Slow food: Ribbe

-Er det ribbetelefonen?

Verden blir stadig mer tilrettelagt. Det finnes en Ribbetelefon. Det finnes apper som hjelper til med oppskrifter med integrerte handlelister og alt skal helst være enkelt og lettvint. På ymse nettsteder presenteres oppskrifter, mye av det bilde for bilde og jeg skjønner ikke hvordan det går an å lage mat på denne måten. Det ser ikke slik ut når jeg lager mat, for å si det sånn. Det er også slik, synes jeg, at disse strenge steg for steg-måtene å lage mat på fjerner litt av det som skal til for å lage noe veldig godt. På mange av bildene synes jeg ofte det bare ser ut som om har noen få ingredienser som kappes hurtig og blandes fort, svisj svusj steke og så er det ferdig. Hvis det ikke er raw food, da. Da slipper de til og med å steke!

Noe mangler. Når man skal steke ribbe, for eksempel. Jeg har aldri sett en oppskrift som starter slik:

Start med å steke ribbe femti ganger. Øv. Bli god.

I går tok jeg opp en svær ribbe av fryseren. Dette var en helt vanlig tynnribbe, muligens en av de særdeles få som har klart å lure seg unna grillribbemarinaden i sommer. Hva er det med de som jobber i ferskvarediskene, lurer jeg på ofte. Hvorfor skal alt kappes opp i småbiter bare fordi det er sommer?

I dag lå den store ribba på en fjøl.

-Æsj, sa Emilie. Ribbe?

Hun er ikke så glad i ribbe akkurat nå.

-Du likte da spare ribs da vi var i Danmark i sommer, sa jeg.

-Eh, jo. Men det er jo ikke det samme.

Da fikk jeg en ide.

-Joda! Se her.

(skjære)

-Åååå! Det er jo nesten som å filetere fisk, mamma!

 

Nettopp. Så da hadde jeg en ribbefilet og tre store rader med spare ribs. Praktisk, egentlig. Her kunne jeg nemlig lage en lørdagssnack og søndagsmiddag på en gang.

Nå er det sikkert mange fine måter å lage en hjemmelaget barbecue-saus, som aboslutt ikke inneholder så mye sukker som den vi brukte i dag. Det er sikkert bedre også. Men jeg tok allikevel litt kjøpt bbq-ssaus og en del Læsøsalt og kvernet godt med pepper på spareribsene. La alt sammen i en form, skviset over saften fra en halv sitron. Og så lot jeg det bare ligge der.

I mellomtiden hadde jeg satt på ovnen på om lag 225 grader. Ribba hadde jeg pepret og saltet med det eneste saltet som virkelig er godt, jeg elsker Læsøsalt og grovkvernet sort pepper. Jeg kan ikke fordra Seltin og malt pepper. Jeg helte på litt vann i  formen og satte ribba inn i ovnen. Ribba lå med svoren ned.

Og det er her mange oppskrifter kommer til kort.

What a feeling!

For det de ofte ikke sier så mye om, er den feelen man må ha. Den følelsen av hvordan akkurat dette stykket med kjøtt var. Kjøttstykker er jo ikke like! Noen er fete og andre mer magre. Noen er tykke og andre er tynne, og akkurat når det gjaldt denne ribba her var det som om ribba og jeg skjønte hverandre. Vi var på nett. Så jeg hadde på 200 grader i kanskje tre kvarter og så skrudde jeg ned til 120. Slik stod den i om lag en halv time. Da skrev jeg et innlegg om den vanvittige ab rolleren og fikk ordnet oss litt. Så skrudde jeg ned temperaturen en hel del, ned til 70 grader, jeg dekket med folie og fremdeles lå ribba med svoren ned.

Så gikk vi på butikken. Da vi kom hjem hadde vi nøkkeltrøbbel og endte opp med å måtte snu, gå en tur, dra en tur til byen – det tok til sammen omtrent to timer. Jeg var hele tiden rolig, for jeg visste at jeg hadde hatt nok væske i formen og at temperaturen var så lav at det ikke gjorde noe at den ble stående uten tilsyn.

Da vi fikk låst oss inn igjen tok jeg ribba ut av ovnen. Snudde den. Saltet litt på svorsiden, tok på mer pepper. Jeg satte opp temperaturen i ovnen til  200 grader. Satte inn spare ribsene. Skulle til å sette den inn i ovnen, men så skjedde det noe her – lille Saga ble utrøstelig, noe som gjorde at ribba fikk seg en hvil på kjøkkenbenken i en god halv time. Da Saga hadde roet seg satte jeg den inn, nå med svoren opp helt nederst i ovnen (spare ribsene var i etasjen over – og nei, ikke varmluft, kun vanlig over- og undervarme). Etter tjue minutter skrudde jeg ned temperaturen til 150 grader. Så gikk det en time. Da tok jeg ribba ut igjen og satte den på benken, slik at spare ribsene kunne gjøre seg ferdige på sterkere varme.

For å gjøre en potensielt lang historie kort: Jeg skrudde ned varmen i ovnen til 170 grader. Mens vi spiste spare ribs stod ribba atter i midten i ovnen og der stod den til vi var ferdige med å spise og vel så det. Da tok jeg den ut igjen og skrudde varmen på max på grillelementet. Da ovnen var varm, satte jeg ribba inn nesten øverst i ovnen.

Og så sa Nora at hun ville bade. Da gikk vi opp og jeg badet henne, og plutselig kjente jeg en lukt av godt stekt svinesvor. Jeg løp ned trappen, ropte ååååååååååå neeeeeeiiiiiii! Krise, krise, krise!

%&¤#(`¤!

Noe så urutinert!

Hvem er det som bader barnet mens svoren skal bli sprø?

Ingen krise. Det var akkurat i tide.

Denne svoren er så sprø. Man skulle nesten tro den var sakset fra selveste Allers!
Denne svoren er så sprø. Man skulle nesten tro den var sakset fra selveste Allers!

Den var helt perfekt. Helt.

Svoren er helt sprø. Ikke hard i det hele tatt. Jeg synes det er veldig godt når svoren er like salt som de serverer den på Told og snaps i København. Jeg skal skrive skikkelig om Told og snaps en dag, det er virkelig stedet du bør besøke i Nyhavn! Ikke alle i familien er så glade i at det er så salt, derfor saltet jeg bare litt mens den fremdeles var rykende varm, da fester saltet seg litt.

Ribba har veldig godt av å stå en stund før den skjæres i. Det hjelper kjøttet med å sette seg, slik at kjøttet bevarer saftigheten. Denne ribba var ferdig rutet, hadde den ikke vært det ville jeg heller ha valgt å skjære svoren i tynne striper (cirka en centimeters avstand), for jeg liker å servere ribbe i skiver. Tre ganger i løpet av steketiden fjernet jeg en del sky og ribbefett fra formen, så nå har vi en kjempefin base til saus. Jeg fjerner litt underveis, for da slipper jeg at for mye fordamper og bare blir borte for meg.

Nå har vi verdens beste utgangspunkt til i morgen.

Full ribbemiddag med ovnsstekte poteter? Rugbrød med lun ribbe og rødkål? Det kan vi bestemme oss for senere.

Det blir som de sier på Told og snaps, for der får man maten veldig fort – de sier at de står tidlig opp for å lage slow food som kan serveres hurtig. En slik ribbe er gull å kunne ha en onsdag i november. Er det noe som virkelig er hyggelig i en stresset hverdag, er det jo å spise god mat sammen, ta seg en pause. For å lage god mat må man trene, sånn er det bare. Jeg har funnet ut at jeg liker ribbe best når den har stekt lenge og vært litt inn og ut av ovnen og hvor jeg justerer temperatur. Men det er vanskelig å si at man får et gitt resultat ved å gjøre eksakt sånn og slik. Det avhenger av kjøttets tekstur og form. Samtidig liker jeg ikke så veldig godt ribbe som har stekt i fjorten timer på veldig svak varme, jeg synes lett den blir litt trådete – men det er jo smak og behag, mange liker jo den ekstra langsomme varianten til pulled pork – men det som er litt synd er at mange kjøper pulled pork ferdig i kjøledisken når det er så lett å lage det bedre selv.

Vi gleder oss til middag i morgen!

 

 

 

 

 

 

 

Try pressing more buttons!

computer_problems
Fra XKCD. Jeg har elsket denne siden i mange år!

 

Kuk i computeren

Dagen i dag har vært full av datating. Sånn er det jo gjerne når man i full fart bestemmer seg for at man skal selvrealiseres på internett. Jeg bruker WordPress, slik har det alltid vært, og jeg fant en lite-utgave av et theme (altså en mal) jeg likte godt og satte i gang. Da ble siden seende ut som den gjorde tidligere i dag (eller i GÅR, da – men det er jo veldig gamlis å begynne å si at i dag var i går, bare fordi vi har passert midnatt), slik noen av dere så. Bare så dere vet det, er det allerede et tosifret antall mennesker som har vært her inne. Hurra! Da vet jo alle at så fort som bare det, er de 87 leserne blitt til flere hundretusen i uka. Det kommer til å bli slitsomt!

Da jeg var ferdig med nettsiden, kom jeg på at jeg mye heller ville ha litt flere funksjoner, så jeg lastet ned en såkalt pro-utgave – og vips var jo selvsagt alt plutselig noe helt annet. Tekst og bilder var ikke lenger synlig – og siden noe av poenget med en nettside er nettopp tekst og bilder, var det bare å begynne på nytt igjen. Fortsett å lese Try pressing more buttons!

A lonely me, a lonely you?

Dette er ikke bare en mammablogg. Heldigvis!

IMG_4230

Den siste tiden kan det virke som om det har utkrystallisert seg tydeligere skiller mellom to fløyer i sosiale medier. På den ene siden har du den lyserosa og mintgrønne idyllen, du vet de nettsidene som får hverdagene til å se så enkle ut. Velkledde og fantastiske, ikke bare av og til – men, kan det virke som, hele tiden. Det poseres og styles. Det er #hverdagslykke og #nyt!

På den andre siden har denne idyllen åpenbart provosert frem en slags motvekt. På denne ytterkanten snakkes det en del om at ting, og da især husstell og matlaging, ikke er så nøye, cupcakes er nærmest som en samfunnsfiende å regne. Aller helst bør det være ganske rotete.
I sommer har det vært skriverier om foreldreopprør og kampanjer som inviterer til å vise frem det uperfekte. Mange har kommentert, likt og delt, dette har skapt engasjement. I vinter var det rausheten som fikk gjennomgå, raushetskulturen både i næringslivet og på sosiale medier ble slaktet som naiv og tøysete. Gjør hva du vil, men du må for all del ikke heie på andre! Det viktigste er å være god nok, verken mer eller mindre. Hm. Blir det ikke fort litt lite variasjon og litt kje-de-lig dersom vi alle skal etterstrebe en slags «god nok»-fellesnevner? Har du lagt merke til at det egentlig bare er de som har ting ganske på stell, som legitimt kan ta en selfie med beina på bordet og en haug skittentøy på gulvet?

“What is the opposite of two? A lonely me, a lonely you.”, som Richard Wilbur sa det.

Men, noe skurrer. Blir vi egentlig tristere av å se andres lykke på nett? Eller, føler vi oss bedre av å se andres rot og skittentøy? Bør vi bli det? Bør andres selfies gå inn på meg? Provosere meg? Noen sier at de sosiale mediene ikke er så sosiale allikevel, men at de tvert om gjør at vi blir mer ensomme.

xkcd fotografering Pst. På www.xkcd.com finner du striper i toppklasse!

Jeg blir ingen av delene. Det som skjer med meg er at jeg blir litt lei.

Jeg blir litt lei av at folk skal mene så mye om hva som skaper kollektiv ulykke og så synes jeg det er innmari synd at det ses på som litt naivt å lage mat og kaker og at det er banalt å vise lykke. Det kan godt hende de som mener det til syvende og sist har rett. Det kan godt hende man blir for fiksert på unødvendige ting dersom man virkelig tenker mye på dagens outfit, og når alt kommer til alt er jo ikke cupcakes særlig godt for deg. Men samtidig så har de som dyrker lykken og nytelsen et poeng, for man blir faktisk lykkeligere og nyter sannsynligvis mer når man jakter på det gode fremfor å kritisere andres valg. Jeg blir så lei av at alt skal være så kritisk, satirisk og ironisk.

 

Saken er, at jeg kjenner meg ikke igjen. Jeg er både lykkelig og ulykkelig, innimellom på samme dag. Jeg kan ha det enormt rotete samtidig som jeg googler og leser bakeblogger fordi jeg har så lyst til å kunne, virkelig kunne, bake cupcakes. Jeg kan lage kjempegod mat og allikevel tenke at det iblant er helt greit med en burger. Innimellom kan du se meg på tur med ungene, smilende i kjole, jeg kan se ut som om jeg er verdens lykkeligste og mest generøse mor. En annen gang kan jeg glefse til, tåle mye mindre enn jeg burde. Også i offentlighet. Slik er det. Slik er det for meg og slik er det sikkert for flere. For vi er da bare mennesker. Det kan vi også vise på internett, som er en del av vår offentlighet nå. Kanskje var det skillet mellom den ekte verden og internettverden tydeligere før, men skillene viskes ut etter hvert som vi bruker nettet mer og mer. Dermed blir vi ikke bare eksponert for andres #hverdagslykke i større grad enn før, men mange føler at andres suksess gjør at de selv opplever at de kommer til kort. Jeg kan også ofte og lure på hvordan i all verden enkelte folk klarer alt de gjør, hvordan rekker de det? Roter de ikke? Eller rydder de hele tiden? Hei, vent – jeg rydder nesten hele tiden, men det blir jo ikke ryddig!

Vi lever et hektisk familieliv med to voksne og fire barn, slikt blir det gjerne rot av.  Sånn er det. Men det blir også veldig mye glede og vi lager mye god mat her i huset. Det gleder jeg meg til å dele med dere! Velkommen til mamsi.no!