Personlig og privat / Jeg mot meg

Hei bloggen. Oi, så lenge siden sist da gitt.

origami-827901_1920

Når det går så lang tid mellom hver gang jeg skriver, har jeg store variasjoner i blogghumøret underveis. I går var jeg på grensen til å være kvalm av hele møkkabloggen. Jeg har faktisk i flere uker nærmest hatt aversjon mot å skru på pc-en hjemme, fordi når pc-en først er på så må man (jeg) liksom skrive et eller annet og det har jeg ikke hatt lyst til. Andre ganger har jeg hatt veldig lyst og det har omtrent boblet over i hodet over ting jeg har lyst til å skrive om – men da har jeg enten vært på jobben, eller på bussen, eller bare hatt mobilen tilgjengelig – eller det har vært langt på natt.

Forrige lørdag hadde jeg faktisk lyst til å skrive litt, men mer enn det ville jeg faktisk lese, så da var det bare å stappe pc-en ned i en skuff (vekk med seg!) og så leste jeg i den boken som jeg skrev om her sist (Thorvald Steen sin essaysamling «Den besværlige historien – ni forsøk»), for jeg rakk ikke lese den ferdig før jeg skulle sitte i «panel» med Thorvald Steen. Flaks for meg, så hadde jeg lest det første essayet, så jeg kunne komme med et eksempel derfra – liksom i forbifarten, og kanskje gjennomskuet han meg siden eksemplet mitt stod på side tolv eller noe sånn. Jeg tror (altså tror, med min bloggfrekvens kan jeg vel ikke love noe) at jeg skal skrive mer om det, for det var interessante samtaler om skam, historie, menneskers (kanskje iboende?) forakt for svakhet, psykiatri, humanisme, filosofiske betraktninger og livet selv.

Veldig mye av dette skriver han om i essaysamlingen, som også inkluderer en hel del om Juklerød-saken, humanisme versus bestialitet i psykiatrihistorien i tillegg til beretninger om det mer mellommenneskelige. Så, dette leste jeg om på lørdag kveld, og jeg vet – det er liksom ikke så veldig cosmopolitan-style over å lese om psykiatrihistorie en lørdagskveld, men jeg er uansett glad for at jeg slipper å være ute og snakke vissvass og mikkmøkk med overfladiske ukjente en lørdagskveld og heller kan krølle meg sammen under en dyne. Heller det enn å sovne på do på et utested, for been there done that, og det er heldigvis et liv siden. Jeg vet jeg er kjedelig, men jeg trenger å være kjedelig, for selv om jeg på en måte lever «kjedelig»,  så har jeg det ikke kjedelig. For en variasjon i setningsoppbygningen! Gratulerer! Nei, men seriøst, jeg elsker A4. Det har vært deler av livet hvor jeg har tatt rennefart for å dunke hodet i veggen (…) og livet hadde null verdi. Jeg var den verste og mest fæle, og fortjente ikke å puste i samme luft som andre.

(Jeg er skikkelig glad for at jeg ikke var med i en serie type «Jeg mot meg» på den tida).

Ok. Dette har jeg skrevet om flere ganger, jeg har skrevet tekster om tilstøtende problemstillinger og jeg har holdt foredrag, forelesninger og i det hele tatt. Akkurat når det gjelder det å snakke om psykisk helse så er jeg blitt ganske dreven. Allikevel ville jeg ha vært helt usannsynlig ukomfortabel med det hele dersom jeg skulle ha overlatt råmateriale bestående av filmklipp og latt NRK få sette det sammen etter eget forgodtbefinnende, slik som NRKs mandat har vært i serien «Jeg mot meg».

Jeg hadde ikke turt. Ikke fordi jeg ikke er for åpenhet, men fordi jeg ikke vet om så veldig mange mennesker som er i stand til å formidle andres historie på en måte som ikke forringer den. Jeg mener ikke nødvendigvis at deltakerne skal være så livredde for hva fremtidige arbeidsgivere vil finne ut dersom de googler, eller hva naboen vil si – for når alt kommer til alt så har de aller fleste mennesker sin egen private ryggsekk med dritt, men min personlige erfaring er i alle fall at jeg selv klarer å fortelle min egen historie ganske ok, men med gang noen andre prøver og formatet krever at man er litt knapp eller kort eller liksom setter ting på spissen, så blir jo hele essensen borte. Og hva sitter man igjen med da?

Da sitter man (kanskje) igjen med at historien om deg ikke ble historien om deg allikevel, men heller den historien som formatet til for eksempel «Jeg mot meg» hadde tid til. Og da blir det kanskje ikke riktig? Altså, jeg vet da søren. Men det jeg faktisk vet, er at ved at jeg for mange år siden tok valget om «å stå frem» også har vært nødt til å bruke en del tid på å skulle bruke den «skumle» bakgrunnen på en konstruktiv måte. Jeg har i så mange sammenhenger vist at det er mulig at depresjon, desperasjon, angst og helvete ikke trenger å være det eneste ene som skal prege livet. De gangene jeg har fortalt om det selv så har det gått ganske bra, men der min historie er blitt formidlet gjennom andre så har det stort sett blitt feil. Jeg har alltid følt det som at andres format har begrenset de nyansene som jeg ellers klarer å få frem selv. Og det er kanskje det jeg er redd for at kan bli resultatet av «Jeg mot meg» – at det på en måte blir unyansert, feil og litt sosialpornografisk og forvirret. Og ikke misforstå, for jeg digget for eksempel «Idas dagbok» – så det er ikke det at jeg trenger at det som vises frem er striglet og stylet, men jeg har en litt ekkel og kløende følelse av at gruppeterapien eksponeres på den måten som gjøres i NRK-serien.

Se «Jeg mot meg» på NRK. 

Programmet skal debatteres på Debatten i kveld. Jeg skal følge med. Kanskje jeg klarer å beskrive betenkelighetene jeg har etter å ha sett diskusjonen der.


 

Bildet heter «Origami» og er lastet ned fra Pixabay.

3 kommentarer til «Personlig og privat / Jeg mot meg»

  1. Så kjekt å se et nytt innlegg igjen! Jeg så debatten og tok meg selv i å tenke at det var noen kloke og oppegående ungdommer,samtidig som jeg fikk et nytt innblikk i hele «likes-hysteriet/problematikken». Det er lett for meg som voksen og sitte i min trygge tilværelse og kritisere og bagatellisere, men for dem det gjelder så er det jo rett og slett vondt. Det var et par stk i «Jeg mot meg» som var sånne typer mennesker som jeg vanligvis har fordommer mot, men etter å ha sett programmet (har bare en episode igjen), så satt jeg igjen med et helt nytt innblikk og rett og slett respekt for samtlige deltakere. Det minnet meg på at jeg vet jo aldri hvilke kamper andre kjemper. Jeg tror jeg ble så «sugd inn i» programmet at jeg liksom ikke rakk å tenke helt på det etiske rundt det hele. Tok meg selv i å tenke «arrg, hvorfor var ikke min erfaring med gruppeterapi mer lik denne?» Men du reiser flere interessante problemstillinger, og det er mye som kan ha skjedd som vi ikke får sett.
    Igjen takk for at du skriver, takk for at du har god humor, for at språket ditt flyter så fint og for at du tar opp tema som virkelig betyr noe!

    1. Tusen takk for veldig fin og hyggelig kommentar!! Jeg blir glad for det du skriver om flyt!

      Jeg synes det er bra at TV-programmet blir diskutert, det er flere ulike meninger her og det har tydeligvis tatt tak i en tematikk som det er behov for å snakke om. Jeg har ikke sett alle programmene og har ikke lest så mye om det, men skal sette meg litt mer inn i det. er på toget nå, men mer senere :)

  2. Hei Victoria! Jeg er helt enig i det du skriver her. I den grad åpenhet er en god ting er det kanskje formålstjenlig med slike programmer, men jeg tror også at de som deltar selv lett kan kjenne på følelsen av å stå «utenfor» seg selv når de ser redigeringen kanskje.

    Det er som du sier mange nyanser, og en person er mer enn en diagnostisering eller kategorisering. Jeg husker selv en gang jeg fikk lese min egen nav-journal, og fikk liksom følelsen av å lese om et tilfelle som virket helt håpløst. Hver ting for selv stemte for så vidt, men skal nav liksom skrive deg inn på arbeidstreningstiltak blir det lett en overfokusering på alt det negative. Man får ikke frem ressursene.

    Et etisk dilemma er at man har å gjøre med sårbare grupper, som kanskje ikke like lett kan stå opp for seg dersom de føler at resultatet på skjermen ikke stemmer med virkeligheten. En annen sak er at tv-produsentene ikke er fageksperter på området, og dermed kan ha sin «tolkning» av Per og Pål. Det kan også gjøre skade for deltakerne kanskje, dersom tolkningen blir negativ for dem som deltar tenker jeg.

    Ps! Ikke slutt å skrive. Du skriver interessant, og du skriver mer enn bare enn bare en «gråblogg». Men i den i den grad en gråblogg beskriver livets nyanser, og ikke bare i svart-hvitt, kan jeg gjerne godta tittelen.
    Det er veldig befriende å lese om folk som skriver ærlig om livet, på godt og vondt. At du orker over alle disse år er beundringsverdig. Du er et godt menneske, medmenneske – og du er veldig pen! Bare slik du vet det. Ha en flott aften.
    Vennlig hilsen K

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *