Det er som om munnen snurper seg sammen

Bilde: Pixabay
Bilde: Pixabay

[Sammensnurpet munn mens jeg sitter på hendene]

Det er så rart dette her, for når jeg skriver så sjelden som nå, så er det som om det kreves så mye ork, så mye tid, så mye overskudd og så mange tanker for at jeg skal skrive noe i det hele tatt. Utallige ganger har jeg tenkt at «det kan jeg skrive om» eller «det vil jeg skrive om», men så har det liksom bare dabbet av og det var like før det gjorde det nå i stad også, for jeg opplever det så ofte omtrent som dette her:

At jeg har en tanke. Eller et innfall, noe jeg vil skrive om. Det kan være noe jeg mener eller noe som har skjedd. Men så er det som om at desto sjeldnere jeg skriver, desto mer er det som må klaffe for at jeg i det hele tatt skal få skrevet noe. Og så er det som om tankene blir sugd inn i en slags trakt og så blir alle ordene jeg hadde tenkt til å bruke bare borte. Tilbake står bare noe som jeg like gjerne bare kan skrive i en kort oppdatering på Facebook eller en kort tweet, eller rett og slett bare la være å si. Og da blir det bare borte. Det er som om munnen snurper seg sammen. Fysisk. Jeg  har sett det i speilet på badet, sett at det skjer, at jeg faktisk snurper den sammen. Da er det stengt. Det er ikke mer å si, og til slutt bare smuldrer tankene opp også. Hva var det jeg hadde lyst til å skrive igjen? Nei, det er borte. Det var ikke så viktig allikevel.

Noen klarer å skrive som om det var kunst. Jeg er fremdeles ikke ferdig med Thorvald Steens «Vekten av snøkrystaller», for jeg har måttet lese så mye annet den siste tiden (har fått ny jobb blant annet) og så glemte jeg den litt, men nå leste jeg noen kapitler på senga i dag morges. Den er så fin, for selv om den egentlig har veldig lite handling, så skjer det allikevel mye. Alle som leser den vil forstå det. I kort-korte trekk handler boken om en gutt (forfatteren selv) som er lidenskapelig skihopper. Men en dag faller han i bakken og hos legen får han vite at han har en muskelsykdom som vil gjøre at han aldri kan hoppe igjen. Nå har jo ikke jeg lest den ferdig (det er virkelig ekstraordinært at jeg bruker så lang tid på en bok!), men selv om den ikke har så mye action, så er det et rikt følelsesliv. For tenk den smerten ved at det eneste man egentlig bryr seg om blir tatt vekk! Aldri kunne hoppe igjen. Og når jeg som leser vet at muskelsykdommen var arvelig og rommer mørke familiehemmeligheter, så blar jeg nesten forsiktig til neste side. Til og med hemmeligheter i en bok, hemmeligheter man vet vil bli avslørt, er det mest komfortabelt om bare kan være gjemt. Er det på neste side han får vite det, tro?

Han skriver på kunstferdig vis. Jeg beundrer de som klarer å skrive rikt om lite. Det er på en måte det motsatte av blogg, slik det utvannede bloggbegrepet er blitt. Alle disse rosa som bare byr på en intetsigende grøt av annonselenker og happy-happy-hverdagslykke. Meninger som ikke betyr noe, engasjement uten innhold.  Liksom så samfunnsengasjerte. Jeg skjønner ikke. Jeg blir irritert av det. At det skal så lite til før noen hylles. Men det har jeg skrevet om før.

Jeg hadde ikke klart det selv. Jeg kunne aldri ha vært rosablogger. Jeg er for inkonsistent, jeg er for opp og ned i humør, jeg blir for lett sint. Jeg hadde sikkert pælmet grønn smoothie veggimellom. Jeg bare ser for meg selv sittende sammen med andre bloggere på et eller annet bloggevent. Jeg hadde hele tiden lurt på, tror jeg, om jeg ville ha klart kunsten det er å nippe til cavaen mens man småprater om noe man ikke mener noe om med noen man ikke bryr seg om. Kommer jeg til å kaste glasset i veggen? Ville jeg følt meg alene og ensom? Ja sikkert. Ingen er vel mer alene enn når man er omringet av folk som med trutmunn sier at det er viktig at vi jenter holder sammen. Vi må bare heie på hverandre (spy i munnen).

Heldigvis for heldiggrisen meg så er jeg ikke rosablogger. Men om jeg var det. Og om det var livet mitt jeg skulle ha skrevet om? Jeg kunne jo ikke ha skrevet om hverdagen som den er. Jeg mener, ingen kan vel egentlig gjøre det? For alles liv har stygge kriker og kroker og dersom jeg hadde skrevet om livet slik jeg ser det, har det og har opplevd det så hadde jeg rammet andre mennesker. Dermed blir det vel til at man skriver om shopping og champagne. Jeg hadde ikke klart det i lengden, jeg hadde følt meg så dum. Korte tekster om livet som det ikke er. Sponset! (#ad).

Tenk på Knausgård, da han skrev «Min kamp» var det for å kunne skrive noe like sant som livet selv. Men det blir ikke like sant når man skriver en beretning mange år etterpå. Fortellingen har overtatt. Livet er ikke fullt av litterære virkemidler og godt språk. Knausgård kan ha ment å gjøre dette sannferdig, men retrospektivt er det alltid lett å slenge på noen virkemidler som gjør at man kan fremstille seg selv bedre, mer tenkende, mer reflektert. Eller motsatt. Man kan fremstille seg selv om ond og kynisk i gjerninger, men dersom det fortelles på en sammenhengende måte med godt språk så slipper man allikevel unna.

Men det hverdagspludrende bloggformatet egner seg ikke til å dele livet slik det er. Det egner seg kanskje bedre til små glimt, men da er det ikke noe sannhet igjen. Noen bloggere prøver imidlertid, å by på det som er ekte, det som skjer her og nå, men ingen av dem lykkes. Det blir bare sosialporno og kleint fordi de gjør det for å tjene penger. Det er så tomt. Knausgård har i det minste enkelte passasjer som er fantastiske.

En del av hodet prøver å si til meg at det er tull å la det rosabloggere driver med komme inn under huden på meg. Men jeg blir undrende til –  ikke bare hva de skriver, mener, står for og gjør, men også til hvordan de tas imot av omgivelsene.

Det er så mye tull på TV og i aviser. Bloggeres vissvass. Avisene som hiver seg på. Mange av bloggerne skriver ikke så godt (med få unntak) og avisene har vel kastet ut korrekturavdelingene for lenge siden. De hyper hverandre og melker der de kan. Men de gjør ikke noe viktig. Skikkelig kritikk av bloggere har jeg aldri sett i de tradisjonelle mediene, kanskje fordi de har vært så gjensidig avhengige av hverandre? Det gjelder å holde seg inne med de rette folka. For da kan man stå der med stetteglass og gratis solbriller og så har man ikke provosert noen eller gjort noe som noen kan bli opprørte av. Da kan man fortsette dagen etter. Enten det man skriver om er yoghurtnøtter eller kjoletrender.

Jeg strever litt med skrivesperre for tiden. Det er ikke fordi jeg ikke har noe å skrive om. Det er fordi jeg merker at det meste jeg skriver er dumt, lite gjennomtenkt, banalt og fullstendig uviktig. Det innebærer en refleksjonsprosess som jeg faktisk unner både kjendisjournalister og rosabloggere å oppleve en gang. Tenk så deilig det hadde vært, om alt idiotiet bare hadde forsvunnet i en gigantisk og kollektiv skrive- og publiseringssperre.

 

5 kommentarer til «Det er som om munnen snurper seg sammen»

  1. Det var steike godt skrevet! Jeg føler meg dummere og dummere av «svadaegorosa»-stoffet som tydeligvis også mange journalister omfavner. Man kan si mye om Hamsun og Ibsen som ikke er positivt, men det de har skrevet utvikler synapsene i hjernen. Jeg må ty til dem ganske ofte. Knausgård ble jeg bare irritert av, men ikke dummere, forhåpentligvis.

    1. Tusen hjertelig takk, Francis!
      :-)
      Jeg ble litt irritert av Knaus jeg også, men deler av det var godt skrevet synes jeg.

  2. Godt skrevet. Men helt ærlig – jeg leser faktisk rosablogger. Ikke fordi de er smart skrevet eller fordi det nødvendigvis er oppbyggelig, men fordi det er herlig med en virkelighetsflukt i en travel hverdag. OG det er en motvekt til all elendigheten som serveres i annen media. Dagsnytt er det lenge siden jeg har fulgt med på, det gjør meg rett og slett i dårlig humør å lese daglig om terroranslag, krig og det som er problematisk og trist rundt om i verden. Jeg lever greit med rosa blogger, og er ikke flau av å si det. Rosabloggere følger nesten i kategorien kjendisnytt. For akkurat som du sier blir de best betalte bloggerne kjendiser av å blogge. Idealet og kroppsfokuset er mest negativt for unge lesere, som kanskje ukritisk sammenligner seg med syltynne modellpiker.

    Det betyr derimot IKKE at jeg ikke liker å lese andre ting. Jeg lar meg imponere av bloggere som skriver om seriøse saker også, noe til å reflektere og lære noe av. Jeg setter pris på det også, men ser meg lei på endeløse rekker av kommentarer til vg innlegg osv. Folk som debattere til bustene fyker, og blir grove i språket. Så mye tid gidder jeg ikke bruke på skjermen, og selv om det skrives om viktige saker har jeg aldri brydd meg så mye at jeg MÅ ha et ord med i laget i slike sammenhenger.

    Lista for det som skrives

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *