Hun bare forsvant

cyprus-1295827_1920

Jeg hørte på radiodokumentar mens jeg brettet klær i går kveld. I dag suser den fortsatt i hodet og jeg får ikke helt til å bli ferdig med den. «Hun bare forsvant» het den, og på NRKs nettsider beskrives den slik:

«På ettervinteren for 38 år siden gikk en mor ut av leiligheten sin i Oslo. Hun forsvant ut av livet til mannen sin, og begge de to små jentene sine. Ingen har sett henne siden. Og ingen vet hvorfor hun gikk. Jentene som den gangen var 5 og 8 år har nå blitt voksne kvinner. Den eldste – Bente – har bestemt seg for å finne henne.»

Bente fant moren, men det ble en sår opplevelse å lytte til gjensynet etter 38 år. Innimellom lyttingen måtte jeg ta pauser. Snufsepauser, snyte nesa-pauser, tenkepauser. Oppgitte pauser hvor jeg sukket til Andreas at det er vanskelig å høre på at moren gjør ordet «unnskyld» om til en semantisk øvelse, for moren mente at hun ikke skyldte døtrene noen unnskyldning, hun hadde gjort det hun måtte gjøre (redde seg selv?) og ordet unnskyld ble alt for ofte misbrukt, mente hun. Så det kunne hun ikke si.

Det finnes sikkert grunner. Til at man bare vandrer vekk fra det livet man har. Det er helt sikkert lett å finne mange gode årsaker til hvorfor det av og til kan være livsnødvendig å bryte opp og gå videre. Men å ofre ungene? Å bare gå fra dem? For så å la være å gi lyd fra seg igjen, det er uforståelig for meg.

Hvordan bygger man seg egentlig et nytt liv mens man tenker på de som ble igjen? Tenker man på at deres liv blir så totalt endret, at noe blir helt ruinert? Eller er det kanskje bedre å ikke tenke? Stenge av, legge lokk, late som om det andre ikke finnes?

(Mine fire. De skal alltid vite at jeg er der.)

Det blir som om jeg skulle ha gått ut av døra i kveld og ikke kontaktet dem igjen. For så, om førti år, å være gnien på å si unnskyld.

2 kommentarer til «Hun bare forsvant»

  1. Forstår like lite som deg hvorfor hun ikke ga livstegn fra seg. Men for så lenge siden var det enda mer uhørt enn i dag at en mor overlot barna til far. Tenk om hun var helt alene i verden, kanskje hadde hun ikke et sted å bo? Kan det være at hun bare måtte «tilgi seg selv» for i det hele tatt å overleve? Eller måtte hun gjøre seg hard fordi hun bare møtte fordømmelse fra omverdenen? Vil en mann som gjorde det samme, bli like hardt fordømt?

  2. Jeg reagerte på samme måte som deg da jeg hørte morens (bort)forklaringer. Er lei av den generasjonen kvinner som ofte ikke tok eller tar ansvar, men spilte/spiller rollen som ofre for omstendighetene. Ja, det var en annen tid, men hun hadde nok mange andre muligheter enn å overgi barna sine. Hun høres ut som en mor som kun tok ansvar for og tenkte på seg selv. Det gjør man bare ikke når man har satt barn til verden. Hvis hun ble «tvunget» til å dra kunne hun ha anstrengt seg mer for å få kontakt med døtrene sine senere. Jeg hørte ingen anger, kun et menneske som var opptatt av seg og sitt. Veldig trist.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *