Livets Harde Skole

apple-256261_1920

Blogger Anna Rasmussen sier til VG at hun vurderer hjemmeskole for datteren Michelle når hun skal starte på skolen til høsten. For bloggeren kan det virke som om det dermed begynner å demre hva den massive eksponeringen av ungene og seg selv på internett har medført av skade for ungene.

Å kritisere bloggere, enten det er for barneeksponering eller manglende reklamemerking, har vist seg å være som å tale for døve ører. Barneombudet er fraværende og Forbrukerombudet virker handlingslammet.

Dermed er det nok på høy tid at kritikken tydeligere rettes mot de som har det redaksjonelle ansvaret for noen av landets største blogger: Mediehuset Nettavisen og Gunnar Stavrum. Det er mildt sagt forkastelig at mediehuset tjener så gode penger på potensielt sett skadelig eksponering av barn.

Det bør ikke være nok at Blogg.no og Nettavisen har en liten disclaimer i footer på bloggene hvor det står at det er bloggeren selv som er ansvarlig for alle ytringer. Den journalistiske integriteten fremstår som totalt fraværende og etikk og menneskelige omkostninger virker det ikke som om mediehuset tar innover seg i det hele tatt.

Bak bloggerblitzregnet står en gjeng barn igjen, mens de som skal være de ansvarlige voksne rundt vender ansiktet vekk. Det kan virke som om verken Blogg.no, Mediehuset Nettavisen eller bloggerne ser ungene og de skadevirkningene eksponeringen gir.  Kan hende er det dette som er Livets Harde Skole. De voksne er sannsynligvis mest opptatt av å ta en selfie.

Silence of the Blogs

De kaller det Silence of the Blogs. Selv får jeg Hannibal Lecter-assosiasjoner til kampanjenavnet. Kanskje er ikke det helt søkt? For det er noe småskummelt med snikreklamen som de store bloggerne holder på med.

To av landets store bloggere, Lene Orvik og Caroline Berg Eriksen, deltar i en kampanje for Freia Melkesjokolade. Temaet for kampanjen er at man innimellom må ta seg tid til å logge av sosiale medier og «ta den gode tiden tilbake». I fem dager har det vært helt stille på bloggene som begge kun har hatt bilde av en klokke. På de andre SoMe-kanalene til Berg Eriksen og Orvik har det også vært stille. Ikke en snap eller et instagrambilde, ingen facebookinnlegg, null tweets.

Skjermbilde fra bloggen til Caroline Berg Eriksen. Innlegget ble publisert 23:59 12. januar og etter det var det stille på blogg, facebook og twitter.
Skjermbilde fra bloggen til Caroline Berg Eriksen. Innlegget ble publisert 23:59 12. januar og etter det var det stille på blogg, facebook, snap og twitter helt til i morges. Det var tilsvarende bilde på Lene Orviks blogg.

Eller nei, vent! Det var ikke helt stille, da. God morgen Norge på TV2 hadde en spennende avsløring i går. De skulle få Caroline Berg Eriksen på besøk slik at hun kunne snakke ut om stillheten i sosiale medier.

Skjermdump fra God morgen Norges facebookside
Skjermdump fra God morgen Norges facebookside

I TV2s lille facebookstatus er det ikke noe sted merket med at dette innslaget er en del av en kommersiell kampanje i regi av Freia. TV2 snakker rett til facebookfølgerne. Hvor avhengig er du av sosiale medier? Logger du noen ganger helt av?

I selve innslaget på God morgen Norge nevner heller ikke journalisten at denne stillheten fra sosiale medier hadde noe med en reklamekampanje å gjøre. I intervjuet sier Berg Eriksen at det har vært ganske forferdelig å la være å oppdatere sosiale medier, og at det har vært som å ta en pause fra jobben sin. Det er verdt å nevne at dette har vært en betalt stillhet, sponset av Freia. Dermed må det kunne ses på som at disse fem dagene uten oppdateringer nettopp var jobben hennes i denne perioden.

Jeg er vant til (og lei av) at bloggere snikreklamerer og at store og små firmaer bruker bloggernes utspekulerte metoder til å fronte og markedsføre produkter. At innlegget med klokken ikke var merket som reklame har jeg selvsagt registrert. Hvorvidt dette var drøftet og avtalt med Forbrukerombudet i forkant kjenner jeg ikke til.

Det er en merkelig kampanje. At Freia bruker en blogger som lever av sosiale medier til å illustrere at man kan logge av blir oppkonstruert og rart. At Berg Eriksen fronter en kampanje som, for å si det rett ut ikke handler om stillhet, avkobling og ro i sjelen, men om melkesjokolade – er ikke mindre underlig. Freia selger ikke zen, de selger sjokolade, noe Berg Eriksen ikke akkurat er kjent for å spise nevneverdig mye av.

God morgen Norge-innslaget bærer preg av en redaksjon som ønsker å være rosa kosemosevenninne med en toppblogger. Hvorfor nevner ikke journalisten selv at det er et betalt reklameinnslag? Hvorfor stilles det ikke et eneste kritisk spørsmål om troverdigheten her? Jeg mener TV2 fortjener en smekk fra PFU i denne saken. Som seer blir jeg sittende igjen med noen spørsmål. Hvilken rolle har Freia og United Influencers i TV-innslaget? Hvem gjorde avtalen med TV2?

Berg Eriksen og Lene Orvik bryr seg kanskje ikke noe om at folk stresser dem om manglende reklamemerking. Bloggerne trives i gråsonene, Forbrukerombudet har ikke kommet nevneverdig lenger med å kunne sanksjonere og alt virker preget av en la det fare-holdning. Og Freia selv? De virker ikke så opptatt av kampanjen de trolig har betalt en hel del for. På Freias egne facebooksider er ikke kampanjen nevnt i det hele tatt. TV2 kan smile av sin feelgoodfremstilling av en kommersiell kampanje som om det var en søt venninne de hadde besøk av i studio og krysse av for at de, joho – fikk sitte i samme rom som en toppblogger denne uka også.

Og de som satt og lurte på hva denne stillheten egentlig dreide seg om og klikket inn på bloggen og ble bekymret for om noe hadde skjedd (for husk, noen tenker nesten at bloggerne er venninnene deres),  – de har all grunn til å føle seg lurt. Igjen.

Men hvem taper mest på sikt? Forbrukeren som blir pepret med kamuflerte reklamebudskap? Journalistene som fremstår som nikkedukker? Bloggeren som mangler integritet og troverdighet? Eller Freia? All PR er ikke god PR. Og bloggernes stillhet, vel – den er nok over nå. For de mente det jo ikke. Ikke på ekte.

Det er vi som er Isak, Even, Jonas, Sonja og moren til Isak

Even er manisk (har mani) og Isak er lei seg, redd, usikker og vi oppfører oss som om dette er noe som skjer med noen vi kjenner, det skjer med oss og det er jo akkurat dét som gjør SKAM til den suksessen det har blitt. Det er ikke bare noe som skjer på TV, i et manus, det er som om det skjer med oss, det føles ekte.

Reaksjonene fra gårsdagens klipp har vært voldsomme og noen mener at NRK må forte seg å ta ansvar nå, at klippet ble for voldsomt og at det etterlater en mengde unge folk i et usikkerhetsvakuum.

Jeg har tidligere skrevet om hvordan SKAM føles ekte. Det var da hele Norge (kunne det virke som) var sinte på broren til William, og jeg var først litt overrasket over hvor voldsomt folk (i mange aldre) lever seg inn i denne serien, som om den var deres eget liv og at det nesten ikke virker som om folk forholder seg til at det er fiksjon. I innlegg på Facebook, i tweets og i kommentarer under de ulike klippene på NRK er det nå svært mange som viser tydelig hvordan denne serien går inn på dem.

Jeg mener at NRK nå står i en særstilling til å virkelig formidle klokt og sannferdig om psykiske helseproblemer. Det går an å skildre at det er vanskelig og at man samtidig viser en oppriktighet. Mange med psykiske helseproblemer blir bedre og denne bedringen har forekommet til alle tider. Samtidig er det noen som fortsetter å ha symptomer som kommer og går, men som opplever at det går an å leve gode liv for det. Uansett, bedring eller ei – for alle vil det være bedre å leve et liv med psykiske helseproblemer, eller sammen med noen med psykiske helseproblemer, om vi kommer oss langt vekk fra oss- og dem-polariseringene. Det er ikke «de psykisk syke» og «de som ikke er psykisk syke» – det er oss alt sammen. Det er bare oss.

Årets serie engasjerer enda mer enn fjorårets. Den tar opp alvorligere ting enn fjorårets hovedtema. I år handler det kanskje om å fjerne tabuer? Tabuer og stigma knyttet til homofili og psykiske helseproblemer. Jeg tror serien vil komme til å vise oss at det er håp. Det går an å skildre det parallelt – at det både er vanskelig og at det finnes håp. Håp om bedring, mestring, samhold og toleranse.

Skjermdump fra NRK
Skjermdump fra NRK – klippet som heter «Life is good»

Det handler ikke bare om det mellommenneskelige men også om samfunnet. Jeg mener det er bra at NRK er såpass drøye som de har valgt å være i år. Det skaper engasjement, folk snakker om serien på en måte som viser hvor sterkt den virker inn. NRK har nå en mulighet til å formidle et håpperspektiv på en måte og med en rekkevidde som kanskje mangler sidestykke i norsk historie. For dette er jo ikke bare «noen i en eller annen TV-serie». Det er jo oss. Det er vi som er Isak, Even, Jonas, Sonja og moren til Isak.

Hva er det toppbloggerne og Donald Trump har til felles?

Hentesveisen, såklart!

Det er så mange som har spurt om hvor jeg har fått satt på hair extensions, så det tenkte jeg at jeg bare måtte dele med dere nå, kjære lesere! Jeg har selvsagt brukt akkurat den samme salongen som nesten alle toppbloggere bruker og dessuten synes jeg det er ekstra stas (juhu!) at jeg også kan trøkke på meg akkurat det samme antrekket som resten av bloggerne bruker, det er jo bare superelsk (weeee!) at vi alle sammen kan gå rundt med likt hår, like øyebryn, like vesker, like sko og at alle bare elsker å handle på den samme blomsterbutikken og være sponset av Adams matkasse og Natusan.

Hadde det ikke vært for at jeg kunne ha vært helt lik som alle andre vet jeg da søren meg ikke hva jeg skulle ha gjort, for det handler jo om et eller annet med identitet eller noe. Det er bare blodfeminister som er motstandere av Restylane og i alle fall hair extensions, for det er helt tullete å være imot hair extensions siden det er veldig etisk. Det er faktisk kjempeetisk, så da vet dere det.

Å være mot det blir litt sånn cherrypicking for meg, altså, men det er bare min mening. Jeg synes faktisk at det egentlig er veldig rørende å tenke på at det håret jeg har på hodet faktisk ganske nylig har vært i India! Det er jo helt rart å tenke på, for jeg har jo ikke vært i India og da er det jo litt sprøtt å tenke på at håret mitt har reist mer enn meg, haha! Er det dét som kalles hentesveis, kanskje?

Dette er bare tull. Alle skjønner det, ikke sant? Men det finnes folk der ute, som faktisk er sånn. De flyr rundt og tar bilder av seg selv med hentesveisene sine.

Her har jeg tatt på meg litt snap-makeup fra Det Fjerne Østen slik at håret mitt skulle føle seg litt mer hjemme. Det er viktig å føle seg hjemme og det ville ha vært ganske uetisk om noen skulle tenke at håret heller burde ha vært i India der det hører hjemme, for det er egentlig en ganske rasistisk påstand.

♥ Klem til alle dere fine  ♥


Ja, sånn omtrent? Er ikke det ⇑ en typisk lengde på en rosabloggertekst sånn omtrent? Det skal jo, skal man tro de som Har Greie På Det, være enkelt og kjapt å lese en bloggpost, noe som kanskje ikke er så uventet siden hovedmålgruppen til hair extensions-bloggerne er litt unge. Da er det viktig at leserne ikke bombes med for mange verbale inntrykk, for da kan det hende at de blir lei og at de ikke orker å klikke inn på bloggen igjen. I tillegg er det veldig viktig å tenke på at man ikke under noen omstendighet må finne på å skrive samfunnsengasjert, for da kan det hende lesertallene stuper og da blir annonsørene veldig stresset og da kan det hende at man ikke får gratis ferietur eller sponset hair extension. Dersom man må betale for egne ferier og sine egne frisørtimer kan man like gjerne bare legge ned hele bloggen.

Dette «det er såååå mange som har spurt meg om hvor jeg har fått tak i kjolen/blusen/håret/leppene»-trikset er selvsagt et smart grep for å kosekile annonsørene med søte og Forrest Gump-aktige fjær på ryggen, for ingenting virker vel sterkere på en bloggleser enn at selveste bloggerinnen med et smil og et hjerte sier at hun har vært på salong X for å få satt på en ekte hentesveis. Kortreist mat og langreist hår, det er liksom tingen.

Hair extensions er en uting. Det er uetisk og ulekkert på alle måter. Personlig blir jeg omtrent like uvel av å tenke på bloggere med hair extensions  som jeg blir av å tenke på at Donald Trump faktisk kan bli president. I det minste har de hentesveisen til felles.

 

Om magebilder

Debatten raser, visstnok, etter at toppblogger Caroline Berg Eriksen også etter sin andre fødsel valgte å publisere et magebilde. Det kommer ikke akkurat som noe balltre, dette var overhodet ikke overraskende og debatten er som forventet.

Foto: Pixabay // Unsplash
Foto: Pixabay // Unsplash

På den ene siden av diskusjonsgjerdet finner vi tilbederne, som overstrømmende fyller kommentarfeltene i bloggen, instagram, facebook og ymse nettaviser med lovnader og ros. De synes bildet er fantastisk, bloggeren selv er intet mindre enn helt utrolig og dette bildet er så inspirerende atte hjelp. Fra motsatt side kan vi lese mer kritiske stemmer som bringer til torgs gamle argumenter om at bloggeren åpenbart ikke forstår hvilken negativ innvirkning dette overdrevne kroppsfokuset har på samfunnet som helhet og helt spesielt de som sliter med negativt forhold til eget selvbilde, til kropp og mat. Intet er altså nytt under solen, for alt dette har vi hørt mange ganger før. Intet er åpenbart heller nytt under kjolen til bloggeren, for det kan vi se med egne øyne.

Jeg blir ikke provosert. Bare litt oppgitt og kanskje litt irritert.

Bildet er, etter mitt syn, ikke i seg selv provoserende. Store norske leksikon definerer ordet «provosere» slik:

«Provosere, fremkalle, uteske, egge; opphisse, tilskynde til drastisk (mot-)handling.».

Hos meg fremkaller ikke bildet noe som helst annet enn oppgitthet.

Jeg blir oppgitt over nettaviser som hiver seg på «nyheten» om magebildet og som tydeligvis mener det er så viktig å være raskt ute med å skrive om saken at de ikke engang tar seg tid til å lese korrektur på nettartiklene. Tydeligvis var det viktigere å lansere noe raskt, få hentet inn noen eksperter og noen som kunne Si Noe. Jeg synes jeg ser det koker på desken i de ymse avisredaksjoner. «Bare finn på noe! Si noe! Dette er breaking news! Vi må si noe, mene noe, et eller annet, samme hva!».

Jeg tror ikke noe på at Caroline Berg Eriksen postet bildet på instagram av de grunnene hun selv oppgir. Bilde og tekst henger ikke sammen. Ser man isolert på bildeteksten, som handler om at enhver har rett til å føle seg stolt over egen kropp, så er det kanskje ikke noe galt med det. Jeg er jo enig at alle kan være stolte over hva kroppen er i stand til, kroppen som har båret frem et barn, et mirakel, det er fantastisk og alt det der.

Det er ikke noe galt i å være stolt. Det er ikke noe galt i å være slank. Det er heller ikke noe galt i å ha fint undertøy selv om noen går rundt med sykehustruser og ikke ville ha orket tanken på å løfte melkesprengte bryster inn i en lekker BH. Det er helt ok, det er ikke dét kritikken dreier seg om.

Dette handler ikke om stolthet. Det handler om penger.

Jeg er lei av at diskusjonen polariseres inn i et «med oss eller mot oss»-narrativ. Dette narrativet passer bloggerne godt, det er et bilde de har jobbet iherdig med å bygge opp helt siden rosabloggerne satt i senga på jenterommet og skrev om lipgloss og dagens outfit. De har bygget businessen sin rundt å fremdyrke og overdrive en elsk/hat-relasjon. Der verden har gått fremover og mange er blitt mer SoMe-smarte og oppmerksomme på markedsføringsmekanismene bloggerne har profesjonalisert til (de velmanikyrerte) fingerspissene, spinner fremdeles enkelte bloggere rundt som om de fremdeles tror det er totusenogni. Det tyder på en grov undervurdering av leserne. For dette instagrambildet handler ikke om å være forbilde, anti-forbilde, eller om å være til inspirasjon eller som en provokasjon med samfunnsbrodd. Dette bildet er utelukkende knipset og publisert fordi de kan tjene penger på det.

Bloggerne deler ikke livet sitt med verden fordi de er søte, snille, rause og uskyldige. Dette er business. Det er bare å tenke på hva boost i lesertallene gjør med annonseinntektene. Selv om mange reagerer på bloggeres trang til å overeksponere kroppene, husene, livene og barna sine på internett, så vil de fortsette med det. Fordi det funker. Fordi de tjener drøssevis av penger på det. Caroline Berg Eriksens instagramstunt handler ikke om en empowermentbevegelse om at alle kropper og mennesker er unike og at det burde være rom for ulikhet. Det handler om branding, klikk og penger.

Det kommer ikke noen overraskelser

Jeg sitter ikke akkurat og lurer på hva neste utspill fra bloggeren vil være. For jeg har hørt det før. Jeg vet at det vil dreie seg om at de som kommer med kritikk er misunnelige og ikke forstår at en tynn kropp er like verdifull som en tykk kropp med strekkmerker på magen og lårene. Jeg vet at diskusjonen vil redusere kritiske røster slik at kritikken sidestilles med misunnelse og smålighet. Jeg vet at det kommer til å komme motrøster fra mindre misantropiske folk enn meg selv og jeg vet disse motstemmene vil forsøke å få dette til å bli en konstruktiv kroppsdebatt og at de vil prøve å få bloggeren til forstå at hun med å fronte et slikt kroppsfokus bidrar til at folk blir usikre på seg selv.

Men det er ikke noen vits. Det kommer ikke til å endre noe. Her er det kun døve ører og tomme blikk. For det som er bloggerens fordel, er at uansett hva som diskuteres, så vil de tjene på økt antall klikk. Det eneste som kan endre dette, er at de eneste som faktiske har den reelle makta over bloggerne (og da er det selvsagt annonsørene jeg snakker om) endrer på sine strategier og får et mindre bevisstløst forhold til hvem de ønsker å samarbeide med og hvem som skal profilere deres merkevarer.

For, det nytter ikke egentlig å argumentere med fornuft når man diskuterer blogg.  Det er nemlig ikke fornuft som bestemmer i bloggerland. Det er pengene. Og bloggerne kommer neppe til å si tydelig at «vi gjør det vi gjør, ikke fordi det er smart, klokt eller samfunnsnyttig – vi gjør det bare for å prøve å provosere (eller «inspirere» som det kalles på bloggsk) slik at vi tjener litt mer penger»,  Det betyr i praksis at selv om mange er sterkt uenige i det bloggerne gjør og bloggerne innimellom forhåpentlig reflekterer nok over egen virksomhet til at de tenker et lite uh-oh idet de trykker på publiseringsknappen, så vil det ikke skje noe som helst før annonsørene slutter å bruke pengene sine på på bloggerne.

I mellomtiden fylles internett av magebilder, tullete og overpolariserte diskusjoner, barn som opptrer som tilbehør, skjulte reklamesamarbeid og annet nonsens.

Det fordummende i at rosabloggeres forretningspraksis ikke kan debatteres skikkelig

Dersom vi ikke snart kan diskutere rosabloggeres business uten å havne i skyttergravskriger så går vi ignorante tider i møte. Det er på tide å ta forbrukermakten tilbake. Og mediene må skaffe seg større baller og slutte å jatte med bloggerne, men heller utfordre dem.

Jeg har snart ikke tall på hvor mange ganger jeg har lagt meg med en tanke om et eller annet og tenkt at «dette var jammen meg lurt – det skal jeg skrive om», det skjer omtrent akkurat idet jeg sovner og vips så er det morgen, det er hverdag og matpakker og småbanning over at jeg ikke fant frem alt av klær til alle sammen kvelden før, og så stresser jeg igjennom dagen og jeg rekker ikke skrive. Borte er de lure tankene, og alt bare erstattes av en tanke om at det sikkert ikke var så veldig lurt allikevel. Men nå er det på tide å bruke et kvarter på å repetere noe av det jeg skrev mye om tidligere.

For en stund siden brukte jeg nemlig denne bloggen helt annerledes. Jeg brukte den nesten som en kamparena, i en kamp mot umerket reklame hos rosabloggere. Jeg skrev enormt mye om dette en periode og når jeg ikke skriver noe om det lenger nå så handler ikke det om at jeg ikke bryr meg om det mer, men mer at jeg føler at det ikke er så mye igjen å si. Jeg gikk allerede mer enn nok på repeat allikevel, for det hele var jo nesten som å snakke til en vegg.

Jeg mener fortsatt det samme. Rosabloggernes påvirkningskraft er større enn det er hyggelig å tenke på. Måten personlige hverdagsbetraktninger sauses sammen med salgsinnlegg er snedig utført og mange følger samme mal. Til syvende og sist handler det om å påvirke folk til å kjøpe et produkt. Det er vanskelig å kritisere denne virksomheten, fordi bloggerens person blir så nært knyttet til produktet de selger. Kritiserer man, så blir man lett sett på som en som er ute etter å hetse enkeltmennesker.

Kan hende er dette noe som vil endres. Det håper jeg. Det må vel til slutt kunne gå an å kritisere en virksomhet og en forretningspraksis uten at man skal bli utsatt for drittslenging. Jeg holder imidlertid ikke pusten, for fremdeles tror jeg det vil ta tid. Noe jeg derimot gjorde, var at jeg tonet det hele ned her på egen blogg. Det ble litt slitsomt å skrive om dette fordi det så lett førte til at bloggen ble en slags konfliktarena. I begynnelsen tenkte jeg at det bare var helt ok å stå i det, fordi jeg hadde vel et slags håp om at folk ville ta til fornuft innen rimelig tid. Jeg tenkte de ville se forskjellen på kritikk av en forretningsprakis og hets av enkeltmennesker. Men så enkelt var det visst ikke, for det kom stadig kommentarer som stilte spørsmål ved mine personlige motiver ved å skrive som jeg gjorde.

Det er i det hele tatt vanskelig å endre andre. Sånn er det jo i mange sammenhenger og jeg har brukt dette til å endre en del på hvordan jeg bruker sosiale medier selv. Jeg har i alle fall lært veldig mye igjennom hele denne prosessen. Jeg er blitt mer oppmerksom på hva jeg leser, på når jeg utsettes for reklame og på hvilken måte det skjer. Jeg er blitt opptatt av hvordan jeg skal, eller ikke skal, skrive om barna mine på sosiale medier. De skal få lov til å forme sin egen internettidentitet selv. Om dette (eksponering av barn) har jeg også forsøkt å si noe kritisk, om hvordan mange rosabloggere (og sikkert andre typer bloggere også) fyller internett med bilder og tekst av sine håpefulle. Jeg skjønner at det sikkert ikke gjøres for å være utspekulerte og kalkulerende markedsføringsmaskiner, men det gjøres fullstendig uten vett og refleksjon over hva en slik form for eksponering kan gjøre med barnas forming av sin egen identitet.

Og. Dersom fokus på reklamemerking var et minelandskap, så er i alle fall fokus på eksponering av barn det. For, som vi har snakket om en del ganger nå, så er det vanskelig å skille mellom hva som er dårlig dømmekraft, utspekulert markedsføring, hverdagslivspludring og trøblete forvaltning av foreldrerollen. Jeg synes ikke det er ok at bloggere bruker ungene sine til å selge produkter. Noe jeg savner, er at bloggerne selv viser tegn til å ville reflektere over dette.

Kan hende er det så enkelt som at mange av de med makt innenfor sosiale medier rett og slett har mangelfull arbeidserfaring og livserfaring. Når hverdagene i stor grad har gått ut på å se seg selv i speilet, så har det muligens blitt noe mindre tid til å sette seg inn i etiske dilemmaer, til å lese, til å samhandle med andre og til å utfordre sin egen praksis. For jeg tror at bloggerne har vært så dullet med og dikket med i både sine egne kommentarfelter og i omtaler i andre medier at de lett kan se seg blinde på sin egen fortreffelighet. Dersom noen kommer med kritikk ses det på som synonymt med hets og det er noen myter som forsterkes gjennom dette.

Jeg skjønner at den jevne bloggleser ikke har satt seg inn i hvordan markedsføringsmekanismer fungerer eller hvordan det sosiale samspillet mellom blogger og leser er mer kalkulert enn det først kan virke som. I vrimmelen av «takk, snille og søte du!» så er det kanskje ikke så lett å se at bloggeren skriver dette for lettere å kunne selge deg en idé om et liv med tilhørende produkter som du bare MÅ kjøpe for å kunne skaffe deg en flik av bloggerens liv.

Men jeg forventer etter hvert mer av de tradisjonelle mediene. Jeg forventer at de tør å utfordre bloggerne. Jeg håper avisene innser at de frem til nå har fungert som et mikrofonstativ for bloggerne og at det eneste resultatet er et fordummende medielandskap. Resultatet, dersom de tradisjonelle mediene skal fortsette hermingen etter rosabloggerne, er at vi som befolkning kommer til å bli dummere. Og da hjelper det liksom ikke hvor mange sko og vesker vi har.

Jeg håper mediene vil se på hvordan bloggerne eksponerer barn allerede fra før de er født, i den hensikt å pushe produkter. Jeg håper også annonsører våkner opp fra dvalen og forstår at samarbeidet med bloggerne lett kan bidra til å svekke etablerte merkevarers integritet og omdømme.

Men igjen, vi kan bare begynne med oss selv. Vi kan la være å handle hos de produsentene/forretningene som samarbeider med bloggere som ikke klarer å merke reklamen sin eller som «selger ungene sine» til høystbydende. Ved å bruke denne forbrukermakten vil vi vel snakke det eneste språket som denne typen virksomheten forstår. Det har nemlig åpenbart ikke hjulpet å appellere til fornuft og intellekt. Kan hende blir det bedre om man prøver å snakke direkte til bunnlinja.

Det er jo ikke sånn at SKAM er på ekte, men.

SKAM og rosablogging har mye til felles.

emilies vegg av emoticons

For en gangs skyld var jeg ikke helt ute av kurs, for det er i alle fall en stund siden jeg forstod at SKAM var mer enn «bare noe på TV». Sammen med fjortisene og en haug førtiser har jeg de siste dagene trykket på mobilen for å refreshe SKAM-siden x antall ganger. Kommer William til å svare Noora? Kommer han til å skjønne at sex fordi man vil –  og sex fordi man er så full eller dopa at man ikke får med seg hva som skjer, ikke er det samme? Kommer han til å «drepe» broren sin?

En tung SKAM-helg

Det har vært en tung helg for SKAM-fans. Ikke en eneste oppdatering fra fredag klokken 15:46 og til søndag klokken 13:13. På nettsiden til programmet, så går kommentatorene helt av skaftet samtidig som hjertet og tastaturet flommer over av emoticons og til tider ganske ville meldinger. Fansen skriver at de gråter. De hulker. De kan ikke vente på neste oppdatering! De hater Nicolai (broren til William) og siden Niko har vært så drittsekk mot Noora, så er han stygg! Han er så stygg. Ikke bare er Niko stygg, men han er et rasshøl! En psykopat og han er ekkel og kvalmende!

Fansen elsker og hater. Det er nesten så man tror det er en rosablogg man leser. Sannheten er nok ikke langt unna, for her er det mange felles mekanismer og referanser ute og går.

Det er ikke så lett, kanskje, å skjønne helt hva det er som fenger så til de grader. For jada-joda, skuespillerne er gode og jeg tror på dem. De som er unge nå tenker kanskje at «ja, det er sånn» og jeg som lettere gamlis kan tenke at «ja, det var jo sånn» og det er en gjenkjennelsesgrad der enten man er fjorten eller førti. SKAM er serien som får godt voksne til å si «serr» i fullt alvor.

Mennesker er ofte ganske enkle og liker gjerne at ting kan sorteres inn i båser som gir gjenkjennelse og at man selv føler seg kul, bra, innafor og smart fordi man skjønner hva som diskuteres. Noe jeg blir veldig glad for, er at jeg nå tror mange flere kommer til å skjønne litt mer av hele rosabloggdebatten etter SKAM. Med SKAM så har NRK på en måte iscenesatt hele den parasosiale interaksjonsmekanismen som jeg har vært opptatt av lenge (for eksempel i saken hvor jeg klagde Det Nye inn for PFU).

Magni Olaug Fuglerud (2015) beskrev parasosial interaksjon slik:

«Ved å benytte seg av mikrokjendisstrategiene ønsker mikrokjendisen å gjøre seg selv til en personlig merkevare og å øke mikroberømmelsesstatusen sin på Internett. Parasosial interaksjon handler om at fans opplever illusjonen av å få en ekte relasjon til idolet sitt ved å konsumere media idolet opptrer i. Fans responderer til idolet som om de var en personlig bekjent. Med sosiale medier er det nye at det finnes et potensial for at den parasosiale interaksjonen kan bli sosial interaksjon, og dette øker de følelsesmessige båndene mellom kjendis og fan.»

Det er ikke Thomas. Det er William.

I kommentarfeltet til SKAM er det følelsesmessige bånd så det holder. Ikke bare er det rollekarakterene som får mye oppmerksomhet, men skuespillerne selv er etter hvert blitt «superkjendiser».  I denne gruppa på Facebook postes det bilder hele tiden av «Meg og Penetrators-Chris!» eller «Meg og William!» eller «Se, hvem jeg kjøpte kaffe av!! ♥ Vilde!»-bilder. Stakkars skuespillerne, har jeg tenkt av og til. De kan da vel nesten ikke gå ut uten at det kommer løpende en fjortis eller en førtis med selfiestang.

NRK har fortalt at de lenge skjermet SKAM-skuespillerne fra pressen. Skuespillerne ble ikke intervjuet noe sted, de stilte ikke opp «som seg selv». Til VG begrunnet NRK dette med skuespillernes alder og at de håpet de unge skuespillerne kunne få ha et normalt liv selv om serien var populær. Jeg klarer ikke helt å kjøpe den forklaringen. Så unge er de faktisk ikke. Det henger ikke helt sammen at NRK vil skjerme skuespillere i en dramaserie, samtidig som deltakerne i den mer dokumentarreality-orienterte serien «Jeg mot meg» ble eksponert med navn og bosted.

I samme VG-sak (om SKAM) uttaler postdoktor ved UiO, Gry Cecilie Rustad, seg:

«Det er så befriende og selvstendighetsgjørende, og ikke minst er den kjempefeministisk. Noora viser seg som et forbilde for alle jenter.»

Og VG fortsetter:

«På bloggen viser man ikke navnene til skuespillerne, instagrambrukerne står i karakterenes navn og viser bildene fra deres liv på Hartvig Nissen videregående skole. Karakterens liv lever i en parallell virkelighet, i et univers som bygges også mellom episodene. Bildene likes, og kommenteres med tagger av venner og «squadgoals». Serien sprer seg i den moderne jungeltelegrafen.»

I Bergens Tidende kunne vi 14. mai lese at «mange føler at de lever litt av livet sitt i SKAM»:

«Skam» når seerne sine på sosiale medier NRK nett-TV. Rollefigurene poster oppdateringer på sine sosiale medier-kontoer, noe som gjør serien til et pionérprosjekt innen TV-drama.

– Hva oppnår dere med reallife-strategien i sosiale medier?

– Vi klarer å gi en annen opplevelse til publikum enn en tradisjonell dramaserie. Publikum trekkes mye tettere på karakterene, tror Magnus.

– Seerne kommer dypere inn i universet. Skam er der hele tiden, liksom. Det er ikke noe som er der en gang i uken, sier Moslet.

– Mange av seerne føler at de lever litt av livet sitt i Skam.

Opplevelsen er ganske lik den vi kan finne igjen i de store rosabloggene. Unge og vakre byr de på seg selv i sanntid.  Man tror liksom at man blir så godt kjent med karakterene. Men egentlig er det jo ikke egentlig rolleinnehaverne som poster på karakterenes sosiale medier, men de som står bak serien. At det er vellykket er det imidlertid ingen tvil om. Noora blir som på ekte. Hvor vanlig er det egentlig at en TV-karakter nomineres til Publikumsprisen på Gullruten?

Jeg klarer ikke helt å tro på NRK

Jeg tror ikke NRK har skjermet skuespillerne for å være greie mot dem, men snarere for å styrke SKAM-narrativet. Ved å la skuespillerne vike plass til fordel for karakterene, ble Noora, Sana, Eva, Vilde og Chris mer ekte. Ved at William bare var William og ikke en karakter spilt av Thomas Hayes, så var det som om alt ble mer sant.

Skjermdump fra SKAM-nettsiden
Skjermdump fra SKAM-nettsiden

Han har på noen få uker gått fra douchebag og fuckboy til en «kjæreste som alle trenger i livet sitt». Og det er ikke en og annen som skriver at de trenger en William, men det er mange.

Jeg er glad for at det er NRK som kjører SKAM. Hadde dette vært et seriekonsept fra en reklamefinansiert kanal, så ville produktplasserings-«P»-en ha gått varm.

Konseptet funker. Jeg synes serieskaperne har vært flinke og at skuespillerne fortjener all heder som nå kommer deres vei.  Men det er en kynisme her også. Det skulle ikke forundre meg om NRK har skrevet mange av kommentarene selv, både for å bygge opp engasjementet og fyre opp stemningen. Serien er avhengig av at vi tror på karakterene og at vi engasjerer oss i dem. Og hundretusener engasjerer seg nå.  Med hjerter og smil og med en lengsel etter at det skal gå bra med William og Noora.

Det er som om munnen snurper seg sammen

Bilde: Pixabay
Bilde: Pixabay

[Sammensnurpet munn mens jeg sitter på hendene]

Det er så rart dette her, for når jeg skriver så sjelden som nå, så er det som om det kreves så mye ork, så mye tid, så mye overskudd og så mange tanker for at jeg skal skrive noe i det hele tatt. Utallige ganger har jeg tenkt at «det kan jeg skrive om» eller «det vil jeg skrive om», men så har det liksom bare dabbet av og det var like før det gjorde det nå i stad også, for jeg opplever det så ofte omtrent som dette her:

At jeg har en tanke. Eller et innfall, noe jeg vil skrive om. Det kan være noe jeg mener eller noe som har skjedd. Men så er det som om at desto sjeldnere jeg skriver, desto mer er det som må klaffe for at jeg i det hele tatt skal få skrevet noe. Og så er det som om tankene blir sugd inn i en slags trakt og så blir alle ordene jeg hadde tenkt til å bruke bare borte. Tilbake står bare noe som jeg like gjerne bare kan skrive i en kort oppdatering på Facebook eller en kort tweet, eller rett og slett bare la være å si. Og da blir det bare borte. Det er som om munnen snurper seg sammen. Fysisk. Jeg  har sett det i speilet på badet, sett at det skjer, at jeg faktisk snurper den sammen. Da er det stengt. Det er ikke mer å si, og til slutt bare smuldrer tankene opp også. Hva var det jeg hadde lyst til å skrive igjen? Nei, det er borte. Det var ikke så viktig allikevel.

Noen klarer å skrive som om det var kunst. Jeg er fremdeles ikke ferdig med Thorvald Steens «Vekten av snøkrystaller», for jeg har måttet lese så mye annet den siste tiden (har fått ny jobb blant annet) og så glemte jeg den litt, men nå leste jeg noen kapitler på senga i dag morges. Den er så fin, for selv om den egentlig har veldig lite handling, så skjer det allikevel mye. Alle som leser den vil forstå det. I kort-korte trekk handler boken om en gutt (forfatteren selv) som er lidenskapelig skihopper. Men en dag faller han i bakken og hos legen får han vite at han har en muskelsykdom som vil gjøre at han aldri kan hoppe igjen. Nå har jo ikke jeg lest den ferdig (det er virkelig ekstraordinært at jeg bruker så lang tid på en bok!), men selv om den ikke har så mye action, så er det et rikt følelsesliv. For tenk den smerten ved at det eneste man egentlig bryr seg om blir tatt vekk! Aldri kunne hoppe igjen. Og når jeg som leser vet at muskelsykdommen var arvelig og rommer mørke familiehemmeligheter, så blar jeg nesten forsiktig til neste side. Til og med hemmeligheter i en bok, hemmeligheter man vet vil bli avslørt, er det mest komfortabelt om bare kan være gjemt. Er det på neste side han får vite det, tro?

Han skriver på kunstferdig vis. Jeg beundrer de som klarer å skrive rikt om lite. Det er på en måte det motsatte av blogg, slik det utvannede bloggbegrepet er blitt. Alle disse rosa som bare byr på en intetsigende grøt av annonselenker og happy-happy-hverdagslykke. Meninger som ikke betyr noe, engasjement uten innhold.  Liksom så samfunnsengasjerte. Jeg skjønner ikke. Jeg blir irritert av det. At det skal så lite til før noen hylles. Men det har jeg skrevet om før.

Jeg hadde ikke klart det selv. Jeg kunne aldri ha vært rosablogger. Jeg er for inkonsistent, jeg er for opp og ned i humør, jeg blir for lett sint. Jeg hadde sikkert pælmet grønn smoothie veggimellom. Jeg bare ser for meg selv sittende sammen med andre bloggere på et eller annet bloggevent. Jeg hadde hele tiden lurt på, tror jeg, om jeg ville ha klart kunsten det er å nippe til cavaen mens man småprater om noe man ikke mener noe om med noen man ikke bryr seg om. Kommer jeg til å kaste glasset i veggen? Ville jeg følt meg alene og ensom? Ja sikkert. Ingen er vel mer alene enn når man er omringet av folk som med trutmunn sier at det er viktig at vi jenter holder sammen. Vi må bare heie på hverandre (spy i munnen).

Heldigvis for heldiggrisen meg så er jeg ikke rosablogger. Men om jeg var det. Og om det var livet mitt jeg skulle ha skrevet om? Jeg kunne jo ikke ha skrevet om hverdagen som den er. Jeg mener, ingen kan vel egentlig gjøre det? For alles liv har stygge kriker og kroker og dersom jeg hadde skrevet om livet slik jeg ser det, har det og har opplevd det så hadde jeg rammet andre mennesker. Dermed blir det vel til at man skriver om shopping og champagne. Jeg hadde ikke klart det i lengden, jeg hadde følt meg så dum. Korte tekster om livet som det ikke er. Sponset! (#ad).

Tenk på Knausgård, da han skrev «Min kamp» var det for å kunne skrive noe like sant som livet selv. Men det blir ikke like sant når man skriver en beretning mange år etterpå. Fortellingen har overtatt. Livet er ikke fullt av litterære virkemidler og godt språk. Knausgård kan ha ment å gjøre dette sannferdig, men retrospektivt er det alltid lett å slenge på noen virkemidler som gjør at man kan fremstille seg selv bedre, mer tenkende, mer reflektert. Eller motsatt. Man kan fremstille seg selv om ond og kynisk i gjerninger, men dersom det fortelles på en sammenhengende måte med godt språk så slipper man allikevel unna.

Men det hverdagspludrende bloggformatet egner seg ikke til å dele livet slik det er. Det egner seg kanskje bedre til små glimt, men da er det ikke noe sannhet igjen. Noen bloggere prøver imidlertid, å by på det som er ekte, det som skjer her og nå, men ingen av dem lykkes. Det blir bare sosialporno og kleint fordi de gjør det for å tjene penger. Det er så tomt. Knausgård har i det minste enkelte passasjer som er fantastiske.

En del av hodet prøver å si til meg at det er tull å la det rosabloggere driver med komme inn under huden på meg. Men jeg blir undrende til –  ikke bare hva de skriver, mener, står for og gjør, men også til hvordan de tas imot av omgivelsene.

Det er så mye tull på TV og i aviser. Bloggeres vissvass. Avisene som hiver seg på. Mange av bloggerne skriver ikke så godt (med få unntak) og avisene har vel kastet ut korrekturavdelingene for lenge siden. De hyper hverandre og melker der de kan. Men de gjør ikke noe viktig. Skikkelig kritikk av bloggere har jeg aldri sett i de tradisjonelle mediene, kanskje fordi de har vært så gjensidig avhengige av hverandre? Det gjelder å holde seg inne med de rette folka. For da kan man stå der med stetteglass og gratis solbriller og så har man ikke provosert noen eller gjort noe som noen kan bli opprørte av. Da kan man fortsette dagen etter. Enten det man skriver om er yoghurtnøtter eller kjoletrender.

Jeg strever litt med skrivesperre for tiden. Det er ikke fordi jeg ikke har noe å skrive om. Det er fordi jeg merker at det meste jeg skriver er dumt, lite gjennomtenkt, banalt og fullstendig uviktig. Det innebærer en refleksjonsprosess som jeg faktisk unner både kjendisjournalister og rosabloggere å oppleve en gang. Tenk så deilig det hadde vært, om alt idiotiet bare hadde forsvunnet i en gigantisk og kollektiv skrive- og publiseringssperre.

 

Podcast fra Mediesamfunn er klar

Mediesamfunn betalte for reise og opphold //

Nå ligger opptak fra debatten på Litteraturhuset i Bergen ute. Opptaket er todelt.

Del 1 er fra hoveddelen av panelsamtalen.

Del 2 er med spørsmål fra salen og Twitter og svar fra panelet. Gode spørsmål fra tilhørerne! Verdt tiden å lytte til :-)

Du kan høre fra Soundcloud ved å trykke på lenkene  eller ved å laste ned podcast. Podcasten finner du ved å søke på «Mediesamfunn» i iTunes.

Jeg sier kanskje noen rare ting, noen smarte ting, noen selvsagte ting og noe som kanskje er uventet. Ikke vet jeg. Jeg er selvkritisk og hører at det stotres litt fra min side, men alt i alt synes jeg at det gikk ganske bra, jeg.

Mediehuset Mamsi Influencers


Mediehuset Mamsi Influencers beklager overfor sine lesere at vi nå må offentliggjøre at denne bloggen egentlig er et markedskommersielt stunt med hensikt å øke oppslutning for landets rosabloggere. Gjennom tid har vi bedrevet massiv grad av innholdsmarkedsføring for å eksponere umerket reklame for eksempelvis Det Nye, Adax, Froosh og Lindex. Vi har gjort dette for å understreke vår økende forakt for feite kjerringer uten eget liv og forsørgelsesevne. Vi ønsker et samfunn hvor reklame og nyheter blandes inn i hverandre sånn at folk ikke skjønner hva som er hva. Da selger vi nemlig mer og folk er uansett så dumme at de ikke fortjener bedre.

Vi beklager! Og så ler vi litt. Hele veien til banken, faktisk!

Klem$