Sort dyp og gnistrende stjernehimmel

Foto: Pixabay
Foto: Pixabay // Det er rart hvordan man av og til lever livet som om det var spindelvev rundt. Fanget i eget nett.

Jeg hadde en lang periode jeg ikke kunne høre på noe annet enn radio. Hvis jeg satte på musikk på discman eller minidisc-spiller (for dette var jo nesten i gamle dager) fikk jeg angst. Det var lammende, rammende angst som fungerte som et slags fengsel det var umulig å slippe vekk fra.

Lyden av musikk jeg hadde valgt selv ble for intens, det var som om det ikke fantes noe annet enn musikken og meg og det ble så trangt i hodet. Det var så vanskelig å velge bestandig, så ofte endte jeg opp med å høre på den samme sangen om og om og om og om igjen.

En av de verste helgene hørte jeg på End of the night med The Doors i førtiåtte timer i ett strekk. Det var ikke mulig å få pause, jeg måtte bare høre på det sammenhengende, det var ikke mitt valg, eller – det som hadde vært mitt valg da jeg satte på låta sluttet å være det før den første strofen var sunget og jeg var tvunget til å fortsette, måtte stå for valget, (hodet sa: har du først valgt en sang så må du vise at den teller, at det var riktig!) det gikk ikke an å snu og det ble This is the end, beautiful friend / This is the end, my only friend, the end igjen og igjen og igjen. Det var umulig å sove, for jeg måtte fortsette å høre på. Dette er slutten, dette er slutten, dette er slutten, dette er slutten. Jeg hadde valgt den låta og hodet mitt fortalte at det ikke gikk an å snu, å ombestemme seg var ikke et valg, det var ikke noen mulighet.

Og jeg husker jeg tenkte Hjelp! Det er umulig å snu nå. Og jeg likte ikke The Doors engang, jeg likte det ikke da og jeg kan i alle fall ikke fordra det nå.

Det var en del ting som ble litt vanskelig sånn. Hvis jeg hadde startet å gå rundt og rundt i leiligheten, for eksempel, så var det så vanskelig å slutte. Så jeg gikk og gikk og gikk, hele natta gikk jeg, og etter en stund ble det så vanskelig å klare ting. Jeg fant frem saksa en dag også, og klippet først litt av håret mitt og så klarte jeg ikke slutte med det heller, så jeg klippet og klippet og til slutt var alt sammen borte. Da jeg var ferdig med det klippet jeg i stykker buksene mine og til slutt klippet jeg opp armene. Men etter armene var det vanskelig å slutte, så jeg måtte ta beina, magen og brystet også (klipp-klipp, stikk-stikk, men ikke sov. Det er ikke lov).

Jeg kunne stå på kjøkkenet og røre i en gryte. Men så måtte jeg bare fortsette å røre og røre. Jeg stod der og rørte helt til det bare var svidde klumper igjen. Det var så vanskelig å slutte når jeg først hadde begynt. Jeg vasket toalettet en hel natt. En natt skiftet jeg på senga åtte ganger. Det var bare så vanskelig å slutte.

Det var andre sanger også. Oh lord, please don’t let me be misunderstood, sa Nina Simone og hun sa det hundretusenvis av ganger.

Så, det var tryggest med radio. Radioen hadde mange forskjellige sanger. Innimellom musikken var det snakking og stemmene kom fra noen andre og ikke fra meg selv. Det ble snakket om alt mulig og det var utenfor min kontroll. Hvis en av stemmene sa noe smart kunne jeg lære noe. Hvis de sa noe idiotisk var det ikke min feil. Utenfor min kontroll, utenfor min kontroll, utenfor min kontroll, dette kan ikke jeg noe for, dette trenger jeg ikke stå for, det er dem og ikke meg, jeg kan høre på radio og jeg vil høre på P2.

Jeg liker fortsatt radio best. Jeg liker programmer hvor folk snakker og aller helst av den typen hvor de snakker om noe og ikke bare babler.  Jeg kan ikke fordra The Doors. Men nå velger jeg selv. Og den forskjellen er like stor som avstanden mellom det svarteste dyp og den mest gnistrende stjernehimmelen du noensinne har sett.

Om skrivesperre og ord som ikke vil komme til uttrykk som ord

For å forklare. Jeg kan få en idé, det skjer helt impulsivt, en eller annen hverdagssituasjon som plutselig bare vekker til live en hel historie, en historie i flere lag, med ulike plot og det kommer umiddelbart mange forskjellige vinklinger inn i hodet.

Det kan skje av de minste ting. Som oftest er jo livet mitt mest fylt opp av trivielle hverdagsaktiviteter, det er sjelden jeg gjør noe ekstraordinært. Da er det jo kanskje litt flaks at assosiasjonene kommer så spontant, det er jo alltid noe det går an å skrive om.

Vel, hadde jeg bare klart å omsette alle de impulsive emosjonene som strømmer igjennom kroppen til ord, da. Ord jeg kunne ha skrevet, ord noen kunne ha lest. Men som regel skjer ikke det. I går, jeg tror det var i går, så løftet jeg opp en pakke med doruller, en sekspakning, jeg skulle bære to ruller opp og fire ruller ned, og så vips – bare av det lille der, så kom det en lang tankerekke inn i hodet. En slags god beskrivelse av «dette har jeg gjort før»-følelsen, det var som om alle de gangene jeg hadde gjort akkurat dét før, altså tatt med to ruller opp og fire ruller ned, det var som om alle hendelsene skjedde samtidig. Som om alt jeg gjør skjer samtidig. Alt jeg har gjort, fra jeg ble født og frem til nå, at det skjer i ett eneste øyeblikk, litt som når man drømmer og det er helt vilt, det er vill flukt ned slitne trapperom for å gjemme seg for livsfarlige banditter og nei, det var visst et tivoli der! Og der er dronning Sonja, herlighet, det er en parade, det er fullt av folk her, og pokker jeg skal holde foredrag men aner ikke hva jeg skal si og shit, shit, shit jeg har glemt å hente ungene i barnehagen, eller jeg husker ikke engang om jeg i det hele tatt har barn! Har jeg barn? Hvorfor ligger jeg da i en hengekøye hvis jeg skal hente barn? Og vent, hengekøye? Var det ikke nettopp vill flukt og et tivoli og dronning Sonja?

Sånn drømmer jeg. Intenst og detaljrikt. Drømmene mine er så fulle av detaljer, det er helt vanvittig hvordan hodet jobber, hvordan bildene er mer virkelige enn livet selv på dagtid. Jeg går ned i en undergang og det er grafitti der, noe er stygt, meningsløse tagge-krusseduller, men noe er som kunst omtrent, og der går det er mann med en hund, den går ikke i bånd, men den går helt inntil mannen og så stopper de og ser på meg og det er da jeg ser at ingen av dem har ansikter, det er bare store hull der ansiktet skulle ha vært. Og mannen har en lang frakk, han er en ansiktsløs spion og det er Sovjet-hemmeligheter og jeg er ikke bare på vei til et tilfeldig sted eller for å hente barn, nei – jeg er på oppdrag.

Sånn, sånn bare fortsetter det i et rasende tempo. Hodet jobber når jeg er våken og det jobber videre når jeg sover. Ikke at det er noe ekstraordinært ved det, for det er jo sikkert mange som har det sånn, men det stopper liksom aldri.

Og skrivesperren, jeg tror den oppstår fordi det skjer for mye på en gang i hodet, for der det virket så naturlig å skulle skrive om å ta med to doruller opp og fire ned for bare et øyeblikk siden, så forsvinner jo hele historiens kompleksitet nesten med en gang, det er som om historien bare renner ut av hodet og jeg aner ikke hvor de blir av. Det er som en drøm, en intens drøm hvor det har skjedd helt vanvittig mye og så innser man etter man har våknet opp full av inntrykk at hele denne drømmen må ha blitt drømt i så raskt tempo, at det kanskje også i drømme er slik at ting som later til å skje etter hverandre i rekkefølge egentlig skjer samtidig?

Det er umulig å skrive om et blaff. Og hvem er det som vil lese om doruller uansett.


Ny kategori! Timinutterstekst. Ikke bruke mer enn sånn cirka ti minutter. Innfall som popper inn i hodet. Livet som det skjer mens det skjer og de ordene som tilfeldigvis ville komme.