Evig søndag

Jeg leser Evig søndag av Linnéa Myhre og det griper meg på samme måte som jeg ble tatt da jeg leste Kjære (og den skrev jeg om her), for hun skriver så utrolig fint. Det er ikke det at hun er ung som gjør at jeg blir imponert på den måten man gjerne blir hvis en ung person har klart å få til noe man gjerne, som noe eldre, skulle ha ønsket at man hadde klart selv, men jeg tenker nå, som jeg tenkte sist, at Linnéa får meg atter en gang ut av lesevegringen min, for jeg tror fader meg jeg har fått lesevegring, noe som er hur trist som helst, for jeg pleide jo å lese så mye.

Jeg har utsatt det i tre uker, ikke av redsel, men fordi tiden ikke strekker til, jeg må jo rekke å gjøre alle disse andre tingene jeg skal gjøre hjemme også. Hverdagene er allerede så travle av all tomheten at jeg ikke har tid til å gjøre ting jeg egentlig burde gjøre. (Fra side 56)

Men det var Linnéa jeg leste sist jeg leste bok mens jeg gjorde alt mulig annet og det er Linnéa jeg leser nå, og jeg leser mens jeg sitter og mens jeg pusser tennene og mens jeg er på bussen eller spiser brødskiva mi ved pulten på jobben fordi jeg enda en gang ikke rakk å gå ned i kantina sammen med de andre, og jeg leser faktisk nå også mens jeg sitter og skriver, det er ganske meta og litt fint, for jeg kan skrive uten å se på verken skjerm eller taster og da kan jeg lese samtidig. Så takk, Linnéa, for at du skriver så innmari fint.

Jeg liker språket, stilen og flyten. Jeg liker at ordene renner som om de var vann, at det bare glir avgårde helt av seg selv. Jeg liker at hun skriver om noe som er vanskelig samtidig som teksten er så uanstrengt.

I boken følger jeg Linnéa gjennom et år, eller noe deromkring, i hennes liv. Hun skriver om mat og spiseforstyrrelser og om den første tiden i behandling hos Finn Skårderud. Hun skriver om å være på Marienlyst for å lage nett-TV-serien La Linnéa leve på p3.no, og hun beskriver det som om hun møter opp der uten å gjøre stort, og hun skriver om at hennes tid går enormt mye langsommere enn andres tid, en time tar fire timer, hun spiser nesten bare speltlomper og livet er som om det er evig søndag. Hun skriver om fuglen sin. Hun ser på fuglen og tenker at det må være jævlig trist og bortkastet å være undulat. Hun skriver om å forsøke å unngå mennesker og om å være så svart i hodet at det virker som om å leve videre ikke egentlig er et alternativ.

Jeg våkner hver eneste morgen. Hadde jeg kunnet velge, ville jeg latt være. (Fra side 13)

Og hun skriver slik at jeg vil lese.

 

2 kommentarer til «Evig søndag»

  1. Det er noe med boka som gjør at den fanger deg. Det er nesten som å være inne i et annet menneskes hode, 100%. Det fremstår som ufilterert, noen ganger så svart at man ikke kan annet en å beundre åpenheten hennes. Og så har hun jo et svartsyn som jeg kjenner meg veldig igjen i.

    Jeg leste ikke bloggen hennes, da hun blogget, men leste den i retrospekt, etter å ha lest boka. Det var noe med å lese de to forskjellige vinklene, som forteller en hel del om SoMe som arena, og hva som egentlig skjuler seg bak det som skrives.

  2. «Evig søndag» og «Kjære» er to bøker jeg kommer til å lese om igjen. Linnéa Myhre skriver så godt,og så har hun en humor jeg digger.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *