Kjære Linnéa Myhre

Brev

Jeg har en uvane. Jeg får nemlig helt oppheng når jeg har lest noe jeg liker. Da jeg hadde lest 23-salen av Ingvar Ambjørnsen ble jeg så begeistret at jeg sendte ham en melding på facebook og ba om å få ta en prat med ham på telefonen, noe han sa ja til. Jeg tror han var i Hamburg da vi snakket sammen og jeg var fryktelig nervøs. Jeg blir så lett starstrucked.  Det er helt latterlig. Jeg så Jan Eggum en gang, på Flesland, og jeg hadde så lyst til å løpe bort til ham og si: – Å, ta meg med, ta meg med, no vet eg du fins, at du er min prins. Men da ville han sikkert bare sett rart på meg og kanskje dultet litt hardt borti meg med gitarkassen sin.

Jeg skal ikke ringe til deg, altså. Og siden du hater flyplasser skal jeg la deg være i fred dersom jeg skulle slumpe til å se deg på en flyplass en gang. Det går sikkert bra, for jeg flyr ikke så mye, så sannsynligheten er temmelig liten uansett.

Jeg har lest boken din. Jeg har lest Kjære og jeg har hatt den som en slags klump i halsen helt siden jeg begynte å lese den for noen dager siden. Jeg har lest i denne rekkefølgen:

rekkefølge kjære

Som du ser gikk det greit helt i begynnelsen, men så startet rotet og jeg begynte å lese litt her og litt der i boken. Den tilfeldige rekkefølgen førte til at jeg ikke fant det andre brevet til Finn før tidligere i dag og jeg fant ikke brevet til Eivind Hellstrøm før nå.  Så der ser du hva som skjer hvis man ikke har system. Jeg synes det var litt hyggelig at det var et slags fanbrev til Hellstrøm og jeg er helt enig med deg. Jeg tror ikke Eivind Hellstrøm selv vet at han er på Twitter eller Facebook. Jeg tror ikke den ekte Eivind ville ha skrevet :) etter alt han skriver. Den siste sesongen av Hellstrøm har vært litt i overkant koko synes jeg. Jeg liker å se på programmer om matlaging, men synes vel ikke det er like interessant å se folk som bare spiser Nugatti eller kjøttdeig. Jeg klarer på sett og vis å relatere meg til det, siden det var en periode i livet jeg kun ville spise Troika og Noras hjemmelagde bringebærsyltetøy. Og så kanskje noen riskaker. Alt annet føltes litt for komplisert. Dessuten sier du det utrolig godt i brevet til hun som skriver hun gjerne skulle ha hatt anoreksi fordi hun synes det virker som en lett måte å gå ned i vekt på: – Jeg mener, er du sikker på at du har lyst til å vie alle døgnets tider til å tenke på mat? For det er det anoreksi handler om. Ikke om å bli tynn. Du kan ikke bare slutte når du er tynn nok, du blir aldri tynn nok.

Jeg synes du skriver bedre om dette enn jeg har sett andre steder, noengang. Det er en stor kompliment. Det er ikke det at jeg mener du skriver bedre enn forventet fordi jeg ikke forventet noe. Jeg bare synes du skriver bra, punktum.

Du skriver om Finn, som jeg skjønner er Finn Skårderud. Jeg skjønner at han betyr mye for deg. Jeg har aldri snakket med ham, men jeg hadde en lang periode for et liv siden hvor jeg brukte bøkene hans hver dag. En periode hadde jeg nærmest et religiøst forhold til dem. Siden han refererer mye til annen litteratur også, ble det etter hvert til at jeg leste veldig mye om kropp, mat, angst og uro. For å være ærlig tror jeg ikke at jeg ble noe bedre av det, men det kan jo hende det er bedre hjelp i å snakke med ham. For min egen del var det beste å være mindre opptatt av alle disse inne-i-hodet-tingene. Etter hvert ble det hverdagslig å leve, og slik har det vært i mange år. Jeg som var så livredd for A4. Jeg husker han skrev mye om ørkenen. Det tenker jeg fremdeles på av og til, jeg fikk lyst til å dra til ørkenen.

Jeg leste egentlig aldri bloggen din. Egentlig visste jeg ikke så godt hvem du var før du var med på Skal vi danse. Det var så rart, for jeg har aldri likt Skal vi danse før, men jeg syntes du var veldig flink. Elegant og fin og så var det så utrolig koselig at det virket som om du etter hvert likte å være med. Det var som om det var en litt annen inderlighet i deg enn de andre, du vet når deltakerne står og småtigger om at seerne skal stemme på dem. Da så det ut som om du faktisk virkelig ville være med. Det er ganske sprøtt, men det var faktisk Skal vi danse som gjorde meg oppmerksom på at du skulle gi ut bok nummer to. Det blir som du skriver i et av brevene i boken, at det nesten er litt pinlig å skulle gi ut bok like etter å ha vært med på Skal vi danse, fordi det virker så utstudert og kynisk, som om du vil melke det kommersielle mølet maksimalt, bare tyne alt sammen litt ekstra, ka-ching. Men du var sikkert ferdig med å skrive boken lenge før finalen i Skal vi danse. For du kom til finalen, jeg håper du var stolt. At du er stolt. Jeg synes bare det var så ubeskrivelig kleint da Didrik Solli-Tangen i sluttintervjuet med deg sa to ganger på rad at: – Man blir bare så glad i deg! 

Jeg tviler ikke på det, men det virket bare så rart å si det, to ganger etter hverandre, som om han ikke kom på noe annet. Jeg synes du løftet armen så elegant i vignetten.

Brevet til Südøst gjorde at jeg måtte smile litt. Jeg begynte å gråte da jeg leste brevet til tante Margit. Og da jeg leste brevet til faren din en gang til, så begynte jeg også å gråte litt, for jeg har heller ikke hatt så mye kontakt med min far. Jeg får lyst til å slå faren din i hodet med VG Helg. Brevet til moren din er godt å lese. Jeg måtte le da også, du skriver så morsomt om å være opptatt av naboene og ikke minst det å skulle fortelle andre om hva naboene gjør. Du skriver at man må unngå å bli en gammel drittkjerring før man må. Jeg skal huske på det, for noen ganger snakker jeg om slike ting jeg også.  At den og den har gjort det og det, selv om jeg vet det er totalt uinteressant for den jeg snakker med og det også er uengasjerende for meg selv. Jeg burde være flinkere til bare å holde kjeft.

Jeg husker jeg leste et intervju med deg, og da sa du at det var greit nok å gi opp bloggen så lenge du kunne fortsette på instagram og twitter hvor du har titusner av følgere. En gang skal jeg nok lese bloggen din, til nå har jeg bare skummet litt igjennom de siste postene. Du tar fine bilder.

Du kommer aldri til å lese dette. Og hadde du gjort det, så hadde du ikke svart, siden du mener at man ikke skal svare på brev. Teller internett som brev?

Om elleve timer er det nytt år. Du liker ikke champagne, skriver du – du mener det er selve symbolet på alt som er galt. Håper allikevel du unner deg et glass, for det er bedre å drikke god champagne enn å bælme nedpå slapp hvitvin som man egentlig ikke bryr seg om. Jeg steker and, jeg gjør det nå slik at den kan hvile før servering i morgen. Det er veldig spesielt å tenke på hvor mye livet forandrer seg, og hvordan det ofte virker så lenge å tenke femten år frem i tid – og så nå, når jeg tenker femten år tilbake, er det vanvittig hvor fort det har gått og hvor mye som har forandret seg. Samtidig er det noen ting som forblir slik de har vært, og det er vel i hovedsak uvanene. Jeg har vært motsatt av deg, jeg har alltid sagt at det går bedre enn det gjør. Jeg liker at du har hatt guts nok til å være litt tverr.

Takk for at du har skrevet en god bok. Jeg kommer til å gi den bort til mange jeg kjenner. Jeg lurer bare på hvorfor du kaller den en roman?

Vennlig hilsen

Victoria

 

Én kommentar til «Kjære Linnéa Myhre»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *