bloggerne og at det eneste resultatet er et fordummende medielandskap. Resultatet, dersom de tradisjonelle mediene skal fortsette hermingen etter rosabloggerne, er at vi som befolkning kommer til å bli dummere. Og da hjelper det liksom ikke hvor mange sko og vesker vi har.

Jeg håper mediene vil se på hvordan bloggerne eksponerer barn allerede fra før de er født, i den hensikt å pushe produkter. Jeg håper også annonsører våkner opp fra dvalen og forstår at samarbeidet med bloggerne lett kan bidra til å svekke etablerte merkevarers integritet og omdømme.

Men igjen, vi kan bare begynne med oss selv. Vi kan la være å handle hos de produsentene/forretningene som samarbeider med bloggere som ikke klarer å merke reklamen sin eller som «selger ungene sine» til høystbydende. Ved å bruke denne forbrukermakten vil vi vel snakke det eneste språket som denne typen virksomheten forstår. Det har nemlig åpenbart ikke hjulpet å appellere til fornuft og intellekt. Kan hende blir det bedre om man prøver å snakke direkte til bunnlinja.

Feriefrykt

Jeg har en slags frykt for forandringer. Kan hende skyldes det at jeg ofte er så dypt inne i det jeg holder på med akkurat der og da, slik at det er vanskelig å se for seg hvordan ting er hvis jeg skulle ha gjort noe annet. Det kan gjelde store ting i livet, og også forholdsvis små ting. Som ferie, for eksempel.

IMG_1160

I ukene før jeg skulle ut i ferie nå var jeg mildt sagt stresset.

Ferie!?! Hvordan i pokker? Det er jo ikke mulig? Alt for mye å gjøre, jeg mener… Alt For Mye. I hodet suste merkelige tanker om at jeg nesten ikke kunne ta fri, for hvordan skulle det gå da? Alt kom til å hope seg opp, folk ville bli gående uten oppfølging, det var ikke mulig! Jeg befant meg i et slags indre rollespill, en monolog som kvernet – jeg, den uerstattelige! Den behøvde!

Selvsagt er det ikke sånn. Selv om jeg er borte noen uker, så suser verden avgårde som den alltid gjør. Jeg trengs og jeg trengs ikke. Det er ikke sånn at mailboksen har vært stappfull i disse sommerukene. For ja, jeg har jo sjekket den – de første dagene jeg hadde ferie var jeg innom hver dag. For selv om pc-en nesten har støvet ned (den ville ha støvet ned om jeg ikke hadde tørket støv av den!) i løpet av ferien, så er det jo så enkelt å sjekke via mobilen. Svisj, svusj – så er man liksom på kontoret. Men nei – det var ganske rolig. Etter en ukes tid roet jeg meg selv også. Jobben forsvant litt fra hodet, jeg merket plutselig at hodet ikke hele tiden var travelt opptatt med Å Løse Ting. For sånn er jeg litt for mye, at selv om jeg har fri i helgene og på kveldstid, så kretser tankene gjerne om det som skal gjøres, må gjøres, burde, skulle, huff. Noen folk er flinke til å logge av, boote, ta helt fri. Det er ikke jeg. Ikke umiddelbart, jeg trenger tid.

båttur

I løpet av ferien ble jeg helt rolig i hodet sånn rent jobbmessig. All tid ble tilbragt sammen med familien. Døgnet fløt utover, det ble late morgener og sene kvelder. Dette har vært sommeren hvor husets yngste er blitt en samtalepartner og ikke lenger bare er en liten tass som kommer med noen ord her og der, nå formes det lange setninger og argumentasjonsrekker, det er humor, spøk, tristhet og glede. «Jeg elsker deg, mamma!». «Nei, ikke Albert Åberg! Det er kjedelig! Jeg vil se på Peppa gris!».

Vi har vært på båttur, en tur i København, på familiebesøk og vi har vært hjemme. Og etter kort tids fravær fra jobb så var det denne hjemmemodusen jeg gled inn i, det var den som ble meg, det er der jeg har vært nå.

Så.

IMG_1179

Jeg leste «Havboka» av Morten Strøksnes. Fint, altså.

Fredag kveld kjente jeg på en slags redsel for mandag. På mandag er det jobb igjen. Jeg gleder meg siden jeg er så heldig at jeg har en helt nydelig jobb, men jeg «gruer» meg også. Til at all denne nærheten som vi har vært så dypt inne i nå disse ukene skal forrykkes, at det skal bli hverdager hvor den ene dagen bare tar den andre, at jeg skal inn igjen i en slags «videre, videre, alltid videre»-modus. Det har vært så deilig å kunne være litt easy på at det ikke er så farlig om det blir litt sent, for vi kan jo sove lenge. Vi har tasset rundt med pysj en hel dag, til og med i dag har jeg stort sett bare gått rundt i ull, nærmest i en slags stille protest mot hektiske hverdager.

Så der jeg for noen uker siden var helt «jeg kan ikke ta ferie!» i hele hodet, så er jeg nå «hjelp, hvordan i alle dager skal det være å ikke ha ferie?». Da jeg fikk denne helt overveldende følelsen på fredag, så var det kanskje litt juksemakerpipelort, et slags rart puss som livet innimellom spiller en – for dette øyeblikket kom selvsagt på et tidspunkt hvor det var helt rolig i huset. Det skjer ikke så ofte, for å si det sånn. De to yngste hadde sovnet veldig tidlig, eldstedatteren var på overnattingsbesøk og sønnen satt og bygget på noen gamle pc-er. Det var ryddig (i det minste relativt sett) i huset og jeg hørte på P2. Typisk øyeblikk hvor det er enormt lett å bli overveldet og overstrømmende takknemlig helt inn til beinet. Jeg så på barna med ømme øyne og bankende hjerte og tenkte at sånn. Stopp. Her. Nå. Slik kan livet gjerne bare være for alltid. Jobben føltes som en del av en annen galakse.

Men hallo. Alle disse øyeblikkene som kom og gikk, de er jo øyeblikk. Fredagens ryddige hus er blitt natt til søndags rotete hus. Det er Lego, Kappla og doktorsett. Jeg er kanskje litt lei av NRK Super. Og i dag, da jeg tråkket på den førtifjerde Kappla-klossen og bannet både høyt og lavt, så gledet jeg meg nok innerst inne bittelitt til mandag allikevel.

På vei hjem fra København. Fine havet og rare himmelen.

På vei hjem fra København. Fine havet og rare himmelen. Litt skjevt bilde, men pytt.

Men før mandag kommer natt til søndag (som det ikke gjør noe at blir sen), og så er det hele søndag (hvor vi skal leve hele dagen som om morgendagen aldri kommer), og jeg skal huske på øyeblikkene med sakteliv og «jeg elsker deg, mamma!» når jeg om en liten stund sitter, løper og beinflyr på jobb og ikke skjønner hvordan jeg skal rekke alt sammen og herregud, nå må jeg løpe for å rekke å hente på SFO først og så i barnehagen, og søren at jeg glemte å ta ut noe fra fryseren og hodet fylles opp av NB!, NB!, NB! for det er så mye man må huske på bestandig. Da skal jeg fiske frem følelsen av stille glede og hvor gøy det faktisk er å bygge sandslott. For det kommer jeg til å trenge. Om fire måneder sitter jeg sikkert frenetisk og biter negler og fatter ikke hvordan i syke helvete det skal være mulig å ta juleferie. For ferie? Nei, dét går bare ikke an. Og så videre.

Det gjelder å kjenne seg selv.

Barnehjemsbestyrerens sønn

Boken har ligget i bokhyllen helt siden jeg kom hjem fra sykehuset etter at Saga ble født. Jeg kjøpte den mens jeg var på sykehuset, men jeg fikk meg ikke egentlig til å lese den – den virket så hard og jeg klarte ikke tenke. Siden det var trøblete omstendigheter i forkant av fødselen og jeg befant meg i en slags hybridtilstand mellom kjedsomhet og redsel, ble det aldri til at jeg leste noe særlig. Jeg så på iPad, leste litt i en og annen avis. Spilte Candy Crush.

Så gikk det to og et halvt år. Og før vi skulle reise på båttur for noen uker siden, fant jeg den frem, puttet den i bagen – og tenkte «kanskje nå!». Og det ble nå.

Jeg har lest litt i den omtrent hver dag de siste to ukene. Ikke så mye hver dag, for som regel har jeg ikke kunnet lese noe særlig før på kvelden (eller natta har det igrunnen blitt) etter alle de andre har sovnet. Det er noe sprøtt med døgnrytmen vår, det tar oss ikke lang tid før vi har forskjøvet døgnrytmen med flere timer. Jeg leser sakte, ikke bare på grunn av tidsklemme, men fordi jeg ikke orker å lese fort. Dette er kraftig kost.

Jeg har lest i avsky, undring, vemmelse og sterk fascinasjon. Jeg har måttet google, lese artikler, se dokumentarer og høre på snutter av Voice of Korea

Det er så sykt, det er så trist, vanvittig og jeg skjønner det ikke. Siden kunnskapen min om Nord-Korea er svært begrenset har jeg hatt nytte av å henvende meg til eksterne kilder. Helt overflatisk, selvfølgelig, jeg har ikke hatt mulighet til å gå så veldig inn i dette, så min kunnskap er mangelfull.

Siden jeg har snakket sammenhengende om Nord-Korea i over en uke, har jeg fått noen tilbakemeldinger fra familien om at det er blitt litt i overkant. Men det har vært så vanskelig å la være å snakke om det, jeg har måttet ventilere. Jeg blir sittende og tenke på det vanvittig bisarre i selve samfunnet Nord-Korea.

Jeg hadde egentlig tenkt til å skrive om selve boken , men jeg er jo bare halvveis. Jeg tror heller jeg logger av nå og leser litt videre i boken, Barnehjemsbestyrerens sønn,  av Adam Johnson.

Knut Faldbakken trillet en sekser på terningen da han anmeldte boken i VG. Anmeldere verden over har vært fulle av lovord og Adam Johnson vant Pulitzerprisen for boken i 2013.

Perfekt og uperfekt fasadejag

For en stund siden skulle man være perfekt. Det skulle være trim, hverdagslykke, grønne smoothies, vitaminshots, strøkent interiør og overskudd til både jobb, familie, tillitsverv og frivillig arbeid. Birkebeiner’n! Ungene leker og koser seg, i dag skal vi klatre! Shopping og champagne! Fallskjermhopp, juhu! Se hvordan vi pusset opp huset til svigermor og nå som vi endelig er ferdige med det så skal vi slappe av, vi orker ikke å dra på langtur nå, vi drar bare til hytta på fjellet, vi var jo på Marbella i mai. #yes #perfectlife.

chandelier-1082182_1920

Den er litt skjev, men alt kan jo ikke være perfekt hele tiden, haha! Foto: Pixabay

Alt skulle dokumenteres, både på Facebook og Instagram. Men hey, som overmenneskelig overskuddsmenneske så fikser man jo såpass, og det var hjerter og «flinke du» så langt øyet kunne se. Venninetur! Work hard, play hard! #elskerjobbenmin, #elskerlivetmitt, #bestefamilien!

Mat var ikke lenger bare mat, men skulle i tillegg til å være sunn, mettende, næringsrik og vakker også brukes til å inspirere andre. Se fremgangsmåte på snap! Oppskrift på bloggen! Rent og ryddig på kjøkkenbenken og i enhver annen krok av huset også. Slitsomt, nei! Har så mye overskudd fordi jeg elsker livet og er så heldig å få jobbe med det jeg engasjerer meg mest for og jeg har den beste familien! Verdens mest omtenksomme mann, nydelige barn. Harmoni.

Og så ble det plutselig litt umoderne, for hallo – den lykken der, den finnes ikke i virkeligheten, livet er ikke så lett, livet er familie, vaskemaskiner, kø på vei til og fra jobb og tre rette i Vikinglotto. Mange dager er slitsomme. For det er klart, når man er en aktiv flerbarnsfamilie hvor begge foreldrene jobber mer enn fullt og i tillegg skal sørge for aktive og innholdsrike dager og skikkelige ferier, kaker til avslutninger, engasjement i hjem-skole-samarbeid, god mat hver dag og at alle har alt de trenger til enhver tid, så er det slitsomt.

chaos-227972_1920

Oioi! Hva skjedde her? Mye å gjøre etter jobben med full oppussing av nyinnkjøpt fireetasjes enebolig uten heis (stress!) og fem barn som skal på både tennis, svømming, MMA og mindfulness! Måtte bare hive i oss noen rester mens verktøyet lå fremme på bordet, haha! #travelhverdag #ikkeperfekt // Foto: Pixabay (måtte ta et bilde fra Pixabay her, har jo ikke noe eget rot jeg kunne vist frem!)

Dermed ble det litt trendy å vise frem mislykketheten sin. På internett florerte det av protestbilder av slitne mødre på sofaen etter at ungene hadde lagt seg på kvelden, folk viste frem rotete kjøkkenbenker etter baking og screenshots av Endomondo med bevis på at man ikke hadde klart å løpe mila på under 45 minutter. Folk legger ut bilder av pupper som har endra utseende etter amming, svidde sommerkoteletter og formilder stolt og påtatt laidback at «i dag gir vi bare blanke, ungene koser seg med grandis i sofaen!».

Fy søren! Her snakker vi protest mot vellykketheten og fasadejaget!

Det er bare det at… Skal man kunne poste bilder av «mislykketheten» sin og få likes på det, så må man kanskje være ganske vellykka fra før.  Å vise frem «mislykkethet og tilkortkommenhet» blir forbeholdt de som allerede er gode på mange av livets status- og fasadeområder.

Jeg vet jeg ikke er perfekt. Jeg gjør mange feil hele tiden og har dummet meg ut omtrent siden jeg ble født. I perioder har livet vært helt på bånn. Men jeg klarer meg. Jeg har en fin familie, jeg har en jobb jeg virkelig liker og får være med på mange ting jeg engasjerer meg i. På en del områder er jeg ganske ressurssterk. Med vissheten om dét i hodet, så blir det lett å vise seg som ikke-perfekt i mange sammenhenger, både i det virkelige livet og på sosiale medier. Så jeg viser frem bilder av meg selv når jeg er syk. Hvis dere leser bildetekstene, så er det hentet fra statusoppdateringen jeg la inn sammen med de respektive bildene – så jeg er ikke noe bedre enn andre her. Legger ut bilder, og unnskylder meg etterpå over at de ikke er så fine, legger på filmnoir-filter og stakkars meg som er så sliten.

vic sliten og syk men har da i det minste dusja

Fra Facebook: Har dusja. Når man er i drittform er det alltid så vondt å tenke på å skulle dusje, og så er det jo så godt etterpå allikevel. #filmnoir #morgenkåpe Satser på bedre form i morra 😷😬 Sliten! Men dig med morgenkåpe, da!

vic sliten og syk

Fra Facebook: Nok et bilde fra anti-høyglanslivet. Nei, hu ække fra rennesteinen. Hu har bare bihulebetennelse. Slutter aldri å overraske meg hvor vondt det gjør! Noen ganger ser jeg bloggere og andre legge ut en stylet «sickfie», det orker ikke jeg. Vondt i hodet, kjennes som om nesa og øynene er på vei til å bli sprengt fra innsiden. Skyller med nesehorn og orker ikke engang å se på MasterChef Australia. Og da er det ille 😆 Har ikke tid til dette, jeg hadde jo så mye jeg skulle/burde/måtte/ville. Så hugs, kisses and TLC, pls! Knatringen og sprakingen i hodet er lyden av uka som gikk i dass, avtaler som må bookes om og helg som ikke blir hyggelig men bare gørr, grønn snørr og hodeimplosjoner. Så gah. 😨😶😐 – følte seg meh.

Og jeg har blogget om hvor dårlig jeg er til å lage kake.

IMG_8268

Nam!

Men alt det der, det er liksom ikke mislykka-mislykka. Det er på en måte bare humor, sympatisanking og et dårlig forsøk på å ta et Oppgjør Mot Den Etablerte Livsløgnen på sosiale medier.

Fryktelig mange er som meg. Unger, stressende dager, jobb(er) og generelt lav spa-faktor i hverdagen. Ved at vi som egentlig da har rimelig mange ting ok på stell, skal «kaste fasademaskene», så skaper det en slags skinnforståelse av et mer raust og inkluderende samfunn. At vi liksom tåler mer av hverandre.

Jeg er ikke så god til å bake. Men jeg er blitt ganske flink til å lage mat. Ved å legge ut et bilde av en schtøgg kake risikerer jeg ikke noe. Noen vil smile, og alt vil være godlynt. Bilder av at jeg ligger på sofaen og er sliten og/eller syk – det gjør ikke noe, for det er legitimt å være sliten etter å ha jobbet kjempemasse eller når man har bihulebetennelse. Å legge ut bilder av rot som består av klær man ikke har giddet å brette sammen, det er også veldig lett å legge ut som «Mitt Everest – klær, klær,klær så langt øyet kan se. #husarbeidfail».

Hva om hun som ikke har mer enn to klesskift til hvert av barna og ikke verken mat eller frukt til matboksen dagen etter legger ut det? Hva om hun tar bilde av  tre tomme matbokser og en liten bunke skittentøy og skriver at siden strømmen er tatt og alle klærne skitne, så har de ikke noe å ha på seg? Da er man kanskje for uperfekt på den ikke-legitime uperfekte måten.

«Inspirasjonen» til å skrive dette innlegget kom etter å ha lest om Antisupermamma i en KK-artikkel. Denne gangen betyr KK «Kvinner & klær» og ikke Klassekampen. Jeg skjønner jo hva Antisupermamma mener og hva prosjektet hennes dreier seg om. Men jeg tror ikke det egentlig bidrar til å løse så mye. Jeg har lest om ASM flere ganger før, og hvis jeg skal være litt vrien har jeg flere ganger tenkt at jeg synes hele premisset blir rart. For hun er jo ikke antisuper. Hvis hun er antisuper, da ligger listen for hva som er «godt nok» fortsatt så altfor høyt.

Det hjelper ikke helt når det har blitt en slags ressurssterk måte å gi faen på. Nå kan man jo himle litt med øynene av de som fortsatt er så korka og 2009 at de tror det er kult å vise frem perfeksjon. Og så kan man heller være ressurssterk 2.0 og legge ut bilder av hvor «menneskelig» man er.

Men. Noen folk har faktisk ekte problemer. Problemer som ikke handler om hvorvidt man orker å trene før eller etter jobb eller at det stress å lage tre kaker til sommeravslutninger fordi man har så mange barn.

For den som faktisk ikke har mulighet til å prestere  verken på den måten det perfeksjonsjagende eller det imperfeksjonsjagende samfunnet forventer, så blir det bare vanskelig uansett hvor mange bilder vi andre legger ut av stylede hjem og smoothielykke eller av bilringer og tomme potetgullposer.

Hei Stine

En liten melding her, til «Stine» som har kommentert veldig mye den siste tiden. Det er, som du ser, bare noen få av kommentarene som er publisert og jeg kan forklare grunnen til det om du sender meg en mail til Victoria (a) mamsi.no :)

Vil ikke du skal tenke at det er en rar form for sensur, men altså – jeg forklarer dersom du mailer meg.

Victoria

Dagen starter best med brød på terrassen

morgenlevering mamsi 1

I morgen tidlig, når jeg åpner døra for å snike hånda ned i postkassa for å nappe opp Dagsavisen, så kommer jeg til å kikke ned på terrassen, så kommer jeg til å smile, jeg bare vet det, for da ligger det brød og kanelboller der. Etter at jeg oppdaget Morgenlevering.no, jeg tror det var via en reklame på Facebook, så har jeg handlet brød og ymse gode frokostsaker der flere ganger og aldri, aldri, aldri mer har vi tørt brød, eller enda verre: ikke noe brød igjen , til matpakker.

For jeg vet ikke helt hvorfor, men det er slik at selv om dagligvarebutikkene nesten holder åpent så lenge at enhver burde klare å handle det man trenger innenfor åpningstidene, så er det ikke sjelden jeg har gispet til sånn ved ellevetida på kvelden, bannet og svertet og blandet sammen mel, gjør og det som skal til for å lage et eller annet jeg kan lage matpakker av.

morgenlevering mamsi 2

Første gangen jeg bestilte var jeg litt avventende. For det føltes så rart å bestille…brød på nett. Men vi handler jo alt mulig annet på nett også, så for all del – hvorfor ikke brød? Dagen etter første bestilling (man må bestille før klokka 21:00 kvelden før for å få brød levert morgenen etter) åpnet jeg døra litt forsiktig…var det noe der? Ja, det var det. Pent innpakket lå det der, og det var så ferskt og fint. Jeg husker ikke helt, men jeg tror jeg bestilte igjen allerede dagen etter, for det som er så sprøtt er at det ikke egentlig er noe særlig dyrere enn å kjøpe brød på butikken.

Det er nesten for godt til å være sant, og noe ungene i alle fall synes er så godt at det nesten ikke kan være mulig, er kanelknutene. I dag, etter vi kom hjem fra barnehagen, løp yngstefrøkna bort til skapet og bare på meg. Kanelbolle! Sa hun. Og jeg måtte bare si at det hadde vi ikke flere igjen av, men kanskje hun ville ha en brødskive? Og uansett var det jo ikke så lenge til middag! Da bare hun på meg igjen. Og jeg tenkte at morgenlevering.no – de har jammen meg gjort noe riktig. For de kanelknutene…de er gode.

Jeg håper de tjener penger, slik at tilbudet består. Jeg er faktisk så interessert i at de skal fortsette å levere morgenbrød til oss at jeg også har bestilt ting jeg vet at de har god DG på. For, brødene er såpass like i pris som det man får i butikk, at de sannsynligvis vil trenge at vi som handler også kjøper de store frokostpakkene og pakkene med kjøttpålegg.

I morgen når jeg åpner døra, så vet jeg at det ligger både herskapsbrød, loff, kanelknuter og kanelboller der. Og det gjør meg så glad.

Det står på nettsiden at brødet legges i postkassa, men ofte får ikke bestillingen vår plass i postkassa, og da legges det på terrassen. Det er ikke noe problem i det hele tatt, for alt er så godt innpakket. Jeg har vært kjempefornøyd med alt vi har bestilt.  Vi har prøvd chiabrød, koiebrød, loff og herskapsbrød, samt kanelknuter, bringebærmuffins (de er glutenfrie og litt smulete sånn som glutenfritt gjerne blir, men de var gode på smak), den store frokostpakka, sjokoladecroissanter, spansk spekeskinke, bringebærsyltetøy, havrekjeks med kirsebær, hylleblomstdrikk og smoothie. Nevnte jeg kanalknuter? Ja, det gjorde jeg visst. Herskapsbrødet er min klare favoritt og alt sammen anbefales på det sterkeste.

Områdene de leverer til utvides stadig, det er ikke mange uker siden jeg sjekket om det var mulig å bestille som en koselig gave til mamma, men da leverte de ikke til Hedmark. Det gjør de nå, så nå er det levering til hele Østlandet, samt Bergen/Hordaland.


Bildene er hentet fra nettsiden til morgenlevering.no – og jeg har fått tillatelse til å bruke dem. Takk til morgenlevering – jeg gleder meg allerede til å lage matpakker i morgen tidlig.

 

Meningen. Med. Livet (MML™)

Det er øyeblikk som kan, hvis man stopper og kjenner etter, romme alt som er nødvendig for å opprettholde livsvilje, livsglede og takknemlighet over å leve. I stad hadde jeg et slikt øyeblikk. Det varte kanskje i femti sekunder.  Et lite blaff, en hel evighet.



Vi satt i sofaen, de to yngste jentene og jeg. De med en iPad, enige om hva de ville se på, de så på hverandre med gode søskenblikk, armene forsiktig rundt hverandre. Enighet, ro, ingen kamp. Dyne på sofaen en sen søndagsmorgen, de hadde nettopp spist en yoghurt.

Jeg satt i den andre enden av sofaen, kikket ut av vinduet, under samme dyne, så på at det regnet. Og bare kikket, så, tenkte, var.

Jeg så at naboen har fått ny ytterdør og den var veldig fin og gjorde mye mer for huset enn jeg noensinne kunne tenkt at en ytterdør kunne gjøre og det har jeg aldri tenkt på betydningen av før, det var som en full makeover, kanskje det er sånn med meg også, at hvis jeg fikser et etter annet ved meg selv, så blir det som en slik ytterdør-oppgradering? Jeg lurer på hva som er min ytterdør.

Den gode følelsen av dyne. Dundyne på sofaen og å være akkurat passe uthvilt og akkurat passe trøtt. Kaffe i koppen. Svak duft av kanelboller. Regnvær, filmregn, barn i harmoni med hverandre, Glenn Goulds 1981-innspilling av Bachs Goldberger-variasjoner kombinert med en svak trekk fra det åpne vinduet og regn i økende styrke.

Det ene øyeblikket der inneholdt så mye livskraft. Det er slike øyeblikk hvor alt bare er verdt det, hvor jeg forstår hva som er meningen med livet.

Foto: Pixabay

Foto: Pixabay

Så langt vel i lykkelandet bestående av marengs, regnbuer og enhjørninger. For selv om det er herlig å oppleve de korte blaffene av intens «åh herregud, alt i hele livet stemmer og å oppleve femti slike sekunder er som en materialisering av selveste MML™», så er det jo sånn at det noen ganger er vanskelig å huske på dem når idyllen er brutt.

Når det er rot og klær og oppvask, og en roper at «jeg har bæsja!» og en annen sier «jeg har også bæsja!» og så var de plutselig ikke enige om hva de ville se på allikevel og jeg har sølt olivenolje på gulvet, sklidd i det, tatt Biola i kaffen istedenfor melk og det er fire (eller fem) runder med tørketromlede klær som må brettes – da er det noen ganger vanskelig å huske på hva jeg tenkte, følte, ja så sterkt og intenst opplevde bare litt før.

Og det med klær og rot og sånn, det er jo bare tulleproblemer, hverdagsproblemer, egentlig ikke-problemer, men bare hverdagslivet – og når det også inne i slike smågreier kan være vanskelig å huske på hvordan det nettopp var så harmonisk i hodet, så er det i alle fall vanskelig å huske på det når det virkelig stormer. Men jeg klarer det iblant.

Kunne jeg ikke bare ha sett ut av vinduet i stad? Mens de så på iPad i harmoni. Mens det regnet og jeg hørte på Glenn Gould. Typisk meg, så måtte jeg få det øyeblikket til å inneholde noe mer, noe grenseløst meningsbærende, meningsgivende, det kunne ikke bare være å se ut av vinduet, det måtte selvsagt bety noe. For jeg hadde jo egentlig bare tenkt til å skrive en liten sak om det helsefremmende i fullkommen lykke i femti sekunder, at et øyeblikk kan få positiv virkning dersom man klarer å fremkalle noe av den samme følelsen i andre situasjoner, men så tenkte jeg at herlighet, hva er dette for coaching-tanker, har jeg feber?  Og så ble det til at den følelsen fra i stad ikke var så fullkommen allikevel, for siden «idéen om  lykke»-tanken ble avbrutt av hverdagslivet, så ble på en måte idéen satt på prøve før den var ferdig tenkt.

Jeg klarer ikke konkludere. Annet enn med at folk er forskjellige. Noen vil ikke oppleve dette som noe å tenke over i det hele tatt. Noen vil kanskje ikke legge noe mer i en kopp kaffe i sofaen en søndag formiddag.

En kopp kaffe i sofaen er en kopp kaffe i sofaen.

Men sånn er det ikke alltid for meg. Det blir mer til at lykken over roen ved en kopp kaffe i sofaen (med Glenn Gould som lydspor, mens ungene er i full harmoni og det blåser en mild trekk inn på meg, slik at huden blir kald og jeg er akkurat passe alt) blir så betydningsfull. Og det er da jeg lurer på om de som ikke tenker så mye over det som skjer kanskje har høyere gjennomsnittsglede enn den som opplever både lykke og sorger mer intenst. Og er egentlig gjennomsnittsfølelsen noe å trakte etter? Jeg vet ikke. Jeg får kanskje hente frem igjen det øyeblikket fra i stad. Kjenne etter.

Mammakaker og mammakaffe

Det er sommeravslutningstid og høysesong for kakebaking. For kake hører jo med og på skoler landet over dekkes det langbord etter langbord med kakefat med navnelapp under. Mange av kakene likner hverandre til forveksling. Toro gnir seg i hendene og det er sjokoladekake, muffins og brownies fra pose så langt øyet kan se. Det plager meg ikke et sekund.

Foto: Pixabay

Foto: Pixabay

En kake av den mest eksklusive sort

Jeg spiser veldig gjerne kake fra pose og det samme gjør ungene, og ikke minst er det enkelt og lettvint og dessuten skal det kanskje lages kake både til barnehagefesten, skolen, korpset og fotballaget.

Det er imidlertid noe som muligens er enda mer eksklusivt enn hjemmelagde kaker, og det er pappalagde kaker. Det er travle tider og det er best man er effektiv og det samme tenkte nok kanskje den som sendte ut en sms til en av mine facebookvenner hvor det stod:

Hei alle sammen! Onsdag 22 er det avslutning for 10 trinn. Det blir kaffe og kaker etterpå, og vi ønsker derfor at guttemammaene baker en kake, eller tar med noe oppskåret frukt feks. Og jentemammaer tar med kaffe og evnt melk og sukker. Kan leveres i kantina før velkomstdrink. Hilsen trinnkontaktene. (sic)

Guttemammaer og jentemammaer?

Det er jo klart. Hvis guttepappaene og jentepappaene skal bidra med noe, så er det sikkert med bæring av stoler, fiksing av lyd og transport. Machogreier. Guttepappaer lager vel ikke kaker og det kunne vel ikke falle inn en jentepappa at han skal ta med en kanne kaffe. Sannsynligvis aner ikke guttepappaer hva kaker er laget av engang, langt mindre hvordan de lages, for guttepappaer lager verken kaker eller mat, såfremt det ikke er store biffer eller grilling av hel gris. Jentepappaer kaster sikkert ikke bort tiden på å koke kaffe, det blir altfor femi. Dessuten kan man ikke få melk, sukker eller gud forby kakestrøssel på ekte oljetilsølte mannfolkhender. Sånt noe femikakekaffegreier har man vel tross alt mammaer til.

I det minste har de velkomstdrink på 10. klasseavslutningen. Siden den garantert ikke inneholder alkohol er den sikkert laget av jentemammaene. Jentepappaer gidder ikke lage velkomstdrink hvis den ikke inneholder sprit. Og girlandere og pom poms? Det kan du bare drite i å spørre en guttepappa om å henge opp. For hvis han skal pynte (og det gjør han helst ikke) så skal det være med supporterskjerf og snusbokser. Menn må få være menn. Baking er for kvinnfolk! Tenkte trivselskontakten idét sms-en anno 1950 forsvant ut til alle foreldrene på 10. trinn.

Juni, juli, jul

Å kunne lukke øynene og trå forsiktig med nakne føtter mot kalde fliser. Å snu dyna og pakke seg inn og kjenne det kjølige stoffet omslutte kroppen. Å blunke hardt og lenge for så å åpne øynene og ta inn det jeg ser.

Hvor er det jeg er?

Jeg er hjemme, jeg er på båttur, jeg er på jobb, på dugnad, jeg er på et hotellrom på ferie. Jeg er i huset vi har leid flere ganger i Assens, jeg er i Roma.

Jeg er på det hotellrommet vi bodde på da vi var i Praha, det fantastisk fine rommet som vi fikk etter at Andreas først hadde måttet gå ned i resepsjonen og se på de som jobbet der med et dette var vel ikke helt det vi ble enige om-blikk, for det første rommet vi fikk så ut som om det var en scene i en pornofilm, hele rommet var bare en diger seng, den stod på skrå og sengegavlen var trukket med leopardmønster og dørkarmene og møblene var fulle av riper, hakk, sår – etter kofferter som var trukket inn og dunket borti, for rommet var så lite og møblene så store og det var hakk overalt etter mennesker som ikke hadde klaget, men sikkert bare lagt seg ned i den leopardmønstrede senga og kanskje hadde de sett på hverandre før de sovnet og kanskje hadde de smilt og tenkt at dette var da veldig så pornografisk, da. Men vi fikk et nytt rom og de skulle ikke bare kompensere for the inconvenience Mr. Edwards, de skulle overkompensere og vi fikk en suite hvor det var fire og en halv meter opp til taket og jeg kikket opp i taket og tenkte på han som hadde mosaikkflislagt det taket og det var så vakkert.

Taket var som et kunstverk og flisene på gulvet var svale og jeg satte fra meg veska og tenkte at det var så fint der, ta det inn, sa jeg til meg selv, ta det inn og nyt det, verdsett det, dette er nå, om en uke er det et minne, da er det noe som var, men ikke er, det er nå. Jeg tenkte nå, da vi så på solnedgangen på tuppen av Hydra og jeg tenkte det er nå, nå, nå, nå. Kelneren hadde nettopp satt one kilo red wine på bordet og solen forsvant og det ble mørkere, for det blir det alltid når solen går ned, og så er det sceneskifte, en annen tilstand som overtar og jeg vet egentlig aldri om det som overtar etter en dramatisk solnedgang er ro eller om det er skuffelse. Nå! Tenkte jeg da vi satt på Amalour etterpå og jeg fikk strawberry daiquiri og jeg drakk den og tenkte at jeg liker ikke strawberry daiquiri, men jeg elsker denne, for det var som en eksplosjon av jordbær og alt bare stemte. One more, please.

Når vi legger til med båt og alt kan skje uten en lyd, det er ikke hoiing og dunking inn i brygga, for dette kan han, og siden han er så god, han er best, så får det nesten meg til å se flink ut også. Jeg kan hoppe i land, pålestikk, sånn. Tau, sol og salt smak i munnen. Etterpå når ungene kanskje har badet og vi har spist og det blir rolig og jeg kan sitte med bok ute og kanskje har jeg et glass musserende eller en kopp kaffe og jeg blir sittende med boka i fanget og se på at sola går ned. Da kan det føles helt surrealistisk at det er så rolig. Da er det som om alt stresset bare noen timer før aldri har eksistert.

Eller som akkurat nå, hvor det er stille kveld hjemme og jeg har hatt så vondt i hodet hele dagen, men akkurat nå er det maksimal effekt av smertestillende og det går an å ha øynene på skjermen en liten stund. Jeg kunne ha ligget på sofaen, jeg kunne ha brettet klær, men jeg måtte skrive dette rare her. Jeg lurer på forskjellen på å skrive som en gal og å skrive som en gal.

Hele livet er fullt av øyeblikk. Når jeg lukker øynene og åpner dem og jeg ser noe annet enn i går. Vi reiste til Roma og jeg så på utsikten fra hotellverandaen, fantastisk utsikt over Vatikanet og jeg tenkte på at i går på denne tiden var det familiemiddag og nei, ikke søl så fælt da! og jo, du må spise! og nå ser vi ut over Vatikanet. Jeg er på jobb, er hjemme, er på stranden med ungene. Jeg går på kalde fliser på kjøkkenet og verden stemmer. Nytt sengetøy uten sand fra barnehagen. Sengetøy med sand fra barnehagen. Begge deler inneholder noe fint.

I morgen er det siste skoledag før sommerferien og jeg aner ikke hvor det ble av året, men jeg vet aldri hva som egentlig skjer, skjedde, har skjedd med tiden, for det er som om det var sommerferie i stad og hvis noen hadde sagt at det er ikke sommerferie, det er juleferie, så hadde jeg ikke protestert, med øynene lukket igjen er jeg utenfor tid og rom og jeg aner ikke om det er juli eller om det er jul, det kunne ha vært hva som helst.

Jeg lukker øynene og åpner dem. Det er bare omgivelsene som endrer seg, har jeg tenkt mange ganger, og noen ganger er det TV-en jeg ser og andre ganger er det en mann som smiler fornøyd etter å ha lagt til båten, eller jeg ser på sovende barn; barn som vil eller ikke vil, det kan være et glass med Dolmio Al Forno eller en spiseskje med Nutella. Det kan være hverdagene som kommer etter hverandre, fort, fort, fort går dagene og jeg rakk ikke, rekker ikke, er det egentlig mulig for noen å rekke dette, og så er jeg utakknemlig og glemmer hvor heldig jeg er, for jeg har alt, jeg har alt i hele verden, jeg har familie, jeg har jobb, jeg har nakne føtter på kalde fliser og jeg får varme klemmer. Jeg kan lukke øynene og jeg kan åpne dem og uansett hva jeg da ser, så er det noe jeg har valgt selv.

Jeg tenker på det når jeg stresser og kaver og tror jeg strever, for jeg gjør ikke det, vi er blant de heldigste i hele verden, jeg kan velge, jeg kan velge om jeg vil ha det varmt eller kaldt om det skal være travelt eller rolig, jeg kan velge nesten alt hele tiden og det spiller ingen rolle om det er jul eller juli.