Når det ikke lenger bare er travelt men stresset gjør at det smeller i hodet

Den siste tiden har det vært travelt. Jeg har gjort veldig mye, særlig på jobb. I tillegg til vanlig jobb er jeg med på mange ulike prosjekter. Jeg håndterer mye for tiden. Jeg kunne sikkert ha skrevet om det her.

Foto: Unsplash på Pixabay
Foto: Unsplash på Pixabay

Hvis jeg hadde satt av en halvtime hver dag til å skryte så kunne jeg jo ha skrevet litt på bloggen, for jeg hadde sikkert rukket det, jeg har tross alt sett hele sesong fire av House of Cards den siste måneden. Innimellom når jeg har rukket har jeg sett på, men samtidig har jeg følt at jeg har ikke hatt noe særlig tid til å logge på her.

Jeg kunne skrevet at jeg i tillegg til den vanlige jobben har skrevet natt og dag på et tilbud vi leverte i en anbudsrunde. Det var ikke noe som pågikk så lenge selvsagt – men en kort og intensiv periode ble det skrevet mye. Jeg har holdt forelesning på høgskolen, heldagskurs om recoveryperspektiver i Bødø og jeg har holdt foredrag på en stor konferanse om inkluderingskompetanse. Jeg er med på et bokprosjekt og har en liten rolle inn i et samarbeidsprosjekt med Høgskolen i Sørøst-Norge og Oslo Universitetssykehus. Onsdag som var dro jeg til Bergen for å holde foredrag. Jeg stod opp klokka fire på natta, satt og hutret på flytoget og lurte på hva i alle dager jeg holder på med.

I løpet av oktober er det også flere oppdrag og da har jeg også takket nei til flere. Den siste tiden har det kommet mange forespørsler og det gjør meg enormt glad. Jeg blir bedt om å være med på mye og det er en blanding av smigrende og overraskende og samtidig føler jeg at noe av det er velfortjent også, for jeg har jo holdt på med dette en god stund nå. I tillegg er det fulltidsjobb og fire barn.

Det hender det klaffer når man holder foredrag og på Inkluderingskonferansen ble det tydeligvis god match mellom det jeg ville formidle, måten det ble sagt på og hvordan publikum opplevde det. Jeg solte meg litt i glansen, fikk mange komplimenter etter innlegget jeg holdt der. «Konferansens høydepunkt!» var det en som sa! Og det ble jeg glad for selv om det sikkert ikke akkurat var alle som var enige i det. Noen andre sa: «Så utrolig bra!», «Dette var helt fantastisk!». Jeg har fått mailer, meldinger og forespørsler om å komme andre steder. Det er kanskje litt kleint å skryte sånn, men vanligvis marinerer jeg meg selv i selvkritikk og mildt hat, så håper det er mulig å unne meg denne gleden 😉

Jeg har tenkt «yes, så utrolig stas!» – helt til en kveld for omtrent en uke siden.

For da gikk det virkelig opp for meg at alt kommer til en pris. De siste månedene, mens jeg har prøvd å være «superwonderwoman» på jobb og i foredragssammenheng, har jeg vært veldig sur og tverr hjemme. Eller: enda surere og tverrere enn vanlig. Jeg har flere ganger sitter som en statue i sofaen, eller av og til i en krok på kjøkkenet, med øynene lukket og tenkt at «jeg har aldri lyst til å åpne øynene igjen!». Jeg har kjent at det svir på innsiden av øyelokkene, det dunker i hodet, jeg har kjent på uro, stress og den ekle følelsen hvor man bare svelger og svelger men den forbannende klumpen i halsen går ikke vekk. En dag satt jeg med et teppe over hodet og hadde bare ikke ork til å komme frem igjen. Jeg trivdes der inne i den mørke, tette boksen hvor det gikk an å være helt i fred.

For hovedjobben min er jo egentlig ikke å være på åtte til fire-jobben og så drive med alle de andre jobbgreiene ved siden av. Den viktigste oppgaven min er vel egentlig å få ting til å funke hjemme. Jeg har mann og fire barn. Og når det er så travelt som det har vært nå, så blir jeg sliten. Og da blir hjemmet lett mer en sekundærarena, ting går mer på rutine enn noe annet. Mat, klær, matpakker, sekker, hadet vi ses etterpå, svisj-svusj. I slike perioder blir jeg enormt dårlig selskap fordi det sannsynligvis blir så åpenlyst at jeg er rastløs. Jeg har ikke tid til å sette meg ned, jeg vil ikke sette meg ned. Jeg har så mye jeg burde. for eksempel, burde jeg mye heller ha skrevet på det bokkapitlet. Og mye heller enn å gjøre dét, så burde jeg sikkert har ryddet noe eller snakket med noen i familien om et eller annet løst og fast. I slike perioder blir det fort at jeg heller gir en beskjed enn at vi snakker skikkelig sammen. Jeg blir sannsynligvis fraværende. Jeg blir trist, tverr, sur og lei meg.

Siden jeg har vært så flink til å jobbe den siste tiden, så kunne jeg ha skrytt av det her på bloggen. Jeg kunne skrevet om det på en energisk og morsom måte. Vist frem engasjement, forsøkt å inspirere. På vei til Bodø! Kunne jeg ha skrevet og vist frem en flyvinge og en kaffekopp. Woho, fab stemning på Inkluderingskonferansen med 650 tilhørere! og så kunne jeg tatt en selfie på scenen og fått publikum til å lage hjertesymbol med hendene.

For noen er jo slik på sosiale medier. De viser frem det som funker og det som er fint. Så dropper de resten. Da kan de være plettfrie utad selv om de sitter under et pledd hjemme og lukker øyene og ikke vil åpne dem igjen.

(Egentlig skrev jeg mesteparten av dette for en uke siden. Jeg bare orket ikke å skrive det ferdig. Derfor ble «onsdag skal jeg til Bergen» – til «onsdag var jeg i Bergen». Jeg vet ikke hvorfor det er så vanskelig å få publisert her, det er akkurat som om det er en enorm dørstokkmil bare å skru på pc-en av og til. Jeg tror jeg skal få opp bloggfrekvensen litt – for jeg savner det litt. Jeg liker jo så godt å skrive.)

Det er mye jeg kunne tenke meg å skrive om. Men det er som om det bare forsvinner for meg – slik jeg har skrevet om her tidligere.  Jeg har jammen en spennende blogg! Som skriver om at jeg en gang skrev at jeg ikke orker å skrive. Meta.

Det kommer mer bloggings snart. Neste uke blir også travel. Full jobb, tre foredrag ved siden av og huset fullt av mann og barn. Det er lov til å bli sliten, da. Jeg skal prøve å være litt glad og stolt over det som går bra av og til – og så skal jeg skjerpe meg og og ikke være en vandrende emosjonell berg- og dalbane. Jeg skal oppdatere litt hyppigere fremover. Men nå er det tid for Netflix :-)  ♥

2 kommentarer til «Når det ikke lenger bare er travelt men stresset gjør at det smeller i hodet»

  1. Du kan jo etter hvert ta betalt for foredrag, ikke bare ta dekke for reelle kostnader.
    Da henger det mer i hop. Imponert hva du har kapasitet til. Kjekt med formidling, og hva som kan være til nytte, men ha tid til deg selv også.

    1. Jeg har fått betalt, altså :-) Ellers hadde det ikke gått an å gjøre det tror jeg. Eller, jeg har jo gjort veldig mye pro bono-arbeid på denne måten før (og gjør det innimellom fortsatt). Takk for gode ord og ikke minst fornuftige ord – det er lurt å ha litt tid til andre ting enn bare jobbing :-)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *