Jeg klikker

Har det klikket for oss?

I gamle dager på internett, det vil si før de største bloggene var rosa, fantes det et bloggfellesskap som jeg har skrevet om tidligere. Det var utrolig fascinerende, og mannen min pleide å spørre om jeg hadde havnet på bloggfylla hvis jeg var veldig opptatt av bloggere og blogging. Bloggfylla er i det hele tatt et godt og dekkende begrep, det var jo nærmest som en avhengighet, helt til den for min del avtok litt gradvis, siden brått. Dere vet, først spiste Twitter opp bloggen og så spiste Facebook opp Twitter, og nå sitter jeg her igjen, tilbake ved utgangspunket. Og jeg synes det er fint, jeg merker det jo nå, jeg har savnet å skrive slik. Man kan vel si at jeg er på bloggfylla igjen!

I løpet av de to siste månedene har denne nettsiden, mamsi.no, blitt viktig for meg. Jeg har skrevet mye og variert. Fremdeles er jeg litt usikker på formen, hva vil jeg, hva er lurt? Jeg elsker å skrive. Det er moro nå, nå tyter det bare ut ord, jeg har så mange ideer, jeg har så mye jeg vil skrive om, jeg har det motsatte av skrivesperre, jeg mangler fullstendig sperrer. Noen dager kan jeg legge ut fire innlegg på en dag, andre dager er det mindre, det kommer jo an på hva jeg gjør (akkurat nå er det lettere å skrive mye fordi jeg er så utrolig forkjølet og dermed blir det en del andre ting jeg ikke får gjort), og kanskje høres det rart ut når man sier det selv, men jeg synes jeg skriver om noen ting som er litt interessante og viktige. Men jeg blir litt oppgitt inni meg, for det som tydeligvis virkelig fenger folk er innlegg av den virale typen, du vet de som er sånn:

Nyfødt baby bæsjer og lager det mest hysterisk morsomme ansiktsuttrykket som følge av «ugjerningen». Hahaha.

Deres tolkning av «Hallelujah» var allerede fantastisk. Så sjokkerte Celine Dion dem alle. Gåsehud!

Ja, jøss.

Det blir som Ingvar Ambjørnsen skrev her om dagen, dette med at vi klikker oss dumme. Jeg liker Ambjørnsen.

«Mens jeg skriver denne spalten kan jeg på skjermen ved siden av lese at en indisk voldtektsmann er arrestert i en bakgård i Oslo, saftig gulrotkake på 1-2-3, katter arver over fire millioner, hvert andre sekund står en jente barnebrud, mens poeten, psykiateren og den angivelige folkemorderen Radovan Karadzic står i retten i Haag og bedyrer sin uskyld. Og ved siden av poeten fra Balkan: Varm høstgryte full av smak. Hellbillies vil ikke fjerne «neger» fra Ål-sangen. Steins hund tror åpen dør er lukket, og svensk skistjerne døde i skred. Mens Jens Stoltenberg holder sin aller første NATO-tale, live. Og ennå har de ikke fått fjernet et av hovedoppslagene fra i går, nemlig beretningen om den stakkars kvinnen som får hundre ufrivillige orgasmer om dagen.»

Sier Ambjørnsen, og jeg kunne ikke ha vært mer enig. Det er for mye støy. Jeg er en del av det selv.

Det er for mye klikkehoreri, klikk her, klikk her, og jeg tenker at jeg skriver bare videre, tydeligvis videre om ting som opptar altfor få, og jeg lurer på om det har klikket fullstendig for oss alle, det må ha rablet for oss, for vi klikker på nyheter som ikke er nyheter i det hele tatt, men bare meningsløst oppgulp.

Se her, OMG! WTF! LOL!

Jeg kan et annet ord på tre bokstaver også, og det er LEI.

Jeg blir lei av å lese meningsløst skit. Jeg er lei av å scrolle, lei av at hodet mitt har begynt å fungere på en måte som gjør at jeg føler jeg kaster bort tiden hvis jeg ikke ser på et eller annet, klikker på et eller annet, leser noe dumt, leser noe lurt, hører på noe, ser en serie på Netflix, hører på opptak av Dagsnytt 18, har Debatten på høretelefoner (for jeg vinner ikke fjernkontrollfighten halv ti på torsdager, sånn er det bare) mens jeg vasker opp. Jeg leser mens jeg venter på bussen, mens jeg sitter på bussen, mens jeg går. Jeg leser og hører og klikker. Jeg gjør som regel minst tre ting samtidig på internett.

Klikk. Klikk. Klikk.

Jeg blir lei av å lese ting folk har skrevet bare for å få klikk. Sensasjonspregede overskrifter og kanskje en spennende ingress, men hva handler det om? Etter jeg har lest det har jeg glemt det.  Det er så mye av det. Kan vi ikke bare skrive bedre, skrive finere, skrive om noe og ikke bare for å bli lest, sett, hatet eller elsket.

(Så lenge dere elsker meg, leser meg, klikker på det jeg lager og deler det med alle dere kommer over, selvsagt. Men det skjønte dere sikkert?)

Hei, kommentatortroll

Hva er det for noe med folk, da?

Innimellom sier jeg til meg selv, at

Jeg skal aldri lese kommentarfeltet på Dagbladet.no igjen

Jeg skal aldri lese kommentarfeltet på Dagbladet.no igjen

Jeg skal aldri lese kommentarfeltet på Dagbladet.no igjen

Men så gjør jeg det jo for det, og ofte ender jeg opp ganske sur og irritert og så sier jeg oppgitt

Folk!

Og så tenker jeg over hvor utrolig forskjellig vi mennesker tolker ting og hvordan noen alltid ganske tidlig i en tråd sier noe som har med Hitler, nazi, islamisme eller pedofili å gjøre.

I går fikk jeg spørsmål fra debattredaksjonen i Dagbladet om de kunne legge ut en tekst jeg skrev her på mamsi for en stund siden. Jeg ble veldig glad for det, det var stas!  Den ligger her på db.no.  Dermed har jeg i dag sett at det har kommet noen kommentarer på den på db.no og de har jeg lest og noen har jeg svart på.

Utdrag fra teksten:

I går var det like før jeg hoppet bort til en fremmed jente på bussen og sa at hun var vakker, men jeg rakk ikke gjøre det, for telefonen ringte og jeg måtte ta den, og da jeg kikket opp igjen var hun borte. Jeg aner ikke hva hun ville ha tenkt eller trodd, men jeg blir bare så lamslått av unge folks skjønnhet, den typen skjønnhet som de ikke er klar over selv. Eller ikke vil innse, eller nekter å tro på.

Jeg vet ikke når jeg ble bevisst på det selv, men det slo meg for en god stund siden at jeg kastet bort så mange av mine unge og vakre år på å være så forbanna usikker. Det plager meg faktisk, det irriterer meg veldig. Hvorfor gikk jeg rundt med klumpen i magen, hvorfor trodde jeg så fælt om meg selv? Når jeg tenker tilbake på det nå virker det bare så utrolig meningsløst og bortkastet. Les resten.

Den er blitt lest av mange, jeg tror den må ha fanget et eller annet, for den er blitt ganske mye lest, delt og kommentert. Her på mamsi.no har den generert over 3500 facebooktomler og det er mye for meg. Stort sett har kommentarene være korte og positive, som «Les denne, dette er viktig!» eller «Kloke ord!». Og det er jo ikke det at jeg ikke tåler kritikk, for hvis noen hadde skrevet «Patetisk, intetsigende søppel!», så hadde jeg bare tenkt at folk må få mene det de vil. Irritert blir jeg derimot når noen skriver slik:

«I går var det like før jeg hoppet bort til en fremmed jente på bussen og sa at hun var vakker»

Grisekjærring. Var det ikke AKKURAT slik oppførsel slike som deg var så forferdet over for noen få uker siden med jentene som fikk slike tilsagn på gata i Oslo i en reportasje fra VG? Eller er det liksom bare ille når en mann gjør det?

Så nå vet vi altså at Victoria Ibabao Edwards går med tanker om å seksuelt trakassere tilfeldige unge jenter i offentligheten. Kanskje politiet burde varsles om denne potensielle overgriperen?

Aller først får jeg jo lyst til å si at det ikke er Æ i kjerring. Deretter får jeg lyst til å si i-di-ot og så undres jeg litt om vedkommende har vært en snartur i det utvidede medisinskapet. Men siden jeg er ganske høflig, svarte jeg bare:

Oi, Det er nesten skummelt hvor kort tid det kan gå før noen sier noe som er helt hinsides all fornuft. Håper for din egen del at du bare tuller.

Og fikk denne

Hinsides all fornuft?

Her er klippet det ble enormt oppstyr om i media og blandt alle feminister i landet:

http://www.tv2.no/a/5885579

(ja det var TV2, ikke VG)

Det er NØYAKTIG det samme som du skriver at du vil gjøre. Du vil altså seksuelt trakassere tilfeldige unge jenter.

Og da avsluttet jeg med

Herregud, nei – det er da ikke det samme i det hele tatt. Les på nytt, eller la være :-)

Jeg blir litt nysgjerrig, egentlig. Hvordan kan det være mulig å lese det jeg skriver og så koble dette mot seksuell trakassering? Hva er det egentlig som får folk til å spa møkk utover nettet? Det blir litt sånn at jeg får lyst til å si

Rekk opp hånda dere som klarer å tolke dette til at jeg vil trakassere tilfeldige jenter på gata!

Og så setter vi da dere i skammekroken, uten internett (wæ!) med obligatorisk kurs i grunnleggende ferdigheter og generell samfunnsforståelse, og så kan dere kanskje få opprette en nettprofil igjen hvis det dere sliter med skulle slumpe til å gå over.

Folk, altså.

 

Trenger vi internett som skrytearena?

Gjør nettet oss snillere?

Føler vi oss bedre hvis gode ting vi gjør kan deles på nett, slik at andre kan skryte av oss og like oss? Blir det mer interessant å gjøre noe bra for andre når vi kan skryte av det på nett etterpå?

Innimellom, når jeg ser på facebook og hva folk skriver, er det nesten ikke til å tro at det kan være krig i verden. Folk er jo så gode! De stiller opp for hverandre, hjelper hverandre. Det er åh, du fineste og sååå godt å se deg igjen. Det er klemmer og emoticons i fleng ♥♥♥ :-) 😉 😀

Jeg må jo si jeg synes det er hyggelig. Iblant, hvis jeg føler jeg trenger en motvekt, kan jeg jo alltids gå til et kommentarfelt på db.no – så er balansen opprettet og misantropien næres.

 

Det jeg mistenker, er at vi er blitt snillere av å bruke facebook og andre sosiale medier. Jeg legger ikke skjul på det, innimellom tenker jeg på det idet jeg gjør noe bra, at dette kan jeg si på nettet, dette kan jeg skryte av på veggen min – og kanskje noen sier at

Åh, du er så snill! Det skulle ha vært flere som deg!

Og da blir jeg jo litt sånn

Takk <3 <3 <3  Pft. Du, da! Det er jo du som er snill!

Og jeg synes ikke det gjør noe.

Det må jo være bedre å gjøre gode ting for å vise at man er snill, enn å la være? Jeg mener ikke hele tiden, men innimellom. Si at du om noen måneder ser en kar som har sovnet i fylla på en benk ute, det er flere minusgrader og han kan ikke bli liggende. Du får vekket ham, stablet ham opp, hjulpet ham inn. Etterpå skriver du det på facebook. Alle bare: Åååå, du er en helt!

Er du mer helt hvis du lar være å poste?  Og er øyeblikkene renere hvis man ikke umiddelbart legger dem ut på Instagram eller facebook?

Og i såfall hvorfor?

Irriterende telefonbruk?

Lørdag kveld. Prime time for å irritere seg over ektefeller.

Irriterer du deg over at partneren stadig vekk flykter til telefonen og sitter og knotter?

Dette opplever vi ofte hjemme hos oss. Mannen har et eller annet han vil se på TV. Jeg ser i sum sikkert ganske mye TV selv, men jeg ser veldig mye nett-TV. Typisk meg er å se opptak av Debatten på Litteraturhuset eller Dagsnytt18 fra dagen før, eller en dokumentar, et kakeprogram, Skal vi danse (guilty pleasure) eller en serie på Netflix.

Han ser mer TV når det går, og det betyr at han gjerne sitter i stua i en sofa, jeg halvsitter i en annen og så tar det kanskje tre minutter, så kjeder jeg meg, for samme hvor flinke BBC er til å lage Top Gear, så synes jeg det er morsommere å vite hva venner på Facebook mener om ting, og hei – det kan jo hende noen har ment noe på Twitter, eller noen generelt bare tar feil på internett! Det skjer jo ofte, og det må jeg jo følge med på. Dessuten har vi ymse blogger, nyhetssteder på nett, jeg må sjekke hvordan det var med åpningstidene på Drammensbadet, og hvordan er det best å lage eplesyltetøy, egentlig? Ok, jeg får se til å lære meg dette med ISIL/ISIS. Hva med Gaza? Er det for sent å melde seg på skolefruktordning nå?

I tillegg har vi jo min herlige lidenskap, nemlig yatzy world. Dette medfører at jeg faktisk er temmelig travelt opptatt, og der han sitter med øynene på TV-en og ikke på meg, hender det han snur seg irritert rundt de gangene jeg ler, snøfter, fniser eller fnyser, for tidspunktene jeg gjør det på røper jo at det ikke er TV-en jeg følger med på, men det herlige internettet.

Det er tydeligvis irriterende. Og jeg skjønner ikke helt dette.

Hvorfor er det mer irriterende at jeg sitter og ser ned i en telefon, enn at jeg ser rett frem i en TV?

Blogghelvete og selfie i smug

Livet som ikke-suksessfull blogger

Jeg hadde tenkt til å skrive suksessfull blogg fra dag en. Etter to uker måtte jeg hive etter pusten og bare tenke at dette funker ikke, dette er ikke verdt det, herregud. Jeg tror jeg har tenkt at det kan jo ikke være så vanskelig.

Hallo! Hvor vanskelig kan det være?

Men det er jo dritvanskelig. Å få femti tusen lesere, det er ikke gjort i en fei. Jeg er ikke skapt for det. Jeg er verken pen nok eller smart nok til at det kommer av seg selv.

Del! Kommenter! Lik! Ellers føler jeg meg jo helt mislykka.

Fra dagens diskurs til dagens outfit

Nå tenker jeg ofte tilbake på noe jeg kaller blogg-gamledager. Nå, hvis jeg skulle forklart det for folk uten peiling i det hele tatt, ville det ha vært vanskelig å si noe om hva det innebar, men det er noe i den retning av at det en gang fantes et bloggfellesskap av bloggere som faktisk, eh – blogget. For egentlig handler jo dette med blogg om diskusjon og informasjon.

Så, vi diskuterte og informerte. For eksempel kunne vi diskutere ting  fra det vi litt nedlatende kalte for mainstream media. Det var da de tradisjonelle mediehusenes kanaler, enten det var radio, TV, aviser eller nettaviser. Mainstream media, kunne vi si med forakt i stemmen – det overflatiske vrøvlet med krigstyper! Enda godt vi har Bloggerby! 

Ja, for flere av oss kalte det faktisk Bloggerby. Eller blogsfæren. Eller bloggosfæren. Men samme det! For akkurat da det begynte å bli skikkelig hyggelig og jeg hadde slått med delvis til ro med at det fantes et fantastisk univers av metaanalyser og hvor diskursanalyse var den nye kaffe latte, så dukket det opp fenomener som jeg ikke skjønte en dritt av.

Hjelp!? Hva er dette Dagens outfit?

Og hvorfor i satan er det så…populært? Dette skjønte vi ikke noe av. Ristet på hodene. Herregud, noe så rosa. Så tullete. Det går nok over! Det gikk ikke over. Tvert i mot. De raste forbi oss. Og ikke bare litt. Jeg følte jeg lå igjen som et utbrukt vrak i en grøft. Ikke så merkelig egentlig, etter hvert som nettet invaderte livene våre (heldigvis), så ble internett en del av hverdagslivet, ikke bare for noen metaanalysesultne skrivekløefolk, men for alle. Og alle liker ikke meta, sånn er det bare.

Hva? Er det mer populært med «dagens outfit» enn «dagens diskurs»?

Og noen skjønte det, og andre ikke. Vi som kanskje ikke skjønte det helt, rømte til Twitter sammen med en haug mediefolk, designfolk og PR-folk.

Og det jeg da opplevde var besynderlig. Jeg som hadde hatt så mange ord som bare måtte ut, i form av blogg og kommentarer på andres blogger, opplevde at jeg nærmest tvang hjernen til å omforumlere lange greier til et 140-tegnsformat. Og så tror jeg faktisk Twitter spiste opp bloggen min. Og den spiste så mye, at jeg til og med glemte å fornye betalingen for domenet mitt og nå, hvis man går inn på siden nå, kommer det bare opp en haug kinesiske tegn. Jeg hadde vel bare godt av det, hvis man vanskjøtter noe, samme hva det er, i flere år, så blir det til slutt borte. Dagens moral! Etter Twitter, kom søren meg Facebook og spiste opp Twitterfuglen min.

Vegetativt

Til slutt fant jeg meg selv i en tilstand hvor det var blitt naturlig for meg å legge ut bilder som dette:

IMG_5781
Selfieidiotiet

Og da blir jeg så oppgitt. Men jeg legger jo ut bilder for det. For jeg får jo noen ganger likes! Og det kan man si hva man vil om, men jeg synes jo det er hyggelig. Dumt-gøy. Poenget mitt er, at før klarte vi å skrive lengre tekster uten å måtte legge inn bilder for annethvert linjeskift. Når blogger nå handler mer om bilder enn om tekst, så er ikke det til det beste for verden. Noen såkalte rosabloggere er kjempeflinke, altså – det er ikke det – men i starten av dette rosafenomenet, så fniste jeg litt og tenkte at

Hehe, ikke gjør det der for lenge, du kan BLI sånn!

Men så var det ikke bare slik at de ble sånn, men verden bare ønsket det velkommen og vips var det jeg som var teit som ikke hadde skjønt det. Og jeg minner om bildet nederst til høyre i min lille instacollage her, jeg ble også litt sånn. 

Fra trendanalyse til #trending

I gamle dager ville jeg da ha gått inn på en diskusjon om trender. Nå snakker vi om #trendingtopics og alt skal man tydeligvis sette en hashtag foran. Og det er da den lille jævel-latteren kommer frem i meg. For:

#når #folk #skriver #slik #hardeikkeskjøntendrittavhvadetteegentliger

Men det er sikkert jeg som driter meg ut igjen. Snart er alt bare skjøtt og hashtags og jeg kan sitte der som en sur fis i kroken og savne gamle dager og ta selfie i smug.

 

Internettkjærlighet

Jeg elsker internett!

På internett har jeg venner som ikke synes det er merkelig hvis man for eksempel skriver 

Koser meg med opptak av Dagsnytt18 fra i ettermiddag.

dagsnytt18
På nett-TV, langt på kveld. Jeg er så spennende :-O

Mange ville jo tenke at det er sært og rart en fredag kveld, men internettet mitt tåler det.

Eller jeg kan skrive at

I dag funker ikke noe. Jeg er lei meg!!!

Og da er det noen  der som kan støtte og være greie. Det er ikke sant at alt må idylliseres på nettet. Nettet mitt tåler en gråværsdag.

Og jeg kan lese tekster som denne fra Kristine Tofte om at såkalte eksperter på internett egentlig ikke helt skjønner hvordan det virker: Fortsett å lese Internettkjærlighet