Bloggdebatt og Mediesamfunn

Mediesamfunn betalte for reise og opphold //

Det er veldig lenge siden jeg skrev noe, for først var det travelt og så var det påske og da var det det motsatte av travelt så da rakk jeg i alle fall ikke å skrive noe. Jo, også var det det at jeg jeg egentlig ville vente til Mediesamfunn var ferdige med å lage podcast av debattmøtet i Bergen, for det hadde jo vært litt til hjelp å lytte til den først, for det er jo ikke akkurat slik at jeg husker helt ordrett hva verken de andre, eller jeg, sa. Men rett før påske fikk jeg vite at det vil ta bittelitt tid før den podcasten er ferdig uansett.

Så, da får jeg ta det på husken.

på toget 1

Jeg tror jeg må starte med å si at jeg tok toget til Bergen. Det var helt perfekt. Seks timer med bok, pc og utsikt. Kunne ikke blitt bedre. Dessuten liker jeg godt at man bare kan gå rett på toget og bli der helt til man er fremme. Ikke noe flytog, rulletrapp, gå langt, innsjekk, sikkerhetskontroll og vente litt og så fly  i førtifem minutter. Togstasjonen i Bergen ligger midt i byen og bare et lite minutt fra hotellet jeg skulle bo på, men jeg klarte allikevel å gå meg vill. Nesten utrolig, men jeg gikk i alle fall helt motsatt vei noen minutter før jeg skjønte at det måtte være feil. Jeg kom meg til hotellet. Kikket på klokken og fant ut at jeg hadde et par timer til opplegget skulle starte. Flaks jeg ikke er så veldig rosabloggersk anlagt, for da hadde det blitt knapt med tid for hår og sminke. Som den gråbloggeren jeg er ville jeg heller bruke en halvtime på å forberede meg litt. Sak foran skjønnhet, det er ikke et smådumt mantra.

Dessuten måtte jeg komme meg avgårde i veldig god tid, for jeg hadde tross alt nettopp gått meg vill mellom Bergen togstasjon og Grand Terminus. Derfor kom jeg opp til salen vi skulle være i  til og med før arrangørene hadde kommet. Jeg tenkte: Det var veldig mange stoler her inne, da! Tenk om det nesten ikke kommer noen. Da blir det god plass! Men det kom faktisk veldig mange, jeg tror det var fullt! Akkurat hvor mange det var der vet jeg ikke sikkert, men det var sikkert et par hundre?

Da jeg kikket ut i salen føltes det som Wembley uansett, og siden jeg visste at det skulle tas opp ble jeg ekstra nervøs. Jeg blir alltid så nervøs og når jeg er nervøs blir jeg klønete. Såpass klønete at jeg ikke hadde lyst til å strekke meg frem for å helle opp et glass vann. Dermed ble jeg tørr i munnen og bet meg i kinnet. Derfor vil nok den observante lytter høre på podcasten at det høres ut som om jeg snøvler av og til.

Vi var et fint lite panel med refleksjoner fra ulike hold. Foruten meg selv var det disse som var med:
Øyulf Hjertenes, sjefsredaktør i Bergens Tidende.
Kristian Bjørkelo, stipendiat i medievitenskap ved UiB
Line Noer Borrevik, journalist, tidligere nestleder i PFU, og  som nå skriver masteravhandling om presseetikkens legitimitet.

Samtalen ble kyndig ledet av Ida Vikøren Andersen.

Det eneste som var synd var at Tine Monsen ikke kunne komme. Hun var første blogger til å forplikte seg til å følge Vær Varsom-plakaten og det ville ha vært spennende å høre hennes betraktninger.

 Foto: Anders Helgerud/Mediesamfunn

Foto: Anders Helgerud/Mediesamfunn // I fokus på bildet: Ida Vikøren Andersen (Mediesamfunn) og Øyult Hjertenes (sjefredaktør i BT).

Så, ja. Jeg var nervøs. Men samme det. Jeg var der! Jeg prøvde å si lure ting. Jeg prøvde å fokusere på flere ting samtidig. Både dette med transparens og reklamemerking og dette med at en del bloggere pusher barna sine som levende reklameplakater. Jeg synes ikke noe om det. Og så er det vel kanskje slik, at der det er lettere å regulere reklamemerking med bestemmelser i markedsføringsloven, så kan det fort være litt vanskeligere å si noe konkret om hvordan barn faktisk ikke bør eksponeres på internett i den grad en del av de store bloggerne gjør med ungene sine. For det er jo ikke slik at vi med sikkerhet vet om det vil skade noen. Dessuten er mange av ungene ennå så små, at mange av dem ikke ennå er klar over i hvilken grad foreldrene deler livet deres med de som klikker seg inn. Ennå, altså. For internett består (Leif Osvold tok feil! Hvor mange ganger tror dere han har hørt dét?) og det vi legger ut om ungene våre i dag vil de snart selv kunne lese. Og jeg tror i alle fall mange av dem kommer til å oppleve at det er mer enn trist at livet deres ble brettet ut på internett slik at foreldrene kunne tjene penger på at de søte små var vandrende reklamebannere for Lindex, Adams matkasse eller pannekakejern fra Jernia.

Foto: Anders Helgerud/Mediesamfunn // Jeg ser sånn passe skeptisk ut. Burde øvd på posering (neida). Line Noer Borrevik (tidligere nestleder i PFU) og Ida Vikøren Andersen titter bort på Øyulf Hjertenes.

Noen sammenlikner bruken av barn på blogg med barn som har roller i spillefilmer eller TV- og magasinreklamer. De som mener det er to sider av samme sak har misforstått noe fundamentalt. Hvis jeg ser en reklamefilm for Cubus på TV, så aner jeg ikke noenting om de ungene som spretter rundt på skjermen i tjue sekunder og promoterer klær fra vårkolleksjonen. Jeg vet ikke hva de heter, hvor de bor, hvordan soverommet deres ser ut. Jeg aner ikke noe om når de tok sine første skritt, hva de liker å spise, hvordan de har det når de er på helgeturer. Jeg vet ikke noe om fritidsinteresser, ønsker og drømmer. Om bloggerbarna derimot vet vi så mye at det føles helt kikkeraktig og jeg mener foreldrene opptrer uetisk på vegne av ungene sine.

 Foto: Anders Helgerud/Mediesamfunn
Foto: Anders Helgerud/Mediesamfunn // Her er også Kristian Bjørkelo med. Endelig fikk jeg møte ham som jeg har visst om på internett så lenge! Stas!

Men det er en vanskelig diskusjon å ta. For hver gang man sier noe om dette, sier man jo implisitt noe om at man ikke setter pris på hvordan disse foreldrene opptrer som…nettopp foreldre. Og da er det fort gjort å trå feil. For jeg tror jo de aller fleste av disse bloggerbarna har det fælt så bra og at foreldrene deres er mer glad i dem enn livet selv. Det er bare det at de tar fra ungene mulighet til selv å bygge en egen identitet på sosiale medier og de deler ting i kommersielt øyemed, nettopp for at de ved å dele det personlige, private og nære bygger videre på de samme parasosiale interaksjonsmekanismene som rosabloggen også er basert på. Det handler om kjøp og salg. Bloggeren skriver om hverdagen og livet og krydrer det hele med en produktplassering så snedig og utstudert at mange av de som leser disse bloggene ikke engang skjønner at de blir utsatt for reklame.

Der det kanskje kan være vanskelig å skulle ansvarliggjøre foreldrene, mener jeg det bør gjøres mer for å ansvarliggjøre de som står bak bloggerne. Da tenker jeg særlig på aktører som United Influencers, Anti, Nettavisen (blogg.no) og Familieprat. De er ikke foreldre. De er bare kommersielle aktører som tjener penger på at de som blogger under dem deler privatlivet sitt på nett. Jeg mener de bør ta ansvar og utarbeide etiske retningslinjer som faktisk betyr noe i praksis og at de i større grad enn nå legger seg opp i hva bloggerne skriver.

Jeg prøvde å si noe om dette i diskusjonen i Bergen. Eller, diskusjon og diskusjon – det var mer et samtalepanel. Vi avbrøt ikke hverandre, vi kaster ikke papir i luften eller veivet med hendene. Egentlig var det vel litt for temperaturløst og høflig stemning, kanskje. Men det var liksom bare slik settingen var og dessuten kan det kanskje være greit at man lar den andre snakke ut før man selv sier noe. Da blir det jo lettere å skjønne noe for den som hører på. For noe av det jeg hadde i tankene, var at mange av de som satt og hørte på kanskje ikke engang hadde tenkt så mye over at det med reklamemerking eller eksponering av barn er reelle problemstillinger i det hele tatt. Noe av det som var veldig positivt var at det i etterkant kom tilbakemeldinger fra tilhørere om at tiden hadde gått fort, at det ikke var kjedelig å høre på.

 Foto: Anders Helgerud/Mediesamfunn
Foto: Anders Helgerud/Mediesamfunn

 

En stor del av samtalen dreide seg også om hvordan tradisjonelle medier, og kanskje især nettpublikasjonene, har kastet seg over innholdsmarkedsføringen. I korte trekk vil det si at det utarbeides kommersielt stoff på vegne av en oppdragsgiver, men at disse artiklene likner så mye på tradisjonell journalistikk at det ofte kan være vanskelig å skille mellom hva som er hva. Her skulle jeg ønske at jeg hadde utfordret Hjertenes mer, for det er et viktig tema. Jeg ønsker meg en tydeligere markering av hva som er kommersielt innhold og hva som er redaksjonelt innhold. Jeg tror nemlig ikke jeg er alene om å lese flyktigere på nett enn på papir, og det skal mer til før jeg skjønner hva som er hva på nett. I artikler om vårens trender og hvordan man styler tightsen sin, så er det kanskje ikke så fryktelig farlig, men det jeg er «redd for» er at avisene, i kampen om reklamekronene, vil forkle saker som har budskap som vil påvirke oss på viktigere saker enn som så.

Det er også en fare for at innholdsprodusentene opptrer som om de var vanlige journalister, slik at det ikke går tydelig nok frem for dem de «intervjuer» at de ikke er med i en nettavissak, men i en reklame for et produkt. Også for den som leser kan det være uklart om man leser en redaksjonell sak eller annonseinnhold. I samtalen i Bergen ble noe av dette eksemplifisert gjennom VGs Familielivsatsing i samarbeid med Rema 1000, som endte med PFU-fellelse for VG. Nå var jo ikke VG med i samtalen og kunne således ikke forsvare seg, men jeg mener allikevel at det var en relevant sak å trekke frem.

Noe av det jeg savnet i dette panelet var en stor kommersiell blogger og en representant fra noen av de store bloggsamarbeidsaktørene. Jeg skulle veldig gjerne ha hørt noen av de store bloggerne snakke mer om bakgrunnen for hvorfor de velger som de gjør, både med hensyn til reklamemerking og eksponering av ungene. Ikke for å grille eller henge ut, men fordi jeg mener at deres saklige synspunkter omkring dette ikke er så tydelige. Det er vanskelig å ta debatten om noen som ikke er en del av diskusjonen som i stor grad omfatter dem selv.


 

Ok. Jeg kunne sikkert ha skrevet side opp og side ned nå. Men her må det ryddes og dessuten har jeg en bok å lese. Jeg skal nemlig være med i et annet lite panel om en liten uke, i samtale med forfatteren Thorvald Steen. Det blir spennende – og handler om noe helt annet enn reklame og samtalen blir nok ikke så rosa. Men kanskje mer lavmælt om livet selv? Eller høyrøstet, jeg vet ikke. Det blir nok fint i alle fall.  Derfor har jeg startet med en av hans essaysamlinger nå, «Den besværlige historien» – og er godt å kunne skrive det uten å føle meg forpliktet til å sette på en annonselenke her. Det ville ha vært så rart om jeg skulle ha skrevet et langt innlegg om Thorvald Steen og så viste det seg at alt sammen bare var en reklame for Norli.

på flyet 1

Eller for Norwergian. For jeg tok jo fly hjem. Jeg rappet plassen til en kar, ved et uhell. Jeg hadde visst egentlig billett til plassen ved midtgangen. Han var grei og lot meg sitte ved vinduet, siden jeg allerede hadde rigget meg klar med kaffe, bok, podcast. Han så bare litt oppgitt på meg som ikke skjønte forskjellen på D og F. Men han var som sagt grei. Og utenfor vinduet var det fint.

Jeg skal være med i debatt om blogging, skjult reklame og redaktøransvar

Sponset opphold //

Jeg gleder meg til tirsdag 15/3 for da reiser jeg en tur til Bergen for å diskutere blogging, skjult reklame og redaktøransvar når Mediesamfunn inviterer til debatt på Litteraturhuset i Bergen. Jeg får ikke betalt for å stille opp på det, men de dekker reise og overnatting, så da kan vel ikke jeg som er så krass i kantene når det gjelder andres reklamemerking unnlate å si at det er sponset opphold. Jeg får en omtrent vanlig arbeidsdag på vei dit, for jeg skal ta toget til Bergen og regner med å få unna en hel del e-postskriving og referater fra møter jeg har vært på, litt greit å få det unna mens jeg fortsatt skjønner notatene mine (det er mange nok ganger jeg har funnet frem notater og virkelig lurt på hva jeg egentlig kan ha ment med det jeg skriblet ned). Jeg tar med egen ruter (!), for nettet på toget er litt ustabilt synes jeg, i hvert fall var det dét før. Dagen etter flyr jeg hjem og så durer jeg til Arbeidsforskningsinstituttet for å holde foredrag om individuell jobbstøtte. Det ser jeg også frem til.

Arrangementet i Bergen har en egen eventside på Facebook og jeg tror dette kan bli en veldig spennende diskusjon.

Fra informasjonen om arrangementet:

«Er det greit at bloggerne lurer oss, eller bør deres samfunnsansvar være det samme som avisredaktørenes? Mediesamfunn inviterer til debatt!

Blogger har blitt massemedier. En bloggpost kan ha langt flere lesere enn artikler i landets største aviser. Produktplassering og skjult reklame har blitt dagligdags. Å reklamere hos Sophie Elise vil gi deg mer for pengene enn å kjøpe reklamefilmer på TV 2. Samtidig er det problematisk når en blander egeninteresse og redaksjonelt innhold. Er det greit at bloggere blir betalt for å skrive bokanmeldelser, og at humanitære organisasjoner som Norsk Folkehjelp og Plan bestiller falske innlegg for å få folks oppmerksomhet? Kan man lure folk, så lenge det er i den gode saks tjeneste? Denne kvelden drøfter vi om en bør stille samme krav til en bloggside som til en avis når det kommer til redaktør- og samfunnsansvar, og vi får høre hva bloggerne selv tenker om sine roller.

I panelet:
Øyulf Hjertenes, sjefsredaktør i Bergens Tidende.
Tine Monsen, første blogger til å forplikte seg til Vær Varsom-plakaten
Kristian Bjørkelo, stipendiat i medievitenskap ved UiB
Line Noer Borrevik, journalist, tidligere nestleder i PFU, og skriver masteravhandling om presseetikkens legitimitet
Victoria Ibabao Edwards, blogger (Mamsi)

Ordstyrer: Martin Hirth»

Arrangementet er gratis og det starter klokken 19:00.

Mediesamfunn beskriver seg slik på Facebook:

Mediesamfunn er en arrangementsserie om medievitenskap. For deg som er interessert i mediene og medieforskning – fra mediepolitikk og retorikk til film, fjernsyn, radio, internett og presse. Det blir innlegg, debatter og foredrag fra bransje og fersk forskning fra inn- og utland. Arrangementsserien skjer takket være Institutt for informasjons- og medievitenskap ved Universitetet i Bergen med støtte fra Bergen Universitetsfond.

Det blir nok ikke så mye tid til hver, så jeg skal forberede meg godt på noen hovedpunkter. Det siste året har jeg jo vært rimelig opptatt av reklamemerking og forholdet mellom internettmedier og tradisjonelle medier, så det skal nok gå bra å snakke noen minutter om det. Ellers ser jeg frem til å høre hva de andre har å si. Blogg versus tradisjonelle mediehus er i en brytningsfase nå og jeg gleder meg til å diskutere dette. Kan hende får bloggerne ufortjent mye oppmerksomhet? Men nettavisene forsterker det hele ved at de stadig vekk plukker opp bloggposter og kjører det som oppslag hos seg selv. Det kan virke som om både bloggere og nettaviser har gjort seg litt avhengige av hverandre og da er jeg i alle fall glad for at dette blir diskutert slik at det blir synliggjort at det mangler noen reguleringer. For hva er greit og hva er ikke?
Håper mange finner veien til Bergen denne kvelden, jeg skal prøve å være flink og fornuftig og si noe lurt!

Uvante diskusjonsformer

(Dette bloggposten er redigert – se i bunnen)

Jeg har ofte diskutert. I mange sammenhenger har jeg måttet stå for noe, og ofte har det jeg har ment vært på tvers av det som er etablert praksis innenfor det feltet jeg har diskutert i. Arbeid med å løfte frem brukerstemmer innen psykisk helsefeltet er et eksempel på dette, og her er vi mange som har gjort en innsats for å kjempe for mer humane tjenester som er bedre tilpasset den enkeltes ønsker for egen bedringsprosess. Dette har ofte vært en skikkelig drittjobb, nettopp fordi vi da har løftet frem synspunkter som bryter med eksisterende paradigmer. Det er ikke så lett, alltid, å argumentere på en måte som gjør at meningsmotstanderen forstår verken mål eller motiv, men noe av det som kjennetegner mange av de fora jeg har diskutert i, er at kunnskap verdsettes. Det er behov for personlige betraktninger og beskrivelser av egne opplevelser, men alene blir det bare ord. Når man derimot systematisk begynner å se ting i sammenheng, så kan man få til endringer.

Det er noe av dette som blir litt uvant for meg når det diskuteres temaer som retter seg mot det man tradisjonelt har betegnet som rosablogger. For jeg er så vant til å diskutere sak. Jeg er vant til å kunne gå langt for å beskrive et sakskompleks, fordi det ofte er nødvendig å ha god bakgrunnskunnskap hvis man skal kunne vurdere et problem på en skikkelig måte.

Diskusjonen om Caroline Berg Eriksen er feminist eller ei, eller hvorvidt hun har skjønt eller ikke skjønt forskningen hun baserer konklusjonene i kronikken sin på, blir et slags bakvendtland.

Magni Fuglerud skrev i et innlegg på Nettavisen i går om hvordan CBE har misforstått forskningen. Nei, svarer CBE i kommentarfeltet under innlegget, og mener at dersom hun selv har misforstått betyr det at både Magni Fuglerud og forskerne også har misforstått, noe CBE mente var lite sannsynlig. Det er selvsagt feil, for til og med når hun limer inn det de presenterer som forskernes konklusjon, så klipper hun kun ut et avsnitt i det kapitlet som heter «Discussion» i artikkelen. En artikkel som forøvrig fastslår at det forskerne virkelig advarer mot er den typen stereotypier som CBE kommer med. Men samma, det – for som CBE også sier i kommentarfeltet, så er det «fritt frem for hvem som helst å tolke forskningsresultater slik de mener er korrekt».

Nei, det er faktisk ikke det. Man tar ikke andres arbeid og vender og vrir på det slik at det bedre passer med egne påstander og meninger.

Så kan vi vel slå fast, da – at Berg Eriksen mangler forsknings- og kronikkforståelse og dette inntrykket forsterkes i hennes eget svar om at Magni Fuglerud hadde gjort for dårlig research siden CBE visstnok hadde moderert utsagnene sineda hun la ut en redigert utgave av NRK Ytring-kronikken på egen blogg og at hun i kommentarfeltet hadde gitt noen flere svar for å si noe om hva hun egentlig mente. Dette er far fetched, for det er faktisk slik at en kronikk kan kommenteres og gis tilsvar til slik den ble publisert, men CBE tenker da at det hadde vært god akademisk research å lese hva hun selv hadde skrevet i en kommentar i sitt eget kommentarfelt i etterkant.

Nå kan det hende at hun bare har brålest en forskningsartikkel og stappet det hun trodde var hovedpoengene inn i en kronikk, for CBE sier i kommentarfeltet sitt at hun kun fikk to dager på seg på å skrive kronikken, og hun har selv tidligere sagt at det tar lang tid på å lese en forskningsartikkel (dette ble sagt i en kontekst hvor noen «beskyldte» henne for å ha bråskrevet et innlegg om miljøengasjement siden MinMote hadde kritisert henne for å ha få samfunnsengasjerte bloggposter, men det ble da parert med at nei, selv om blogginnlegget ble publisert kun noen dager etter kritikken kom, så var dette noe de hadde planlagt i flere uker, nettopp fordi det tar tid å lese forskningsartikler; dette ble sagt på en måte som ble oppfattet som litt «ovenfraogned», som om den som stilte spørsmålet ikke skjønte hvilket enormt arbeid som lå bak) og hvis hun ikke var kjent med forskningen til Sheppard og Aquino fra før så er det, gitt hennes forutsetninger, ikke rart (kanskje?) at det førte til feilslutninger.

Og nå kommer poenget mitt (endelig og omsider). For sier jeg dette for

Q1) Å rakke ned på manglende akademisk forståelse hos team CLKE?

Q2) Å rakke ned på CBE fordi hun er en kvinne og fordi jeg er en kjerring?

Svaret er selvsagt nei og nei.

A1) Jeg vet at folk kan forskjellige ting. Om de ikke hadde skjønt opp eller ned på konklusjoner eller whatnot kunne ikke brydd meg mindre, DERSOM hun da ikke var så opptatt av å presentere det som at hun (selv om hun tar feil) selvfølgelig har rett og at det er den som nærmest våger å komme med kritikk som tar feil. Og ikke bare tar feil, men også har feil tilnærming til hele problemstillingen og en skjult og personlig motivert agenda for å si imot. At hun denne gangen i tillegg bruker forskernes arbeid og shopper det hun ønsker for å underbygge det hun mente fra før for å få ytterligere bekreftelse på sitt eget bloggnarrativ er forskningsjuks, noe Magni Fuglerud påpeker og hvorpå da CBE svarer at hun (Magni) da tydeligvis ikke vet hva forskningsjuks er.

A2) Diskusjonen i kjølvannet av dette har vært innom at det faktisk er umulig å vinne denne «kampen» her. Noen av kommentarene jeg fikk i mitt forrige innlegg tyder også på dette. Siden jeg er en kvinne som kritiserer en annen kvinne, så vil det, uansett hva jeg sier, bekrefte de fordommene og stereotypiene en del folk allerede har. Du vet, den om at kvinner er kvinner verst. Jeg fikk en noen kritiske kommentarer om at jeg med det jeg skrev bare bekreftet at det CBE skrev var riktig. Jeg tror jeg kunne ha gjentatt det førti ganger at «nei, det er ikke riktig» uten at det ville ha hatt noen effekt.

Noe av den kritikken jeg har fått dreier seg om at jeg stadig trekker CBE frem for å synse om et eller annet som angår blogging og sosiale medier. Til det vil jeg si at jeg er delvis enig og jeg skulle ønske det var lettere å diskutere dette mer overordnet uten stadig vekk å komme med eksempler med utgangspunkt i dem. Noen er ganske skråsikre på at min kritikk er personlig motivert og at jeg er en ekkel nettmobber som er verst av de verste.

Og det er nettopp dette som er det geniale i CBE og Lars-Kristian Eriksens (LKE) måte å diskutere på. For min kritikk mot dem ofte er ganske nøytral når det kommer til dem som personer. Jeg har flere ganger formulert meg krast, men det er «saken» som motiverer meg, jeg blir ikke motivert av tanken på å skulle ødelegge for dem. Da jeg skrev (og skrev og skrev og…) om at de måtte merke reklamen sin bedre slik at de ikke lurte folk, så var det ikke ment som kritikk av dem. For min del var det «saken» som styrte, jeg ville at de skulle merke reklamen. Men enkelte av leserne deres var raske med å konkludere at jeg tydeligvis måtte ha en personlig motivert hatvendetta gående. Disse leserne får da gjerne en form for positiv oppmerksomhet av CBE og LKE i form av en kommentar, en blunkesmiley eller et «du har rett! haha!», akkurat lite nok til at det ikke oppfattes som så spydig av andre, men en stor nok oppmerksomhet til at den det gjelder kanskje får lyst til å gå inn i ringen for dem igjen senere også.

Og det gjør de. Det er ofte de samme som går igjen og jeg har til gode å se at noen av dem har skjønt hva kritikken består av. Det virker ikke som om de er i stand til å se det, for det eneste de ser er at noen kommer her og våger å si noe annet enn godord til bloggidolet sitt. Og da tenker jeg at selv om CBE kortsluttet i lesingen av forskningen til Sheppard og Aquino, så er ikke team Eriksen dumme. De vet hva de gjør når de røkter kommentarfeltet sitt på den måten de gjør, og de vet hva de gjør når de deltar i andres kommentarfelt og bruker samme strategi, om enn da gjerne under andre nick.

CBE og LKE bør slutte å nedvurdere meningsmotstanderne sine. Selv om de sikkert har støtt på en og annen gæren hater i sin bloggkarriere, så er de fleste som kommer med kritikk sannsynligvis bare helt vanlige folk som er uenige med dem. Hadde jeg vært CBE/LKE hadde jeg vært minst like skremt over hvor langt enkelte av «fansene» er villige til å gå for dem, med stridsøksen hevet og klare til å hugge til. For det er jo disse som har en personlig agenda gående. De mener ikke noe om noen saker, de ønsker ikke å endre noe. De vil bare at CBE og LKE skal kunne ture frem som de selv vil uten all denne støyen fra kritikere.

Jeg kritiserer CBE og LKE fordi jeg er uenig med dem. Og «fansen» deres kritiserer meg da fordi jeg er en kvinne som kritiserer en kvinne. Og mener samtidig at det er det jeg skriver som bekrefter bias om at «kvinne er kvinne verst». You do the math. Det henger ikke på greip.

Og jeg tror at til syvende og sist er det disse blodtørste fansene som taper aller mest. De kjemper en kamp for noen som egentlig ikke bryr seg om dem, men som bruker dem for alt det er verdt. CBE og LKE har mistet titusenvis av lesere de siste årene, men taper ikke penger siden målgruppen er mer spisset og de dedikerte fansene mer hengivne. Vi som kritiserer vinner også små «slag» litt etter litt, med mer fokus på reklamemerking, mer fokus på bruk av det uetiske ved barn som reklameplakater på blogg og på sikt trolig en mer «renhårig» bloggbransje som vil bli strengere regulert gjennom lovverk og praktisk anvendelse av dette.


Dette innlegget er blitt redigert //

Dette innlegget er blitt redigert etter jeg fikk en tweet av Lars-Kristian Eriksen (@lkeriksen23) i går hvor han ba om at jeg slettet navnet hans på de stedene hvor jeg hadde nevnt ham i forbindelse med kronikken. Han sa at han ikke hatt hadde vært delaktig i noe angående den kronikken. Jeg svarte at jeg trodde de hadde vært sammen om det, men at jeg da skulle endre. Dette har jeg nå gjort.

Jeg vet ikke hvorfor han ikke har vært delaktig i noe av dette, siden det vel er han som er den mest forskningskyndige av de to. Det høres rart ut at styreleder av firmaet som har bloggen som hovedinntektkilde ikke vil ha noen rolle i et kronikkarbeid som dette, særlig når diskusjonen etterpå i stor grad dreier seg om forskningsjuks. Han har tidligere tatt på seg skylda for «alt» i forbindelse med andre kontroverser, men her er det altså ikke snakk om å ta en for laget.

Grunnen til at jeg har beholdt formuleringer CBE/LKE lenger nede i teksten, er at han er delaktig i arbeidet med bloggen i andre sammenhenger, selv om han da ikke var med i forbindelse med kronikken.

United Influencers med tåkesvar om bloggerinnhold

Det siste året har det skjedd enormt mye innen oppmerksomhet rundt reklamemerking på blogger. Det er over nå ett år siden jeg virkelig forsøkte å gjøre en innsats for å rette oppmerksomhet og fokus på at bloggere misbruker sin mediemakt og innflytelse og skamløst promoterer produkter uten å opplyse leserne om at de «hyggelige venninnerådene» fra bloggerne ofte er godt betalte reklamekampanjer.

Mye har skjedd, for selv om Forbrukerombudet tar museskritt og flere av fansene til de store bloggerne fremdeles mener det er helt tragisk å engasjere seg, så har flere av bloggerne blitt flinkere til å merke reklame som reklame. Med tanke på at blogg faktisk er hovedarbeidet til flere av de store, mener jeg at det burde være særdeles enkelt og i bloggernes interesse å merke innleggene sine riktig, men det kan virke som om flere synes det er vanskelig – for selv om det er blitt bedre hender det for ofte at det glipper. Det er da jeg mener det virker som om bloggerne gjør dette bevisst, for jeg kjøper ikke helt forklaringene om at «ups, jeg bare glemte det».

Reklamemerking er nå én sak, men det er flere aspekter ved blogging det er verdt å diskutere. Den massive eksponeringen av bloggerbarn som reklameplakater er ikke bra og det gleder meg at flere ser ut til å ville engasjere seg i dette også. Desto mer bekymringsfullt er det da at United Influencers ikke ser ut til å bry seg stort. Her kan du se en diskusjon fra Facebook om dette, og det er åpenbart at UI ikke ser ut til å bry seg om problemstillingen slik de faktisk burde,og de virker heller ikke særlig interesserte i å diskutere dette.

Diskusjonen startet med at jeg spurte:

Det er en ting jeg lurer på, nå som blogg er blitt butikk i en annen pengemessig skala enn før. Tenker dere i UIs ledelse noe på at dere på flere måter «ofrer» barna til bloggerne på veien? Noen av toppbloggerne lever av (!) å utlevere ungene sine i varierende grad. Hvilke konsekvenser tror dere dette vil kunne ha for ungene? Og bryr det dere? Gir dere råd om at ungene bør skånes for den massive eksponeringen? Eller oppfordrer dere til det fordi det fører til klikk og kroner?

Thomas Moen svarer:

Hei der Victoria. Vi i UI er leverandør av teknologi og salgsstøtte. Profilene vi jobber med står selv ansvarlig for innholdet de skaper. Tanker, meninger og spørsmål rundt innholdet må du rette mot dem ikke oss. Vi kommenterer ikke slike ting. – Thomas

Jeg fulgte opp:

Så det er alt dere er? IT og annonser?
På deres egne nettsider står det at det for dere er en selvfølge å «skape dynamikk mellom merkevare og opinionsleder, og gjennom smarte løsninger levere relevant og godt innhold med mål om å bygge omdømme(…)».
Det står også at opinionslederne (altså bloggerne) er en del av UI-teamet. Hvordan da?

Diskusjonen fortsatte, og du kan lese hele på Facebook.

Taushet er gull, tenker de kanskje mens de lurer på hva de skal si, men det er jeg ikke enig i. Ved å svare som de gjør og ved å la være å svare på oppfølgingsspørsmål viser de liten evne til å ta reelle problemstillinger på alvor. Det er tydelig at de er mer opptatt av å tjene penger selv enn av å være en premissleverandør for etisk og god blogging.

UI henviser til at de kommer med råd til «profilene sine», men at de ikke legger seg opp i selve innholdet i det som publiseres dersom det ikke er i strid med lovverket. Problemet er bare at lovverket ikke er tilpasset et kommersielt system som lar bloggere tjene penger på ungene sine uten at dette er regulert på noen måte, det er ikke et lovverk som beskytter barn godt nok. Når foreldrene deler hemningsløst av hverdagen og lar titusenvis av lesere bli med på livets opp- og nedturer og attpåtil beskriver det så spekulativt som mulig (?) for å kunne tjene mest mulig penger på (sosialpornografisk fremkalte) klikk, så har dette en kostnad, også for barna, og at United Influencers som påberoper seg å ville «skape fremtidens mediehus» ikke har gode svar på disse problemstillingene sier noe om det lite gjennomtenkte,  i forretningsplanen deres.

 

Hets og halvgamle pupper

Hva er egentlig rosabloggen uten kritikken?

Jeg har lenge vært opptatt av å kritisere rosabloggere. Dette har flere årsaker. Jeg synes flere av dem overeksponerer barna sine. Jeg synes de står for en kjøpekultur og et forbruk som er helt bak mål, både miljømessig og etisk.  Jeg mener de utnytter folks manglende innsikt i hva som er reklame og hva som ikke er reklame. Måten rosabloggerne blander venninneråd og betalte annonser fungerte godt en stund. De har tjent gode penger på at leserne har klikket på (umerkede) annonselenker og de har kostbare bannerannonser på sidene sine.

Nesten hver gang, det slår omtrent ikke feil, dette diskuteres, kommer bloggeren og hennes fanskare løpende. «Dette er IKKE saklig kritikk!», roper de (eller skriver, da – men de rope-skriver). «Dette er mobbing!». De som skriver noe annet enn at bloggeren er vakker, har flotte barn, baker så fine kaker eller er så sterk og tar så fine bilder, får enten kommentaren slettet, eller man blir sablet ned som en kritisk heks. Eller nei, det er ikke helt riktig.

Det finnes muligheter for å si noe annet enn ros, sålenge man pakker det litt mer negative inn i ros på alle kanter. Fiktivt eksempel:

Hei, så utrolig fin du er i den kåpen! Du er så vakker! Men er den sponset, forresten – for da må du vel merke det? Eller det vet vel du best selv! Du er er forbilde og jeg synes det er utrolig inspirerende å følge deg.

Da er det ok.

En ting er skikkelig netthat. Seksualiserte og voldelige trusler. Noe annet er kommentarer om at «hallo, det der er reklame, hvorfor skal du ikke merke det?». Eller: «Eh, nei – du trenger ikke vise puppene dine på bloggen».

minion-1018699_1920

Først trodde jeg bloggerne var så korttenkte at de faktisk mente det var hetsende og sårende med kritiske kommentarer om eksponering av barn, høy sosialpornografifaktor og umerket reklameinnhold. Når bloggeren Anne Brith legger ut på Snapchat at noen på forum har sagt at hun ser ut som om hun er 60, så derfor lurer hun på om hun skal vise puppene sine på bloggen bare for å bevise at hun har en trent kropp – så føler jeg at det hun gjør funker litt sånn:

 

Og at hun følger opp på snap med at datteren bare svarer med tre «ler så jeg griner»-smileys til spørsmålet om hun synes det er greit at moren legger ut toppløsbilde av seg selv på bloggen, så tenker jeg at det er sammensatt. Da har det muligens noe med måten man spør om det på å gjøre.

Så, før tenkte jeg nok de var korttenkte. Men så måtte jeg jo ta meg en bolle, for det er jo selvsagt slik at bloggerne elsker at det er noen som «hater» dem. For hvem er de uten sin gjeng av fans som beskytter dem i tykt og tynt? Ei venninne av meg sammenlikner bloggfansen med minons. Bare tenk på det, lukk øynene og visualiser. Det er et komisk syn. Og sannsynligvis smertefullt nært sannheten. Bloggerne trenger det emosjonelle spennet mellom de som følger, uavhengig av om grunnen til at man følger er elsk eller «hat».

Det Anne Brith legger opp til nå, er den sedvanlige runden med «Herregud, du er firebarnsmor og hvorfor skal du vise puppene på internett?» og «Jaaaa! Du er bare sååå råååå! Go 4 it, girl, heier på deg!».

Det er litt kjedelig. Det er så forutsigbart. Og kritikk av denne måten å skape og dyrke bloggnarrativet på har ikke noe med netthat å gjøre.

Med teskje: Nei – det er sikkert ingen av bloggerne som elsker ekte trusler og netthat. Men det kan virke som om de elsker å late som om vanlig kritikk er det samme som netthat. Så kan de rope «Netthaaaat!» og så kommer gjengen med minions løpende. Til slutt trenger de ikke rope lenger heller, for det står allerede minions på vakt, klare for å se om forbildet deres får en kommentar som kan tolkes negativt. Og så kaster de seg over. Og «Gru» kan slappe av foran mac-en.

Når Anne Brith sier hun skal vise frem puppene sine, eller i det minste at hun vil gjøre det, og at datteren bare ler og synes det er skikkelig moro – så tror jeg bare det er en del av måten hun bevisst prøver å provosere frem en reaksjon. Noen må jo si noe, nå? Dette blir det vel styr av? Hæ? Ikke? Var det ikke så provoserende med en pupp? Hva om vi legger til litt mer som kritikerne vanligvis kritiserer – nemlig overeksponeringen av barna! Halvgammel pupp pluss barnet som bare ler av internettpuppen! Da må det vel bli noen klikk? Eller? 

Det blir klikk. Og kommentarer. Jeg la inn en selv nå. Den ble publisert.

Skjermdump fra kommentarfeltet
Skjermdump fra kommentarfeltet

 

Nå har ikke Anne Brith egentlig sagt at hun ville ha kalt kritikk av puppeflashingsprosjektet for netthat, men noen ganger kan det være greit å ligge litt i forkant. For jeg ser for meg et scenario hvor puppene havner på bloggen og noen sier «OMG, hvorfor gjør du sånn?» og at minions sier «Stopp mobbingen, alle må vel få være som de er!».

Og ja! Selvsagt kan alle være som de er. Jeg synes bare det er så snodig at flere av bloggerne er så opptatt av at man skal være som man er, samtidig som de også i stor stil fikser på utseendet og fremstår fiksert på det visuelle. Å flashe puppene på bloggen er ikke å vise en mer eller mindre velfortjent langefinger til kritikerne, men ytterligere å bidra til et koko kroppsfokus og en fordummende diskusjon om hva som er mobbing og netthets.


 

Ikke hets-wiki:

i) Å si halvgammel pupp er ikke hets. Anne Brith Davidsen er født i 1975. Det er ganske halvgammelt sånn i SSB-sammenheng. Å skulle prøve å clickbaite innlegg ved å si at man skal vise frem puppen i protest mot andres kritikk fremstår ikke så gjennomtenkt. Jeg har halvgamle pupper selv. Kunne ikke falt meg inn å legge dem ut på nettet og i alle fall ikke spørre ungene mine om de synes det hørtes bra ut.

ii) Å bruke begrepet rosablogger er ikke hets. Det beskriver en sjanger. Det er en sjanger. Selv om flere av bloggerne nå er voksne damer som tjener gode penger, så er det fremdeles rosa. Om det er en klok strategi å benytte seg av rosabloggnarrativet når man er førti, det er jeg ikke så sikker på.

Vixen og reklamemerking

macbook-690276_1280

Det er liksom ikke samme fres over Vixen Blog Awards i år, kåringen hvor bloggerne både feirer seg selv og blir bejublet og beundret av andre. Fredag deles prisene for 2015 ut. 20 000 blogger ble nominert og kun en håndfull er igjen når det nå skal avgjøres hvem som tildeles priser i flere ulike kategorier.

I år har det vært mer oppmerksomhet i forkant av kåringen enn vanlig. For der Vixen kanskje fremkaller assosiasjoner av blandingen av glamour og Tina Yvonne og de stort sett har fått fokusere på røde løpere, bobler og sunne hors-d’oeuvre, har fokus i år vært på at flere av semifinalistene ble vraket før siste utvelgelse. Etter gjennomgang fant jurymedlem Hans-Petter Nygård-Hansen at mange av bloggerne hadde brutt både markedsføringslov og åndsverklov i en slik utstrekning at de ble diskvalifiserte fra Vixen. Også Thomas Moen, sjefen sjøl for United Influencers sier at det ikke lenger er greit at de kommersielle bloggerne ikke setter seg inn i regelverket.

So what? Sier noen.

Hurra!  Sier jeg. For nettopp det at bransjen selv går ut og sier at det ikke er greit med cowboytilstander vil virke selvregulerende. I lang tid er det flere som har sagt ifra om manglende reklamemerking på blogger, og der bloggerne selv gjerne omtaler seg som profesjonelle gründere i medgangstider, faller de gjerne ned på narrativet om bloggeren som en krenket enkeltperson når de får kritikk. Et kritisk blikk på reklamemerkingen på blogger blir dermed lett å karakterisere som en heksejakt – som også var termen Hans-Petter Nygård-Hansen brukte i sommer for å omtale Forbrukerombudets tilsyn på noen av de store bloggerne.

Men, han var ikke klar over hvor ille det var, sier han nå, for etter å ha gått igjennom 900 Vixen-nominerte blogger ser han det samme flere har sett lenge: det syndes med merkingen over en lav sko. Jeg mener det står respekt av at han åpent går ut og sier at han tok feil. Mange andre ville kanskje bare ha sneket seg til å endre standpunkt, nesten umerkelig som om de alltid hadde ment det skulle merkes i henhold til markedsføringsloven- men han tør å si det åpent at han først tok feil. Det er bra. Da blir det lagt merke til.

Forbrukerombudet har i en årrekke holdt kommunikasjonen med bloggerne på et informasjonsnivå fremfor å arbeide for at det skulle bli lettere å sanksjonere mot gjentatte regelbrudd. Heller ikke etter det varslede tilsynet våren 2015 ønsket Forbrukerombudet å be om sanksjoner i form av bøter. Ombudet selv påpekte at de over lang tid har ønsket å gi informasjon om hvordan det skal merkes, de har vært på tilbudssiden og ikke ønsket å bruke pisk for å korrigere bloggerne. de har hatt forståelse for at kommersielle blogger i den skala vi nå ser har vært et ganske ungt fenomen. Kan hende trodde de at det ville gå seg til av seg selv, så fort bloggerne hadde lest og forstått veiledningen ombudet har utformet nettopp med det formål å opplyse om at «gjør du det slik holder du deg innenfor lovverket».

Det har sikkert vært godt ment, men kan hende er det sukk av etterpåklokskap også i ombudets korridorer – for kan det ikke ha vært slik, at den manglende sanksjoneringen har ført til at det er blitt enda lettere for bloggerne å finne smutthull og gråsoner? Ved flere anledninger har jeg i diskusjoner omkring merking fått motargumenter av typen «når ikke engang Forbrukerombudet synes det er ille nok til at de vil gi bøter så bør dere slutte denne heksejakten mot bloggerne». Nei, det er ikke et ordrett sitat av en spesifikk kommentar, men mer en samleoppsummering – for det har i løpet av det siste året ikke manglet på folk som har ment at det har vært rimelig dust å engasjere seg mot skjult reklame på blogger. Nettopp at Forbrukerombudet har vært så tålmodige har bidratt til å skape en økt legitimitet for å fortsette dårlig praksis. Tror jeg.

Men nå går altså bransjen selv heller inn for selvregulering, og dette vil nok ha effekt. Når nominasjon forvandles til diskvalifisering og bransjekolleger ikke lenger er med på at det er så vanskelig å følge §3 i markedsføringsloven, så blir man kanskje sittende igjen og føle seg litt småteit foran MacBook-en. Da har hot blitt not. Reklame skal fremstå som reklame. Punktum.

For så innmari vanskelig å skrive #annonse, #reklame, #sponset både på blogg, facebook, instagram, twitter, snapchat og younameit er det jo ikke. Ikke tar det så mye tid heller, i alle fall om man bare merker tydelig istedenfor å tenke på hvordan man kan snike seg inn i gråsoneland.

Og det er jeg så glad for at bransjen nå selv er i ferd med å skjønne.

Her kan du høre Hans-Petter Nygård-Hansen, Thomas Moen og Anne Brith Davidsen på Kulturnytt sendt i dag tidlig. Tema er reklamemerking på blogger.

Fantastiske kommentarer!

Noen ganger er det en fryd å lese kommentarfeltet inne i kontrollpanelet og særlig den delen av kommentarfeltet som Akismet fanger opp som spam. Det gjør meg varm om hjertet at så mange har så utrolig mye pent å si om min blogg.

Det var jo synd at jeg allerede hadde slettet de som med glede tilbyr meg både penger, sponsorsamarbeid i eksotiske land, piller som vil øke både sexlyst og humør, men det som er så fint er at det ikke kommer til å bli lenge til neste gang jeg får slike nesten uimotståelige tilbud.

Tar med noen av de vakre ordene på tampen av kvelden her – se bare, det er jo vakkert:

kommentarer spam 1

kommentarer spam 2

Jeg tenker at det er helt utrolig snilt at noen synes den hvite, grå og svarte bloggen min er full av utrolige farger, det er rørende! Og at jeg skriver så mye flott, vel – det er godt å være elsket. Særlig godt likte jeg det kinesiske (?) tegnet i den ene kommentaren, det er ekstra moro når det blir tospråklig.

Jeg bruker et eldgammelt WordPress-theme nå – så basic det kan bli, Twenty Twelve. Jeg hadde jo, for den som husker det, et rosa og lyseblått design en periode, og selv om det bare var på tull så ble det slik en stund. Jeg vet dette kanskje er litt kjedelig, men som dere ser er det ingen grunn til å endre på det, kommentarene over her sier jo at dette er ganske fantastisk som det er.

Ellers vil jeg si at jeg følger med på diskusjonen i Stort  og smått-gruppen på Facebook hvor det atter en gang er tilløp til utstrakt bruk av misforståelser og hersketeknikker. Det var dét jeg egentlig hadde tenkt til å skrive om nå, men det får bli en annen dag, for jeg vet at hvis jeg setter meg ned for å skrive om det nå så flyr tiden og da bruker jeg opp all fritiden min på det. Da er det bedre å lese de støttende kommentarene fra Asia og Øst-Europa.

Eventuelt kan jeg legge meg, eller lese antologien «Gi meg en scene! Norsk blogghistorie – ti år med terror, traumer og dagens outfit». Her er det bidrag fra mange av de gode bloggerne og boken kom ut i 2013 på Humanist forlag, med Kristian A. Bjørkelo som redaktør. Men hvorfor velge – jeg gjør begge deler – leser like gjerne bloggboken på sengen. Det anbefaler jeg forresten alle å gjøre, og den anbefalingen skal dere få helt uten at jeg tjener 50 000,- kroner på det. Les og bli lur!

Nattaa <3

Kommentarfeltproblematikk fra den andre siden

wordpress-265132_1920

Blogger Caroline Berg Eriksen skrev et innlegg hun kalte «Kommentarfeltproblematikk». I innlegget beskrives det hvordan hun får mye kritikk som går på person og at det er slitsomt å argumentere mot alle usaklighetene. Det tapper energi. Hun skriver blant annet:

«Debattklimaet på nett er i store trekk tragisk, ikke bare på min blogg, men stort sett overalt. Jeg forstår godt at Sophie Elise og Anna Rasmussen har stengt kommentarfeltene sine, noen ganger er kritikken så voldsom at det er umulig å håndtere det. Lars-Kristian beskrev kritikken på en ganske god måte. Han sammenlignet det med mye av påstandene som kommer fra alternativt hold, i form av konspirasjonsteorier og lignende. Det krever ekstremt lite å poste en kritisk kommentar hvor kritikken er ubegrunnet og ting tatt helt ut av sammenheng og proporsjoner. Det krever derimot ti ganger så mye å svare konstruktivt tilbake, argumentere og fortelle hvorfor vedkommende tar feil. For slik er det faktisk med mesteparten av kritikken som kommer, ikke bare på min blogg, men også på andre blogger.»

Jeg har ikke kommentert på den bloggen noe særlig på en god stund, mest fordi jeg som regel ikke har så mye å si, det var egentlig reklamebiten av bloggen som engasjerte meg mest for en tid tilbake. Men noe av grunnen er jo også at mine kommentarer i en del tilfeller ikke publiseres, så da blir det jo litt fånyttes uansett.

Men, under innlegget i går la jeg inn en kommentar. Jeg skrev dette:


 

«Hei Caroline og Lars-Kristian.

Jeg må si at det er litt spesielt å lese dette innlegget. For jeg tror ikke noe på at dere ønsker konstruktivt kritiske kommentarer eller at dere egentlig helt klarer å skille mellom hva som er legitim kritikk og tullete hets. Det har jeg selv fått erfare her på bloggen deres flere ganger og også i diskusjon med Lars-Kristian på facebookgruppen «Stort og smått om sosiale medier i Norge».

Jeg har aldri hetset dere. Jeg har holdt meg til å kritisere det jeg mener dere fortjener kritikk for, særlig kommentarfeltjukset, bilderedigering, skjult reklame og eksponering av barn.

Det jeg erfarte, var at det skulle svært lite til før jeg ble kalt forholdsvis stygge ting av noen av leserne dine. Raskt var jeg karakterisert som en av de aller verste og at det jeg kom med var skrevet kun for å fremheve meg selv og at jeg var et dårlig forbilde for barna mine. Dette var kommentarer dere slapp igjennom, men dere lot ikke mine svar på dette komme med. Det ble sensurert vekk.

Noe av det jeg merket meg, var at det virket som om dere selv også kommenterte i den tråden, men da ikke som enten Caroline eller Lars-Kristian, men under alias. Dermed lot dere andre latterliggjøre meg, og dere fulgte (sannsynligvis) opp selv også. Det er muligens tryggest slik – å ta » nedrakking» og latterliggjøring under falskt nick, slik at ikke kritikk for det skal kunne rettes tilbake til dere.

Jeg vil da si at jeg ikke hadde skrevet noe stygt som skulle gjøre at jeg «fortjente» en slik nedrakking i kommentarfeltet på en av Norges mest leste blogger. Det jeg hadde gjort var å kritisere dere for den manglende reklamemerkingen og måten dere bevisst redigerte kommentarfeltet. På min egen blogg skrev jeg en del om dette og jeg forsøkte å dokumentere påstandene mine. Jeg ønsket å bidra til å skape en diskusjon om reklamemerking på blogger, og flere andre bidro også med mye her. I løpet av de neste månedene ble reklamemerkingen på bloggen bedre, noe jeg er glad for. At dere har innflytelse på andre blogger tror jeg er udiskutabelt, og det var derfor jeg stort sett holdt meg til å kritisere dere – for ja, selv om mange andre bloggere også merket dårlig så tenkte jeg det først var når dere endret praksis at god merking ville bli vanlig på blogger flest – og så langt ser det ut til at det har vært riktig, for merkingen har blitt bedre på veldig mange blogger etter sommeren 2015. Jeg vet dere gjerne ville få det til å fremstå som om jeg holdt meg til å kritisere dere for å hetse dere, men det var ikke tilfelle. Det tror jeg dere egentlig skjønte selv også – men det var sikkert for fristende å la det fremstå verre enn det var, slik at dere kunne skape litt polarisert stemning her – noen kritiserer – og andre iler til for å forsvare. Det er ganske klassisk.

En annen ting. Dere skriver i innlegget nå at det er noen navn som går igjen som kritikere i kommentarfeltet. Jeg hadde en anelse om at dere faktisk kjente igjen navn, e-postadresser og ip-adresser siden dette er lett å se i kontrollpanelet i WordPress. Dermed ble jeg så overrasket den dagen jeg så at dere hadde latt det bli publisert flere nedsettende kommentarer om meg fra en av de som ofte kommenterer hos deg for å komme med ros og skryt. Det ble i kommentarene fremsatt noen påstander om meg, som dere lett kunne ha sjekket opp. Det stod at jeg var blitt brukt som eksempel på en nettmobber på et foredrag på en skole, på bakgrunn av den kritikken jeg hadde kommet med om bloggen og virksomheten deres. Grunnen til at jeg ble overrasket var at Caroline har studert journalistikk og flere ganger har sagt at bloggen nærmest er et livsstilsmagasin. En journalist med litt integritet hadde nok sjekket opp disse påstandene, men det ble ikke gjort. Det er synd og egentlig ganske nedrig. Det tok i alle fall meg veldig kort tid å sjekke opp disse påstandene og konkludere med at de etter all sannsynlighet var falske. Siden dere må ha sett hvem som kommenterte, ble det ekstra dumt at dere ikke sjekket det opp. Men det var sikkert fristende det også – å la noen fremsette noen kjipe påstander om en av kritikerne. Jeg mener man bør kunne forvente mer av en profesjonell blogg som deres. Dere driver et vellykket foretak hvor bloggen er hovedkanal. Det må være mulig å forvente at dere forholder dere til kritikk på en ikke-infantiliserende måte.

Da jeg startet opp min kritikk av bloggen og Treasures ønsket jeg å gjøre det under navn. Jeg ville ikke at dere skulle kunne si at kritikken var kommet fra et anonymt nett-troll.

Dette ble litt langt, men da jeg hadde lest dette innlegget fikk jeg lyst til å si noe om hvordan det har vært å komme med det som bør ses på som konstruktiv kritikk. Min intensjon var nemlig konstruktiv – jeg ønsker ikke et medielandskap hvor bloggere  kan skjule reklame og drive splitt og hersk-taktikk. I begynnelsen trodde jeg også, i min naivitet, at det bare ville være å si ifra til dere om at reklamen ikke ble merket godt nok og at dere da ville endre det. Det ville jo ha vært å reagere konstruktivt på konstruktiv kritikk. Istedenfor valgte dere latterliggjøring – og jeg håper dere tenker litt på det av og til, at det kanskje ikke var nødvendig å reagere på den måten dere gjorde. For som jeg skrev for lenge siden, så er det jo ikke så vanskelig å skrive «annonse».»


 

Og den kommentaren er ikke publisert. Jeg ligger nok ikke øverst på elsk-listen til gründerne fra Siljan, men det er jo i det minste gjensidig. Imidlertid tenker jeg det er greit å vise frem (enda) et eksempel på en kommentar som ikke slipper igjennom der – dette mener jeg er kommentarfeltproblematikk. De fortsetter å polere illusjonen og polarisere debattklimaet på en lite hensiktsmessig måte. Kritikere fremstilles som en bøling nett-troll.

Om jeg ble overrasket over at de valgte å la være å publisere den? Nei, ikke så veldig. Ikke med tanke på tidligere praksis ved kommentarer. Men jeg mener det er fair å vise til at det slett ikke bare er ondsinnet hets som blir tatt vekk, men kommentarer som faktisk setter fingeren på noe av det som er problemfylt ved bloggen.

Så kan de le hele veien til banken, for at så mange – og jeg inklusive – gikk på clickbait-innlegget. For det er slike innlegg som det hun publiserte i går som engasjerer frem kommentarer. Det er bare å se på hvilke innlegg som får mange og hvilke som får få – dette vet de. Og sånn sett passer det nye markedssamarbeidet med United Influencers helt perfekt, og jeg er sikker på at 2016 også blir fylt av selvpålagt kommentarfeltproblematikk. Dette velger de helt fint selv.

Hvor etisk er løshåret til Norges mektigste mediekvinne?

sculpture-650102_1920

Sophie-Elise er kåret til Norges mektigste mediekvinne. Noe som fremheves, er at hun selv opplever at hun blir tatt mer og mer seriøst og at samfunnsengasjementet hennes er blitt mer synlig på bloggen. Bloggerens sosiale engasjement kommer ofte frem, både gjennom personlige innlegg som maner til ettertanke og betalte reklamekampanjer. Noe av det mange vil huske, er innleggene om palmeolje og diskusjonen etter reklamekampanjen for Norsk Folkehjelp.

Med makt følger også ansvar.

Og når Sophie Elise nå for alvor har entret mediescenen som voksen og samfunnsbevisst påvirker, må hun også tåle kritiske spørsmål og granskende blikk på virksomheten sin. Hun vil også tjene på å kunne svare på slike spørsmål uten å ty til «den gråtende bloggeren som  også bare er et menneske»-offerrollen. For det er jo gjerne slik, at når store bloggerne får kritikk, så kryper de litt sammen og forsøker å fortelle oss lesere om at de også bare er mennesker.

Jeg håper at det er mulig å komme forbi dette. Det må gå an å kritisere en virksomhet uten at den eller dem som driver virksomheten skal føle for å snakke om at de kun er mennesker. Alle i verden er bare mennesker. Og driver man en bedrift og har påvirkningskraft, så må man tåle motbør også.

Sophie Elise har skrevet om viktige temaer. Med sin direkte penn snakker hun om dyrevelferd, miljøvern og sosialt ansvar. Jeg lurer på hvordan dette passer sammen med å lansere en egen kolleksjon av hair extensions i samarbeid med LuxusHair.

Skjermdump: LuxusHair
Skjermdump: LuxusHair

På LuxusHair sin nettside kan vi lese at de er opptatt av det etiske aspektet:

«For oss i LuxusHair er det viktig at prosessen og produksjonen av vårt hair extensions skjer på en forsvarlig og etisk måte.Gjennom oppfølging fra vår side og leverandøren sin side, fra start til slutt i prosessen, sørger vi for at alt foregår på en riktig, etisk måte. Vi kvalitetssikrer prosessen fra håret produseres og behandles, til du mottar ditt LuxusHair i posten.

Våre leverandører i India får håret fra kvinner som frivillig klipper av seg håret, og selger det til leverandøren i Kina som tar hånd om det derfra. Det er viktig å presisere at håret du kjøper hos LuxusHair IKKE er tempelhår, og ikke er kommet fra jenter som ufrivillig klipper av seg håret, eller ikke mottar noen betaling for dette.»

Dette kunne jeg tenke meg å vite mer om. Hva er det de gjør for å kvalitetssikre prosessen? Hva betyr det at de sørger for at alt foregår på en «riktig, etisk måte»? Hvem er det prosessen er forsvarlig for? Og hva er frivilligheten de snakker om her? Hvor mye får jentene som frivillig klipper av seg håret betalt?

Jeg vet ikke om LuxusHair er best eller verst i klassen når det kommer til det etiske/uetiske i løshårsammenheng. Jeg forsøker ikke med dette å fremsette urettmessige beskyldninger, verken mot Sophie Elise eller LuxusHair, men jeg mener de bør skrive mer utfyllende om hva som ligger i den etiske linjen LuxusHair påberoper seg. Slik det står skrevet nå er det bare ord. Ord om at de tar ansvar og at etikk er viktig.

Er det? Så vis det.

Jeg skrev innledningsvis at bloggere som får kritikk gjerne sier at «jeg er bare et menneske!». Vel, hun som en gang eide håret som nå bølger nedover ryggen i fine lokker, hun er også et menneske. Hva med å finne ut mer om henne?

Fortell oss mer om hvor håret kommer fra. Hvem bidrar med sitt hår slik at folk her hjemme kan få fyldigere manke? Hvor trekkes grensene mellom frivillig og ufrivillig? Noen vil tenke at det er bedre å selge håret enn å sulte. Det er bedre å selge hår enn å lide. Ja, det er det sikkert. Men hvor frivillig er det egentlig da? I en liten setning er det nevnt at håret klippes i India for så å bli sendt videre til Kina for videre håndtering. Hva skjer i Kina? Hvordan er arbeidsforholdene? Bruker de én fabrikk, eller flere? Hvordan er lønningene? Jobber det barn der?

Jeg håper Sophie Elise vil blogge om dette. At hun følger etter håret, at hun undersøker og finner ut. At hun ligger i forkant. Å markedsføre en egen kolleksjon av løshår som er klippet i India, for så å bli sendt til Kina og deretter til Norge, er ikke uproblematisk når man er Norges mest mektige mediekvinne. Dersom denne kolleksjonen er etisk hel ved, bør det ikke være noe problem å vise hvor gode forholdene er.

LuxusHair skriver følgende om hvor håret kommer fra:

«Hvor kommer det fra?

Vi har reist rundt lenge, for å finne en leverandør vi er 100% tilfredsstilt med. Vi har valgt en grossist som selger oss produktet med nøye omtanke. Vi betaler derfor mer enn normalt, men kan samtidig garantere høy kvalitet til forbrukeren og tilby en unik kvalitetsgaranti.
Vårt hair extensions kommer fra India. Jenter fra Asia har mye tykkere og bedre hår enn europeere og dermed oppnår vi denne superkvaliteten!»

Da lurer jeg på hva det er med leverandøren som gjør at de kan si de er «100% tilfredstilt»? Hva betyr «nøye omtanke»?

Og om det viser seg at det ikke bare var sol i løshårland allikevel, så er det nok en idé å revurdere samarbeidet med løshårprodusenten.

The Guardian har skrevet om det uetiske ved hair extensions flere ganger. Her sakset fra The hair trade’s dirty secret:

«Much of the hair on sale comes from small agents who tour villages in India, China, and eastern Europe, offering poverty-stricken women small payments to part with their hair. As one importer, based in Ukraine, told the New York Times recently: «They are not doing it for fun. Usually only people who have temporary financial difficulties in depressed regions sell their hair.» More worryingly, back in 2006, the Observer reported that in India some husbands were forcing their wives into selling their hair, slum children were being tricked into having their heads shaved in exchange for toys, and in one case a gang stole a woman’s hair, holding her down and cutting it off. «

Sammenliknet med artikler som dette, blir påstander om at «vi bruker bare etisk hår» tynne og lite troverdige dersom de ikke dokumenteres. Problemet med løshåret, er at de gangene vi leser noe grundig om temaet, så kommer det uetiske frem. Det frivillige fremstår ikke så frivillig allikevel.

Norges mektigste mediekvinne med uttalt samfunnsengasjement og hjerte for sosialt ansvar bør sørge for at løshåret hun promoterer og tjener penger på ikke er skaffet på samme måte. Hun bør stille seg spørsmålet om det virkelig er verdt det. Uansett bør hun skrive om dette slik at leserne vet hva hun står for.

Følg etter håret, Sophie Elise. Kanskje er makten din så stor at du kan bidra til å forandre en bransje som utnytter folk i alle ledd slik at folk her hjemme kan få langt hår i en fei?

Orker dere å forholde dere til hvor håret kom fra, før det havnet i plastikkpakker? Hvem eide håret?  Hvor frivillig var det? Alle som i sitt eget hår fester ekte menneskehår fra India som er behandlet på fabrikker i Kina, bør kunne orke å absorbere sannheten bak håret.

Og den som, med mediemakt og påvirkningskraft, går god for produktet, bør være ansvarlig for å vise at det etiske er så etisk som det hevdes.

 

En helt uvirkelig blogg

Jeg er en mellomting mellom fjær og løve.
Jeg er en mellomting mellom fjær og løve.

Ofte får bloggere tyn for at de ikke presenterer virkeligheten virkelig nok på bloggen. For det kan vel umulig være så glansbildeaktig? På den andre siden har vi motstykket, hvor andre pøser på med så mye virkelighet at det minst blir like ille. Reaksjonen da er gjerne at «det kan vel ikke være nødvendig å dele alt?». 

For man skriver jo ikke i et vakuum. Livet leves i kontekst og sammenheng. Da jeg startet denne bloggen hadde jeg lyst til at den skulle være like sann og virkelig som livet selv. Mest fordi jeg savnet noe i mellom glansbildene og alt det sinte. Men slik ble det jo ikke. Jeg er blitt ganske selektiv med hva jeg legger ut og blir bare mer og mer nøye med at det jeg skal skrive skal si noe om hva jeg mener, men ikke nødvendigvis noe om hvem jeg er – og i alle fall ikke hvem barna mine er.

Jeg skriver gjerne noen år etterpå om kriser som har vært. Ting jeg er ferdig med, i alle fall stort sett. For livet går opp og ned og det er ingen grunn til at en blogg skal bli en plass hvor hele livet legges ut. Noen ganger hadde det sikkert vært godt å skrive ting av seg, få utløp, rase fritt, si noe om at akkurat nå er det sånn. Men det er ikke verdt det, synes jeg. Å vrenge sjelen og hjertet har jeg venner og familie til, og det føles fint.

Derfor kan jeg skrive i vei om det som opptar meg her. Jeg har hatt mange gode diskusjoner om blogging, reklamemerking og eksponering av barn. Det har gitt meg – og gir meg – veldig mye. Men jeg har ikke noe behov for å skrive om hverdagslivet slik det er. For det er uansett ikke mulig å skrive det som det er. Ikke er-er. Ikke engang Knausgård gjorde det, tror jeg, for flere ganger da jeg leste bøkene for noen år siden, måtte jeg stoppe og tenke – jeg tenkte: «jeg tror ikke på deg. Dette er ikke alt. Hadde dette vært alt, så hadde du ikke skrevet så mye om kamp». Men hvordan skrive om det man ikke kan si noe om? Å blottstille seg selv fører at man også kler andre nakne og kanskje står de igjen mer forsvarsløse enn den som selv skriver og styrer ordene.

Dette er ikke noe skjult budskap. Det handler ikke om at jeg har det så veldig vanskelig. Men det handler mer om at dersom jeg har det vanskelig så vil ikke de som leser denne bloggen uten å kjenne meg få det med seg. For det kommer jeg ikke til å skrive. Ikke i presens.

Noe jeg derimot skrev for en stund siden, var en tekst om å være glad for å ha jobb. Jeg vet mye om utenforskap, men jeg vet også mye om hvor godt det er å komme inn igjen.  Den ligger på nettsidene til NAV hvor jeg jobber og kanskje du vil lese. Jeg vet det – det er skrivefeil og noen upresise formuleringer – men sånn blir det gjerne når man skriver fort selv om man påberoper seg å være litt språknerd og glad i ord. Jeg skriver om skam, blant annet, og at skammen kan komme i veien iblant.

Og sånn som nå, hvis jeg ikke forteller om alt som plager meg her inne, så er det ikke hovedsaklig fordi jeg ville ha skammet meg om jeg hadde gjort det, men fordi en del ting er godt å ha for seg selv og med noen få man velger å dele det med.

Når jeg ser rundt meg nå, så er det rot og lite som minner om jul. Bortsett fra juletreet, da – det pyntet vi for flere uker siden og jeg synes det er helt perfekt å ha juletre lenge. Det funker nesten som en lampe, og når julen er ferdig for lengst og jeg omsider tar det ned, så føles det mørkt.

Jeg er litt mørk til sinns iblant jeg også. Av og til, men heldigvis ikke lenger hele tiden. Det ordner seg som regel til slutt. Sånn er det gjerne, dette livet.

Og nå, i helga – så ikke shop deg ihjel. Ikke gå sint rundt på et kjøpesenter om du ikke vil. Blir man sint av å handle, så er det vel sannsynligvis fordi man allerede har nok.