Livsfarlige psykiatriske pasienter / Hvordan ikke drepe en mann som holder en skje

Politibevæpning og psykisk syke tikkende bomber

Vi burde ha kommet lenger enn å tillate kunnskapsløshet om psykisk syke og vold.

@TorLH på Twitter // president i Norsk Psykologforening
@TorLH på Twitter // president i Norsk Psykologforening

Som så mange andre så jeg på Debatten i går og jeg var ikke alene om å reagere på utspillene fra Maren Malthe-Sørensen (Oslo Høyre). Debatten handlet om politibevæpning, for vi har gått fra en situasjon hvor politiet tidligere hadde tilgang til våpen når det trengtes, til at bevæpningen er blitt «alminnelig», for det kan man nok si at den er blitt, all den tid den midlertidige bevæpningen ikke ser ut til å slutte. Nå skal riktignok ikke lenger våpen være ladd (nå skal pistol og ammunisjon oppbevares separat).

Debatten var grei nok, men tok en annen vending da Malthe-Sørensen begynte å snakke om farlige psykisk syke mennesker som det var greit at politiet kunne bruke maktmidler mot.

«Det er ikke bankranere som er norsk politis hverdag. Det er jo i veldig stor grad psykisk syke mennesker som er ordentlig ustabile og vi har altfor mange triste eksempler på veldig syke mennesker som har gått til angrep på andre helt uten forvarsel. Og det er jo i de tilfellene hvor tid er lik liv. Og det en helt dramatisk forskjell på å ha et våpen på seg, med seg, og det å ha det rundt hjørnet.»

Psykolog Paal Rasmussen svarte:

«Det er jo interessant at disse psykisk syke menneskene som politiet må være bevæpnet for å hente, for det første ble hentet i femti år uten våpen og når de først kommer innenfor i psykiatrien så håndteres de der uten våpen. Og det initiativet som norske politifolk, som jeg har vært med selv og sett, når de står overfor vanskelige psykiske tilfeller, det initiativet blir jo ikke så lett å fremkalle når du bare kan gjøre personen diskret oppmerksom på at du har våpen. Istedenfor å bruke hodet og finne på kreative løsninger, så tyr man til makt. Og makt i forhold til psykisk ustabile mennesker er en forferdelig dårlig strategi, for da får man som regel tilbake med samme mynt. «

Bra, tenkte jeg – da jeg hørte psykologen snakke – for jeg hadde like før omtrent holdt hodet i hendene under Malthe-Sørensens innlegg. Jeg stønnet for meg selv:

– Nei, nei – ikke gå ned den blindgata. Det er så ufaglig. Du snakker mot bedre vitende! 

For det er ikke slik at psykisk syke mennesker er farligere enn andre folk. Vi har NOU-er som sier det, vi har forskning som viser det og vi har statistikk. Ja, det begås vold og det forekommer også drap. Men det er uhyre sjeldent. Når det gjelder vold og drap er rus en langt større risikofaktor enn psykisk lidelse er det.

Ingeborg Senneset i Aftenposten viste i en kommentar i sommer til en amerikansk studie som konkluderer med at psykisk syke mennesker har fjorten ganger høyere sannsynlighet for å bli offer for vold enn selv å bli arrestert for voldelig atferd.

I NOU 2010:3 «Drap i Norge» kan vi lese at utvalget mener befolkningen må få korrekt informasjon.

16.2.12 Korrekt informasjon til befolkningen

Utvalget mener at det er viktig at befolkningen får korrekt informasjon om samfunnsforhold som påvirker den allmenne trygghetsfølelsen i samfunnet, for å få en realistisk forståelse av risiko og for at frykt for dødelig vold ikke kommer ut av proporsjoner.

Utvalget mener at det er viktig at befolkningen informeres om at drapsraten i Norge er lav. Det er også av betydning å vite at det er et beskjedent omfang av drap i Norge som begås av personer med alvorlig psykisk lidelse, og at det er sjelden at disse dreper fremmede. Etter utvalgets syn er det grunnløst å stigmatisere personer med psykisk lidelse ved å skape inntrykk av at alvorlige psykiske lidelser ofte fører til at folk tar liv.

Dette skriver utvalget etter først å ha gjennomgått studier og metastudier. Jeg er helt sikker på at flere av debattantene var klar over dette og jeg mener de burde ha gjort det til et poeng å vri diskusjonen over på dette.

I en masteroppgave i politivitenskap («Orden i gata. En studie av ordensforstyrrelser i Karl Johans gate 1998-2008; Hva er det og hva gjøres med det? – Et blikk på ordenspolitiets hverdag») fra 2012 skriver Wictor Furøy:

«Mennesker med adferd som kan skyldes (psykiatrisk) sykdom har i perioder fått mye fokus i mediene og internt i politiet. Særlig etter alvorlige hendelser har mennesker med psykiatriske diagnoser og avvik fått mye oppmerksomhet. De blir ansett som å være både truende og farlige for publikum. Som tidligere nevnt så kan reliabiliteten i denne kategorien være svak. Dette da det ikke alltid vil fremkomme om en person som utfører en ordensforstyrrelse har en psykiatrisk diagnose. Jeg har kun fanget opp de oppdragene der det tydelig fremkommer i teksten at det en ”psykiatrisk pasient” som utfører adferden.  Mitt materiale viser imidlertid at kun 1 % av disse hendelsene i 1998 ble forårsaket av psykiatriske pasienter, mens de utgjorde 1,5% i 2008. Dette er også i samsvar med Kaasa og Repåls (2010) undersøkelse av PO oppdrag med psykiatriske pasienter, som viste at disse pasientene er langt mindre utagerende og farlige enn man kanskje før har antatt (Kaasa & Repål, 2010).»

Ja, man skulle kanskje tro at det var et omfattende antall, all den tid det er så vanlig for interne medieaktører (tradisjonelle mediers egne utgivelser, ytringer og publikasjoner) og gjester som inviteres til studio eller intervjues, å snakke om psykisk syke som om de var farligere enn det er kunnskapsbasert riktig å si.

@Sigrun_T på Twitter // Sigrun Tømmerås er blogger, samfunnsdebattant og ble tildelt Prisen til fremme av ytringsfrihet innen psykisk helsevern i 2008.
@Sigrun_T på Twitter // Sigrun Tømmerås er blogger, samfunnsdebattant og ble tildelt Prisen til fremme av ytringsfrihet innen psykisk helsevern i 2008.

Sigrun Tømmerås  no    Sigrun_T    Twitter 2

Jeg vet at NRKs programleder fikk denne masteroppgaven tilsendt dagen før sending, men dette påvirket ikke Ingunn Solheims debattledelse nevneverdig.

Hvorfor skjer dette? Hvorfor kan ikke også kunnskapen finne veien inn i de fora hvor dette diskuteres i mer tabloide former? Jeg skjønner at ikke alle orker å google etter eksempler, lese NOU-er og rapporter. Optimalt sett burde alle som arbeider med dette i tjenesteutvikling, i praksis og de som skal være kanal for formidlingen (for eksempel NRKs Debatten) sette seg inn i dette.

Jeg har sagt flere ganger før at jeg ønsker meg en mer lesende offentlig sektor. Men den jevne borger som bare tilfeldigvis ser på Debatten eller leser aviser om tikkende bomber og farlige psykiatriske pasienter fortjener også bedre folkeopplysning. I neste debatt som vris inn på et slikt ufaglig sidespor, håper jeg at programlederen og motdebattanter tør utfordre synspunktene. Da kan vi kanskje komme et stykke videre fra dette stupide opplegget her.

For det hjelper ikke så mye at Malthe-Sørensen sier at det ikke var meningen å stigmatisere.

Fra Maren Malthe-Sørensens vegg på Facebook
Fra Maren Malthe-Sørensens vegg på Facebook

Kunnskapsløst var det uansett og det er synd at flere av hennes ellers gode resonnementer skulle rives i stykker av ordbruk som jeg siterte lenger opp og som hun senere i debatten eksemplifiserte i form av dette:

«La oss tenke oss et tilfelle nå. Her står vi i studio, så kommer det en psykisk syk person mot oss, angriper oss. Med våpen. Så har vi tilfeldigvis, da – flaks for oss, har vi en politimann i studio. På jobb, da – la oss tenke oss at Bolstad er operativ politimann på jobb, ubevæpnet. Og så sier vi: «ok, alle stoler på politiet, gjør noe!». Hva i alle dager skal han gjøre, annet enn det vi kan gjøre? Jeg vil at han skal kunne reagere, ikke å ta livet av vedkommende, men å ta kontroll over situasjonen.»

Jeg vet at det finnes mennesker som befinner seg i sårbare situasjoner og som kan virke truende. Men sannheten er at det forekommer sjelden. Oftere enn voldelig hensikt er det forvirring og personens opplevelse av selv å være i en truet situasjon som er tilfelle. Å ty til mekaniske maktmidler vil i disse tilfellene kunne gjøre vondt langt verre. Ofte går det ut over personen selv.

Sigrun Tømmerås viste på Twitter også til artikler som poengterer at 50% av alle som er blir drept av amerikansk politi er psykisk syke (Sigrun lenket til denne og tallet på 50% diskuteres  her). I Sverige er tallet 43% (her).

Jeg avslutter nå, med et sitat fra artikkelen Sigrun lenket til. En mann fra Alabama ble skutt fordi politiet oppfattet situasjonen som truende. Mannen, Jeffory Tevis, hadde kontaktet politiet og sa han var blitt angrepet (han hadde selv påført seg skadene). Det ble basketak og politiet brukte taser på ham. Da han reiste seg opp og gikk mot politiet, skjøt de ham to ganger. Tevis hadde ikke våpen. Han holdt en skje. Jeg siterer:

«Here’s the thing: this encounter obviously could have been frightening for the officer, but doctors and nurses have these exact same encounters thousands of times per year in hospitals across the country without resorting to lethal force. If medical personnel can figure out how to not kill a man with a spoon, our officers should be able to do the same thing.»

 

 

 

4 kommentarer til «Livsfarlige psykiatriske pasienter / Hvordan ikke drepe en mann som holder en skje»

  1. Utsagnet om den psykisk syke i studio består ikke jødetesten.

    «La oss tenke oss et tilfelle nå. Her står vi i studio, så kommer det en jødisk person mot oss, angriper oss. Med våpen. Så har vi tilfeldigvis, da – flaks for oss har vi en politimann i studio…»

    Skjønner egentlig tankegangen, men den kunne blitt formulert langt bedre.

    1. Skjønner hva du mener. Jeg skjønner også at det ikke nødvendigvis var vondt ment, men særlig smart var det jo ikke, og dessuten – hadde ikke MMS fremmet disse synspunktene, så hadde sikkert en annen gjort det, for det er slik det tillates at det snakkes om dette temaet, dessverre.

  2. Ikke sett debatten, men ut fra hva du forteller så vil jeg egentlig holde meg for ørene. Det å å trekke frem psykisk syke i en debatt som handler om politibevæpning? Hurra for å ikke stigmatisere.

    Hjelper lite å legge seg flat på Facebook etterpå. Som politiker burde hun ha en større forståelse for ansvaret man har når man uttaler seg offentlig. Og hun stoppet ikke etter første uttalelse heller……..

    Dette hjalp på min politikerforrakt kjenner jeg.

    1. Ja, det burde være slik at man faktisk tenker seg om før man snakker og at man setter sin ære i å være kunnskapsrik om det man skal snakke om som folkevalgt!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *