Tusen umulige følelser som herjer rundt som en kakafoni i hodet og kroppen

Jeg funker sånn her. Fra det dypeste dyp til det svarteste hav til den strålende og skinnende sola. I løpet av en dag er jeg gjerne innom et vell av ulike sinnsstemninger, og det er slitsomt, et mas og samtidig en stor glede.

Uten filter. Neida.
Uten filter. Neida.

Ingen kan oppleve en høstdag som meg! Sa jeg til meg selv en dag i fjor høst, det var gnistrende sol og løvet var oransje og jeg kjente den kalde gode lufta mot kinnet, gikk så fort jeg kunne mot bussen etter jobb og livet var på gli, det føltes som om alt fløt, alt stemte. Så, da jeg hadde satt meg på bussen var det som om jeg ble slått i brystet, det bare snørte seg sammen og det var som om hundrevis av sorger jaget igjennom meg. Jeg lukket øynene og det var som om hele jeg var øyelokk. Tunge øyelokk som jeg aldri ville åpne igjen. Men jeg gjorde jo det, jeg åpnet øynene, trykket på stopp-knappen, gikk av, ut, hentet i barnehagen, gikk hjem.

Jeg tenkte: Når vi går sammen sånn, er jeg koblet fra mitt eget hode, jeg er ikke lenger bare enten ekstroverte eller introverte meg, jeg er mamma, jeg har en funksjon som er større enn meg selv og det er godt. Så enkelt livet er og så vanskelig samtidig.

Sol, sol, sol.
Sol, sol, sol.

Så lenge jeg kan huske har jeg ønsket å være annerledes enn jeg er.  Jeg skulle ønske jeg kunne være en av dem som føler stabilt, som ikke blir så engasjert, som ikke blir så lei seg. Min glede og min ulykkelighet er ikke bare blaff av følelser, jeg kjenner det fysisk. Det sitrer i hendene, det dirrer i panna. Jeg klemmer jekslene sammen så det knaser i hele hodet. Jeg kan bli så rørt av en vanndråpe at jeg begynner å grine.

Noen dager er grinedager. Ikke nødvendigvis slik at jeg går rundt og griner, men det er vemodig og hard sorgfølelse i hele kroppen. Fra tåa og opp til øret kan jeg kjenne det, det hugger til og jeg blir fylt av en dyp følelse av sterk sorg omgitt av ingenting. Det er kanskje vanskelig å forstå det, men se for deg en svart ball, hard, sammenknytt, kompakt. Den er tung, den er som en meteoritt. Men, rundt den – der er den omgitt av ingenting. Det er ikke gradvis, det tones ikke ut, det er ingen myke overganger og duse kanter. Det er en hard meteoritt med et evig ingenting rundt. Når jeg får den følelsen er det som om den vil vare for bestandig. Men det gjør den jo ikke, den varer ikke bestandig, den varer ikke engang lenge, det er der en stund og så er det borte. Det er den harde tristheten. Hard, som i  betydningen fast, kompakt. Jeg er glad den bare er der litt om gangen, for om man er slik lenge er det som om en selv og livet blir utilgjengelige for hverandre.

Men det finnes andre tristheter også. Den vare, den skjøre, den vemodige. Håpløs tristhet og håpefull tristhet. Det er ufrivillig komisk tristhet, som når jeg ikke klarer å slutte å grine når jeg ser reklamefilmen fra Tine om moren som har laget mat til sønnen sin i år etter år, hun har lekt fly med pannekaker inn i munnen, hun har løpt rundt, hun har kjeftet, hun har trøstet. Og så, på slutten av reklamen, når han er blitt stor og har med en kompis og spiser middag sammen med moren og de bare går fra henne før hun er ferdig med å spise og hun sitter igjen, alene og spiser videre, og så snur han seg brått, går mot henne igjen, stanser opp, kysser henne på kinnet og sier takk for maten. Da kan det hende, dersom det er en sånn dag, at jeg kan bli så usigelig trist. Og så må jeg le fordi det er litt komisk å bli så trist-rørt av en reklamefilm. Men den bare fanger en serie stemninger på en gang.

Men det er som jeg tenkte på den høstdagen i fjor, at det er ikke bare tristhet som herjer, jeg kan være jublende også. Av nær sagt ingenting. Dugg! Sol! Morgenbladet med kaffe! Netflix! Å gå til bussen!

Det svinger. Jeg er en sprettball, en vind, en stein. Jeg synker ned og jeg fyker opp igjen. I det minste føler jeg meg levende, har jeg sagt, med strålende smil og med sammenbitte tenner. Og det er sant. Jeg er et foto uten filter.

3 kommentarer til «Tusen umulige følelser som herjer rundt som en kakafoni i hodet og kroppen»

  1. Kjenner meg igjen! En dag jeg var på Ikea, så hadde jeg lyst til å sette meg ned og grine fordi de spilte «Take my breath away» og jeg syntes den sangen var så fin akkurat da. Så jeg måtte lete den opp på Youtube da jeg kom hjem. Og grine litt for liksom å få det ut av systemet. Av og til rister bare mannen på hodet av meg. «Griiin» , kan jeg si og så skjønner han at her er det bare til å legge alt som heter fornuft til sides, for her kommer tårene.

    1. Vi hadde en slik episode i stad. Jeg som ble så rørt og bare «grin» og så ble det så komisk, jeg nesten-gråt, lo høyt og fikk en skikkelig hostekule samtidig ?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *