Sort dyp og gnistrende stjernehimmel

Foto: Pixabay
Foto: Pixabay // Det er rart hvordan man av og til lever livet som om det var spindelvev rundt. Fanget i eget nett.

Jeg hadde en lang periode jeg ikke kunne høre på noe annet enn radio. Hvis jeg satte på musikk på discman eller minidisc-spiller (for dette var jo nesten i gamle dager) fikk jeg angst. Det var lammende, rammende angst som fungerte som et slags fengsel det var umulig å slippe vekk fra.

Lyden av musikk jeg hadde valgt selv ble for intens, det var som om det ikke fantes noe annet enn musikken og meg og det ble så trangt i hodet. Det var så vanskelig å velge bestandig, så ofte endte jeg opp med å høre på den samme sangen om og om og om og om igjen.

En av de verste helgene hørte jeg på End of the night med The Doors i førtiåtte timer i ett strekk. Det var ikke mulig å få pause, jeg måtte bare høre på det sammenhengende, det var ikke mitt valg, eller – det som hadde vært mitt valg da jeg satte på låta sluttet å være det før den første strofen var sunget og jeg var tvunget til å fortsette, måtte stå for valget, (hodet sa: har du først valgt en sang så må du vise at den teller, at det var riktig!) det gikk ikke an å snu og det ble This is the end, beautiful friend / This is the end, my only friend, the end igjen og igjen og igjen. Det var umulig å sove, for jeg måtte fortsette å høre på. Dette er slutten, dette er slutten, dette er slutten, dette er slutten. Jeg hadde valgt den låta og hodet mitt fortalte at det ikke gikk an å snu, å ombestemme seg var ikke et valg, det var ikke noen mulighet.

Og jeg husker jeg tenkte Hjelp! Det er umulig å snu nå. Og jeg likte ikke The Doors engang, jeg likte det ikke da og jeg kan i alle fall ikke fordra det nå.

Det var en del ting som ble litt vanskelig sånn. Hvis jeg hadde startet å gå rundt og rundt i leiligheten, for eksempel, så var det så vanskelig å slutte. Så jeg gikk og gikk og gikk, hele natta gikk jeg, og etter en stund ble det så vanskelig å klare ting. Jeg fant frem saksa en dag også, og klippet først litt av håret mitt og så klarte jeg ikke slutte med det heller, så jeg klippet og klippet og til slutt var alt sammen borte. Da jeg var ferdig med det klippet jeg i stykker buksene mine og til slutt klippet jeg opp armene. Men etter armene var det vanskelig å slutte, så jeg måtte ta beina, magen og brystet også (klipp-klipp, stikk-stikk, men ikke sov. Det er ikke lov).

Jeg kunne stå på kjøkkenet og røre i en gryte. Men så måtte jeg bare fortsette å røre og røre. Jeg stod der og rørte helt til det bare var svidde klumper igjen. Det var så vanskelig å slutte når jeg først hadde begynt. Jeg vasket toalettet en hel natt. En natt skiftet jeg på senga åtte ganger. Det var bare så vanskelig å slutte.

Det var andre sanger også. Oh lord, please don’t let me be misunderstood, sa Nina Simone og hun sa det hundretusenvis av ganger.

Så, det var tryggest med radio. Radioen hadde mange forskjellige sanger. Innimellom musikken var det snakking og stemmene kom fra noen andre og ikke fra meg selv. Det ble snakket om alt mulig og det var utenfor min kontroll. Hvis en av stemmene sa noe smart kunne jeg lære noe. Hvis de sa noe idiotisk var det ikke min feil. Utenfor min kontroll, utenfor min kontroll, utenfor min kontroll, dette kan ikke jeg noe for, dette trenger jeg ikke stå for, det er dem og ikke meg, jeg kan høre på radio og jeg vil høre på P2.

Jeg liker fortsatt radio best. Jeg liker programmer hvor folk snakker og aller helst av den typen hvor de snakker om noe og ikke bare babler.  Jeg kan ikke fordra The Doors. Men nå velger jeg selv. Og den forskjellen er like stor som avstanden mellom det svarteste dyp og den mest gnistrende stjernehimmelen du noensinne har sett.

14 kommentarer til «Sort dyp og gnistrende stjernehimmel»

    1. Takk, Åse :-) Det var koselig! Litt rart innlegg kanskje, men fikk bare en ganske sterk følelse av takknemlighet i stad og ble så bevisst forskjellen på da og nå.

  1. Jeg rekker ikke å lese deg så ofte lenger Victoria, men dette var fantastisk! Du er ei tøff dame, og denne teksten vekket minner.

    1. Tusen takk:) Minner ja. Jeg husker i alle fall veldig godt hvordan dere stilte opp. Vil alltid være takknemlig for det!!

  2. Veldig fint skrevet og ikke minste beskrevet. Kjenner meg veldig godt igjen i det med musikk. Bare at her var det Kents «747» som gikk på repeat i +48 timer.

    Du er ei flott og sterk kvinne, Victoria – ikke glem det.

    1. Takk Cecilie! Setter pris på at du leste og «likte». Litt ustrukturert kanskje, men prøvde å la det komme av seg selv, ikke «jobbe» med ordene.

  3. Dette var så godt skrevet at jeg fikk frysninger! Jeg kjenner meg igjen i en del av teksten også. Det var da. Selv hadde jeg «Hurt» av Johnny Cash på repeat. Og «Utopia» av Alanis Morissette. Ikke mine lyseste øyeblikk akkurat.. Så glad for at du skriver denne bloggen!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *