Om magebilder

Debatten raser, visstnok, etter at toppblogger Caroline Berg Eriksen også etter sin andre fødsel valgte å publisere et magebilde. Det kommer ikke akkurat som noe balltre, dette var overhodet ikke overraskende og debatten er som forventet.

Foto: Pixabay // Unsplash

Foto: Pixabay // Unsplash

På den ene siden av diskusjonsgjerdet finner vi tilbederne, som overstrømmende fyller kommentarfeltene i bloggen, instagram, facebook og ymse nettaviser med lovnader og ros. De synes bildet er fantastisk, bloggeren selv er intet mindre enn helt utrolig og dette bildet er så inspirerende atte hjelp. Fra motsatt side kan vi lese mer kritiske stemmer som bringer til torgs gamle argumenter om at bloggeren åpenbart ikke forstår hvilken negativ innvirkning dette overdrevne kroppsfokuset har på samfunnet som helhet og helt spesielt de som sliter med negativt forhold til eget selvbilde, til kropp og mat. Intet er altså nytt under solen, for alt dette har vi hørt mange ganger før. Intet er åpenbart heller nytt under kjolen til bloggeren, for det kan vi se med egne øyne.

Jeg blir ikke provosert. Bare litt oppgitt og kanskje litt irritert.

Bildet er, etter mitt syn, ikke i seg selv provoserende. Store norske leksikon definerer ordet «provosere» slik:

«Provosere, fremkalle, uteske, egge; opphisse, tilskynde til drastisk (mot-)handling.».

Hos meg fremkaller ikke bildet noe som helst annet enn oppgitthet.

Jeg blir oppgitt over nettaviser som hiver seg på «nyheten» om magebildet og som tydeligvis mener det er så viktig å være raskt ute med å skrive om saken at de ikke engang tar seg tid til å lese korrektur på nettartiklene. Tydeligvis var det viktigere å lansere noe raskt, få hentet inn noen eksperter og noen som kunne Si Noe. Jeg synes jeg ser det koker på desken i de ymse avisredaksjoner. «Bare finn på noe! Si noe! Dette er breaking news! Vi må si noe, mene noe, et eller annet, samme hva!».

Jeg tror ikke noe på at Caroline Berg Eriksen postet bildet på instagram av de grunnene hun selv oppgir. Bilde og tekst henger ikke sammen. Ser man isolert på bildeteksten, som handler om at enhver har rett til å føle seg stolt over egen kropp, så er det kanskje ikke noe galt med det. Jeg er jo enig at alle kan være stolte over hva kroppen er i stand til, kroppen som har båret frem et barn, et mirakel, det er fantastisk og alt det der.

Det er ikke noe galt i å være stolt. Det er ikke noe galt i å være slank. Det er heller ikke noe galt i å ha fint undertøy selv om noen går rundt med sykehustruser og ikke ville ha orket tanken på å løfte melkesprengte bryster inn i en lekker BH. Det er helt ok, det er ikke dét kritikken dreier seg om.

Dette handler ikke om stolthet. Det handler om penger.

Jeg er lei av at diskusjonen polariseres inn i et «med oss eller mot oss»-narrativ. Dette narrativet passer bloggerne godt, det er et bilde de har jobbet iherdig med å bygge opp helt siden rosabloggerne satt i senga på jenterommet og skrev om lipgloss og dagens outfit. De har bygget businessen sin rundt å fremdyrke og overdrive en elsk/hat-relasjon. Der verden har gått fremover og mange er blitt mer SoMe-smarte og oppmerksomme på markedsføringsmekanismene bloggerne har profesjonalisert til (de velmanikyrerte) fingerspissene, spinner fremdeles enkelte bloggere rundt som om de fremdeles tror det er totusenogni. Det tyder på en grov undervurdering av leserne. For dette instagrambildet handler ikke om å være forbilde, anti-forbilde, eller om å være til inspirasjon eller som en provokasjon med samfunnsbrodd. Dette bildet er utelukkende knipset og publisert fordi de kan tjene penger på det.

Bloggerne deler ikke livet sitt med verden fordi de er søte, snille, rause og uskyldige. Dette er business. Det er bare å tenke på hva boost i lesertallene gjør med annonseinntektene. Selv om mange reagerer på bloggeres trang til å overeksponere kroppene, husene, livene og barna sine på internett, så vil de fortsette med det. Fordi det funker. Fordi de tjener drøssevis av penger på det. Caroline Berg Eriksens instagramstunt handler ikke om en empowermentbevegelse om at alle kropper og mennesker er unike og at det burde være rom for ulikhet. Det handler om branding, klikk og penger.

Det kommer ikke noen overraskelser

Jeg sitter ikke akkurat og lurer på hva neste utspill fra bloggeren vil være. For jeg har hørt det før. Jeg vet at det vil dreie seg om at de som kommer med kritikk er misunnelige og ikke forstår at en tynn kropp er like verdifull som en tykk kropp med strekkmerker på magen og lårene. Jeg vet at diskusjonen vil redusere kritiske røster slik at kritikken sidestilles med misunnelse og smålighet. Jeg vet at det kommer til å komme motrøster fra mindre misantropiske folk enn meg selv og jeg vet disse motstemmene vil forsøke å få dette til å bli en konstruktiv kroppsdebatt og at de vil prøve å få bloggeren til forstå at hun med å fronte et slikt kroppsfokus bidrar til at folk blir usikre på seg selv.

Men det er ikke noen vits. Det kommer ikke til å endre noe. Her er det kun døve ører og tomme blikk. For det som er bloggerens fordel, er at uansett hva som diskuteres, så vil de tjene på økt antall klikk. Det eneste som kan endre dette, er at de eneste som faktiske har den reelle makta over bloggerne (og da er det selvsagt annonsørene jeg snakker om) endrer på sine strategier og får et mindre bevisstløst forhold til hvem de ønsker å samarbeide med og hvem som skal profilere deres merkevarer.

For, det nytter ikke egentlig å argumentere med fornuft når man diskuterer blogg.  Det er nemlig ikke fornuft som bestemmer i bloggerland. Det er pengene. Og bloggerne kommer neppe til å si tydelig at «vi gjør det vi gjør, ikke fordi det er smart, klokt eller samfunnsnyttig – vi gjør det bare for å prøve å provosere (eller «inspirere» som det kalles på bloggsk) slik at vi tjener litt mer penger»,  Det betyr i praksis at selv om mange er sterkt uenige i det bloggerne gjør og bloggerne innimellom forhåpentlig reflekterer nok over egen virksomhet til at de tenker et lite uh-oh idet de trykker på publiseringsknappen, så vil det ikke skje noe som helst før annonsørene slutter å bruke pengene sine på på bloggerne.

I mellomtiden fylles internett av magebilder, tullete og overpolariserte diskusjoner, barn som opptrer som tilbehør, skjulte reklamesamarbeid og annet nonsens.

5 svar

Tusen umulige følelser som herjer rundt som en kakafoni i hodet og kroppen

Jeg funker sånn her. Fra det dypeste dyp til det svarteste hav til den strålende og skinnende sola. I løpet av en dag er jeg gjerne innom et vell av ulike sinnsstemninger, og det er slitsomt, et mas og samtidig en stor glede.

Uten filter. Neida.

Uten filter. Neida.

Ingen kan oppleve en høstdag som meg! Sa jeg til meg selv en dag i fjor høst, det var gnistrende sol og løvet var oransje og jeg kjente den kalde gode lufta mot kinnet, gikk så fort jeg kunne mot bussen etter jobb og livet var på gli, det føltes som om alt fløt, alt stemte. Så, da jeg hadde satt meg på bussen var det som om jeg ble slått i brystet, det bare snørte seg sammen og det var som om hundrevis av sorger jaget igjennom meg. Jeg lukket øynene og det var som om hele jeg var øyelokk. Tunge øyelokk som jeg aldri ville åpne igjen. Men jeg gjorde jo det, jeg åpnet øynene, trykket på stopp-knappen, gikk av, ut, hentet i barnehagen, gikk hjem.

Jeg tenkte: Når vi går sammen sånn, er jeg koblet fra mitt eget hode, jeg er ikke lenger bare enten ekstroverte eller introverte meg, jeg er mamma, jeg har en funksjon som er større enn meg selv og det er godt. Så enkelt livet er og så vanskelig samtidig.

Sol, sol, sol.

Sol, sol, sol.

Så lenge jeg kan huske har jeg ønsket å være annerledes enn jeg er.  Jeg skulle ønske jeg kunne være en av dem som føler stabilt, som ikke blir så engasjert, som ikke blir så lei seg. Min glede og min ulykkelighet er ikke bare blaff av følelser, jeg kjenner det fysisk. Det sitrer i hendene, det dirrer i panna. Jeg klemmer jekslene sammen så det knaser i hele hodet. Jeg kan bli så rørt av en vanndråpe at jeg begynner å grine.

Noen dager er grinedager. Ikke nødvendigvis slik at jeg går rundt og griner, men det er vemodig og hard sorgfølelse i hele kroppen. Fra tåa og opp til øret kan jeg kjenne det, det hugger til og jeg blir fylt av en dyp følelse av sterk sorg omgitt av ingenting. Det er kanskje vanskelig å forstå det, men se for deg en svart ball, hard, sammenknytt, kompakt. Den er tung, den er som en meteoritt. Men, rundt den – der er den omgitt av ingenting. Det er ikke gradvis, det tones ikke ut, det er ingen myke overganger og duse kanter. Det er en hard meteoritt med et evig ingenting rundt. Når jeg får den følelsen er det som om den vil vare for bestandig. Men det gjør den jo ikke, den varer ikke bestandig, den varer ikke engang lenge, det er der en stund og så er det borte. Det er den harde tristheten. Hard, som i  betydningen fast, kompakt. Jeg er glad den bare er der litt om gangen, for om man er slik lenge er det som om en selv og livet blir utilgjengelige for hverandre.

Men det finnes andre tristheter også. Den vare, den skjøre, den vemodige. Håpløs tristhet og håpefull tristhet. Det er ufrivillig komisk tristhet, som når jeg ikke klarer å slutte å grine når jeg ser reklamefilmen fra Tine om moren som har laget mat til sønnen sin i år etter år, hun har lekt fly med pannekaker inn i munnen, hun har løpt rundt, hun har kjeftet, hun har trøstet. Og så, på slutten av reklamen, når han er blitt stor og har med en kompis og spiser middag sammen med moren og de bare går fra henne før hun er ferdig med å spise og hun sitter igjen, alene og spiser videre, og så snur han seg brått, går mot henne igjen, stanser opp, kysser henne på kinnet og sier takk for maten. Da kan det hende, dersom det er en sånn dag, at jeg kan bli så usigelig trist. Og så må jeg le fordi det er litt komisk å bli så trist-rørt av en reklamefilm. Men den bare fanger en serie stemninger på en gang.

Men det er som jeg tenkte på den høstdagen i fjor, at det er ikke bare tristhet som herjer, jeg kan være jublende også. Av nær sagt ingenting. Dugg! Sol! Morgenbladet med kaffe! Netflix! Å gå til bussen!

Det svinger. Jeg er en sprettball, en vind, en stein. Jeg synker ned og jeg fyker opp igjen. I det minste føler jeg meg levende, har jeg sagt, med strålende smil og med sammenbitte tenner. Og det er sant. Jeg er et foto uten filter.

3 svar

Om skrivesperre og ord som ikke vil komme til uttrykk som ord

For å forklare. Jeg kan få en idé, det skjer helt impulsivt, en eller annen hverdagssituasjon som plutselig bare vekker til live en hel historie, en historie i flere lag, med ulike plot og det kommer umiddelbart mange forskjellige vinklinger inn i hodet.

Det kan skje av de minste ting. Som oftest er jo livet mitt mest fylt opp av trivielle hverdagsaktiviteter, det er sjelden jeg gjør noe ekstraordinært. Da er det jo kanskje litt flaks at assosiasjonene kommer så spontant, det er jo alltid noe det går an å skrive om.

Vel, hadde jeg bare klart å omsette alle de impulsive emosjonene som strømmer igjennom kroppen til ord, da. Ord jeg kunne ha skrevet, ord noen kunne ha lest. Men som regel skjer ikke det. I går, jeg tror det var i går, så løftet jeg opp en pakke med doruller, en sekspakning, jeg skulle bære to ruller opp og fire ruller ned, og så vips – bare av det lille der, så kom det en lang tankerekke inn i hodet. En slags god beskrivelse av «dette har jeg gjort før»-følelsen, det var som om alle de gangene jeg hadde gjort akkurat dét før, altså tatt med to ruller opp og fire ruller ned, det var som om alle hendelsene skjedde samtidig. Som om alt jeg gjør skjer samtidig. Alt jeg har gjort, fra jeg ble født og frem til nå, at det skjer i ett eneste øyeblikk, litt som når man drømmer og det er helt vilt, det er vill flukt ned slitne trapperom for å gjemme seg for livsfarlige banditter og nei, det var visst et tivoli der! Og der er dronning Sonja, herlighet, det er en parade, det er fullt av folk her, og pokker jeg skal holde foredrag men aner ikke hva jeg skal si og shit, shit, shit jeg har glemt å hente ungene i barnehagen, eller jeg husker ikke engang om jeg i det hele tatt har barn! Har jeg barn? Hvorfor ligger jeg da i en hengekøye hvis jeg skal hente barn? Og vent, hengekøye? Var det ikke nettopp vill flukt og et tivoli og dronning Sonja?

Sånn drømmer jeg. Intenst og detaljrikt. Drømmene mine er så fulle av detaljer, det er helt vanvittig hvordan hodet jobber, hvordan bildene er mer virkelige enn livet selv på dagtid. Jeg går ned i en undergang og det er grafitti der, noe er stygt, meningsløse tagge-krusseduller, men noe er som kunst omtrent, og der går det er mann med en hund, den går ikke i bånd, men den går helt inntil mannen og så stopper de og ser på meg og det er da jeg ser at ingen av dem har ansikter, det er bare store hull der ansiktet skulle ha vært. Og mannen har en lang frakk, han er en ansiktsløs spion og det er Sovjet-hemmeligheter og jeg er ikke bare på vei til et tilfeldig sted eller for å hente barn, nei – jeg er på oppdrag.

Sånn, sånn bare fortsetter det i et rasende tempo. Hodet jobber når jeg er våken og det jobber videre når jeg sover. Ikke at det er noe ekstraordinært ved det, for det er jo sikkert mange som har det sånn, men det stopper liksom aldri.

Og skrivesperren, jeg tror den oppstår fordi det skjer for mye på en gang i hodet, for der det virket så naturlig å skulle skrive om å ta med to doruller opp og fire ned for bare et øyeblikk siden, så forsvinner jo hele historiens kompleksitet nesten med en gang, det er som om historien bare renner ut av hodet og jeg aner ikke hvor de blir av. Det er som en drøm, en intens drøm hvor det har skjedd helt vanvittig mye og så innser man etter man har våknet opp full av inntrykk at hele denne drømmen må ha blitt drømt i så raskt tempo, at det kanskje også i drømme er slik at ting som later til å skje etter hverandre i rekkefølge egentlig skjer samtidig?

Det er umulig å skrive om et blaff. Og hvem er det som vil lese om doruller uansett.

Ny kategori! Timinutterstekst. Ikke bruke mer enn sånn cirka ti minutter. Innfall som popper inn i hodet. Livet som det skjer mens det skjer og de ordene som tilfeldigvis ville komme.

 

 

4 svar

Det fordummende i at rosabloggeres forretningspraksis ikke kan debatteres skikkelig

Dersom vi ikke snart kan diskutere rosabloggeres business uten å havne i skyttergravskriger så går vi ignorante tider i møte. Det er på tide å ta forbrukermakten tilbake. Og mediene må skaffe seg større baller og slutte å jatte med bloggerne, men heller utfordre dem.

Jeg har snart ikke tall på hvor mange ganger jeg har lagt meg med en tanke om et eller annet og tenkt at «dette var jammen meg lurt – det skal jeg skrive om», det skjer omtrent akkurat idet jeg sovner og vips så er det morgen, det er hverdag og matpakker og småbanning over at jeg ikke fant frem alt av klær til alle sammen kvelden før, og så stresser jeg igjennom dagen og jeg rekker ikke skrive. Borte er de lure tankene, og alt bare erstattes av en tanke om at det sikkert ikke var så veldig lurt allikevel. Men nå er det på tide å bruke et kvarter på å repetere noe av det jeg skrev mye om tidligere.

For en stund siden brukte jeg nemlig denne bloggen helt annerledes. Jeg brukte den nesten som en kamparena, i en kamp mot umerket reklame hos rosabloggere. Jeg skrev enormt mye om dette en periode og når jeg ikke skriver noe om det lenger nå så handler ikke det om at jeg ikke bryr meg om det mer, men mer at jeg føler at det ikke er så mye igjen å si. Jeg gikk allerede mer enn nok på repeat allikevel, for det hele var jo nesten som å snakke til en vegg.

Jeg mener fortsatt det samme. Rosabloggernes påvirkningskraft er større enn det er hyggelig å tenke på. Måten personlige hverdagsbetraktninger sauses sammen med salgsinnlegg er snedig utført og mange følger samme mal. Til syvende og sist handler det om å påvirke folk til å kjøpe et produkt. Det er vanskelig å kritisere denne virksomheten, fordi bloggerens person blir så nært knyttet til produktet de selger. Kritiserer man, så blir man lett sett på som en som er ute etter å hetse enkeltmennesker.

Kan hende er dette noe som vil endres. Det håper jeg. Det må vel til slutt kunne gå an å kritisere en virksomhet og en forretningspraksis uten at man skal bli utsatt for drittslenging. Jeg holder imidlertid ikke pusten, for fremdeles tror jeg det vil ta tid. Noe jeg derimot gjorde, var at jeg tonet det hele ned her på egen blogg. Det ble litt slitsomt å skrive om dette fordi det så lett førte til at bloggen ble en slags konfliktarena. I begynnelsen tenkte jeg at det bare var helt ok å stå i det, fordi jeg hadde vel et slags håp om at folk ville ta til fornuft innen rimelig tid. Jeg tenkte de ville se forskjellen på kritikk av en forretningsprakis og hets av enkeltmennesker. Men så enkelt var det visst ikke, for det kom stadig kommentarer som stilte spørsmål ved mine personlige motiver ved å skrive som jeg gjorde.

Det er i det hele tatt vanskelig å endre andre. Sånn er det jo i mange sammenhenger og jeg har brukt dette til å endre en del på hvordan jeg bruker sosiale medier selv. Jeg har i alle fall lært veldig mye igjennom hele denne prosessen. Jeg er blitt mer oppmerksom på hva jeg leser, på når jeg utsettes for reklame og på hvilken måte det skjer. Jeg er blitt opptatt av hvordan jeg skal, eller ikke skal, skrive om barna mine på sosiale medier. De skal få lov til å forme sin egen internettidentitet selv. Om dette (eksponering av barn) har jeg også forsøkt å si noe kritisk, om hvordan mange rosabloggere (og sikkert andre typer bloggere også) fyller internett med bilder og tekst av sine håpefulle. Jeg skjønner at det sikkert ikke gjøres for å være utspekulerte og kalkulerende markedsføringsmaskiner, men det gjøres fullstendig uten vett og refleksjon over hva en slik form for eksponering kan gjøre med barnas forming av sin egen identitet.

Og. Dersom fokus på reklamemerking var et minelandskap, så er i alle fall fokus på eksponering av barn det. For, som vi har snakket om en del ganger nå, så er det vanskelig å skille mellom hva som er dårlig dømmekraft, utspekulert markedsføring, hverdagslivspludring og trøblete forvaltning av foreldrerollen. Jeg synes ikke det er ok at bloggere bruker ungene sine til å selge produkter. Noe jeg savner, er at bloggerne selv viser tegn til å ville reflektere over dette.

Kan hende er det så enkelt som at mange av de med makt innenfor sosiale medier rett og slett har mangelfull arbeidserfaring og livserfaring. Når hverdagene i stor grad har gått ut på å se seg selv i speilet, så har det muligens blitt noe mindre tid til å sette seg inn i etiske dilemmaer, til å lese, til å samhandle med andre og til å utfordre sin egen praksis. For jeg tror at bloggerne har vært så dullet med og dikket med i både sine egne kommentarfelter og i omtaler i andre medier at de lett kan se seg blinde på sin egen fortreffelighet. Dersom noen kommer med kritikk ses det på som synonymt med hets og det er noen myter som forsterkes gjennom dette.

Jeg skjønner at den jevne bloggleser ikke har satt seg inn i hvordan markedsføringsmekanismer fungerer eller hvordan det sosiale samspillet mellom blogger og leser er mer kalkulert enn det først kan virke som. I vrimmelen av «takk, snille og søte du!» så er det kanskje ikke så lett å se at bloggeren skriver dette for lettere å kunne selge deg en idé om et liv med tilhørende produkter som du bare MÅ kjøpe for å kunne skaffe deg en flik av bloggerens liv.

Men jeg forventer etter hvert mer av de tradisjonelle mediene. Jeg forventer at de tør å utfordre bloggerne. Jeg håper avisene innser at de frem til nå har fungert som et mikrofonstativ for bloggerne og at det eneste resultatet er et fordummende medielandskap. Resultatet, dersom de tradisjonelle mediene skal fortsette hermingen etter rosabloggerne, er at vi som befolkning kommer til å bli dummere. Og da hjelper det liksom ikke hvor mange sko og vesker vi har.

Jeg håper mediene vil se på hvordan bloggerne eksponerer barn allerede fra før de er født, i den hensikt å pushe produkter. Jeg håper også annonsører våkner opp fra dvalen og forstår at samarbeidet med bloggerne lett kan bidra til å svekke etablerte merkevarers integritet og omdømme.

Men igjen, vi kan bare begynne med oss selv. Vi kan la være å handle hos de produsentene/forretningene som samarbeider med bloggere som ikke klarer å merke reklamen sin eller som «selger ungene sine» til høystbydende. Ved å bruke denne forbrukermakten vil vi vel snakke det eneste språket som denne typen virksomheten forstår. Det har nemlig åpenbart ikke hjulpet å appellere til fornuft og intellekt. Kan hende blir det bedre om man prøver å snakke direkte til bunnlinja.

4 svar

Feriefrykt

Jeg har en slags frykt for forandringer. Kan hende skyldes det at jeg ofte er så dypt inne i det jeg holder på med akkurat der og da, slik at det er vanskelig å se for seg hvordan ting er hvis jeg skulle ha gjort noe annet. Det kan gjelde store ting i livet, og også forholdsvis små ting. Som ferie, for eksempel.

IMG_1160

I ukene før jeg skulle ut i ferie nå var jeg mildt sagt stresset.

Ferie!?! Hvordan i pokker? Det er jo ikke mulig? Alt for mye å gjøre, jeg mener… Alt For Mye. I hodet suste merkelige tanker om at jeg nesten ikke kunne ta fri, for hvordan skulle det gå da? Alt kom til å hope seg opp, folk ville bli gående uten oppfølging, det var ikke mulig! Jeg befant meg i et slags indre rollespill, en monolog som kvernet – jeg, den uerstattelige! Den behøvde!

Selvsagt er det ikke sånn. Selv om jeg er borte noen uker, så suser verden avgårde som den alltid gjør. Jeg trengs og jeg trengs ikke. Det er ikke sånn at mailboksen har vært stappfull i disse sommerukene. For ja, jeg har jo sjekket den – de første dagene jeg hadde ferie var jeg innom hver dag. For selv om pc-en nesten har støvet ned (den ville ha støvet ned om jeg ikke hadde tørket støv av den!) i løpet av ferien, så er det jo så enkelt å sjekke via mobilen. Svisj, svusj – så er man liksom på kontoret. Men nei – det var ganske rolig. Etter en ukes tid roet jeg meg selv også. Jobben forsvant litt fra hodet, jeg merket plutselig at hodet ikke hele tiden var travelt opptatt med Å Løse Ting. For sånn er jeg litt for mye, at selv om jeg har fri i helgene og på kveldstid, så kretser tankene gjerne om det som skal gjøres, må gjøres, burde, skulle, huff. Noen folk er flinke til å logge av, boote, ta helt fri. Det er ikke jeg. Ikke umiddelbart, jeg trenger tid.

båttur

I løpet av ferien ble jeg helt rolig i hodet sånn rent jobbmessig. All tid ble tilbragt sammen med familien. Døgnet fløt utover, det ble late morgener og sene kvelder. Dette har vært sommeren hvor husets yngste er blitt en samtalepartner og ikke lenger bare er en liten tass som kommer med noen ord her og der, nå formes det lange setninger og argumentasjonsrekker, det er humor, spøk, tristhet og glede. «Jeg elsker deg, mamma!». «Nei, ikke Albert Åberg! Det er kjedelig! Jeg vil se på Peppa gris!».

Vi har vært på båttur, en tur i København, på familiebesøk og vi har vært hjemme. Og etter kort tids fravær fra jobb så var det denne hjemmemodusen jeg gled inn i, det var den som ble meg, det er der jeg har vært nå.

Så.

IMG_1179

Jeg leste «Havboka» av Morten Strøksnes. Fint, altså.

Fredag kveld kjente jeg på en slags redsel for mandag. På mandag er det jobb igjen. Jeg gleder meg siden jeg er så heldig at jeg har en helt nydelig jobb, men jeg «gruer» meg også. Til at all denne nærheten som vi har vært så dypt inne i nå disse ukene skal forrykkes, at det skal bli hverdager hvor den ene dagen bare tar den andre, at jeg skal inn igjen i en slags «videre, videre, alltid videre»-modus. Det har vært så deilig å kunne være litt easy på at det ikke er så farlig om det blir litt sent, for vi kan jo sove lenge. Vi har tasset rundt med pysj en hel dag, til og med i dag har jeg stort sett bare gått rundt i ull, nærmest i en slags stille protest mot hektiske hverdager.

Så der jeg for noen uker siden var helt «jeg kan ikke ta ferie!» i hele hodet, så er jeg nå «hjelp, hvordan i alle dager skal det være å ikke ha ferie?». Da jeg fikk denne helt overveldende følelsen på fredag, så var det kanskje litt juksemakerpipelort, et slags rart puss som livet innimellom spiller en – for dette øyeblikket kom selvsagt på et tidspunkt hvor det var helt rolig i huset. Det skjer ikke så ofte, for å si det sånn. De to yngste hadde sovnet veldig tidlig, eldstedatteren var på overnattingsbesøk og sønnen satt og bygget på noen gamle pc-er. Det var ryddig (i det minste relativt sett) i huset og jeg hørte på P2. Typisk øyeblikk hvor det er enormt lett å bli overveldet og overstrømmende takknemlig helt inn til beinet. Jeg så på barna med ømme øyne og bankende hjerte og tenkte at sånn. Stopp. Her. Nå. Slik kan livet gjerne bare være for alltid. Jobben føltes som en del av en annen galakse.

Men hallo. Alle disse øyeblikkene som kom og gikk, de er jo øyeblikk. Fredagens ryddige hus er blitt natt til søndags rotete hus. Det er Lego, Kappla og doktorsett. Jeg er kanskje litt lei av NRK Super. Og i dag, da jeg tråkket på den førtifjerde Kappla-klossen og bannet både høyt og lavt, så gledet jeg meg nok innerst inne bittelitt til mandag allikevel.

På vei hjem fra København. Fine havet og rare himmelen.

På vei hjem fra København. Fine havet og rare himmelen. Litt skjevt bilde, men pytt.

Men før mandag kommer natt til søndag (som det ikke gjør noe at blir sen), og så er det hele søndag (hvor vi skal leve hele dagen som om morgendagen aldri kommer), og jeg skal huske på øyeblikkene med sakteliv og «jeg elsker deg, mamma!» når jeg om en liten stund sitter, løper og beinflyr på jobb og ikke skjønner hvordan jeg skal rekke alt sammen og herregud, nå må jeg løpe for å rekke å hente på SFO først og så i barnehagen, og søren at jeg glemte å ta ut noe fra fryseren og hodet fylles opp av NB!, NB!, NB! for det er så mye man må huske på bestandig. Da skal jeg fiske frem følelsen av stille glede og hvor gøy det faktisk er å bygge sandslott. For det kommer jeg til å trenge. Om fire måneder sitter jeg sikkert frenetisk og biter negler og fatter ikke hvordan i syke helvete det skal være mulig å ta juleferie. For ferie? Nei, dét går bare ikke an. Og så videre.

Det gjelder å kjenne seg selv.

Skriv en kommentar

Barnehjemsbestyrerens sønn

Boken har ligget i bokhyllen helt siden jeg kom hjem fra sykehuset etter at Saga ble født. Jeg kjøpte den mens jeg var på sykehuset, men jeg fikk meg ikke egentlig til å lese den – den virket så hard og jeg klarte ikke tenke. Siden det var trøblete omstendigheter i forkant av fødselen og jeg befant meg i en slags hybridtilstand mellom kjedsomhet og redsel, ble det aldri til at jeg leste noe særlig. Jeg så på iPad, leste litt i en og annen avis. Spilte Candy Crush.

Så gikk det to og et halvt år. Og før vi skulle reise på båttur for noen uker siden, fant jeg den frem, puttet den i bagen – og tenkte «kanskje nå!». Og det ble nå.

Jeg har lest litt i den omtrent hver dag de siste to ukene. Ikke så mye hver dag, for som regel har jeg ikke kunnet lese noe særlig før på kvelden (eller natta har det igrunnen blitt) etter alle de andre har sovnet. Det er noe sprøtt med døgnrytmen vår, det tar oss ikke lang tid før vi har forskjøvet døgnrytmen med flere timer. Jeg leser sakte, ikke bare på grunn av tidsklemme, men fordi jeg ikke orker å lese fort. Dette er kraftig kost.

Jeg har lest i avsky, undring, vemmelse og sterk fascinasjon. Jeg har måttet google, lese artikler, se dokumentarer og høre på snutter av Voice of Korea. 

Det er så sykt, det er så trist, vanvittig og jeg skjønner det ikke. Siden kunnskapen min om Nord-Korea er svært begrenset har jeg hatt nytte av å henvende meg til eksterne kilder. Helt overflatisk, selvfølgelig, jeg har ikke hatt mulighet til å gå så veldig inn i dette, så min kunnskap er mangelfull.

Siden jeg har snakket sammenhengende om Nord-Korea i over en uke, har jeg fått noen tilbakemeldinger fra familien om at det er blitt litt i overkant. Men det har vært så vanskelig å la være å snakke om det, jeg har måttet ventilere. Jeg blir sittende og tenke på det vanvittig bisarre i selve samfunnet Nord-Korea.

Jeg hadde egentlig tenkt til å skrive om selve boken nå, men jeg er jo bare halvveis. Jeg tror heller jeg logger av nå og leser litt videre i boken, Barnehjemsbestyrerens sønn,  av Adam Johnson.

Knut Faldbakken trillet en sekser på terningen da han anmeldte boken i VG. Anmeldere verden over har vært fulle av lovord og Adam Johnson vant Pulitzerprisen for boken i 2013.

5 svar

Perfekt og uperfekt fasadejag

For en stund siden skulle man være perfekt. Det skulle være trim, hverdagslykke, grønne smoothies, vitaminshots, strøkent interiør og overskudd til både jobb, familie, tillitsverv og frivillig arbeid. Birkebeiner’n! Ungene leker og koser seg, i dag skal vi klatre! Shopping og champagne! Fallskjermhopp, juhu! Se hvordan vi pusset opp huset til svigermor og nå som vi endelig er ferdige med det så skal vi slappe av, vi orker ikke å dra på langtur nå, vi drar bare til hytta på fjellet, vi var jo på Marbella i mai. #yes #perfectlife.

chandelier-1082182_1920

Den er litt skjev, men alt kan jo ikke være perfekt hele tiden, haha! Foto: Pixabay

Alt skulle dokumenteres, både på Facebook og Instagram. Men hey, som overmenneskelig overskuddsmenneske så fikser man jo såpass, og det var hjerter og «flinke du» så langt øyet kunne se. Venninetur! Work hard, play hard! #elskerjobbenmin, #elskerlivetmitt, #bestefamilien!

Mat var ikke lenger bare mat, men skulle i tillegg til å være sunn, mettende, næringsrik og vakker også brukes til å inspirere andre. Se fremgangsmåte på snap! Oppskrift på bloggen! Rent og ryddig på kjøkkenbenken og i enhver annen krok av huset også. Slitsomt, nei! Har så mye overskudd fordi jeg elsker livet og er så heldig å få jobbe med det jeg engasjerer meg mest for og jeg har den beste familien! Verdens mest omtenksomme mann, nydelige barn. Harmoni.

Og så ble det plutselig litt umoderne, for hallo – den lykken der, den finnes ikke i virkeligheten, livet er ikke så lett, livet er familie, vaskemaskiner, kø på vei til og fra jobb og tre rette i Vikinglotto. Mange dager er slitsomme. For det er klart, når man er en aktiv flerbarnsfamilie hvor begge foreldrene jobber mer enn fullt og i tillegg skal sørge for aktive og innholdsrike dager og skikkelige ferier, kaker til avslutninger, engasjement i hjem-skole-samarbeid, god mat hver dag og at alle har alt de trenger til enhver tid, så er det slitsomt.

chaos-227972_1920

Oioi! Hva skjedde her? Mye å gjøre etter jobben med full oppussing av nyinnkjøpt fireetasjes enebolig uten heis (stress!) og fem barn som skal på både tennis, svømming, MMA og mindfulness! Måtte bare hive i oss noen rester mens verktøyet lå fremme på bordet, haha! #travelhverdag #ikkeperfekt // Foto: Pixabay (måtte ta et bilde fra Pixabay her, har jo ikke noe eget rot jeg kunne vist frem!)

Dermed ble det litt trendy å vise frem mislykketheten sin. På internett florerte det av protestbilder av slitne mødre på sofaen etter at ungene hadde lagt seg på kvelden, folk viste frem rotete kjøkkenbenker etter baking og screenshots av Endomondo med bevis på at man ikke hadde klart å løpe mila på under 45 minutter. Folk legger ut bilder av pupper som har endra utseende etter amming, svidde sommerkoteletter og formilder stolt og påtatt laidback at «i dag gir vi bare blanke, ungene koser seg med grandis i sofaen!».

Fy søren! Her snakker vi protest mot vellykketheten og fasadejaget!

Det er bare det at… Skal man kunne poste bilder av «mislykketheten» sin og få likes på det, så må man kanskje være ganske vellykka fra før.  Å vise frem «mislykkethet og tilkortkommenhet» blir forbeholdt de som allerede er gode på mange av livets status- og fasadeområder.

Jeg vet jeg ikke er perfekt. Jeg gjør mange feil hele tiden og har dummet meg ut omtrent siden jeg ble født. I perioder har livet vært helt på bånn. Men jeg klarer meg. Jeg har en fin familie, jeg har en jobb jeg virkelig liker og får være med på mange ting jeg engasjerer meg i. På en del områder er jeg ganske ressurssterk. Med vissheten om dét i hodet, så blir det lett å vise seg som ikke-perfekt i mange sammenhenger, både i det virkelige livet og på sosiale medier. Så jeg viser frem bilder av meg selv når jeg er syk. Hvis dere leser bildetekstene, så er det hentet fra statusoppdateringen jeg la inn sammen med de respektive bildene – så jeg er ikke noe bedre enn andre her. Legger ut bilder, og unnskylder meg etterpå over at de ikke er så fine, legger på filmnoir-filter og stakkars meg som er så sliten.

vic sliten og syk men har da i det minste dusja

Fra Facebook: Har dusja. Når man er i drittform er det alltid så vondt å tenke på å skulle dusje, og så er det jo så godt etterpå allikevel. #filmnoir #morgenkåpe Satser på bedre form i morra 😷😬 Sliten! Men dig med morgenkåpe, da!

vic sliten og syk

Fra Facebook: Nok et bilde fra anti-høyglanslivet. Nei, hu ække fra rennesteinen. Hu har bare bihulebetennelse. Slutter aldri å overraske meg hvor vondt det gjør! Noen ganger ser jeg bloggere og andre legge ut en stylet «sickfie», det orker ikke jeg. Vondt i hodet, kjennes som om nesa og øynene er på vei til å bli sprengt fra innsiden. Skyller med nesehorn og orker ikke engang å se på MasterChef Australia. Og da er det ille 😆 Har ikke tid til dette, jeg hadde jo så mye jeg skulle/burde/måtte/ville. Så hugs, kisses and TLC, pls! Knatringen og sprakingen i hodet er lyden av uka som gikk i dass, avtaler som må bookes om og helg som ikke blir hyggelig men bare gørr, grønn snørr og hodeimplosjoner. Så gah. 😨😶😐 – følte seg meh.

Og jeg har blogget om hvor dårlig jeg er til å lage kake.

IMG_8268

Nam!

Men alt det der, det er liksom ikke mislykka-mislykka. Det er på en måte bare humor, sympatisanking og et dårlig forsøk på å ta et Oppgjør Mot Den Etablerte Livsløgnen på sosiale medier.

Fryktelig mange er som meg. Unger, stressende dager, jobb(er) og generelt lav spa-faktor i hverdagen. Ved at vi som egentlig da har rimelig mange ting ok på stell, skal «kaste fasademaskene», så skaper det en slags skinnforståelse av et mer raust og inkluderende samfunn. At vi liksom tåler mer av hverandre.

Jeg er ikke så god til å bake. Men jeg er blitt ganske flink til å lage mat. Ved å legge ut et bilde av en schtøgg kake risikerer jeg ikke noe. Noen vil smile, og alt vil være godlynt. Bilder av at jeg ligger på sofaen og er sliten og/eller syk – det gjør ikke noe, for det er legitimt å være sliten etter å ha jobbet kjempemasse eller når man har bihulebetennelse. Å legge ut bilder av rot som består av klær man ikke har giddet å brette sammen, det er også veldig lett å legge ut som «Mitt Everest – klær, klær,klær så langt øyet kan se. #husarbeidfail».

Hva om hun som ikke har mer enn to klesskift til hvert av barna og ikke verken mat eller frukt til matboksen dagen etter legger ut det? Hva om hun tar bilde av  tre tomme matbokser og en liten bunke skittentøy og skriver at siden strømmen er tatt og alle klærne skitne, så har de ikke noe å ha på seg? Da er man kanskje for uperfekt på den ikke-legitime uperfekte måten.

«Inspirasjonen» til å skrive dette innlegget kom etter å ha lest om Antisupermamma i en KK-artikkel. Denne gangen betyr KK «Kvinner & klær» og ikke Klassekampen. Jeg skjønner jo hva Antisupermamma mener og hva prosjektet hennes dreier seg om. Men jeg tror ikke det egentlig bidrar til å løse så mye. Jeg har lest om ASM flere ganger før, og hvis jeg skal være litt vrien har jeg flere ganger tenkt at jeg synes hele premisset blir rart. For hun er jo ikke antisuper. Hvis hun er antisuper, da ligger listen for hva som er «godt nok» fortsatt så altfor høyt.

Det hjelper ikke helt når det har blitt en slags ressurssterk måte å gi faen på. Nå kan man jo himle litt med øynene av de som fortsatt er så korka og 2009 at de tror det er kult å vise frem perfeksjon. Og så kan man heller være ressurssterk 2.0 og legge ut bilder av hvor «menneskelig» man er.

Men. Noen folk har faktisk ekte problemer. Problemer som ikke handler om hvorvidt man orker å trene før eller etter jobb eller at det stress å lage tre kaker til sommeravslutninger fordi man har så mange barn.

For den som faktisk ikke har mulighet til å prestere  verken på den måten det perfeksjonsjagende eller det imperfeksjonsjagende samfunnet forventer, så blir det bare vanskelig uansett hvor mange bilder vi andre legger ut av stylede hjem og smoothielykke eller av bilringer og tomme potetgullposer.

8 svar

Hei Stine

En liten melding her, til «Stine» som har kommentert veldig mye den siste tiden. Det er, som du ser, bare noen få av kommentarene som er publisert og jeg kan forklare grunnen til det om du sender meg en mail til Victoria (a) mamsi.no :)

Vil ikke du skal tenke at det er en rar form for sensur, men altså – jeg forklarer dersom du mailer meg.

Victoria

Skriv en kommentar

Dagen starter best med brød på terrassen

morgenlevering mamsi 1

I morgen tidlig, når jeg åpner døra for å snike hånda ned i postkassa for å nappe opp Dagsavisen, så kommer jeg til å kikke ned på terrassen, så kommer jeg til å smile, jeg bare vet det, for da ligger det brød og kanelboller der. Etter at jeg oppdaget Morgenlevering.no, jeg tror det var via en reklame på Facebook, så har jeg handlet brød og ymse gode frokostsaker der flere ganger og aldri, aldri, aldri mer har vi tørt brød, eller enda verre: ikke noe brød igjen , til matpakker.

For jeg vet ikke helt hvorfor, men det er slik at selv om dagligvarebutikkene nesten holder åpent så lenge at enhver burde klare å handle det man trenger innenfor åpningstidene, så er det ikke sjelden jeg har gispet til sånn ved ellevetida på kvelden, bannet og svertet og blandet sammen mel, gjør og det som skal til for å lage et eller annet jeg kan lage matpakker av.

morgenlevering mamsi 2

Første gangen jeg bestilte var jeg litt avventende. For det føltes så rart å bestille…brød på nett. Men vi handler jo alt mulig annet på nett også, så for all del – hvorfor ikke brød? Dagen etter første bestilling (man må bestille før klokka 21:00 kvelden før for å få brød levert morgenen etter) åpnet jeg døra litt forsiktig…var det noe der? Ja, det var det. Pent innpakket lå det der, og det var så ferskt og fint. Jeg husker ikke helt, men jeg tror jeg bestilte igjen allerede dagen etter, for det som er så sprøtt er at det ikke egentlig er noe særlig dyrere enn å kjøpe brød på butikken.

Det er nesten for godt til å være sant, og noe ungene i alle fall synes er så godt at det nesten ikke kan være mulig, er kanelknutene. I dag, etter vi kom hjem fra barnehagen, løp yngstefrøkna bort til skapet og bare så på meg. Kanelbolle! Sa hun. Og jeg måtte bare si at det hadde vi ikke flere igjen av, men kanskje hun ville ha en brødskive? Og uansett var det jo ikke så lenge til middag! Da bare så hun på meg igjen. Og jeg tenkte at morgenlevering.no – de har jammen meg gjort noe riktig. For de kanelknutene…de er gode.

Jeg håper de tjener penger, slik at tilbudet består. Jeg er faktisk så interessert i at de skal fortsette å levere morgenbrød til oss at jeg også har bestilt ting jeg vet at de har god DG på. For, brødene er såpass like i pris som det man får i butikk, at de sannsynligvis vil trenge at vi som handler også kjøper de store frokostpakkene og pakkene med kjøttpålegg.

I morgen når jeg åpner døra, så vet jeg at det ligger både herskapsbrød, loff, kanelknuter og kanelboller der. Og det gjør meg så glad.

Det står på nettsiden at brødet legges i postkassa, men ofte får ikke bestillingen vår plass i postkassa, og da legges det på terrassen. Det er ikke noe problem i det hele tatt, for alt er så godt innpakket. Jeg har vært kjempefornøyd med alt vi har bestilt.  Vi har prøvd chiabrød, koiebrød, loff og herskapsbrød, samt kanelknuter, bringebærmuffins (de er glutenfrie og litt smulete sånn som glutenfritt gjerne blir, men de var gode på smak), den store frokostpakka, sjokoladecroissanter, spansk spekeskinke, bringebærsyltetøy, havrekjeks med kirsebær, hylleblomstdrikk og smoothie. Nevnte jeg kanalknuter? Ja, det gjorde jeg visst. Herskapsbrødet er min klare favoritt og alt sammen anbefales på det sterkeste.

Områdene de leverer til utvides stadig, det er ikke mange uker siden jeg sjekket om det var mulig å bestille som en koselig gave til mamma, men da leverte de ikke til Hedmark. Det gjør de nå, så nå er det levering til hele Østlandet, samt Bergen/Hordaland.

Bildene er hentet fra nettsiden til morgenlevering.no – og jeg har fått tillatelse til å bruke dem. Takk til morgenlevering – jeg gleder meg allerede til å lage matpakker i morgen tidlig.

 

Skriv en kommentar