Det er vi som er Isak, Even, Jonas, Sonja og moren til Isak

Even er manisk (har mani) og Isak er lei seg, redd, usikker og vi oppfører oss som om dette er noe som skjer med noen vi kjenner, det skjer med oss og det er jo akkurat dét som gjør SKAM til den suksessen det har blitt. Det er ikke bare noe som skjer på TV, i et manus, det er som om det skjer med oss, det føles ekte.

Reaksjonene fra gårsdagens klipp har vært voldsomme og noen mener at NRK må forte seg å ta ansvar nå, at klippet ble for voldsomt og at det etterlater en mengde unge folk i et usikkerhetsvakuum.

Jeg har tidligere skrevet om hvordan SKAM føles ekte. Det var da hele Norge (kunne det virke som) var sinte på broren til William, og jeg var først litt overrasket over hvor voldsomt folk (i mange aldre) lever seg inn i denne serien, som om den var deres eget liv og at det nesten ikke virker som om folk forholder seg til at det er fiksjon. I innlegg på Facebook, i tweets og i kommentarer under de ulike klippene på NRK er det nå svært mange som viser tydelig hvordan denne serien går inn på dem.

Jeg mener at NRK nå står i en særstilling til å virkelig formidle klokt og sannferdig om psykiske helseproblemer. Det går an å skildre at det er vanskelig og at man samtidig viser en oppriktighet. Mange med psykiske helseproblemer blir bedre og denne bedringen har forekommet til alle tider. Samtidig er det noen som fortsetter å ha symptomer som kommer og går, men som opplever at det går an å leve gode liv for det. Uansett, bedring eller ei – for alle vil det være bedre å leve et liv med psykiske helseproblemer, eller sammen med noen med psykiske helseproblemer, om vi kommer oss langt vekk fra oss- og dem-polariseringene. Det er ikke «de psykisk syke» og «de som ikke er psykisk syke» – det er oss alt sammen. Det er bare oss.

Årets serie engasjerer enda mer enn fjorårets. Den tar opp alvorligere ting enn fjorårets hovedtema. I år handler det kanskje om å fjerne tabuer? Tabuer og stigma knyttet til homofili og psykiske helseproblemer. Jeg tror serien vil komme til å vise oss at det er håp. Det går an å skildre det parallelt – at det både er vanskelig og at det finnes håp. Håp om bedring, mestring, samhold og toleranse.

Skjermdump fra NRK
Skjermdump fra NRK – klippet som heter «Life is good»

Det handler ikke bare om det mellommenneskelige men også om samfunnet. Jeg mener det er bra at NRK er såpass drøye som de har valgt å være i år. Det skaper engasjement, folk snakker om serien på en måte som viser hvor sterkt den virker inn. NRK har nå en mulighet til å formidle et håpperspektiv på en måte og med en rekkevidde som kanskje mangler sidestykke i norsk historie. For dette er jo ikke bare «noen i en eller annen TV-serie». Det er jo oss. Det er vi som er Isak, Even, Jonas, Sonja og moren til Isak.

En aldri så liten hyllest til The Kåss Furuseths

Det er 2. desember, det er sånn passe sent på den tidlige delen av kvelden. Stua er preget av rotet fra lekende barn, alt har de dratt ut, av kasser og fra skap, det ligger her og det ligger der. Så da vet i alle fall jeg hva jeg skal gjøre den neste timen. Senere i kveld skal jeg jobbe med et kurs jeg driver og tar, for sånn har det altså blitt, det blir bare mer og mer å gjøre og jeg varierer  mellom å tenke «hjelp, wæ!» og å kose meg glugg. Mest det siste. Så, i kveld når alt er rolig her skal jeg skrive oppgave på engelsk, og det blir stønn og stress og høyt blodtrykk, for det er jo jeg som er søsteren til Thor Heyerdahl.

Men! Det var jo ikke det jeg skulle skrive om. I dag skulle jeg bare komme med en aldri så liten anbefaling. I går, på bussen hjem fra jobb måtte jeg nemlig skru av podcasten til The Kåss Furuseths, fordi jeg rett og slett holdt på å le meg helt i hjel. Det er jo egentlig aldri feil å le seg skakk, men akkurat på bussen når alle skal hjem fra jobben samtidig, så føles det samtidig bittelitt malplassert. Jeg vil jo ikke egentlig være hun gale.

Dessuten er det ikke godt å vite hva som skjer hvis man bare begynner å le ordentlig høyt og ukontrollert på bussen der man sitter alene for seg selv og holder på pc-veska og en bærepose med mat og egentlig ser ut som en stusselig og relativt sett sliten person i begynnende midtlivskrise.

Jeg begynte å tenke på om jeg hadde fått lov til å bli med i familien til Else og Ramona og kom vel egentlig frem til at ja, de bør absolutt innlemme meg i familien, for da kan jeg være hun som lager mat til dem og de kan lære meg litt om radio og humor (for jeg kan jo veldig lite om radio selv om jeg hører mye på det, og humoren min er mest noe som skjer inni meg – jeg er dessverre en ganske ikke-morsom person) og dessuten virker faren deres så enormt hyggelig og han kunne godt fått lov til å være faren min også. I tillegg virker bestemora deres veldig kul og jeg er en sånn som synes det er hysterisk morsomt å høre bestemor Kåss Furuseth si at hun ikke akkurat synes Morten Ramm ser ut som en bankmann. Jeg er usikker på om det sier mest om Morten Ramm eller om meg.

– Hva er det for noe gærent med deg, tenker du kanskje (om meg) – for hvem er det som driver og tenker på å bli familiemedlem med folk på en radio? Til de som lurer på om det har klikka for meg, kan jeg berolige – for atte nei – og dessuten er det en del av programkonseptet at de vil at folk skal skrive inn og søke om å bli medlem av familien deres. Hør selv og le deg i hjel, jeg elsker i alle fall hvor vittige de er sammen.

Jeg tror jeg må søke om familieopptak.

Søknad kommer. Jeg har faktisk prøvd å skrive den nå, men jeg blir stadig avbrutt. Jeg kan liksom ikke gaule til ungene som ikke får/vil/klarer å sove at

de må være stille sånn at mamma kan forte seg og søke om opptak i en familie hos noen på radio. Nei, sånn kan vi ikke ha det. Det får bli en annen dag!

1. desember – en slags julekalender?

Jeg tenkte jeg skulle lage en slags julekalender. Men tiden ville liksom ikke helt strekke til, trodde jeg. Men tid – hva er vel det? Det er jo ikke slik at jeg har det for travelt til å skrive noen få setninger hver dag akkurat. Dessuten trenger jeg litt feelgood for tiden, så da kan jeg lage en aldri så liten stemningskalender, da. Si noe smart (kanskje) til og med.

Dessuten kan det kanskje få meg til å begynne å skrive igjen? Ja? Vil.

Det blir ingen rabattkoder og mulighet for å få fantastiske give aways i denne julekalenderen. Ønsker du det, så finnes det ørten rosabloggere på dusinet, og der vil det sikkert hagle barberhøvler, matkasser, sko og sminke i hele desember. Akkurat det vi trenger! Neida.

Nå må jeg forte meg og poste dette før det er midnatt, for da er det jo alt andre desember og det blir litt juksemakerpipelort å starte kalender en dag for sent. Ses i morgen. Juhu.

 

Prisen til fremme av ytringsfriheten i psykisk helsevern

Nominasjonen er åpen!

Nå er det mulig å nominere kandidater til Prisen til fremme av ytringsfriheten i psykisk helsevern. Jeg sitter i styret som vurderer innkomne kandidatforslag og gleder meg til å lese igjennom begrunnelser. Det skjer mye innen psykisk helsefeltet og jeg tror det vil komme mange spennende kandidatforslag i år. Prisen deles ut i februar 2017, på et seminar på Høgskolen i Sørøst-Norge.

Klikk på bildet for å lese mer – jeg har prøvd meg på Adobe Spark :-)

Hva er det toppbloggerne og Donald Trump har til felles?

Hentesveisen, såklart!

Det er så mange som har spurt om hvor jeg har fått satt på hair extensions, så det tenkte jeg at jeg bare måtte dele med dere nå, kjære lesere! Jeg har selvsagt brukt akkurat den samme salongen som nesten alle toppbloggere bruker og dessuten synes jeg det er ekstra stas (juhu!) at jeg også kan trøkke på meg akkurat det samme antrekket som resten av bloggerne bruker, det er jo bare superelsk (weeee!) at vi alle sammen kan gå rundt med likt hår, like øyebryn, like vesker, like sko og at alle bare elsker å handle på den samme blomsterbutikken og være sponset av Adams matkasse og Natusan.

Hadde det ikke vært for at jeg kunne ha vært helt lik som alle andre vet jeg da søren meg ikke hva jeg skulle ha gjort, for det handler jo om et eller annet med identitet eller noe. Det er bare blodfeminister som er motstandere av Restylane og i alle fall hair extensions, for det er helt tullete å være imot hair extensions siden det er veldig etisk. Det er faktisk kjempeetisk, så da vet dere det.

Å være mot det blir litt sånn cherrypicking for meg, altså, men det er bare min mening. Jeg synes faktisk at det egentlig er veldig rørende å tenke på at det håret jeg har på hodet faktisk ganske nylig har vært i India! Det er jo helt rart å tenke på, for jeg har jo ikke vært i India og da er det jo litt sprøtt å tenke på at håret mitt har reist mer enn meg, haha! Er det dét som kalles hentesveis, kanskje?

Dette er bare tull. Alle skjønner det, ikke sant? Men det finnes folk der ute, som faktisk er sånn. De flyr rundt og tar bilder av seg selv med hentesveisene sine.

Her har jeg tatt på meg litt snap-makeup fra Det Fjerne Østen slik at håret mitt skulle føle seg litt mer hjemme. Det er viktig å føle seg hjemme og det ville ha vært ganske uetisk om noen skulle tenke at håret heller burde ha vært i India der det hører hjemme, for det er egentlig en ganske rasistisk påstand.

♥ Klem til alle dere fine  ♥


Ja, sånn omtrent? Er ikke det ⇑ en typisk lengde på en rosabloggertekst sånn omtrent? Det skal jo, skal man tro de som Har Greie På Det, være enkelt og kjapt å lese en bloggpost, noe som kanskje ikke er så uventet siden hovedmålgruppen til hair extensions-bloggerne er litt unge. Da er det viktig at leserne ikke bombes med for mange verbale inntrykk, for da kan det hende at de blir lei og at de ikke orker å klikke inn på bloggen igjen. I tillegg er det veldig viktig å tenke på at man ikke under noen omstendighet må finne på å skrive samfunnsengasjert, for da kan det hende lesertallene stuper og da blir annonsørene veldig stresset og da kan det hende at man ikke får gratis ferietur eller sponset hair extension. Dersom man må betale for egne ferier og sine egne frisørtimer kan man like gjerne bare legge ned hele bloggen.

Dette «det er såååå mange som har spurt meg om hvor jeg har fått tak i kjolen/blusen/håret/leppene»-trikset er selvsagt et smart grep for å kosekile annonsørene med søte og Forrest Gump-aktige fjær på ryggen, for ingenting virker vel sterkere på en bloggleser enn at selveste bloggerinnen med et smil og et hjerte sier at hun har vært på salong X for å få satt på en ekte hentesveis. Kortreist mat og langreist hår, det er liksom tingen.

Hair extensions er en uting. Det er uetisk og ulekkert på alle måter. Personlig blir jeg omtrent like uvel av å tenke på bloggere med hair extensions  som jeg blir av å tenke på at Donald Trump faktisk kan bli president. I det minste har de hentesveisen til felles.

 

Når det ikke lenger bare er travelt men stresset gjør at det smeller i hodet

Den siste tiden har det vært travelt. Jeg har gjort veldig mye, særlig på jobb. I tillegg til vanlig jobb er jeg med på mange ulike prosjekter. Jeg håndterer mye for tiden. Jeg kunne sikkert ha skrevet om det her.

Foto: Unsplash på Pixabay
Foto: Unsplash på Pixabay

Hvis jeg hadde satt av en halvtime hver dag til å skryte så kunne jeg jo ha skrevet litt på bloggen, for jeg hadde sikkert rukket det, jeg har tross alt sett hele sesong fire av House of Cards den siste måneden. Innimellom når jeg har rukket har jeg sett på, men samtidig har jeg følt at jeg har ikke hatt noe særlig tid til å logge på her.

Jeg kunne skrevet at jeg i tillegg til den vanlige jobben har skrevet natt og dag på et tilbud vi leverte i en anbudsrunde. Det var ikke noe som pågikk så lenge selvsagt – men en kort og intensiv periode ble det skrevet mye. Jeg har holdt forelesning på høgskolen, heldagskurs om recoveryperspektiver i Bødø og jeg har holdt foredrag på en stor konferanse om inkluderingskompetanse. Jeg er med på et bokprosjekt og har en liten rolle inn i et samarbeidsprosjekt med Høgskolen i Sørøst-Norge og Oslo Universitetssykehus. Onsdag som var dro jeg til Bergen for å holde foredrag. Jeg stod opp klokka fire på natta, satt og hutret på flytoget og lurte på hva i alle dager jeg holder på med.

I løpet av oktober er det også flere oppdrag og da har jeg også takket nei til flere. Den siste tiden har det kommet mange forespørsler og det gjør meg enormt glad. Jeg blir bedt om å være med på mye og det er en blanding av smigrende og overraskende og samtidig føler jeg at noe av det er velfortjent også, for jeg har jo holdt på med dette en god stund nå. I tillegg er det fulltidsjobb og fire barn.

Det hender det klaffer når man holder foredrag og på Inkluderingskonferansen ble det tydeligvis god match mellom det jeg ville formidle, måten det ble sagt på og hvordan publikum opplevde det. Jeg solte meg litt i glansen, fikk mange komplimenter etter innlegget jeg holdt der. «Konferansens høydepunkt!» var det en som sa! Og det ble jeg glad for selv om det sikkert ikke akkurat var alle som var enige i det. Noen andre sa: «Så utrolig bra!», «Dette var helt fantastisk!». Jeg har fått mailer, meldinger og forespørsler om å komme andre steder. Det er kanskje litt kleint å skryte sånn, men vanligvis marinerer jeg meg selv i selvkritikk og mildt hat, så håper det er mulig å unne meg denne gleden 😉

Jeg har tenkt «yes, så utrolig stas!» – helt til en kveld for omtrent en uke siden.

For da gikk det virkelig opp for meg at alt kommer til en pris. De siste månedene, mens jeg har prøvd å være «superwonderwoman» på jobb og i foredragssammenheng, har jeg vært veldig sur og tverr hjemme. Eller: enda surere og tverrere enn vanlig. Jeg har flere ganger sitter som en statue i sofaen, eller av og til i en krok på kjøkkenet, med øynene lukket og tenkt at «jeg har aldri lyst til å åpne øynene igjen!». Jeg har kjent at det svir på innsiden av øyelokkene, det dunker i hodet, jeg har kjent på uro, stress og den ekle følelsen hvor man bare svelger og svelger men den forbannende klumpen i halsen går ikke vekk. En dag satt jeg med et teppe over hodet og hadde bare ikke ork til å komme frem igjen. Jeg trivdes der inne i den mørke, tette boksen hvor det gikk an å være helt i fred.

For hovedjobben min er jo egentlig ikke å være på åtte til fire-jobben og så drive med alle de andre jobbgreiene ved siden av. Den viktigste oppgaven min er vel egentlig å få ting til å funke hjemme. Jeg har mann og fire barn. Og når det er så travelt som det har vært nå, så blir jeg sliten. Og da blir hjemmet lett mer en sekundærarena, ting går mer på rutine enn noe annet. Mat, klær, matpakker, sekker, hadet vi ses etterpå, svisj-svusj. I slike perioder blir jeg enormt dårlig selskap fordi det sannsynligvis blir så åpenlyst at jeg er rastløs. Jeg har ikke tid til å sette meg ned, jeg vil ikke sette meg ned. Jeg har så mye jeg burde. for eksempel, burde jeg mye heller ha skrevet på det bokkapitlet. Og mye heller enn å gjøre dét, så burde jeg sikkert har ryddet noe eller snakket med noen i familien om et eller annet løst og fast. I slike perioder blir det fort at jeg heller gir en beskjed enn at vi snakker skikkelig sammen. Jeg blir sannsynligvis fraværende. Jeg blir trist, tverr, sur og lei meg.

Siden jeg har vært så flink til å jobbe den siste tiden, så kunne jeg ha skrytt av det her på bloggen. Jeg kunne skrevet om det på en energisk og morsom måte. Vist frem engasjement, forsøkt å inspirere. På vei til Bodø! Kunne jeg ha skrevet og vist frem en flyvinge og en kaffekopp. Woho, fab stemning på Inkluderingskonferansen med 650 tilhørere! og så kunne jeg tatt en selfie på scenen og fått publikum til å lage hjertesymbol med hendene.

For noen er jo slik på sosiale medier. De viser frem det som funker og det som er fint. Så dropper de resten. Da kan de være plettfrie utad selv om de sitter under et pledd hjemme og lukker øyene og ikke vil åpne dem igjen.

(Egentlig skrev jeg mesteparten av dette for en uke siden. Jeg bare orket ikke å skrive det ferdig. Derfor ble «onsdag skal jeg til Bergen» – til «onsdag var jeg i Bergen». Jeg vet ikke hvorfor det er så vanskelig å få publisert her, det er akkurat som om det er en enorm dørstokkmil bare å skru på pc-en av og til. Jeg tror jeg skal få opp bloggfrekvensen litt – for jeg savner det litt. Jeg liker jo så godt å skrive.)

Det er mye jeg kunne tenke meg å skrive om. Men det er som om det bare forsvinner for meg – slik jeg har skrevet om her tidligere.  Jeg har jammen en spennende blogg! Som skriver om at jeg en gang skrev at jeg ikke orker å skrive. Meta.

Det kommer mer bloggings snart. Neste uke blir også travel. Full jobb, tre foredrag ved siden av og huset fullt av mann og barn. Det er lov til å bli sliten, da. Jeg skal prøve å være litt glad og stolt over det som går bra av og til – og så skal jeg skjerpe meg og og ikke være en vandrende emosjonell berg- og dalbane. Jeg skal oppdatere litt hyppigere fremover. Men nå er det tid for Netflix :-)  ♥

Om magebilder

Debatten raser, visstnok, etter at toppblogger Caroline Berg Eriksen også etter sin andre fødsel valgte å publisere et magebilde. Det kommer ikke akkurat som noe balltre, dette var overhodet ikke overraskende og debatten er som forventet.

Foto: Pixabay // Unsplash
Foto: Pixabay // Unsplash

På den ene siden av diskusjonsgjerdet finner vi tilbederne, som overstrømmende fyller kommentarfeltene i bloggen, instagram, facebook og ymse nettaviser med lovnader og ros. De synes bildet er fantastisk, bloggeren selv er intet mindre enn helt utrolig og dette bildet er så inspirerende atte hjelp. Fra motsatt side kan vi lese mer kritiske stemmer som bringer til torgs gamle argumenter om at bloggeren åpenbart ikke forstår hvilken negativ innvirkning dette overdrevne kroppsfokuset har på samfunnet som helhet og helt spesielt de som sliter med negativt forhold til eget selvbilde, til kropp og mat. Intet er altså nytt under solen, for alt dette har vi hørt mange ganger før. Intet er åpenbart heller nytt under kjolen til bloggeren, for det kan vi se med egne øyne.

Jeg blir ikke provosert. Bare litt oppgitt og kanskje litt irritert.

Bildet er, etter mitt syn, ikke i seg selv provoserende. Store norske leksikon definerer ordet «provosere» slik:

«Provosere, fremkalle, uteske, egge; opphisse, tilskynde til drastisk (mot-)handling.».

Hos meg fremkaller ikke bildet noe som helst annet enn oppgitthet.

Jeg blir oppgitt over nettaviser som hiver seg på «nyheten» om magebildet og som tydeligvis mener det er så viktig å være raskt ute med å skrive om saken at de ikke engang tar seg tid til å lese korrektur på nettartiklene. Tydeligvis var det viktigere å lansere noe raskt, få hentet inn noen eksperter og noen som kunne Si Noe. Jeg synes jeg ser det koker på desken i de ymse avisredaksjoner. «Bare finn på noe! Si noe! Dette er breaking news! Vi må si noe, mene noe, et eller annet, samme hva!».

Jeg tror ikke noe på at Caroline Berg Eriksen postet bildet på instagram av de grunnene hun selv oppgir. Bilde og tekst henger ikke sammen. Ser man isolert på bildeteksten, som handler om at enhver har rett til å føle seg stolt over egen kropp, så er det kanskje ikke noe galt med det. Jeg er jo enig at alle kan være stolte over hva kroppen er i stand til, kroppen som har båret frem et barn, et mirakel, det er fantastisk og alt det der.

Det er ikke noe galt i å være stolt. Det er ikke noe galt i å være slank. Det er heller ikke noe galt i å ha fint undertøy selv om noen går rundt med sykehustruser og ikke ville ha orket tanken på å løfte melkesprengte bryster inn i en lekker BH. Det er helt ok, det er ikke dét kritikken dreier seg om.

Dette handler ikke om stolthet. Det handler om penger.

Jeg er lei av at diskusjonen polariseres inn i et «med oss eller mot oss»-narrativ. Dette narrativet passer bloggerne godt, det er et bilde de har jobbet iherdig med å bygge opp helt siden rosabloggerne satt i senga på jenterommet og skrev om lipgloss og dagens outfit. De har bygget businessen sin rundt å fremdyrke og overdrive en elsk/hat-relasjon. Der verden har gått fremover og mange er blitt mer SoMe-smarte og oppmerksomme på markedsføringsmekanismene bloggerne har profesjonalisert til (de velmanikyrerte) fingerspissene, spinner fremdeles enkelte bloggere rundt som om de fremdeles tror det er totusenogni. Det tyder på en grov undervurdering av leserne. For dette instagrambildet handler ikke om å være forbilde, anti-forbilde, eller om å være til inspirasjon eller som en provokasjon med samfunnsbrodd. Dette bildet er utelukkende knipset og publisert fordi de kan tjene penger på det.

Bloggerne deler ikke livet sitt med verden fordi de er søte, snille, rause og uskyldige. Dette er business. Det er bare å tenke på hva boost i lesertallene gjør med annonseinntektene. Selv om mange reagerer på bloggeres trang til å overeksponere kroppene, husene, livene og barna sine på internett, så vil de fortsette med det. Fordi det funker. Fordi de tjener drøssevis av penger på det. Caroline Berg Eriksens instagramstunt handler ikke om en empowermentbevegelse om at alle kropper og mennesker er unike og at det burde være rom for ulikhet. Det handler om branding, klikk og penger.

Det kommer ikke noen overraskelser

Jeg sitter ikke akkurat og lurer på hva neste utspill fra bloggeren vil være. For jeg har hørt det før. Jeg vet at det vil dreie seg om at de som kommer med kritikk er misunnelige og ikke forstår at en tynn kropp er like verdifull som en tykk kropp med strekkmerker på magen og lårene. Jeg vet at diskusjonen vil redusere kritiske røster slik at kritikken sidestilles med misunnelse og smålighet. Jeg vet at det kommer til å komme motrøster fra mindre misantropiske folk enn meg selv og jeg vet disse motstemmene vil forsøke å få dette til å bli en konstruktiv kroppsdebatt og at de vil prøve å få bloggeren til forstå at hun med å fronte et slikt kroppsfokus bidrar til at folk blir usikre på seg selv.

Men det er ikke noen vits. Det kommer ikke til å endre noe. Her er det kun døve ører og tomme blikk. For det som er bloggerens fordel, er at uansett hva som diskuteres, så vil de tjene på økt antall klikk. Det eneste som kan endre dette, er at de eneste som faktiske har den reelle makta over bloggerne (og da er det selvsagt annonsørene jeg snakker om) endrer på sine strategier og får et mindre bevisstløst forhold til hvem de ønsker å samarbeide med og hvem som skal profilere deres merkevarer.

For, det nytter ikke egentlig å argumentere med fornuft når man diskuterer blogg.  Det er nemlig ikke fornuft som bestemmer i bloggerland. Det er pengene. Og bloggerne kommer neppe til å si tydelig at «vi gjør det vi gjør, ikke fordi det er smart, klokt eller samfunnsnyttig – vi gjør det bare for å prøve å provosere (eller «inspirere» som det kalles på bloggsk) slik at vi tjener litt mer penger»,  Det betyr i praksis at selv om mange er sterkt uenige i det bloggerne gjør og bloggerne innimellom forhåpentlig reflekterer nok over egen virksomhet til at de tenker et lite uh-oh idet de trykker på publiseringsknappen, så vil det ikke skje noe som helst før annonsørene slutter å bruke pengene sine på på bloggerne.

I mellomtiden fylles internett av magebilder, tullete og overpolariserte diskusjoner, barn som opptrer som tilbehør, skjulte reklamesamarbeid og annet nonsens.

Tusen umulige følelser som herjer rundt som en kakafoni i hodet og kroppen

Jeg funker sånn her. Fra det dypeste dyp til det svarteste hav til den strålende og skinnende sola. I løpet av en dag er jeg gjerne innom et vell av ulike sinnsstemninger, og det er slitsomt, et mas og samtidig en stor glede.

Uten filter. Neida.
Uten filter. Neida.

Ingen kan oppleve en høstdag som meg! Sa jeg til meg selv en dag i fjor høst, det var gnistrende sol og løvet var oransje og jeg kjente den kalde gode lufta mot kinnet, gikk så fort jeg kunne mot bussen etter jobb og livet var på gli, det føltes som om alt fløt, alt stemte. Så, da jeg hadde satt meg på bussen var det som om jeg ble slått i brystet, det bare snørte seg sammen og det var som om hundrevis av sorger jaget igjennom meg. Jeg lukket øynene og det var som om hele jeg var øyelokk. Tunge øyelokk som jeg aldri ville åpne igjen. Men jeg gjorde jo det, jeg åpnet øynene, trykket på stopp-knappen, gikk av, ut, hentet i barnehagen, gikk hjem.

Jeg tenkte: Når vi går sammen sånn, er jeg koblet fra mitt eget hode, jeg er ikke lenger bare enten ekstroverte eller introverte meg, jeg er mamma, jeg har en funksjon som er større enn meg selv og det er godt. Så enkelt livet er og så vanskelig samtidig.

Sol, sol, sol.
Sol, sol, sol.

Så lenge jeg kan huske har jeg ønsket å være annerledes enn jeg er.  Jeg skulle ønske jeg kunne være en av dem som føler stabilt, som ikke blir så engasjert, som ikke blir så lei seg. Min glede og min ulykkelighet er ikke bare blaff av følelser, jeg kjenner det fysisk. Det sitrer i hendene, det dirrer i panna. Jeg klemmer jekslene sammen så det knaser i hele hodet. Jeg kan bli så rørt av en vanndråpe at jeg begynner å grine.

Noen dager er grinedager. Ikke nødvendigvis slik at jeg går rundt og griner, men det er vemodig og hard sorgfølelse i hele kroppen. Fra tåa og opp til øret kan jeg kjenne det, det hugger til og jeg blir fylt av en dyp følelse av sterk sorg omgitt av ingenting. Det er kanskje vanskelig å forstå det, men se for deg en svart ball, hard, sammenknytt, kompakt. Den er tung, den er som en meteoritt. Men, rundt den – der er den omgitt av ingenting. Det er ikke gradvis, det tones ikke ut, det er ingen myke overganger og duse kanter. Det er en hard meteoritt med et evig ingenting rundt. Når jeg får den følelsen er det som om den vil vare for bestandig. Men det gjør den jo ikke, den varer ikke bestandig, den varer ikke engang lenge, det er der en stund og så er det borte. Det er den harde tristheten. Hard, som i  betydningen fast, kompakt. Jeg er glad den bare er der litt om gangen, for om man er slik lenge er det som om en selv og livet blir utilgjengelige for hverandre.

Men det finnes andre tristheter også. Den vare, den skjøre, den vemodige. Håpløs tristhet og håpefull tristhet. Det er ufrivillig komisk tristhet, som når jeg ikke klarer å slutte å grine når jeg ser reklamefilmen fra Tine om moren som har laget mat til sønnen sin i år etter år, hun har lekt fly med pannekaker inn i munnen, hun har løpt rundt, hun har kjeftet, hun har trøstet. Og så, på slutten av reklamen, når han er blitt stor og har med en kompis og spiser middag sammen med moren og de bare går fra henne før hun er ferdig med å spise og hun sitter igjen, alene og spiser videre, og så snur han seg brått, går mot henne igjen, stanser opp, kysser henne på kinnet og sier takk for maten. Da kan det hende, dersom det er en sånn dag, at jeg kan bli så usigelig trist. Og så må jeg le fordi det er litt komisk å bli så trist-rørt av en reklamefilm. Men den bare fanger en serie stemninger på en gang.

Men det er som jeg tenkte på den høstdagen i fjor, at det er ikke bare tristhet som herjer, jeg kan være jublende også. Av nær sagt ingenting. Dugg! Sol! Morgenbladet med kaffe! Netflix! Å gå til bussen!

Det svinger. Jeg er en sprettball, en vind, en stein. Jeg synker ned og jeg fyker opp igjen. I det minste føler jeg meg levende, har jeg sagt, med strålende smil og med sammenbitte tenner. Og det er sant. Jeg er et foto uten filter.

Om skrivesperre og ord som ikke vil komme til uttrykk som ord

For å forklare. Jeg kan få en idé, det skjer helt impulsivt, en eller annen hverdagssituasjon som plutselig bare vekker til live en hel historie, en historie i flere lag, med ulike plot og det kommer umiddelbart mange forskjellige vinklinger inn i hodet.

Det kan skje av de minste ting. Som oftest er jo livet mitt mest fylt opp av trivielle hverdagsaktiviteter, det er sjelden jeg gjør noe ekstraordinært. Da er det jo kanskje litt flaks at assosiasjonene kommer så spontant, det er jo alltid noe det går an å skrive om.

Vel, hadde jeg bare klart å omsette alle de impulsive emosjonene som strømmer igjennom kroppen til ord, da. Ord jeg kunne ha skrevet, ord noen kunne ha lest. Men som regel skjer ikke det. I går, jeg tror det var i går, så løftet jeg opp en pakke med doruller, en sekspakning, jeg skulle bære to ruller opp og fire ruller ned, og så vips – bare av det lille der, så kom det en lang tankerekke inn i hodet. En slags god beskrivelse av «dette har jeg gjort før»-følelsen, det var som om alle de gangene jeg hadde gjort akkurat dét før, altså tatt med to ruller opp og fire ruller ned, det var som om alle hendelsene skjedde samtidig. Som om alt jeg gjør skjer samtidig. Alt jeg har gjort, fra jeg ble født og frem til nå, at det skjer i ett eneste øyeblikk, litt som når man drømmer og det er helt vilt, det er vill flukt ned slitne trapperom for å gjemme seg for livsfarlige banditter og nei, det var visst et tivoli der! Og der er dronning Sonja, herlighet, det er en parade, det er fullt av folk her, og pokker jeg skal holde foredrag men aner ikke hva jeg skal si og shit, shit, shit jeg har glemt å hente ungene i barnehagen, eller jeg husker ikke engang om jeg i det hele tatt har barn! Har jeg barn? Hvorfor ligger jeg da i en hengekøye hvis jeg skal hente barn? Og vent, hengekøye? Var det ikke nettopp vill flukt og et tivoli og dronning Sonja?

Sånn drømmer jeg. Intenst og detaljrikt. Drømmene mine er så fulle av detaljer, det er helt vanvittig hvordan hodet jobber, hvordan bildene er mer virkelige enn livet selv på dagtid. Jeg går ned i en undergang og det er grafitti der, noe er stygt, meningsløse tagge-krusseduller, men noe er som kunst omtrent, og der går det er mann med en hund, den går ikke i bånd, men den går helt inntil mannen og så stopper de og ser på meg og det er da jeg ser at ingen av dem har ansikter, det er bare store hull der ansiktet skulle ha vært. Og mannen har en lang frakk, han er en ansiktsløs spion og det er Sovjet-hemmeligheter og jeg er ikke bare på vei til et tilfeldig sted eller for å hente barn, nei – jeg er på oppdrag.

Sånn, sånn bare fortsetter det i et rasende tempo. Hodet jobber når jeg er våken og det jobber videre når jeg sover. Ikke at det er noe ekstraordinært ved det, for det er jo sikkert mange som har det sånn, men det stopper liksom aldri.

Og skrivesperren, jeg tror den oppstår fordi det skjer for mye på en gang i hodet, for der det virket så naturlig å skulle skrive om å ta med to doruller opp og fire ned for bare et øyeblikk siden, så forsvinner jo hele historiens kompleksitet nesten med en gang, det er som om historien bare renner ut av hodet og jeg aner ikke hvor de blir av. Det er som en drøm, en intens drøm hvor det har skjedd helt vanvittig mye og så innser man etter man har våknet opp full av inntrykk at hele denne drømmen må ha blitt drømt i så raskt tempo, at det kanskje også i drømme er slik at ting som later til å skje etter hverandre i rekkefølge egentlig skjer samtidig?

Det er umulig å skrive om et blaff. Og hvem er det som vil lese om doruller uansett.


Ny kategori! Timinutterstekst. Ikke bruke mer enn sånn cirka ti minutter. Innfall som popper inn i hodet. Livet som det skjer mens det skjer og de ordene som tilfeldigvis ville komme.


 

 

Det fordummende i at rosabloggeres forretningspraksis ikke kan debatteres skikkelig

Dersom vi ikke snart kan diskutere rosabloggeres business uten å havne i skyttergravskriger så går vi ignorante tider i møte. Det er på tide å ta forbrukermakten tilbake. Og mediene må skaffe seg større baller og slutte å jatte med bloggerne, men heller utfordre dem.

Jeg har snart ikke tall på hvor mange ganger jeg har lagt meg med en tanke om et eller annet og tenkt at «dette var jammen meg lurt – det skal jeg skrive om», det skjer omtrent akkurat idet jeg sovner og vips så er det morgen, det er hverdag og matpakker og småbanning over at jeg ikke fant frem alt av klær til alle sammen kvelden før, og så stresser jeg igjennom dagen og jeg rekker ikke skrive. Borte er de lure tankene, og alt bare erstattes av en tanke om at det sikkert ikke var så veldig lurt allikevel. Men nå er det på tide å bruke et kvarter på å repetere noe av det jeg skrev mye om tidligere.

For en stund siden brukte jeg nemlig denne bloggen helt annerledes. Jeg brukte den nesten som en kamparena, i en kamp mot umerket reklame hos rosabloggere. Jeg skrev enormt mye om dette en periode og når jeg ikke skriver noe om det lenger nå så handler ikke det om at jeg ikke bryr meg om det mer, men mer at jeg føler at det ikke er så mye igjen å si. Jeg gikk allerede mer enn nok på repeat allikevel, for det hele var jo nesten som å snakke til en vegg.

Jeg mener fortsatt det samme. Rosabloggernes påvirkningskraft er større enn det er hyggelig å tenke på. Måten personlige hverdagsbetraktninger sauses sammen med salgsinnlegg er snedig utført og mange følger samme mal. Til syvende og sist handler det om å påvirke folk til å kjøpe et produkt. Det er vanskelig å kritisere denne virksomheten, fordi bloggerens person blir så nært knyttet til produktet de selger. Kritiserer man, så blir man lett sett på som en som er ute etter å hetse enkeltmennesker.

Kan hende er dette noe som vil endres. Det håper jeg. Det må vel til slutt kunne gå an å kritisere en virksomhet og en forretningspraksis uten at man skal bli utsatt for drittslenging. Jeg holder imidlertid ikke pusten, for fremdeles tror jeg det vil ta tid. Noe jeg derimot gjorde, var at jeg tonet det hele ned her på egen blogg. Det ble litt slitsomt å skrive om dette fordi det så lett førte til at bloggen ble en slags konfliktarena. I begynnelsen tenkte jeg at det bare var helt ok å stå i det, fordi jeg hadde vel et slags håp om at folk ville ta til fornuft innen rimelig tid. Jeg tenkte de ville se forskjellen på kritikk av en forretningsprakis og hets av enkeltmennesker. Men så enkelt var det visst ikke, for det kom stadig kommentarer som stilte spørsmål ved mine personlige motiver ved å skrive som jeg gjorde.

Det er i det hele tatt vanskelig å endre andre. Sånn er det jo i mange sammenhenger og jeg har brukt dette til å endre en del på hvordan jeg bruker sosiale medier selv. Jeg har i alle fall lært veldig mye igjennom hele denne prosessen. Jeg er blitt mer oppmerksom på hva jeg leser, på når jeg utsettes for reklame og på hvilken måte det skjer. Jeg er blitt opptatt av hvordan jeg skal, eller ikke skal, skrive om barna mine på sosiale medier. De skal få lov til å forme sin egen internettidentitet selv. Om dette (eksponering av barn) har jeg også forsøkt å si noe kritisk, om hvordan mange rosabloggere (og sikkert andre typer bloggere også) fyller internett med bilder og tekst av sine håpefulle. Jeg skjønner at det sikkert ikke gjøres for å være utspekulerte og kalkulerende markedsføringsmaskiner, men det gjøres fullstendig uten vett og refleksjon over hva en slik form for eksponering kan gjøre med barnas forming av sin egen identitet.

Og. Dersom fokus på reklamemerking var et minelandskap, så er i alle fall fokus på eksponering av barn det. For, som vi har snakket om en del ganger nå, så er det vanskelig å skille mellom hva som er dårlig dømmekraft, utspekulert markedsføring, hverdagslivspludring og trøblete forvaltning av foreldrerollen. Jeg synes ikke det er ok at bloggere bruker ungene sine til å selge produkter. Noe jeg savner, er at bloggerne selv viser tegn til å ville reflektere over dette.

Kan hende er det så enkelt som at mange av de med makt innenfor sosiale medier rett og slett har mangelfull arbeidserfaring og livserfaring. Når hverdagene i stor grad har gått ut på å se seg selv i speilet, så har det muligens blitt noe mindre tid til å sette seg inn i etiske dilemmaer, til å lese, til å samhandle med andre og til å utfordre sin egen praksis. For jeg tror at bloggerne har vært så dullet med og dikket med i både sine egne kommentarfelter og i omtaler i andre medier at de lett kan se seg blinde på sin egen fortreffelighet. Dersom noen kommer med kritikk ses det på som synonymt med hets og det er noen myter som forsterkes gjennom dette.

Jeg skjønner at den jevne bloggleser ikke har satt seg inn i hvordan markedsføringsmekanismer fungerer eller hvordan det sosiale samspillet mellom blogger og leser er mer kalkulert enn det først kan virke som. I vrimmelen av «takk, snille og søte du!» så er det kanskje ikke så lett å se at bloggeren skriver dette for lettere å kunne selge deg en idé om et liv med tilhørende produkter som du bare MÅ kjøpe for å kunne skaffe deg en flik av bloggerens liv.

Men jeg forventer etter hvert mer av de tradisjonelle mediene. Jeg forventer at de tør å utfordre bloggerne. Jeg håper avisene innser at de frem til nå har fungert som et mikrofonstativ for bloggerne og at det eneste resultatet er et fordummende medielandskap. Resultatet, dersom de tradisjonelle mediene skal fortsette hermingen etter rosabloggerne, er at vi som befolkning kommer til å bli dummere. Og da hjelper det liksom ikke hvor mange sko og vesker vi har.

Jeg håper mediene vil se på hvordan bloggerne eksponerer barn allerede fra før de er født, i den hensikt å pushe produkter. Jeg håper også annonsører våkner opp fra dvalen og forstår at samarbeidet med bloggerne lett kan bidra til å svekke etablerte merkevarers integritet og omdømme.

Men igjen, vi kan bare begynne med oss selv. Vi kan la være å handle hos de produsentene/forretningene som samarbeider med bloggere som ikke klarer å merke reklamen sin eller som «selger ungene sine» til høystbydende. Ved å bruke denne forbrukermakten vil vi vel snakke det eneste språket som denne typen virksomheten forstår. Det har nemlig åpenbart ikke hjulpet å appellere til fornuft og intellekt. Kan hende blir det bedre om man prøver å snakke direkte til bunnlinja.