Tærne plantet godt i bakken

Det er vanskelig med kropp

Grensen for hva kroppen skal få til og hvordan den skal se ut er ikke noen statisk størrelse, den flytter seg. Jeg tenkte på dette i dag tidlig da jeg tok på meg en bukse jeg for noen måneder siden hadde tenkt til å gi bort, fordi jeg aldri trodde den ville passe igjen. Nå passer den. Om noen måneder er den sannsynligvis for stor. Heldigvis for lommeboken har jeg flere andre mindre bukser liggende i skapet. Heldigvis for lommeboken, men ikke fullt så heldig for meg, kanskje – jeg har i løpet av årene herjet såpass med kroppen at den har inntatt mange ulike størrelser. Kroppsbildet og selvbildet jeg har hatt opp igjennom har overhodet ikke samsvart med kroppens egentlige fasong. Forståelsen av mitt eget utseende har vært skremmende dårlig. Jeg fant igjen en bluse i skapet, den har jeg ikke brukt på en del år. Jeg husker jeg kjøpte den på Indiska og at jeg skammet meg sånn over at den var så stor.Jeg syntes det var så ekkelt at den ikke var i XS at jeg klippet vekk lappen. Jeg følte den var ment for en elefant.

For noen måneder siden, da jeg ryddet i klær, fant jeg igjen mange spøkelser fra en tid langt tilbake – bittesmå klær jeg har samlet på, klær som for lengst var blitt for små. Jeg har, tror jeg, tatt vare på dem fordi jeg har tenkt at de kanskje en dag igjen ville passe. Kanskje har jeg håpet på det? Da jeg ryddet tenkte jeg at nå, nå får det være nok. Vekk med dem. Jeg trenger ikke disse klærne, aldri igjen. Man kan bare ikke bruke en syk mal som meta. Jeg la alle de bittesmå klærne i sekker, og la noen av de mer moderate i størrelsen til side.

Blusen fra Indiska var blant det jeg la til side. Jeg tenkte jeg skulle la den representere virkelighetsoppfatningen. Den kan gjerne bli passe, men jeg trenger ikke la den bli et plagg jeg kan svømme i. Nå er den for trang, men jeg får igjen knappene. Da jeg prøvde den for noen måneder siden fikk jeg den ikke på engang. Det er slike ting som dette jeg nå tenker over. Jeg endrer kostholdet, sakte – jeg trener bittelitt mer og så litt mer, men jeg gjør det sakte – fordi jeg trenger å vite at jeg klarer å følge med på hva som skjer med meg. Jeg vil ikke lenger gjemme meg i min egen fatsuit. Men jeg vil ikke forsvinne og bli gjennomsiktig heller.

IMG_5316

Myk, sterk og tilstede

Når jeg nå starter for fullt med dette treningsopplegget mitt, så handler nemlig ikke det om å skulle bli tynn. Det handler ikke om at jeg vil kunne se meg i speilet og føle meg vel fordi jeg er tynn, men fordi jeg er sterk. Myk, sterk, at jeg er tilstede i meg selv og at jeg har det godt i den kroppen jeg har. Jeg har, som så mange andre, herjet med kroppen. Den har enten fått for lite eller for mye. Jeg har stort sett alltid mislikt den. Jeg har aldri følt meg særlig vel i øyeblikket, men hvis jeg har sett noen år gamle bilder av meg selv har jeg tenkt at jeg på den tiden var for slem mot meg selv. Det var da ikke så ille. Those were the days. Slik er vi nok mange som tenker. Kanskje vi ikke burde dømme oss selv så hardt i øyeblikkene.

Jeg tror jeg først nå, egentlig – klarer å tenke realistisk omkring dette. Derfor går jeg inn i denne perioden med tanker om at det jeg holder på med nå skal være en varig endring. Da er det lurt å gjøre det langsomt. Det dreier seg ikke om samfunnets krav til hvordan en kropp skal se ut, for jeg er ikke så sikker på om det virkelig er slik at det alltid er smart å skylde på ytre omstendigheter og omgivelser. Jeg føler meg ikke verre eller bedre ved å se på andre, men jeg skjønner at dette kan være annerledes for ungdom. Ungdom nå lever jo i en medievirkelighet som ikke likner den jeg vokste opp i. Avstandene var større før, kjendiser var folk på TV. Gjennom sosiale medier har idolene kommet nærmere og mange er jo avhengige av den stadige kontakten med publikummet sitt for å holde berømmelsen vedlike.

Etter at jeg startet med min lille yogatrening føler jeg at kroppsforståelsen har økt. Ikke som en yoga-magi, men jeg ble så overrasket og glad over at det var så lite som skulle til for at jeg skulle føle meg bedre. Følelsen av å bare stå på gulvet og kjenne at tærne har tak i underlaget er fantastisk. Jeg er helt nybegynner og vingler og vakler og får slett ikke til alt jeg prøver på, men jeg er i gang. Jeg synes det er deilig med en treningsform som handler mer om forståelse og aksept enn om konkurranse og pulsmåler. Ikke minst har det skapt et grunnlag for meg til å ville trene mer. Det var ingen selvfølge, jeg kunne ha blitt sittende.

Og tenk på det nydelige i et lite barn, som smilende strekker seg mot speilet.

 

Lærerstreik: Engasjert og dedikert

Tidenes største lærerstreik i gang

Er lærere mer engasjerte enn andre? Ville elevene få det bedre eller verre dersom lærerne jobbet kortere uker og hadde mindre avspasering – og  skolen heller ansatte flere rendyrkede sosiallærere?

I går ble streiken trappet opp og streikeaksjonsleder i Utdanningsforbundet, Kolbjørg Ødegaard, sier til Dagsavisen at det er kapasitet til å kunne la streiken bli langvarig. Lærerne krever mulighet til å gjøre en god jobb for elevene sine, sier Utdanningsforbundet – og det dreier seg om mer enn graden av fleksibilitet i skolehverdagen. Ikke minst er det et nei til at skolen detaljstyres og fortsetter:

Over mange år har lærerne fått stadig flere administrative og byråkratiske arbeidsoppgaver. Det er blitt flere skjemaer og rapporter å skrive ut og mindre tid til den enkelte elev.

Streiken er også et læreropprør mot det stadig økende gapet mellom rikspolitikernes løfter og ambisjoner for skolen og lokalpolitikernes manglende prioritering og oppfølging.

Jeg mener diskusjonen som har foregått i offentligheten omkring arbeidsstedsbestemmelser (dette med at lærere mulig pålegges å tilbringe mer av arbeidstiden fysisk tilstede på skolen) har ødelagt mye av det som kunne ha blitt et godt, og nødvendig, ordskifte om skolen. I hele sommer er det blitt publisert statusoppdateringer på Facebook, enten skrevet av lærere som vet hvor skoen trykker, eller andre (som da gjerne har vært lærere før og også vet hvor skoen trykker) som ønsker å vise sin sympati med lærerne. Ofte har disse oppdateringene, tekstene og kronikkene et preg av oppramsing og ser omtrent slik ut:

Dere skulle bare ha visst hvor mye som ligger bak den jobben vi gjør for at ungene deres skal ha det godt på skolen, denne for dere usynlige innsatsen hvor vi mekler mellom elever, sørger for at alle blir sett, gir en brødskive til eleven som ikke har med matpakke, kopierer opp papirer til elever som har glemt for n-te gang, blåser på skrubbsår, forbereder neste økt, neste ukes timer, prosjekter, ringer foreldre på ettermiddagen, får telefoner fra sinte foreldre, bekymrede foreldre, fortvilte foreldre på kvelden, forbereder foreldremøter….

Og jeg tenker, hva er det de prøver på, de som kommer med den ene oppramsingen etter den andre? Tror de ikke vi skjønner at det selvsagt følger en del sosialfaglig arbeid bak en lærerstilling i grunnskolen og på videregående? Hvorfor presenteres dette ofte som noe som ligger på siden av det de egentlig skal gjøre, som om det er noe de i ren godhet gjør i tillegg til alt det andre? Dette er en del av pakka, lærere – det er jo dette, blant annet, som er jobben deres.

potential
Fra XKCD :-) Elsker de stripene!

Jeg skjønner at det tar tid med skjemaer og måling. Jeg mener også at det er tullete og idiotisk å bruke tid på dette dersom det fører til at mye av planleggingstiden går med til å gjøre ting som ikke fører til at undervisningen bedres eller elevene får et bedre og mer individuelt tilpasset opplegg. Det er nettopp her lærerne virkelig burde gjøre opprør, reise seg og si et tydelig nei til denne byråkratiseringen. Hvis rapporteringen ikke fører til en bedring – så må man kutte den ut – jeg husker jeg hørte Håvard Tjora fortelle om dette. At han rett og slett ikke ville være med på dette meningsløse rapporteringsarbeidet, fordi det fører til at man ikke får tid til å se elevene.

Så: det tar tid både fra undervisning og fra sosialarbeiderrollen.

Sosiallærer, kom tilbake!

Sosialt arbeid er blitt kraftig undervurdert i en årrekke. Vi har sett mange eksempler på hvordan det sosialfaglige skvises ut. Da Sosial-og helsedirektoratet bare skulle hete Helsedirektoratet, dreide det seg om mer enn å bytte logo. Det sier noe tydelig om hvilken kunnskap som ses på som viktig, viktigst. Vi ser det samme i mange andre typer oppfølgingsarbeid, for eksempel hvor mennesker har behov for langvarige og sammensatte tjenester – der man virkelig kan drive godt sosialfaglig arbeid, bistå folk over tid med det de har behov for på mange av livets arenaer samtidig – der lykkes man.

Og da blir det så trist når lærere bruker denne fantastiske muligheten streiken faktisk er, til å fokusere på at de ikke vil jobbe fysisk lokalisert på skolen i 7,5 timer hver dag. Jeg blir så matt av det. Skolene har ikke gode nok arbeidsrom, sier noen. Andre sier det føles som å gå baklengs inn i fremtiden siden graden av fleksibelt arbeidssted øker for mange. Det er jo ett fett hvor man sitter når man retter eller skriver den rapporten. Jeg ser den, men saken er jo at disse sju og en halv timene kun er en del av tiden som skal brukes hver dag. De skal fremdeles kunne ha anledning til å ta med seg rettebunkene hjem. Det er jo på grunn av disse ekstra timene at lærerne har all denne avspaseringen.

Flere sier at, jovisst er det sikkert noen lærere som må holdes i ørene og som ikke behersker dette med hjemmekontor, at det snarere blir et gjemmekontor. De fortsetter med å si at dette sannsynligvis ikke er drømmelæreren som drives av indre motivasjon og lidenskapelig brenner for arbeidet sitt og elsker elevene.

Greit nok!

Men hvordan kan det styrke den indre motivasjonen at insentivene når det kommer til avspasering er de samme enten man jobber mye eller lite? Jeg har ingen grunn til å tvile på at de lærerne som på Facebook ivrig ramser opp alle oppgavene faktisk brenner for jobben sin og at vi foreldre burde takke dem oftere enn vi gjør. Men en slik arbeidsbestemmelse vil vel kanskje kunne synliggjøre litt hvem som bare sitter der og snur bunkene sine? Vil ikke det være til det beste for skolen? For elevene?

Og er det ikke dette som er selve drivkraften bak den indre motivasjonen, da?

Ville elevene få det bedre eller verre dersom lærerne jobbet kortere uker og hadde mindre avspasering – og skolen heller ansatte flere rendyrkede sosiallærere?