Idas dagbok

Nå har jeg sett Idas dagbok. Herregud, for en film.

idas dagbok
Foto: Indie Film – gjengitt med tillatelse


Jeg tok opp filmen på lørdag. Da var det Verdensdagen for psykisk helse og NRK viste den prisbelønte dokumentaren. Jeg tenkte at jeg måtte vente med å se den til jeg hadde mulighet til å se den alene, uten unger løpende rundt meg. I dag så jeg den. Her kan du se filmen og lese litt om den. Det står også mye om Idas vei fra hun som tiåring rispet seg første gang til tiden som ung voksen med alvorlig selvskadingsproblematikk, medisinering, innleggelser og diagnoser.

Filmen er basert på en del opptak Ida Storm selv har filmet med håndholdt kamera. I NRK-artikkelen beskrives det slik:

Hundrevis av timer med smertehelvete, angstanfall, banal glede og dyp sorg. I ni år Ida filmet seg selv gjennom livets opp- og nedturer som psykisk syk og selvskader.

– Jeg følte meg ikke så alene når jeg snakket med meg selv. Det ble en slags terapi. Men det var ikke i tankene min at noen andre skulle se det jeg tok opp, sier Ida.

Men etter å ha vist klippene til en venninne, finner de ut at kanskje opptakene kan brukes til noe konstruktivt. Ida laster over videone til en minnepenn og sender den til Indie Film, og ut av det blå får produsent August B. Hansen i 2010 haugevis av videonutter fra ei mentalt utstabil jente i Tvedestrand.

– Materialet Ida sendte var ekstremt sterkt. Det var noe med Ida og materialet hennes som ikke slapp taket. Jeg fortsatte å se på det. Ida er veldig flink til å omsette følelsene sine i ord. Det er også noe med hennes materiale som er spesielt betagende synes jeg, og det er at det ikke er ment for publikasjon. I motsetning til en blogger er dette filmer hvor Ida snakker til seg selv – det gir materialet en spesiell styrke og umiddelbar intimitet som jeg ganske tidlig la merke til, sier produsent August B. Hanssen.

For meg, da jeg så på, måtte jeg pause filmen flere ganger. Den er enormt sterk og jeg kjenner meg igjen i så mye. Jeg kjenner at hun er enormt flink til å sette språk på følelser, både med ord, med blikk og med visuelle grep. Det er tydelig at produsenten har behandlet materialet med varsomhet og med respekt, og han sa også til NRK at det var viktig å sette sammen dette store materialet til en film hun selv kunne være fornøyd med.

«Jeg kjenner det», sier jeg – og det er nettopp det jeg gjør. Når jeg ser på filmen ler jeg når hun ler, jeg kjenner igjen den karikerte «galskapsfølelsen» hun beskriver når hun er på sykehuset, jeg kjenner fysisk på smerten når hun griner og sier at hun skulle jo ikke kutte seg igjen – for den følelsen av avmektig fortvilelse, mislykkethet og frykt har jeg vært igjennom selv også, og på slutten av filmen kan jeg nesten ikke slutte å smile med blanke øyne.

Skjermdump fra nettsiden idasdagbok.no
Skjermdump fra nettsiden idasdagbok.no. Foto: Indie Film – gjengitt med tillatelse.

En kraftprestasjon av en film. Jeg imponeres av de levende beskrivelsene, ærligheten og de svært gode formuleringene som omsetter psykisk smerte og glede i ord. Jeg vet ikke hva jeg skal skrive, jeg sitter bare og blir full av følelser, og det beste er bare om folk selv ser filmen. Jeg anbefaler den i alle fall fra bunnen av havet til toppen av fjellet, akkurat som filmen tar oss som ser på med fra bunn til topp, inn i hennes hode for kanskje å komme nærmere både vårt eget og andres. Idas dagbok er en film som utfordrer og utvikler både hjertet og hodet. Enestående godt formildet.

 


 

Se også: Idas dagboks side på Facebook

Og nettsiden her, med mye info om historien, filmcrewet, tankene bak filmene og hvordan de ønsker at den skal brukes aktivt både i helsevesen, på skoler og i familier.

 

4 kommentarer til «Idas dagbok»

  1. Jeg gikk inn på lenken som lå på et eller annet riksmedium søndag kveld. Begynte på den, men den fylte meg med ubehag som jeg ikke greide å plassere. Har derfor ikke sett den ferdig. Det er åpenbart ikke en film man blir uberørt av, og jeg tror at den treffer veldig ulikt alt etter hva slags bakgrunn man har. Den ble diskutert på Kvinneguiden, og det jeg så av den diskusjonen bekreftet det.

    All ære til henne for at hun deler, da snakker vi maskekasting av dimensjoner.

    1. Jeg ble litt motsatt av deg, jeg synes ikke det var ubehagelig i det hele tatt – altså filmen er jo alvorlig, men jeg synes det var så godt formidlet og så mye av det var så bra sagt. Kjente meg igjen i det aller meste, så det var sikkert det som gjorde den så god/vond å se.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *