Hardt arbeid og troen på at livet kan bli bedre

Stå opp opp morran!

Hardt arbeid og troen på at livet kan bli bedre. En slags bekjennelse.

Foto: Pixabay
Foto: Pixabay

Jeg synes det var så befriende å lese Oda Rygh i Dagbladet i dag. Slik er det jo gjerne når man leser noe man skulle ønske man hadde skrevet selv. Oda skrev om hvor viktig det er å komme seg opp om morran. Ja, det gikk et kollektivt sukk gjennom deler av befolkningen da Bjarne Håkon Hanssen sa at sosialhjelpmottakere skulle stå opp om morran. Noen gjorde mer enn å sukke, for en hel haug folk ble regelrett forbanna. Det ble sett på som moralistisk og devaluerende, nærmest som et overgrep! tordnet noen.

Jeg turte ikke si noe. For det er jo litt sånn, at man blir så redd for å støte folk. Noen leser noe, eller hører noe, misforstår hovedpoenget og vips legger man en hel del egne fortolkninger til grunn. Opplevelsen av å bli stigmatisert og krenket er det mange som føler på, særlig når livet har kommet med en skikkelig en på trynet og man er sårbar og fortvilet.  Jeg skjønner det. Det er forståelsen av det som gjorde det så vanskelig å si noe, da protestene mot Hanssens utspill ble så massive.

Kanskje er det også noe med at vi bruker arbeid og utdanning som en slags identitetsmarkører også. Det blir på en måte beviset på om man har lykkes eller falt utenfor. De gangene en eller annen riking med bare grunnskole uttaler seg, så er det jo gjerne i sammenheng med at vedkommende vil stimulere til innovasjon og gründervirksomhet. Det blir ikke like jubalong når en som har droppet ut av skolen og sliter med å finne seg jobb skal si noe. Måten arbeid og utdanning er med på identifisere hvem vi er og om vi har klart det eller ikke er med på å gjøre sosiale sammenkomster til et flau affære for mange.

– Og du, da – hva jobber du med?

– Nei, eh. Ikke noe akkurat nå.

– Mellom jobber? Eller i gang med master nummer to, kanskje? (humrer og skåler)

– Nei, altså… Har ikke helt…oi, jeg ser visst noen jeg kjenner, men det var hyggelig å snakke med deg, såeh.. (lyden av sparking av småstein, selv om festen er inne)

Det er så rart. Med mindre man  kanskje kan si at man jobber frilans med Noe Innen Media eller man har fått nøkkel til skriveloftet på Litteraturhuset, så er arbeidsledighet noe som man tydeligvis skal skamme seg over. Jeg tror den skammen er med på å gjøre det vanskeligere å stå opp om morran enn det kunne ha vært. Skam er så destruktivt og i tillegg virker det som om skammen er så sulten, for den spiser grådig av mestringsfølelsen og selvrespekten, før den grafser i seg en svær bit av egenidentiteten også.

Jeg husker jeg fikk spørsmål om det selv. Om hva jeg jobbet med. Nei, eh. Om hva jeg studerte, da? Nei, det… Hva skulle jeg egentlig si? At jeg var på DPS to ganger i uka og hadde mer enn nok med det? At jeg egentlig syntes det var vanskelig å gjøre noe mer enn å stå opp om morran og at jeg ble like sliten som etter en eksamen, bare av  å ha en behandlingstime? Skulle jeg ha sagt at jeg innimellom nesten ikke klarte å stå opp fordi jeg syntes det var så vanskelig å tenke over alt det dumme jeg hadde sagt og gjort dagen før og at jeg ikke følte jeg hadde noen som helst verdi?

Og hva hadde reaksjonen vært om jeg hadde sagt dét og i neste setning sagt at «men jeg er mye bedre nå enn det jeg var for en stund siden«? Jeg husker jeg satt inne på et bad og gråt så mye at jeg nesten skrek fordi jeg hadde knust et glass ved et uhell. Verden var som om det ikke fantes noe filter, alt var for mye, jeg gjorde alt jeg klarte nesten hele tiden.

Jeg jobbet beinhardt med å bygge opp og så rev jeg det ned etterpå. Så måtte jeg bygge, og så rev jeg, og jeg bygget og rev, og slik fortsatte det lenge, lenge og mye lengre enn det var synlig. Sånn var det ofte med meg, at ting så bedre ut enn det de var. Kanskje fordi jeg pleide å kle meg ok, jeg sluttet aldri å ordne meg. Til og med ikke engang ikke på akuttavdelinger sluttet jeg å ville være fin, og det var noe trist ved det og så var det noe bra med det.

Trist fordi jeg brukte enormt mye tid på å ordne meg uten at jeg syntes jeg ble bra nok, og så måtte jeg etterpå bruke tid på å ødelegge litt av det jeg hadde ordnet siden jeg ikke ville se ut som en som hadde ordnet seg i tilfelle de som så meg ikke syntes jeg var noe fin uansett. Da var det bedre om det bare så helt tilfeldig og henslengt ut. Men det tok tid og jeg vekslet mange fortvilte blikk med meg selv i speilet.

Men det var bra også, for ved å se ut som en som i alle fall hadde gjort en viss innsats med å se ok ut, så vant jeg en del på det. Det var lettere å bli tatt for å være en person som ikke var syk dersom jeg hadde på meg ordentlige klær og ikke gikk rundt med joggis og fett hår. Og hvor urettferdig det enn kan høres ut, og hvor overfladisk kanskje også, så hadde det noe å si for min bedring. Det gjorde det lettere å ta buss da jeg skjønte at det ikke var slik at alle så på meg at jeg var redd. Det gjorde det lettere å snakke med folk da jeg skjønte at ikke den jeg snakket med nødvendigvis forstod at det «var noe galt med meg».

For det er jo sånn at, med mindre man har sykdom som gjør en sengeliggende, så kan vi stå opp. Det går an å ta noen valg som gjør at man føler seg mer ok enn dersom man hadde gjort det motsatte. Jeg tenker på dusje/ikke dusje. Kle på seg noe ordentlig/ta på seg en skitten joggebukse. Spise noe ordentlig mat/ikke spise i det hele tatt eller spise tjue smultringer. Vaske huset/la alt flyte. Gå ut og kjenne sol og vind/bli sittende inne. Normal døgnrytme/miste kontakt med dag og natt.

Det er mange sånne ting vi kan velge, inntil et visst punkt i alle fall. Det er lettere å forebygge enn å behandle og det er lettere å gjøre noe bra i dag om man gjorde noe bra dagen før også. På sett og vis handler det litt om å opparbeide seg en slags kondisjon. Fra å bare orke bittelitt (da jeg var på det dårligste ble jeg også i enormt dårlig fysisk form, jeg haltet i perioder og dagen kunne forsvinne i manglende ork), klarer jeg nå enormt mye. Men det har jo ikke vært vips, og svusj og raske løsninger. Det har tatt lang tid, en hel del år.

Samtidig er det jo bedre å bruke en del år på noe og så få en forandring, enn å ikke klare å stå opp fordi man tror det kommer til å være slik for bestandig. Og det er ikke meningen å moralisere, men jeg hadde ikke klart det om jeg ikke hadde jobbet veldig, veldig hardt. Det er en del av historien det også.

9 kommentarer til «Hardt arbeid og troen på at livet kan bli bedre»

  1. Det er mye sant i det. Jeg våkner tidlig av smerter, så det er ikke noe problem. Men de dagene jeg ikke er superdårlig så er det godt å starte dagen med en god frokost og kanskje noe annet enn joggebuksa, selv om jeg ikke klarer å komme meg lenger enn sofaen etterpå.

    1. Vet at det er litt banalt, men det hjalp meg litt da jeg var syk lenge, at jeg ikke bare subbet rundt med to forskjellige raggsokker og utvasket pysj.. Nå var jo jeg litt annerledes syk enn deg, så jeg mener jo ikke at de som har smerter bør komme seg opp og ut og…ja – men for meg som i perioder var så enormt deprimert, så var det MYE å vinne på de enkle tingene som dusj, kle seg, ta fotbad, fikse håret – føle seg litt normal. Og dessuten har det jo noe med rutine å gjøre, at det er lettere å ha det litt bra dersom ikke alt flyter ut og flyter over. Du er ofte veldig flink til å kle deg utrolig fint og har jo DE neglene og er så pen – så du får sikkert (??) litt mistenksomhet din vei (innbiller jeg meg) – litt sånn «hun kan vel ikke være SÅ syk, siden hun…har så fine negler/har så pent skjerf/etc.».
      Er så rart hvordan folk gjerne tenker at de selv er komplekse vesener, men at man kan bruke veldig enkle forklaringsmodeller på andre.

  2. Du skriver godt om dyret som jafser i seg det meste av bæringen i det huset som var deg. Du skriver godt om det å skulle bygge huset på nytt, og hvilken fullstendig utmattende jobb det er.

    Noen dager har man støpt et nytt fundament og kjenner at det er solid, andre dager står man midt i skogen og finner ikke igjen tomta man skulle bygge på. Noen dager skjønner man ikke vitsen med å skulle bygge noe hus heller. Så må man rive en hel vegg fordi konstruksjonen ikke bar godt nok. Man kaster blikket bakover for å holde styr på dyret og snekrer som en gal. Er det solid nok, bruker jeg for lang tid?

    Det handler om å orke å ta opp hammeren hver dag.

    1. Du har enormt gode bilder, det bare kommer ut fra deg hele tiden, Cecilie. Tror jeg må gå igjennom det du har skrevet og sende deg det, jeg – for er du egentlig selv klar over hvor utrolig godt du skriver? Du burde bli utgitt!
      Ja, dager varierer – mindre for meg nå enn før, mye, mye mindre. Noen ganger savner jeg det nesten, den råskapen, villheten og at alt bare var så rått og voldsomt. Men de gangene jeg savner det, så skjønner jeg jo at det er «savn» – og at det bare tyder på at det er lenge siden. Det er ikke rått og romantisk og my chemical romance, det er jo for det meste bare vondt.

  3. Jeg er så enig med deg i at så lenge man ikke har en god grunn til det (sykdom), så er det viktig å følge normale rutiner og dagsrytme. Og at det er desto viktigere enn ellers at man fyller dagene med noe meningsfullt, eksempelvis trening eller annen aktivitet som en sitter igjen med en positiv følelse av. Så takk for et godt innlegg. :)

    En annen ting du tar opp er hvordan samfunnet ser på de som faller utenfor. Jeg vil bare kort nevne hvordan «arbeidsløs» har blitt brukt som et skjellsord vedr. f.eks. de som er kritiske til bloggere og manglende merking av reklame inne på KG. Det de egentlig sier da har sagt er at hvis du ikke er i arbeid, så er ikke dine meninger like viktige.

    1. Takk til deg, Cavalchina – for kommentar! Jeg er veldig mot at «arbeidsledig» og «arbeidsløs» og «ufør» brukes som skjellsord og som en slags ikke-kvalifisator, at det brukes for å ta vekk legitimitet i folks utsagn etc. De som bruker den slags som skjellsord har misforstått noe fundamentalt.

    1. Takk til deg som kommenterer og sier det. Setter jeg pris på!
      Håper det går bra med søsteren din. Håp er enormt viktig og så er det så viktig at man treffer på de rette folka. Si ifra om det er noe jeg kan gjøre – har ganske god oversikt over psykisk helsefeltet, både praksisen og litteratur/forskning som pågår. Lykke til!!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *