Hun bare forsvant

cyprus-1295827_1920

Jeg hørte på radiodokumentar mens jeg brettet klær i går kveld. I dag suser den fortsatt i hodet og jeg får ikke helt til å bli ferdig med den. «Hun bare forsvant» het den, og på NRKs nettsider beskrives den slik:

«På ettervinteren for 38 år siden gikk en mor ut av leiligheten sin i Oslo. Hun forsvant ut av livet til mannen sin, og begge de to små jentene sine. Ingen har sett henne siden. Og ingen vet hvorfor hun gikk. Jentene som den gangen var 5 og 8 år har nå blitt voksne kvinner. Den eldste – Bente – har bestemt seg for å finne henne.»

Bente fant moren, men det ble en sår opplevelse å lytte til gjensynet etter 38 år. Innimellom lyttingen måtte jeg ta pauser. Snufsepauser, snyte nesa-pauser, tenkepauser. Oppgitte pauser hvor jeg sukket til Andreas at det er vanskelig å høre på at moren gjør ordet «unnskyld» om til en semantisk øvelse, for moren mente at hun ikke skyldte døtrene noen unnskyldning, hun hadde gjort det hun måtte gjøre (redde seg selv?) og ordet unnskyld ble alt for ofte misbrukt, mente hun. Så det kunne hun ikke si.

Det finnes sikkert grunner. Til at man bare vandrer vekk fra det livet man har. Det er helt sikkert lett å finne mange gode årsaker til hvorfor det av og til kan være livsnødvendig å bryte opp og gå videre. Men å ofre ungene? Å bare gå fra dem? For så å la være å gi lyd fra seg igjen, det er uforståelig for meg.

Hvordan bygger man seg egentlig et nytt liv mens man tenker på de som ble igjen? Tenker man på at deres liv blir så totalt endret, at noe blir helt ruinert? Eller er det kanskje bedre å ikke tenke? Stenge av, legge lokk, late som om det andre ikke finnes?

(Mine fire. De skal alltid vite at jeg er der.)

Det blir som om jeg skulle ha gått ut av døra i kveld og ikke kontaktet dem igjen. For så, om førti år, å være gnien på å si unnskyld.

Livets Harde Skole

apple-256261_1920

Blogger Anna Rasmussen sier til VG at hun vurderer hjemmeskole for datteren Michelle når hun skal starte på skolen til høsten. For bloggeren kan det virke som om det dermed begynner å demre hva den massive eksponeringen av ungene og seg selv på internett har medført av skade for ungene.

Å kritisere bloggere, enten det er for barneeksponering eller manglende reklamemerking, har vist seg å være som å tale for døve ører. Barneombudet er fraværende og Forbrukerombudet virker handlingslammet.

Dermed er det nok på høy tid at kritikken tydeligere rettes mot de som har det redaksjonelle ansvaret for noen av landets største blogger: Mediehuset Nettavisen og Gunnar Stavrum. Det er mildt sagt forkastelig at mediehuset tjener så gode penger på potensielt sett skadelig eksponering av barn.

Det bør ikke være nok at Blogg.no og Nettavisen har en liten disclaimer i footer på bloggene hvor det står at det er bloggeren selv som er ansvarlig for alle ytringer. Den journalistiske integriteten fremstår som totalt fraværende og etikk og menneskelige omkostninger virker det ikke som om mediehuset tar innover seg i det hele tatt.

Bak bloggerblitzregnet står en gjeng barn igjen, mens de som skal være de ansvarlige voksne rundt vender ansiktet vekk. Det kan virke som om verken Blogg.no, Mediehuset Nettavisen eller bloggerne ser ungene og de skadevirkningene eksponeringen gir.  Kan hende er det dette som er Livets Harde Skole. De voksne er sannsynligvis mest opptatt av å ta en selfie.

Sort dyp og gnistrende stjernehimmel

Foto: Pixabay
Foto: Pixabay // Det er rart hvordan man av og til lever livet som om det var spindelvev rundt. Fanget i eget nett.

Jeg hadde en lang periode jeg ikke kunne høre på noe annet enn radio. Hvis jeg satte på musikk på discman eller minidisc-spiller (for dette var jo nesten i gamle dager) fikk jeg angst. Det var lammende, rammende angst som fungerte som et slags fengsel det var umulig å slippe vekk fra.

Lyden av musikk jeg hadde valgt selv ble for intens, det var som om det ikke fantes noe annet enn musikken og meg og det ble så trangt i hodet. Det var så vanskelig å velge bestandig, så ofte endte jeg opp med å høre på den samme sangen om og om og om og om igjen.

En av de verste helgene hørte jeg på End of the night med The Doors i førtiåtte timer i ett strekk. Det var ikke mulig å få pause, jeg måtte bare høre på det sammenhengende, det var ikke mitt valg, eller – det som hadde vært mitt valg da jeg satte på låta sluttet å være det før den første strofen var sunget og jeg var tvunget til å fortsette, måtte stå for valget, (hodet sa: har du først valgt en sang så må du vise at den teller, at det var riktig!) det gikk ikke an å snu og det ble This is the end, beautiful friend / This is the end, my only friend, the end igjen og igjen og igjen. Det var umulig å sove, for jeg måtte fortsette å høre på. Dette er slutten, dette er slutten, dette er slutten, dette er slutten. Jeg hadde valgt den låta og hodet mitt fortalte at det ikke gikk an å snu, å ombestemme seg var ikke et valg, det var ikke noen mulighet.

Og jeg husker jeg tenkte Hjelp! Det er umulig å snu nå. Og jeg likte ikke The Doors engang, jeg likte det ikke da og jeg kan i alle fall ikke fordra det nå.

Det var en del ting som ble litt vanskelig sånn. Hvis jeg hadde startet å gå rundt og rundt i leiligheten, for eksempel, så var det så vanskelig å slutte. Så jeg gikk og gikk og gikk, hele natta gikk jeg, og etter en stund ble det så vanskelig å klare ting. Jeg fant frem saksa en dag også, og klippet først litt av håret mitt og så klarte jeg ikke slutte med det heller, så jeg klippet og klippet og til slutt var alt sammen borte. Da jeg var ferdig med det klippet jeg i stykker buksene mine og til slutt klippet jeg opp armene. Men etter armene var det vanskelig å slutte, så jeg måtte ta beina, magen og brystet også (klipp-klipp, stikk-stikk, men ikke sov. Det er ikke lov).

Jeg kunne stå på kjøkkenet og røre i en gryte. Men så måtte jeg bare fortsette å røre og røre. Jeg stod der og rørte helt til det bare var svidde klumper igjen. Det var så vanskelig å slutte når jeg først hadde begynt. Jeg vasket toalettet en hel natt. En natt skiftet jeg på senga åtte ganger. Det var bare så vanskelig å slutte.

Det var andre sanger også. Oh lord, please don’t let me be misunderstood, sa Nina Simone og hun sa det hundretusenvis av ganger.

Så, det var tryggest med radio. Radioen hadde mange forskjellige sanger. Innimellom musikken var det snakking og stemmene kom fra noen andre og ikke fra meg selv. Det ble snakket om alt mulig og det var utenfor min kontroll. Hvis en av stemmene sa noe smart kunne jeg lære noe. Hvis de sa noe idiotisk var det ikke min feil. Utenfor min kontroll, utenfor min kontroll, utenfor min kontroll, dette kan ikke jeg noe for, dette trenger jeg ikke stå for, det er dem og ikke meg, jeg kan høre på radio og jeg vil høre på P2.

Jeg liker fortsatt radio best. Jeg liker programmer hvor folk snakker og aller helst av den typen hvor de snakker om noe og ikke bare babler.  Jeg kan ikke fordra The Doors. Men nå velger jeg selv. Og den forskjellen er like stor som avstanden mellom det svarteste dyp og den mest gnistrende stjernehimmelen du noensinne har sett.

Silence of the Blogs

De kaller det Silence of the Blogs. Selv får jeg Hannibal Lecter-assosiasjoner til kampanjenavnet. Kanskje er ikke det helt søkt? For det er noe småskummelt med snikreklamen som de store bloggerne holder på med.

To av landets store bloggere, Lene Orvik og Caroline Berg Eriksen, deltar i en kampanje for Freia Melkesjokolade. Temaet for kampanjen er at man innimellom må ta seg tid til å logge av sosiale medier og «ta den gode tiden tilbake». I fem dager har det vært helt stille på bloggene som begge kun har hatt bilde av en klokke. På de andre SoMe-kanalene til Berg Eriksen og Orvik har det også vært stille. Ikke en snap eller et instagrambilde, ingen facebookinnlegg, null tweets.

Skjermbilde fra bloggen til Caroline Berg Eriksen. Innlegget ble publisert 23:59 12. januar og etter det var det stille på blogg, facebook og twitter.
Skjermbilde fra bloggen til Caroline Berg Eriksen. Innlegget ble publisert 23:59 12. januar og etter det var det stille på blogg, facebook, snap og twitter helt til i morges. Det var tilsvarende bilde på Lene Orviks blogg.

Eller nei, vent! Det var ikke helt stille, da. God morgen Norge på TV2 hadde en spennende avsløring i går. De skulle få Caroline Berg Eriksen på besøk slik at hun kunne snakke ut om stillheten i sosiale medier.

Skjermdump fra God morgen Norges facebookside
Skjermdump fra God morgen Norges facebookside

I TV2s lille facebookstatus er det ikke noe sted merket med at dette innslaget er en del av en kommersiell kampanje i regi av Freia. TV2 snakker rett til facebookfølgerne. Hvor avhengig er du av sosiale medier? Logger du noen ganger helt av?

I selve innslaget på God morgen Norge nevner heller ikke journalisten at denne stillheten fra sosiale medier hadde noe med en reklamekampanje å gjøre. I intervjuet sier Berg Eriksen at det har vært ganske forferdelig å la være å oppdatere sosiale medier, og at det har vært som å ta en pause fra jobben sin. Det er verdt å nevne at dette har vært en betalt stillhet, sponset av Freia. Dermed må det kunne ses på som at disse fem dagene uten oppdateringer nettopp var jobben hennes i denne perioden.

Jeg er vant til (og lei av) at bloggere snikreklamerer og at store og små firmaer bruker bloggernes utspekulerte metoder til å fronte og markedsføre produkter. At innlegget med klokken ikke var merket som reklame har jeg selvsagt registrert. Hvorvidt dette var drøftet og avtalt med Forbrukerombudet i forkant kjenner jeg ikke til.

Det er en merkelig kampanje. At Freia bruker en blogger som lever av sosiale medier til å illustrere at man kan logge av blir oppkonstruert og rart. At Berg Eriksen fronter en kampanje som, for å si det rett ut ikke handler om stillhet, avkobling og ro i sjelen, men om melkesjokolade – er ikke mindre underlig. Freia selger ikke zen, de selger sjokolade, noe Berg Eriksen ikke akkurat er kjent for å spise nevneverdig mye av.

God morgen Norge-innslaget bærer preg av en redaksjon som ønsker å være rosa kosemosevenninne med en toppblogger. Hvorfor nevner ikke journalisten selv at det er et betalt reklameinnslag? Hvorfor stilles det ikke et eneste kritisk spørsmål om troverdigheten her? Jeg mener TV2 fortjener en smekk fra PFU i denne saken. Som seer blir jeg sittende igjen med noen spørsmål. Hvilken rolle har Freia og United Influencers i TV-innslaget? Hvem gjorde avtalen med TV2?

Berg Eriksen og Lene Orvik bryr seg kanskje ikke noe om at folk stresser dem om manglende reklamemerking. Bloggerne trives i gråsonene, Forbrukerombudet har ikke kommet nevneverdig lenger med å kunne sanksjonere og alt virker preget av en la det fare-holdning. Og Freia selv? De virker ikke så opptatt av kampanjen de trolig har betalt en hel del for. På Freias egne facebooksider er ikke kampanjen nevnt i det hele tatt. TV2 kan smile av sin feelgoodfremstilling av en kommersiell kampanje som om det var en søt venninne de hadde besøk av i studio og krysse av for at de, joho – fikk sitte i samme rom som en toppblogger denne uka også.

Og de som satt og lurte på hva denne stillheten egentlig dreide seg om og klikket inn på bloggen og ble bekymret for om noe hadde skjedd (for husk, noen tenker nesten at bloggerne er venninnene deres),  – de har all grunn til å føle seg lurt. Igjen.

Men hvem taper mest på sikt? Forbrukeren som blir pepret med kamuflerte reklamebudskap? Journalistene som fremstår som nikkedukker? Bloggeren som mangler integritet og troverdighet? Eller Freia? All PR er ikke god PR. Og bloggernes stillhet, vel – den er nok over nå. For de mente det jo ikke. Ikke på ekte.

Unnskyld Aleppo (Rekk opp hånda den som ikke er enig)

Krisene bare flimrer på skjermen, det er nedbombede byer og små gutter som er dekket av støv og sitter med fastfrosset blikk. Det er en storebror som bærer en bylt av et dødt spedbarn som han nekter å gi slipp på. Det er allerede flere år siden barn og voksne vred seg av saringass mens vi vendte blikkene ned, vekk, fordi det var for mye å ta inn.

At mennesker kan gjøre dette mot hverandre. Det er ikke til å fatte.

yr-weather-forecast-for-aleppo-syria
Skjermdump fra yr.no

Det er så kaldt, tenkte jeg da jeg hastet hjem fra jobb. Det er så kaldt, tenkte jeg da jeg gikk ut med søppel. Det er kaldt der nå. En minus, en pluss, det sludder. Det er kaldere enn i kjøleskapet. «Middelhavsklima med vinterregn», sier SNL. Middelhavsklima høres ofte så deilig ut, men ikke nå, nå er det vinter, det er spedbarn som fryser i hjel.

Jeg er sint på menneskene. Jeg er sint på meg selv også, som ligger under et pledd i sofaen og griner og ikke skjønner hvorfor folk kan være så grusomme mot hverandre. Det veksler i meg. Jeg blir forbannet over lidelsene og kvalm av meg selv. Idiotiske drittkjerring som ligger og synes synd på. Idiotiske drittkjerring som ikke egentlig skjønner konflikten og som sitter og googler «Syria konflikt bakgrunn» mange år for sent.

syria-konflikt-bakgrunn-google-sok

Hvordan kunne vi bare la det skje? Er det mulig å forhindre at det skjer igjen? Naive tanker. Fortvilende tanker. Tepper. Sanitær. Busser som brenner. FN-diskusjoner om vetorett. En storebror med et dødt søsken i armene. Flyktninger som mangler alt.

I mellomtiden, mens mennesker utsettes for lidelser som er hinsides det som kan fattes, pågår diskusjonene. Varme sitter de, diplomatene, byråkratene. Papirer, saksnotater, resolusjoner. Det drikkes kaffe, flaskevann, det er sikkert høye smørbrød og eksotisk frukt. Gemyttlig prat og bukser med press. Og så veto.

Skjermdump fra Dagbladet // Bildet er et utsnitt (Xinhua / NTB scanpix)
Skjermdump fra Dagbladet // Bildet er et utsnitt (Xinhua / NTB scanpix)

Og i mellomtiden fryser folk i hjel, de skytes, de bombes og brennes. Folk mangler alt mens vi fråtser i dobbeltmoral. Om halvannen uke er det nyttårsaften og folk vil se på fyrverkeri og skåle i champagne og tenke at «2017 skal bli mitt år! 2017 skal bli året hvor jeg sier nei litt oftere og blir litt flinkere til å tenke på meg selv og hva som virkelig er viktig for meg

Å verden, du er hjerterå. Stopp nå. Rekk opp hånda den som ikke er enig.

Unge folk vet veldig mye om psykisk helse og hvordan de kan støtte hverandre og hipp hurra for Magnus som er dagens helt!

SKAM: Jeg har ventet, refreshet, ventet og refreshet. Og i dag var det Magnus som ble dagens antistigmahelt og på en så enkel og elegant måte bare fikk sagt rett frem at bipolar ikke betyr gæren og at maniske episoder ikke diskvalifiserer alle følelser en person har eller noensinne har hatt.

BIlde: Pixabay
BIlde: Pixabay

Jeg vet ikke helt, men jeg trodde kanskje SKAM skulle gjøre det mer komplisert og jeg ble så lettet over at de løste det så enkelt.

Dette er fantastisk folkeopplysning. Det betyr ikke at relasjoner er enkle saker og at psykiske helseproblemer er easy peasy. For det er det jo ikke. Relasjoner er komplisert og livet er hardt. Men jeg liker måten SKAM viser at unge folk har mye kunnskap om hvordan man kan støtte og ivareta hverandre. Jeg tror det er viktigere at det er Magnus som sier dette til Isak istedenfor at den litt småcreepy helsesøsteren skulle ha forsøkt å «nor-ma-li-se-re».

For en del år siden var jeg med på et undervisningsopplegg til bruk i videregående skole. Flere unge folk (og da var jeg jammen meg en av dem, tenk det!) reiste rundt på skoler landet over og fortalte om egne historier. Målet med undervisningen var delvis å avmystifisere litt (for mange kommer jo til å slite psykisk i løpet av livet) og dels å gi mer kunnskap – men det var også en tilleggsdimensjon, nemlig at elevene skulle få se at de andre i klassen også visste veldig mye om hva vi kan gjøre for å hjelpe hverandre.

Hjelpen er jo ikke nødvendigvis bare i (spesialist)helsetjenesten. Hjelpen kan være en kompis, en venninne, en trener eller en frisør. Det kan være en klem, litt forståelse, raushet og at vi ser hverandre. Hjelpen kan også være at vi lærer mer om at livet går opp og ned og at vanskelig ikke er det samme som håpløst. Hjelpen kan være at man vet at noen støtter en istedenfor å fordømme.

Det kan være mye hjelp i opplevelsen av andres toleranse og aksept. Takk til SKAM som ikke bare bruker klipp og bilder til å vise ungdom hvordan dette er, men også for at kommentarfeltene er åpne slik at unge folk kan se at det er enormt mange andre unge folk med skikkelig gode og støttende holdninger. Da blir det kanskje ikke så skummelt. Og i det øyeblikket man forstår at man ikke er alene, at man ikke er en alien, at andre faktisk kan forstå – da skjer det noe bra.

Dagens tips

Dagens tips er yatzy på mobilen.

yatzy
Det høres kanskje litt stusselig ut, tenker kanskje du. Men det er ikke det. Yatzy world på mobilen er det som får blodet til å bruse og ørene til å suse. Nettopp nå, i det Victorianske hjem. Papsi kommer gående opp trappen, og sier:

– I går var jeg nærmere 350 enn jeg har vært noen gang! 

Jeg skjønner med  en gang hvordan den opplevelsen må ha vært. Ser på ham. Svarer:

 – Jeg også! Jeg fikk bare ikke yatzy, men hadde jeg fått det så hadde det blitt helt enormt bra. 

Og så sier han:

– Jeg hadde 301! Og så manglet jeg bare yatzy – og så fikk jeg fire firere på første kast! 

Dette er noe jeg må ta på alvor. For 350 i yatzy er faktisk veldig bra. Det er så bra at til og med Andreas, som sikkert har spilt 20000 spill på mobilen ennå ikke har fått det. Jeg har heldigvis et liv og har bare spilt 1753 spill. Sammenliknet med ham så er det faktisk nesten ingenting. Og sammenliknet med de gærne svenskene som vanligvis logger på når klokka er mer enn kvart over ett på natta så er det i hvert fall ingenting.

Noen ganger er jeg mer enn bare litt lettrørt og da kan jeg bli dypt fascinert over at mennesker verden over kan samles til et aldri så lite slag yatzy på mobilen. Her snakker vi fellesskap!

Det er kanskje litt tvilsomt om dette «nå skal jeg skrive hver dag»-opplegget mitt kan sies å være så vellykket. Men dette var i alle fall dagens bidrag. Hipp hurra for femte desember og en garantert reklamefri julekalender uten så mye som en sponset liten straight.

Mine perser på mobilen:

Classic yatzy: 340 (bra) // Andreas har 342 (det er et ikke-tema)

American yatzy: 531 (denne må jeg altså jobbe litt med)

Maxi yatzy: 598 (veldig bra)

Bare gled dere til morgendagen! Tenk så mye spennende jeg kan skrive da!

Julestress og kjøpepress

Mailboksen fylles. «Det begynner å haste – få julekortene i hus!» roper Babykort, Club BR forteller at det nå er «SISTE sjanse til å spare 30% på NERF og My little pony!» Blush.no har julegaver til alle! Fort deg! Kjøp nå!

Foto fra Pixabay
Foto fra Pixabay

Hvert år det samme. Og jeg er også lik. Ofte sier jeg ting som «vi har jo så mye, vi trenger ikke noe». Da tenker jeg etterpå at i år skal vi ikke kjøpe så mye julegaver og sier: «I år skal vi ha fokus på det nære, det stille, det rolige, myke tepper, varme klemmer og samhold!».

Og så ender det allikevel gjerne med at jeg får litt småhetta, at jeg kjøper en gave til her og en gave til der og hjelp, var det ikke litt lite der og vi får ta med en til der også – og så blir det like mye som året før om ikke mer.

Kan hende handler det om en slags usikkerhet. Min egen oppfatning om hva andres forventninger innebærer, kanskje? Ofte har jeg så lyst til å lage et eller annet som det ligger noe omtanke bak. Men det tar jo tid! Omtanke, folkens – det er tidkrevende! Da er det lettere å klikke seg litt rundt i en nettbutikk og få varene levert på døren. Men det er dyrt – og på en måte fattigere.

Det er fjerde desember. Jeg har hengt opp julestjerne og det er adventsstake på bordet. Senere i dag tenner vi to lys. Et for håp og et for glede.  Noen julegaver er ordnet, de aller fleste ikke. I år toner jeg ned gavedelen. Det er jo så viktig å tenke på hva julen egentlig kan være. Det trenger ikke være jag og mas og stress. Ro, verdier, omtanke, tid til hverandre!

Og jeg skal ta meg tid til å gjøre noe ekstra hyggelig ut av hver og en av gavene. Jeg tror jeg skal skrive julekort og julebrev. Ja! Personlige brev til alle sammen! Eller hva med en bok? Jeg rekker å skrive en liten bok nå, til hver og en? Og så kan vi lage alle kakene selv og ikke kjøpe dem. Og vi lager praliner! Karameller!Og så kan vi vaske alt sammen cirka 20. desember sånn at det bare er å dra over gulvene lille julaften! Og tenk så koselig det blir, da – vi kan pusse sølv og få alt til å skinne! Og så kan vi fikse det kjempekoselig utenfor, sånn at vi kan sitte der med bål og termos og hjemmetovede sitteunderlag og spise kortreist mat og drikke varm fairtrade-sjokolade! Og så kan vi…

…for sånn begynner jeg så lett. Det ene tar det andre og så klarer jeg på en eller annen måte å få små og enkle ting til å bli stresset og kavete fordi det blir for mange ting. Summen blir for stor og det eneste jeg oppnår er en følelse av utilstrekkelighet.

I år. Ny mulighet. I år skal jeg klare det. God stemning, ikke dyrt, fokus på det nære. Ikke overdrive. Ikke overdrive. Ikke overdrive. Inhale. Exhale. Jeg er kjempeflink til å lage julemat, jeg er egentlig flink til å skrive koselige brev (jeg bare gjør det for sjelden) og vaske, rydde og pakke inn gaver – det kan jeg. Dette kommer til å gå helt fint. Ungene kan lage pepperkaker og det gjør ikke noe om det kommer mel på gulvet, i håret og at ikke pepperkakene er like og at de ligger så langt fra hverandre på stekebrettet at det bare blir plass til noen få kaker på hvert brett. Det er samma det! Det spiller ingen rolle. For i år er det tid for ro og hygge og ikke stress og press og rabattkoder og tilbud man bare benytte seg av.

I år. Ny mulighet. Og i år skal jeg klare det.

Det er vi som er Isak, Even, Jonas, Sonja og moren til Isak

Even er manisk (har mani) og Isak er lei seg, redd, usikker og vi oppfører oss som om dette er noe som skjer med noen vi kjenner, det skjer med oss og det er jo akkurat dét som gjør SKAM til den suksessen det har blitt. Det er ikke bare noe som skjer på TV, i et manus, det er som om det skjer med oss, det føles ekte.

Reaksjonene fra gårsdagens klipp har vært voldsomme og noen mener at NRK må forte seg å ta ansvar nå, at klippet ble for voldsomt og at det etterlater en mengde unge folk i et usikkerhetsvakuum.

Jeg har tidligere skrevet om hvordan SKAM føles ekte. Det var da hele Norge (kunne det virke som) var sinte på broren til William, og jeg var først litt overrasket over hvor voldsomt folk (i mange aldre) lever seg inn i denne serien, som om den var deres eget liv og at det nesten ikke virker som om folk forholder seg til at det er fiksjon. I innlegg på Facebook, i tweets og i kommentarer under de ulike klippene på NRK er det nå svært mange som viser tydelig hvordan denne serien går inn på dem.

Jeg mener at NRK nå står i en særstilling til å virkelig formidle klokt og sannferdig om psykiske helseproblemer. Det går an å skildre at det er vanskelig og at man samtidig viser en oppriktighet. Mange med psykiske helseproblemer blir bedre og denne bedringen har forekommet til alle tider. Samtidig er det noen som fortsetter å ha symptomer som kommer og går, men som opplever at det går an å leve gode liv for det. Uansett, bedring eller ei – for alle vil det være bedre å leve et liv med psykiske helseproblemer, eller sammen med noen med psykiske helseproblemer, om vi kommer oss langt vekk fra oss- og dem-polariseringene. Det er ikke «de psykisk syke» og «de som ikke er psykisk syke» – det er oss alt sammen. Det er bare oss.

Årets serie engasjerer enda mer enn fjorårets. Den tar opp alvorligere ting enn fjorårets hovedtema. I år handler det kanskje om å fjerne tabuer? Tabuer og stigma knyttet til homofili og psykiske helseproblemer. Jeg tror serien vil komme til å vise oss at det er håp. Det går an å skildre det parallelt – at det både er vanskelig og at det finnes håp. Håp om bedring, mestring, samhold og toleranse.

Skjermdump fra NRK
Skjermdump fra NRK – klippet som heter «Life is good»

Det handler ikke bare om det mellommenneskelige men også om samfunnet. Jeg mener det er bra at NRK er såpass drøye som de har valgt å være i år. Det skaper engasjement, folk snakker om serien på en måte som viser hvor sterkt den virker inn. NRK har nå en mulighet til å formidle et håpperspektiv på en måte og med en rekkevidde som kanskje mangler sidestykke i norsk historie. For dette er jo ikke bare «noen i en eller annen TV-serie». Det er jo oss. Det er vi som er Isak, Even, Jonas, Sonja og moren til Isak.

En aldri så liten hyllest til The Kåss Furuseths

Det er 2. desember, det er sånn passe sent på den tidlige delen av kvelden. Stua er preget av rotet fra lekende barn, alt har de dratt ut, av kasser og fra skap, det ligger her og det ligger der. Så da vet i alle fall jeg hva jeg skal gjøre den neste timen. Senere i kveld skal jeg jobbe med et kurs jeg driver og tar, for sånn har det altså blitt, det blir bare mer og mer å gjøre og jeg varierer  mellom å tenke «hjelp, wæ!» og å kose meg glugg. Mest det siste. Så, i kveld når alt er rolig her skal jeg skrive oppgave på engelsk, og det blir stønn og stress og høyt blodtrykk, for det er jo jeg som er søsteren til Thor Heyerdahl.

Men! Det var jo ikke det jeg skulle skrive om. I dag skulle jeg bare komme med en aldri så liten anbefaling. I går, på bussen hjem fra jobb måtte jeg nemlig skru av podcasten til The Kåss Furuseths, fordi jeg rett og slett holdt på å le meg helt i hjel. Det er jo egentlig aldri feil å le seg skakk, men akkurat på bussen når alle skal hjem fra jobben samtidig, så føles det samtidig bittelitt malplassert. Jeg vil jo ikke egentlig være hun gale.

Dessuten er det ikke godt å vite hva som skjer hvis man bare begynner å le ordentlig høyt og ukontrollert på bussen der man sitter alene for seg selv og holder på pc-veska og en bærepose med mat og egentlig ser ut som en stusselig og relativt sett sliten person i begynnende midtlivskrise.

Jeg begynte å tenke på om jeg hadde fått lov til å bli med i familien til Else og Ramona og kom vel egentlig frem til at ja, de bør absolutt innlemme meg i familien, for da kan jeg være hun som lager mat til dem og de kan lære meg litt om radio og humor (for jeg kan jo veldig lite om radio selv om jeg hører mye på det, og humoren min er mest noe som skjer inni meg – jeg er dessverre en ganske ikke-morsom person) og dessuten virker faren deres så enormt hyggelig og han kunne godt fått lov til å være faren min også. I tillegg virker bestemora deres veldig kul og jeg er en sånn som synes det er hysterisk morsomt å høre bestemor Kåss Furuseth si at hun ikke akkurat synes Morten Ramm ser ut som en bankmann. Jeg er usikker på om det sier mest om Morten Ramm eller om meg.

– Hva er det for noe gærent med deg, tenker du kanskje (om meg) – for hvem er det som driver og tenker på å bli familiemedlem med folk på en radio? Til de som lurer på om det har klikka for meg, kan jeg berolige – for atte nei – og dessuten er det en del av programkonseptet at de vil at folk skal skrive inn og søke om å bli medlem av familien deres. Hør selv og le deg i hjel, jeg elsker i alle fall hvor vittige de er sammen.

Jeg tror jeg må søke om familieopptak.

Søknad kommer. Jeg har faktisk prøvd å skrive den nå, men jeg blir stadig avbrutt. Jeg kan liksom ikke gaule til ungene som ikke får/vil/klarer å sove at

de må være stille sånn at mamma kan forte seg og søke om opptak i en familie hos noen på radio. Nei, sånn kan vi ikke ha det. Det får bli en annen dag!