Du vet det er fare på ferde når det er utrolig rørende med America’s got talent

Foto: Pixabay
Foto: Pixabay

Jeg stod på badet, hadde nettopp kommet ut av dusjen og siden jeg er avhengig at det alltid står på noe jeg enten kan se på eller høre på (for stillhet er livsfarlig) scrollet jeg nedover feeden. En kompis hadde skrevet «OMG!» og delt en video av en liten jente på America’s got talent og jeg klikket på den.

Uh-oh!

Jeg stod på badet og ristet og gråt (nesten). Noe så rørende! Noe så enormt fantastisk og jeeeeeezaschristsupadupafuckingstarinheaven for en utrolig nydelig jente. Med ett fikk jeg øye på mitt eget tårevåte og rødøyde blikk i speilet på badet, selv om speilet fortsatt var duggete ble jeg  skamfull av mitt eget blikk for jeg hadde nettopp tatt meg selv på fersken og jeg tenkte:

Uh-oh! Vi er der, liksom?

Hva er der?

Der er når jeg blir liggende fascinert over å se på matretter på Tasty eller ChefClub og det er umulig å stoppe å se på (selv om klokka er 02:43), fordi  det er så enestående å se på at det tyter mozarella ut av et brød og jeg kan nesten bli rørt av at det går an å bruke Nutella til å mye morsomt og rart. Der er når jeg ser på slike «du vil ikke tro hvor fantastisk denne ungen synger på audition!» og det er ekte epic magical moments og verden gnistrer litt ekstra. Der er når jeg ser på Masterchef Australia og blir lamslått av hvor vakkert samspillet mellom deltakere, dommere, maten og musikken liksom bygger opp til et eneste stort feelgoodklimaks. Verden henger i hop! Alt henger sammen med alt og det er så fint!

Der er det motsatte av slik det (ofte) ellers er, hvor noen har glemt å sette lokket på Nutellaglasset og nå er det føkkings maur oppi. Eller når det selvsagt ikke er noe imponerende i det hele tatt at en niåring nesten klarer å synge litt rent (men ikke helt) og jeg blir ekkel i huet og tenker at vi i Vesten er syke jævler som alltid skal klappe så høyt selv om folk bare er halvgode og det er sikkert trehundretusen fireåringer i Kina som kan spille piano delvis i samme gate som han her:

Og så skal jeg liksom bli imponert over en niåring som (nesten) kan synge? Not going to happen.

På slike dager ser osten som tyter ut av alle mulige matretter på Tasty bare ut som irriterende slim og jeg kan ikke overhodet skjønne at noen kan gidde å ha et så unødvendig yrke som å prøve å friste allerede feite folk til å spise mer. Hah! Bastards! Dere får ikke ett klikk av meg i dag, ikke ett! På slike dager er håret tørt og det klør i ansiktet. Buksa er enda trangere og folk er idioter. Selvsagt er det fullt på alle setene på bussen hjem og jeg har handleposer og knuser eggene og får skrubbsår på nesa når bussen bråbremser fordi en retardolainen av en syklist bare hiver seg ut i veien.

Brenn!

Innimellom der har jeg også noen (få) helt «vanlige» dager som verken er tuddeliduddelidujuhu eller et misantropisk gjørmebad. Siden jeg er i den heldige situasjon at jeg stadig våkner opp en dag eldre enn dagen før, blir det også mindre påtrengende variasjoner (lever i troen på at man kan vokse av seg det meste) og dersom jeg gir det en åtte til tolv år er jeg sikkert (kanskje) oppe i et tosifret antall «vanlige» dager per måned. Det er jammen bra med noe å se frem til!

Det er bare én ting jeg er livredd for på internett. Kattevideoer. Ned den blindgata skal jeg aldri gå. Aldri, aldri, for det gjelder å kjenne seg selv. I en av de der-periodene hadde det jo vært umulig å komme seg på jobben dersom alle de søte og små, nydelige, lodne nøstene skulle krype over hele pc-skjermen hele natta. For hvordan kan man skru av pc-en eller legge vekk mobilen når det er en kjempesøt katt der? Dør den da? Det må ikke skje!! Kattemorder!

Så jeg holder meg unna. Best slik.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *