Feriefrykt

Jeg har en slags frykt for forandringer. Kan hende skyldes det at jeg ofte er så dypt inne i det jeg holder på med akkurat der og da, slik at det er vanskelig å se for seg hvordan ting er hvis jeg skulle ha gjort noe annet. Det kan gjelde store ting i livet, og også forholdsvis små ting. Som ferie, for eksempel.

IMG_1160

I ukene før jeg skulle ut i ferie nå var jeg mildt sagt stresset.

Ferie!?! Hvordan i pokker? Det er jo ikke mulig? Alt for mye å gjøre, jeg mener… Alt For Mye. I hodet suste merkelige tanker om at jeg nesten ikke kunne ta fri, for hvordan skulle det gå da? Alt kom til å hope seg opp, folk ville bli gående uten oppfølging, det var ikke mulig! Jeg befant meg i et slags indre rollespill, en monolog som kvernet – jeg, den uerstattelige! Den behøvde!

Selvsagt er det ikke sånn. Selv om jeg er borte noen uker, så suser verden avgårde som den alltid gjør. Jeg trengs og jeg trengs ikke. Det er ikke sånn at mailboksen har vært stappfull i disse sommerukene. For ja, jeg har jo sjekket den – de første dagene jeg hadde ferie var jeg innom hver dag. For selv om pc-en nesten har støvet ned (den ville ha støvet ned om jeg ikke hadde tørket støv av den!) i løpet av ferien, så er det jo så enkelt å sjekke via mobilen. Svisj, svusj – så er man liksom på kontoret. Men nei – det var ganske rolig. Etter en ukes tid roet jeg meg selv også. Jobben forsvant litt fra hodet, jeg merket plutselig at hodet ikke hele tiden var travelt opptatt med Å Løse Ting. For sånn er jeg litt for mye, at selv om jeg har fri i helgene og på kveldstid, så kretser tankene gjerne om det som skal gjøres, må gjøres, burde, skulle, huff. Noen folk er flinke til å logge av, boote, ta helt fri. Det er ikke jeg. Ikke umiddelbart, jeg trenger tid.

båttur

I løpet av ferien ble jeg helt rolig i hodet sånn rent jobbmessig. All tid ble tilbragt sammen med familien. Døgnet fløt utover, det ble late morgener og sene kvelder. Dette har vært sommeren hvor husets yngste er blitt en samtalepartner og ikke lenger bare er en liten tass som kommer med noen ord her og der, nå formes det lange setninger og argumentasjonsrekker, det er humor, spøk, tristhet og glede. «Jeg elsker deg, mamma!». «Nei, ikke Albert Åberg! Det er kjedelig! Jeg vil se på Peppa gris!».

Vi har vært på båttur, en tur i København, på familiebesøk og vi har vært hjemme. Og etter kort tids fravær fra jobb så var det denne hjemmemodusen jeg gled inn i, det var den som ble meg, det er der jeg har vært nå.

Så.

IMG_1179
Jeg leste «Havboka» av Morten Strøksnes. Fint, altså.

Fredag kveld kjente jeg på en slags redsel for mandag. På mandag er det jobb igjen. Jeg gleder meg siden jeg er så heldig at jeg har en helt nydelig jobb, men jeg «gruer» meg også. Til at all denne nærheten som vi har vært så dypt inne i nå disse ukene skal forrykkes, at det skal bli hverdager hvor den ene dagen bare tar den andre, at jeg skal inn igjen i en slags «videre, videre, alltid videre»-modus. Det har vært så deilig å kunne være litt easy på at det ikke er så farlig om det blir litt sent, for vi kan jo sove lenge. Vi har tasset rundt med pysj en hel dag, til og med i dag har jeg stort sett bare gått rundt i ull, nærmest i en slags stille protest mot hektiske hverdager.

Så der jeg for noen uker siden var helt «jeg kan ikke ta ferie!» i hele hodet, så er jeg nå «hjelp, hvordan i alle dager skal det være å ikke ha ferie?». Da jeg fikk denne helt overveldende følelsen på fredag, så var det kanskje litt juksemakerpipelort, et slags rart puss som livet innimellom spiller en – for dette øyeblikket kom selvsagt på et tidspunkt hvor det var helt rolig i huset. Det skjer ikke så ofte, for å si det sånn. De to yngste hadde sovnet veldig tidlig, eldstedatteren var på overnattingsbesøk og sønnen satt og bygget på noen gamle pc-er. Det var ryddig (i det minste relativt sett) i huset og jeg hørte på P2. Typisk øyeblikk hvor det er enormt lett å bli overveldet og overstrømmende takknemlig helt inn til beinet. Jeg så på barna med ømme øyne og bankende hjerte og tenkte at sånn. Stopp. Her. Nå. Slik kan livet gjerne bare være for alltid. Jobben føltes som en del av en annen galakse.

Men hallo. Alle disse øyeblikkene som kom og gikk, de er jo øyeblikk. Fredagens ryddige hus er blitt natt til søndags rotete hus. Det er Lego, Kappla og doktorsett. Jeg er kanskje litt lei av NRK Super. Og i dag, da jeg tråkket på den førtifjerde Kappla-klossen og bannet både høyt og lavt, så gledet jeg meg nok innerst inne bittelitt til mandag allikevel.

På vei hjem fra København. Fine havet og rare himmelen.
På vei hjem fra København. Fine havet og rare himmelen. Litt skjevt bilde, men pytt.

Men før mandag kommer natt til søndag (som det ikke gjør noe at blir sen), og så er det hele søndag (hvor vi skal leve hele dagen som om morgendagen aldri kommer), og jeg skal huske på øyeblikkene med sakteliv og «jeg elsker deg, mamma!» når jeg om en liten stund sitter, løper og beinflyr på jobb og ikke skjønner hvordan jeg skal rekke alt sammen og herregud, nå må jeg løpe for å rekke å hente på SFO først og så i barnehagen, og søren at jeg glemte å ta ut noe fra fryseren og hodet fylles opp av NB!, NB!, NB! for det er så mye man må huske på bestandig. Da skal jeg fiske frem følelsen av stille glede og hvor gøy det faktisk er å bygge sandslott. For det kommer jeg til å trenge. Om fire måneder sitter jeg sikkert frenetisk og biter negler og fatter ikke hvordan i syke helvete det skal være mulig å ta juleferie. For ferie? Nei, dét går bare ikke an. Og så videre.

Det gjelder å kjenne seg selv.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *