Lørdag på tirsdag

Foto: Pixabay
Foto: Pixabay

Jeg våknet i dag tidlig og hadde lørdagsfølelse i hele kroppen. Eller «tidlig» var det jo ikke, for jeg våknet et par timer senere enn vanlig. Dyna var varm og jeg hadde føttene utenfor. Hentet en kaffe. La meg litt igjen. Andre dag i ferien.

Noe av det beste med å ha en jobb er at det innimellom er fri. Det å ha en jobb gjør det mulig å skille mellom hva som er hva. Enten er man på jobb, eller så har man fri. Det er ukedager med bånn gass og det er helger.

Spoler tilbake til fredag som var. Formen min var litt dårlig. Hadde hanglet et par dager, men hadde tenkt at det bare var å gjennomføre de siste dagene på jobb før ferien. Det er jo gjerne slik, man mobiliserer litt ekstra, jobber litt hardere enn vanlig, for snart er det tid for litt hvile. Lørdag og fortsatt sliten form, jeg sovnet halv ti på kvelden og sov til dagen etter og for meg er det overhodet ikke normalt. Søndag morgen var jeg så glad for at det nå ikke bare var «vanlig helg», for jeg merket godt at jeg kunne trenge mer tid for å lade nå.

Og det har jeg. Jeg har ferie.

Ferie gir mulighet til å tenke at det ikke haster så mye om jeg rydder akkurat dette akkurat nå, for det er flere dager å gjøre det på. Ferie gir samtidig arbeidslyst til å gyve på småprosjekter som ellers utsettes. For min del tror jeg at jeg faktisk trengte ferie for å orke å logge inn på denne bloggen igjen. For, den har jo støvet ned (såpass mye at til og med han jeg er gift med for noen dager siden lurte på om det ikke var på tide å skrive noe snart). Jeg har jobbet mye det siste halvåret og har nesten fått spy i munnen av å tenke på ting jeg kunne ønske at jeg orket å mobilisere et snev av interesse for å skrive om. Men det er jo klart. Når man jobber så mye og har så mange barn, så er det helt legitimt at det ikke blir så mye tid til overs.

Før ferien har jeg fått beskjed om at «nå må du passe på å få tatt skikkelig ferie! Ikke snikjobb! Ikke stress! Ikke tenk på jobben! Ta helt fri, nå da!». Sånne ting. Jeg tenker veldig mye rart når jeg får høre slike ting. Mange liker jo å flate helt ut når det er ferie, men jeg er vel ikke helt der. Jeg synes det er deilig å tenke på at det er mange dager til jeg noe, men samtidig er det ikke så lett å skru av jobbhodet. I sommer har jeg tenkt til å lære meg mer Excel. Jeg trenger å lære mer og dessuten har jeg et slags knotteinstinkt, jeg liker å finne ut mer av dataprogrammer jeg ikke er så god på. Det er jo dessuten det er tid.

Noe annet jeg tenker på er at de som er i jobb har lov til å ha skikkelig fri. Ta helt pause. Hvem andre kan egentlig det? Sykmeldte? Nei. Folk med varige ytelser? Nei – å være utenfor arbeidslivet på grunn av helseplager er ikke det samme som å ha ferie. Jeg tenker med gru på sakene som av og til dukker opp i nettaviser og sosiale medier hvor det fremgår at folk får svi for å legge ut feriebilder eller lykkelige statusoppdateringer på Facebook. Som sykmeldt eller på arbeidsavklaringspenger skal livet være helt og holdent gjennomført sorgen, og man må for all del ikke vise frem et bilde av en lunsj ute eller en tur på hotell, for da kan man mistenkeliggjøres.

Jeg er veldig glad for at min bedringsprosesss skjedde før sosiale medier. For det som gjorde meg bedre var jo nettopp de vanlige og dagligdagse tingene man av og til bare må få gjøre for å gi livet et snev av normalitetsfølelse. Tre kuler is, båtturer, nydelige kvelder med venner og vin. Det gjør meg trist at jeg nå sikkert kan høste likes på bilder av sommerbilder med strand, sol, grillfest og sand, vind i håret og stort smil – når de samme bildene gjør at andre opplever at de må levere inn nye medisinske opplysninger.

Det er deilig med ferie. Men jeg synes ikke vi skal glemme at det ikke er så slitsomt å jobbe, egentlig. Å stå ufrivillig utenfor arbeidslivet, derimot, dét er slitsomt, det.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *