Unnskyld Aleppo (Rekk opp hånda den som ikke er enig)

Krisene bare flimrer på skjermen, det er nedbombede byer og små gutter som er dekket av støv og sitter med fastfrosset blikk. Det er en storebror som bærer en bylt av et dødt spedbarn som han nekter å gi slipp på. Det er allerede flere år siden barn og voksne vred seg av saringass mens vi vendte blikkene ned, vekk, fordi det var for mye å ta inn.

At mennesker kan gjøre dette mot hverandre. Det er ikke til å fatte.

yr-weather-forecast-for-aleppo-syria
Skjermdump fra yr.no

Det er så kaldt, tenkte jeg da jeg hastet hjem fra jobb. Det er så kaldt, tenkte jeg da jeg gikk ut med søppel. Det er kaldt der nå. En minus, en pluss, det sludder. Det er kaldere enn i kjøleskapet. «Middelhavsklima med vinterregn», sier SNL. Middelhavsklima høres ofte så deilig ut, men ikke nå, nå er det vinter, det er spedbarn som fryser i hjel.

Jeg er sint på menneskene. Jeg er sint på meg selv også, som ligger under et pledd i sofaen og griner og ikke skjønner hvorfor folk kan være så grusomme mot hverandre. Det veksler i meg. Jeg blir forbannet over lidelsene og kvalm av meg selv. Idiotiske drittkjerring som ligger og synes synd på. Idiotiske drittkjerring som ikke egentlig skjønner konflikten og som sitter og googler «Syria konflikt bakgrunn» mange år for sent.

syria-konflikt-bakgrunn-google-sok

Hvordan kunne vi bare la det skje? Er det mulig å forhindre at det skjer igjen? Naive tanker. Fortvilende tanker. Tepper. Sanitær. Busser som brenner. FN-diskusjoner om vetorett. En storebror med et dødt søsken i armene. Flyktninger som mangler alt.

I mellomtiden, mens mennesker utsettes for lidelser som er hinsides det som kan fattes, pågår diskusjonene. Varme sitter de, diplomatene, byråkratene. Papirer, saksnotater, resolusjoner. Det drikkes kaffe, flaskevann, det er sikkert høye smørbrød og eksotisk frukt. Gemyttlig prat og bukser med press. Og så veto.

Skjermdump fra Dagbladet // Bildet er et utsnitt (Xinhua / NTB scanpix)
Skjermdump fra Dagbladet // Bildet er et utsnitt (Xinhua / NTB scanpix)

Og i mellomtiden fryser folk i hjel, de skytes, de bombes og brennes. Folk mangler alt mens vi fråtser i dobbeltmoral. Om halvannen uke er det nyttårsaften og folk vil se på fyrverkeri og skåle i champagne og tenke at «2017 skal bli mitt år! 2017 skal bli året hvor jeg sier nei litt oftere og blir litt flinkere til å tenke på meg selv og hva som virkelig er viktig for meg

Å verden, du er hjerterå. Stopp nå. Rekk opp hånda den som ikke er enig.

Unge folk vet veldig mye om psykisk helse og hvordan de kan støtte hverandre og hipp hurra for Magnus som er dagens helt!

SKAM: Jeg har ventet, refreshet, ventet og refreshet. Og i dag var det Magnus som ble dagens antistigmahelt og på en så enkel og elegant måte bare fikk sagt rett frem at bipolar ikke betyr gæren og at maniske episoder ikke diskvalifiserer alle følelser en person har eller noensinne har hatt.

BIlde: Pixabay
BIlde: Pixabay

Jeg vet ikke helt, men jeg trodde kanskje SKAM skulle gjøre det mer komplisert og jeg ble så lettet over at de løste det så enkelt.

Dette er fantastisk folkeopplysning. Det betyr ikke at relasjoner er enkle saker og at psykiske helseproblemer er easy peasy. For det er det jo ikke. Relasjoner er komplisert og livet er hardt. Men jeg liker måten SKAM viser at unge folk har mye kunnskap om hvordan man kan støtte og ivareta hverandre. Jeg tror det er viktigere at det er Magnus som sier dette til Isak istedenfor at den litt småcreepy helsesøsteren skulle ha forsøkt å «nor-ma-li-se-re».

For en del år siden var jeg med på et undervisningsopplegg til bruk i videregående skole. Flere unge folk (og da var jeg jammen meg en av dem, tenk det!) reiste rundt på skoler landet over og fortalte om egne historier. Målet med undervisningen var delvis å avmystifisere litt (for mange kommer jo til å slite psykisk i løpet av livet) og dels å gi mer kunnskap – men det var også en tilleggsdimensjon, nemlig at elevene skulle få se at de andre i klassen også visste veldig mye om hva vi kan gjøre for å hjelpe hverandre.

Hjelpen er jo ikke nødvendigvis bare i (spesialist)helsetjenesten. Hjelpen kan være en kompis, en venninne, en trener eller en frisør. Det kan være en klem, litt forståelse, raushet og at vi ser hverandre. Hjelpen kan også være at vi lærer mer om at livet går opp og ned og at vanskelig ikke er det samme som håpløst. Hjelpen kan være at man vet at noen støtter en istedenfor å fordømme.

Det kan være mye hjelp i opplevelsen av andres toleranse og aksept. Takk til SKAM som ikke bare bruker klipp og bilder til å vise ungdom hvordan dette er, men også for at kommentarfeltene er åpne slik at unge folk kan se at det er enormt mange andre unge folk med skikkelig gode og støttende holdninger. Da blir det kanskje ikke så skummelt. Og i det øyeblikket man forstår at man ikke er alene, at man ikke er en alien, at andre faktisk kan forstå – da skjer det noe bra.

Dagens tips

Dagens tips er yatzy på mobilen.

yatzy
Det høres kanskje litt stusselig ut, tenker kanskje du. Men det er ikke det. Yatzy world på mobilen er det som får blodet til å bruse og ørene til å suse. Nettopp nå, i det Victorianske hjem. Papsi kommer gående opp trappen, og sier:

– I går var jeg nærmere 350 enn jeg har vært noen gang! 

Jeg skjønner med  en gang hvordan den opplevelsen må ha vært. Ser på ham. Svarer:

 – Jeg også! Jeg fikk bare ikke yatzy, men hadde jeg fått det så hadde det blitt helt enormt bra. 

Og så sier han:

– Jeg hadde 301! Og så manglet jeg bare yatzy – og så fikk jeg fire firere på første kast! 

Dette er noe jeg må ta på alvor. For 350 i yatzy er faktisk veldig bra. Det er så bra at til og med Andreas, som sikkert har spilt 20000 spill på mobilen ennå ikke har fått det. Jeg har heldigvis et liv og har bare spilt 1753 spill. Sammenliknet med ham så er det faktisk nesten ingenting. Og sammenliknet med de gærne svenskene som vanligvis logger på når klokka er mer enn kvart over ett på natta så er det i hvert fall ingenting.

Noen ganger er jeg mer enn bare litt lettrørt og da kan jeg bli dypt fascinert over at mennesker verden over kan samles til et aldri så lite slag yatzy på mobilen. Her snakker vi fellesskap!

Det er kanskje litt tvilsomt om dette «nå skal jeg skrive hver dag»-opplegget mitt kan sies å være så vellykket. Men dette var i alle fall dagens bidrag. Hipp hurra for femte desember og en garantert reklamefri julekalender uten så mye som en sponset liten straight.

Mine perser på mobilen:

Classic yatzy: 340 (bra) // Andreas har 342 (det er et ikke-tema)

American yatzy: 531 (denne må jeg altså jobbe litt med)

Maxi yatzy: 598 (veldig bra)

Bare gled dere til morgendagen! Tenk så mye spennende jeg kan skrive da!

Julestress og kjøpepress

Mailboksen fylles. «Det begynner å haste – få julekortene i hus!» roper Babykort, Club BR forteller at det nå er «SISTE sjanse til å spare 30% på NERF og My little pony!» Blush.no har julegaver til alle! Fort deg! Kjøp nå!

Foto fra Pixabay
Foto fra Pixabay

Hvert år det samme. Og jeg er også lik. Ofte sier jeg ting som «vi har jo så mye, vi trenger ikke noe». Da tenker jeg etterpå at i år skal vi ikke kjøpe så mye julegaver og sier: «I år skal vi ha fokus på det nære, det stille, det rolige, myke tepper, varme klemmer og samhold!».

Og så ender det allikevel gjerne med at jeg får litt småhetta, at jeg kjøper en gave til her og en gave til der og hjelp, var det ikke litt lite der og vi får ta med en til der også – og så blir det like mye som året før om ikke mer.

Kan hende handler det om en slags usikkerhet. Min egen oppfatning om hva andres forventninger innebærer, kanskje? Ofte har jeg så lyst til å lage et eller annet som det ligger noe omtanke bak. Men det tar jo tid! Omtanke, folkens – det er tidkrevende! Da er det lettere å klikke seg litt rundt i en nettbutikk og få varene levert på døren. Men det er dyrt – og på en måte fattigere.

Det er fjerde desember. Jeg har hengt opp julestjerne og det er adventsstake på bordet. Senere i dag tenner vi to lys. Et for håp og et for glede.  Noen julegaver er ordnet, de aller fleste ikke. I år toner jeg ned gavedelen. Det er jo så viktig å tenke på hva julen egentlig kan være. Det trenger ikke være jag og mas og stress. Ro, verdier, omtanke, tid til hverandre!

Og jeg skal ta meg tid til å gjøre noe ekstra hyggelig ut av hver og en av gavene. Jeg tror jeg skal skrive julekort og julebrev. Ja! Personlige brev til alle sammen! Eller hva med en bok? Jeg rekker å skrive en liten bok nå, til hver og en? Og så kan vi lage alle kakene selv og ikke kjøpe dem. Og vi lager praliner! Karameller!Og så kan vi vaske alt sammen cirka 20. desember sånn at det bare er å dra over gulvene lille julaften! Og tenk så koselig det blir, da – vi kan pusse sølv og få alt til å skinne! Og så kan vi fikse det kjempekoselig utenfor, sånn at vi kan sitte der med bål og termos og hjemmetovede sitteunderlag og spise kortreist mat og drikke varm fairtrade-sjokolade! Og så kan vi…

…for sånn begynner jeg så lett. Det ene tar det andre og så klarer jeg på en eller annen måte å få små og enkle ting til å bli stresset og kavete fordi det blir for mange ting. Summen blir for stor og det eneste jeg oppnår er en følelse av utilstrekkelighet.

I år. Ny mulighet. I år skal jeg klare det. God stemning, ikke dyrt, fokus på det nære. Ikke overdrive. Ikke overdrive. Ikke overdrive. Inhale. Exhale. Jeg er kjempeflink til å lage julemat, jeg er egentlig flink til å skrive koselige brev (jeg bare gjør det for sjelden) og vaske, rydde og pakke inn gaver – det kan jeg. Dette kommer til å gå helt fint. Ungene kan lage pepperkaker og det gjør ikke noe om det kommer mel på gulvet, i håret og at ikke pepperkakene er like og at de ligger så langt fra hverandre på stekebrettet at det bare blir plass til noen få kaker på hvert brett. Det er samma det! Det spiller ingen rolle. For i år er det tid for ro og hygge og ikke stress og press og rabattkoder og tilbud man bare benytte seg av.

I år. Ny mulighet. Og i år skal jeg klare det.

Det er vi som er Isak, Even, Jonas, Sonja og moren til Isak

Even er manisk (har mani) og Isak er lei seg, redd, usikker og vi oppfører oss som om dette er noe som skjer med noen vi kjenner, det skjer med oss og det er jo akkurat dét som gjør SKAM til den suksessen det har blitt. Det er ikke bare noe som skjer på TV, i et manus, det er som om det skjer med oss, det føles ekte.

Reaksjonene fra gårsdagens klipp har vært voldsomme og noen mener at NRK må forte seg å ta ansvar nå, at klippet ble for voldsomt og at det etterlater en mengde unge folk i et usikkerhetsvakuum.

Jeg har tidligere skrevet om hvordan SKAM føles ekte. Det var da hele Norge (kunne det virke som) var sinte på broren til William, og jeg var først litt overrasket over hvor voldsomt folk (i mange aldre) lever seg inn i denne serien, som om den var deres eget liv og at det nesten ikke virker som om folk forholder seg til at det er fiksjon. I innlegg på Facebook, i tweets og i kommentarer under de ulike klippene på NRK er det nå svært mange som viser tydelig hvordan denne serien går inn på dem.

Jeg mener at NRK nå står i en særstilling til å virkelig formidle klokt og sannferdig om psykiske helseproblemer. Det går an å skildre at det er vanskelig og at man samtidig viser en oppriktighet. Mange med psykiske helseproblemer blir bedre og denne bedringen har forekommet til alle tider. Samtidig er det noen som fortsetter å ha symptomer som kommer og går, men som opplever at det går an å leve gode liv for det. Uansett, bedring eller ei – for alle vil det være bedre å leve et liv med psykiske helseproblemer, eller sammen med noen med psykiske helseproblemer, om vi kommer oss langt vekk fra oss- og dem-polariseringene. Det er ikke «de psykisk syke» og «de som ikke er psykisk syke» – det er oss alt sammen. Det er bare oss.

Årets serie engasjerer enda mer enn fjorårets. Den tar opp alvorligere ting enn fjorårets hovedtema. I år handler det kanskje om å fjerne tabuer? Tabuer og stigma knyttet til homofili og psykiske helseproblemer. Jeg tror serien vil komme til å vise oss at det er håp. Det går an å skildre det parallelt – at det både er vanskelig og at det finnes håp. Håp om bedring, mestring, samhold og toleranse.

Skjermdump fra NRK
Skjermdump fra NRK – klippet som heter «Life is good»

Det handler ikke bare om det mellommenneskelige men også om samfunnet. Jeg mener det er bra at NRK er såpass drøye som de har valgt å være i år. Det skaper engasjement, folk snakker om serien på en måte som viser hvor sterkt den virker inn. NRK har nå en mulighet til å formidle et håpperspektiv på en måte og med en rekkevidde som kanskje mangler sidestykke i norsk historie. For dette er jo ikke bare «noen i en eller annen TV-serie». Det er jo oss. Det er vi som er Isak, Even, Jonas, Sonja og moren til Isak.

En aldri så liten hyllest til The Kåss Furuseths

Det er 2. desember, det er sånn passe sent på den tidlige delen av kvelden. Stua er preget av rotet fra lekende barn, alt har de dratt ut, av kasser og fra skap, det ligger her og det ligger der. Så da vet i alle fall jeg hva jeg skal gjøre den neste timen. Senere i kveld skal jeg jobbe med et kurs jeg driver og tar, for sånn har det altså blitt, det blir bare mer og mer å gjøre og jeg varierer  mellom å tenke «hjelp, wæ!» og å kose meg glugg. Mest det siste. Så, i kveld når alt er rolig her skal jeg skrive oppgave på engelsk, og det blir stønn og stress og høyt blodtrykk, for det er jo jeg som er søsteren til Thor Heyerdahl.

Men! Det var jo ikke det jeg skulle skrive om. I dag skulle jeg bare komme med en aldri så liten anbefaling. I går, på bussen hjem fra jobb måtte jeg nemlig skru av podcasten til The Kåss Furuseths, fordi jeg rett og slett holdt på å le meg helt i hjel. Det er jo egentlig aldri feil å le seg skakk, men akkurat på bussen når alle skal hjem fra jobben samtidig, så føles det samtidig bittelitt malplassert. Jeg vil jo ikke egentlig være hun gale.

Dessuten er det ikke godt å vite hva som skjer hvis man bare begynner å le ordentlig høyt og ukontrollert på bussen der man sitter alene for seg selv og holder på pc-veska og en bærepose med mat og egentlig ser ut som en stusselig og relativt sett sliten person i begynnende midtlivskrise.

Jeg begynte å tenke på om jeg hadde fått lov til å bli med i familien til Else og Ramona og kom vel egentlig frem til at ja, de bør absolutt innlemme meg i familien, for da kan jeg være hun som lager mat til dem og de kan lære meg litt om radio og humor (for jeg kan jo veldig lite om radio selv om jeg hører mye på det, og humoren min er mest noe som skjer inni meg – jeg er dessverre en ganske ikke-morsom person) og dessuten virker faren deres så enormt hyggelig og han kunne godt fått lov til å være faren min også. I tillegg virker bestemora deres veldig kul og jeg er en sånn som synes det er hysterisk morsomt å høre bestemor Kåss Furuseth si at hun ikke akkurat synes Morten Ramm ser ut som en bankmann. Jeg er usikker på om det sier mest om Morten Ramm eller om meg.

– Hva er det for noe gærent med deg, tenker du kanskje (om meg) – for hvem er det som driver og tenker på å bli familiemedlem med folk på en radio? Til de som lurer på om det har klikka for meg, kan jeg berolige – for atte nei – og dessuten er det en del av programkonseptet at de vil at folk skal skrive inn og søke om å bli medlem av familien deres. Hør selv og le deg i hjel, jeg elsker i alle fall hvor vittige de er sammen.

Jeg tror jeg må søke om familieopptak.

Søknad kommer. Jeg har faktisk prøvd å skrive den nå, men jeg blir stadig avbrutt. Jeg kan liksom ikke gaule til ungene som ikke får/vil/klarer å sove at

de må være stille sånn at mamma kan forte seg og søke om opptak i en familie hos noen på radio. Nei, sånn kan vi ikke ha det. Det får bli en annen dag!

1. desember – en slags julekalender?

Jeg tenkte jeg skulle lage en slags julekalender. Men tiden ville liksom ikke helt strekke til, trodde jeg. Men tid – hva er vel det? Det er jo ikke slik at jeg har det for travelt til å skrive noen få setninger hver dag akkurat. Dessuten trenger jeg litt feelgood for tiden, så da kan jeg lage en aldri så liten stemningskalender, da. Si noe smart (kanskje) til og med.

Dessuten kan det kanskje få meg til å begynne å skrive igjen? Ja? Vil.

Det blir ingen rabattkoder og mulighet for å få fantastiske give aways i denne julekalenderen. Ønsker du det, så finnes det ørten rosabloggere på dusinet, og der vil det sikkert hagle barberhøvler, matkasser, sko og sminke i hele desember. Akkurat det vi trenger! Neida.

Nå må jeg forte meg og poste dette før det er midnatt, for da er det jo alt andre desember og det blir litt juksemakerpipelort å starte kalender en dag for sent. Ses i morgen. Juhu.

 

Prisen til fremme av ytringsfriheten i psykisk helsevern

Nominasjonen er åpen!

Nå er det mulig å nominere kandidater til Prisen til fremme av ytringsfriheten i psykisk helsevern. Jeg sitter i styret som vurderer innkomne kandidatforslag og gleder meg til å lese igjennom begrunnelser. Det skjer mye innen psykisk helsefeltet og jeg tror det vil komme mange spennende kandidatforslag i år. Prisen deles ut i februar 2017, på et seminar på Høgskolen i Sørøst-Norge.

Klikk på bildet for å lese mer – jeg har prøvd meg på Adobe Spark :-)

Hva er det toppbloggerne og Donald Trump har til felles?

Hentesveisen, såklart!

Det er så mange som har spurt om hvor jeg har fått satt på hair extensions, så det tenkte jeg at jeg bare måtte dele med dere nå, kjære lesere! Jeg har selvsagt brukt akkurat den samme salongen som nesten alle toppbloggere bruker og dessuten synes jeg det er ekstra stas (juhu!) at jeg også kan trøkke på meg akkurat det samme antrekket som resten av bloggerne bruker, det er jo bare superelsk (weeee!) at vi alle sammen kan gå rundt med likt hår, like øyebryn, like vesker, like sko og at alle bare elsker å handle på den samme blomsterbutikken og være sponset av Adams matkasse og Natusan.

Hadde det ikke vært for at jeg kunne ha vært helt lik som alle andre vet jeg da søren meg ikke hva jeg skulle ha gjort, for det handler jo om et eller annet med identitet eller noe. Det er bare blodfeminister som er motstandere av Restylane og i alle fall hair extensions, for det er helt tullete å være imot hair extensions siden det er veldig etisk. Det er faktisk kjempeetisk, så da vet dere det.

Å være mot det blir litt sånn cherrypicking for meg, altså, men det er bare min mening. Jeg synes faktisk at det egentlig er veldig rørende å tenke på at det håret jeg har på hodet faktisk ganske nylig har vært i India! Det er jo helt rart å tenke på, for jeg har jo ikke vært i India og da er det jo litt sprøtt å tenke på at håret mitt har reist mer enn meg, haha! Er det dét som kalles hentesveis, kanskje?

Dette er bare tull. Alle skjønner det, ikke sant? Men det finnes folk der ute, som faktisk er sånn. De flyr rundt og tar bilder av seg selv med hentesveisene sine.

Her har jeg tatt på meg litt snap-makeup fra Det Fjerne Østen slik at håret mitt skulle føle seg litt mer hjemme. Det er viktig å føle seg hjemme og det ville ha vært ganske uetisk om noen skulle tenke at håret heller burde ha vært i India der det hører hjemme, for det er egentlig en ganske rasistisk påstand.

♥ Klem til alle dere fine  ♥


Ja, sånn omtrent? Er ikke det ⇑ en typisk lengde på en rosabloggertekst sånn omtrent? Det skal jo, skal man tro de som Har Greie På Det, være enkelt og kjapt å lese en bloggpost, noe som kanskje ikke er så uventet siden hovedmålgruppen til hair extensions-bloggerne er litt unge. Da er det viktig at leserne ikke bombes med for mange verbale inntrykk, for da kan det hende at de blir lei og at de ikke orker å klikke inn på bloggen igjen. I tillegg er det veldig viktig å tenke på at man ikke under noen omstendighet må finne på å skrive samfunnsengasjert, for da kan det hende lesertallene stuper og da blir annonsørene veldig stresset og da kan det hende at man ikke får gratis ferietur eller sponset hair extension. Dersom man må betale for egne ferier og sine egne frisørtimer kan man like gjerne bare legge ned hele bloggen.

Dette «det er såååå mange som har spurt meg om hvor jeg har fått tak i kjolen/blusen/håret/leppene»-trikset er selvsagt et smart grep for å kosekile annonsørene med søte og Forrest Gump-aktige fjær på ryggen, for ingenting virker vel sterkere på en bloggleser enn at selveste bloggerinnen med et smil og et hjerte sier at hun har vært på salong X for å få satt på en ekte hentesveis. Kortreist mat og langreist hår, det er liksom tingen.

Hair extensions er en uting. Det er uetisk og ulekkert på alle måter. Personlig blir jeg omtrent like uvel av å tenke på bloggere med hair extensions  som jeg blir av å tenke på at Donald Trump faktisk kan bli president. I det minste har de hentesveisen til felles.

 

Når det ikke lenger bare er travelt men stresset gjør at det smeller i hodet

Den siste tiden har det vært travelt. Jeg har gjort veldig mye, særlig på jobb. I tillegg til vanlig jobb er jeg med på mange ulike prosjekter. Jeg håndterer mye for tiden. Jeg kunne sikkert ha skrevet om det her.

Foto: Unsplash på Pixabay
Foto: Unsplash på Pixabay

Hvis jeg hadde satt av en halvtime hver dag til å skryte så kunne jeg jo ha skrevet litt på bloggen, for jeg hadde sikkert rukket det, jeg har tross alt sett hele sesong fire av House of Cards den siste måneden. Innimellom når jeg har rukket har jeg sett på, men samtidig har jeg følt at jeg har ikke hatt noe særlig tid til å logge på her.

Jeg kunne skrevet at jeg i tillegg til den vanlige jobben har skrevet natt og dag på et tilbud vi leverte i en anbudsrunde. Det var ikke noe som pågikk så lenge selvsagt – men en kort og intensiv periode ble det skrevet mye. Jeg har holdt forelesning på høgskolen, heldagskurs om recoveryperspektiver i Bødø og jeg har holdt foredrag på en stor konferanse om inkluderingskompetanse. Jeg er med på et bokprosjekt og har en liten rolle inn i et samarbeidsprosjekt med Høgskolen i Sørøst-Norge og Oslo Universitetssykehus. Onsdag som var dro jeg til Bergen for å holde foredrag. Jeg stod opp klokka fire på natta, satt og hutret på flytoget og lurte på hva i alle dager jeg holder på med.

I løpet av oktober er det også flere oppdrag og da har jeg også takket nei til flere. Den siste tiden har det kommet mange forespørsler og det gjør meg enormt glad. Jeg blir bedt om å være med på mye og det er en blanding av smigrende og overraskende og samtidig føler jeg at noe av det er velfortjent også, for jeg har jo holdt på med dette en god stund nå. I tillegg er det fulltidsjobb og fire barn.

Det hender det klaffer når man holder foredrag og på Inkluderingskonferansen ble det tydeligvis god match mellom det jeg ville formidle, måten det ble sagt på og hvordan publikum opplevde det. Jeg solte meg litt i glansen, fikk mange komplimenter etter innlegget jeg holdt der. «Konferansens høydepunkt!» var det en som sa! Og det ble jeg glad for selv om det sikkert ikke akkurat var alle som var enige i det. Noen andre sa: «Så utrolig bra!», «Dette var helt fantastisk!». Jeg har fått mailer, meldinger og forespørsler om å komme andre steder. Det er kanskje litt kleint å skryte sånn, men vanligvis marinerer jeg meg selv i selvkritikk og mildt hat, så håper det er mulig å unne meg denne gleden 😉

Jeg har tenkt «yes, så utrolig stas!» – helt til en kveld for omtrent en uke siden.

For da gikk det virkelig opp for meg at alt kommer til en pris. De siste månedene, mens jeg har prøvd å være «superwonderwoman» på jobb og i foredragssammenheng, har jeg vært veldig sur og tverr hjemme. Eller: enda surere og tverrere enn vanlig. Jeg har flere ganger sitter som en statue i sofaen, eller av og til i en krok på kjøkkenet, med øynene lukket og tenkt at «jeg har aldri lyst til å åpne øynene igjen!». Jeg har kjent at det svir på innsiden av øyelokkene, det dunker i hodet, jeg har kjent på uro, stress og den ekle følelsen hvor man bare svelger og svelger men den forbannende klumpen i halsen går ikke vekk. En dag satt jeg med et teppe over hodet og hadde bare ikke ork til å komme frem igjen. Jeg trivdes der inne i den mørke, tette boksen hvor det gikk an å være helt i fred.

For hovedjobben min er jo egentlig ikke å være på åtte til fire-jobben og så drive med alle de andre jobbgreiene ved siden av. Den viktigste oppgaven min er vel egentlig å få ting til å funke hjemme. Jeg har mann og fire barn. Og når det er så travelt som det har vært nå, så blir jeg sliten. Og da blir hjemmet lett mer en sekundærarena, ting går mer på rutine enn noe annet. Mat, klær, matpakker, sekker, hadet vi ses etterpå, svisj-svusj. I slike perioder blir jeg enormt dårlig selskap fordi det sannsynligvis blir så åpenlyst at jeg er rastløs. Jeg har ikke tid til å sette meg ned, jeg vil ikke sette meg ned. Jeg har så mye jeg burde. for eksempel, burde jeg mye heller ha skrevet på det bokkapitlet. Og mye heller enn å gjøre dét, så burde jeg sikkert har ryddet noe eller snakket med noen i familien om et eller annet løst og fast. I slike perioder blir det fort at jeg heller gir en beskjed enn at vi snakker skikkelig sammen. Jeg blir sannsynligvis fraværende. Jeg blir trist, tverr, sur og lei meg.

Siden jeg har vært så flink til å jobbe den siste tiden, så kunne jeg ha skrytt av det her på bloggen. Jeg kunne skrevet om det på en energisk og morsom måte. Vist frem engasjement, forsøkt å inspirere. På vei til Bodø! Kunne jeg ha skrevet og vist frem en flyvinge og en kaffekopp. Woho, fab stemning på Inkluderingskonferansen med 650 tilhørere! og så kunne jeg tatt en selfie på scenen og fått publikum til å lage hjertesymbol med hendene.

For noen er jo slik på sosiale medier. De viser frem det som funker og det som er fint. Så dropper de resten. Da kan de være plettfrie utad selv om de sitter under et pledd hjemme og lukker øyene og ikke vil åpne dem igjen.

(Egentlig skrev jeg mesteparten av dette for en uke siden. Jeg bare orket ikke å skrive det ferdig. Derfor ble «onsdag skal jeg til Bergen» – til «onsdag var jeg i Bergen». Jeg vet ikke hvorfor det er så vanskelig å få publisert her, det er akkurat som om det er en enorm dørstokkmil bare å skru på pc-en av og til. Jeg tror jeg skal få opp bloggfrekvensen litt – for jeg savner det litt. Jeg liker jo så godt å skrive.)

Det er mye jeg kunne tenke meg å skrive om. Men det er som om det bare forsvinner for meg – slik jeg har skrevet om her tidligere.  Jeg har jammen en spennende blogg! Som skriver om at jeg en gang skrev at jeg ikke orker å skrive. Meta.

Det kommer mer bloggings snart. Neste uke blir også travel. Full jobb, tre foredrag ved siden av og huset fullt av mann og barn. Det er lov til å bli sliten, da. Jeg skal prøve å være litt glad og stolt over det som går bra av og til – og så skal jeg skjerpe meg og og ikke være en vandrende emosjonell berg- og dalbane. Jeg skal oppdatere litt hyppigere fremover. Men nå er det tid for Netflix :-)  ♥