Evig søndag

Jeg leser Evig søndag av Linnéa Myhre og det griper meg på samme måte som jeg ble tatt da jeg leste Kjære (og den skrev jeg om her), for hun skriver så utrolig fint. Det er ikke det at hun er ung som gjør at jeg blir imponert på den måten man gjerne blir hvis en ung person har klart å få til noe man gjerne, som noe eldre, skulle ha ønsket at man hadde klart selv, men jeg tenker nå, som jeg tenkte sist, at Linnéa får meg atter en gang ut av lesevegringen min, for jeg tror fader meg jeg har fått lesevegring, noe som er hur trist som helst, for jeg pleide jo å lese så mye.

Jeg har utsatt det i tre uker, ikke av redsel, men fordi tiden ikke strekker til, jeg må jo rekke å gjøre alle disse andre tingene jeg skal gjøre hjemme også. Hverdagene er allerede så travle av all tomheten at jeg ikke har tid til å gjøre ting jeg egentlig burde gjøre. (Fra side 56)

Men det var Linnéa jeg leste sist jeg leste bok mens jeg gjorde alt mulig annet og det er Linnéa jeg leser nå, og jeg leser mens jeg sitter og mens jeg pusser tennene og mens jeg er på bussen eller spiser brødskiva mi ved pulten på jobben fordi jeg enda en gang ikke rakk å gå ned i kantina sammen med de andre, og jeg leser faktisk nå også mens jeg sitter og skriver, det er ganske meta og litt fint, for jeg kan skrive uten å se på verken skjerm eller taster og da kan jeg lese samtidig. Så takk, Linnéa, for at du skriver så innmari fint.

Jeg liker språket, stilen og flyten. Jeg liker at ordene renner som om de var vann, at det bare glir avgårde helt av seg selv. Jeg liker at hun skriver om noe som er vanskelig samtidig som teksten er så uanstrengt.

I boken følger jeg Linnéa gjennom et år, eller noe deromkring, i hennes liv. Hun skriver om mat og spiseforstyrrelser og om den første tiden i behandling hos Finn Skårderud. Hun skriver om å være på Marienlyst for å lage nett-TV-serien La Linnéa leve på p3.no, og hun beskriver det som om hun møter opp der uten å gjøre stort, og hun skriver om at hennes tid går enormt mye langsommere enn andres tid, en time tar fire timer, hun spiser nesten bare speltlomper og livet er som om det er evig søndag. Hun skriver om fuglen sin. Hun ser på fuglen og tenker at det må være jævlig trist og bortkastet å være undulat. Hun skriver om å forsøke å unngå mennesker og om å være så svart i hodet at det virker som om å leve videre ikke egentlig er et alternativ.

Jeg våkner hver eneste morgen. Hadde jeg kunnet velge, ville jeg latt være. (Fra side 13)

Og hun skriver slik at jeg vil lese.

 

Sykelig perfeksjon og imperfeksjon

Jeg har fulgt med på Sykt perfekt på TV2 med et halvt øye og har sett en episode nå og da. Serien tar opp ungdomspress og «generasjon prestasjon». Unge folk som føler at de ikke strekker til, ikke er vakre nok, tynne nok, flinke nok.

Det snakkes om dette som om det er noe som omfatter så mange flere nå enn før, men jeg er ikke så sikker på det.  Folk slet før og folk sliter nå. Dermed tror jeg at de plagene som egentlig ville ha krevd behandling og intervensjon ikke er flere nå enn før, men når det allikevel er slik at flere havner i behandlingsapparatet så skyldes det en slags kollektiv svikt i samfunnet.

Når unge folk snakker om problemer, så er det ofte med utgangspunkt i seg selv. At det er jeg som er for dårlig, det er jeg som ikke strekker til, det er jeg som ikke er pen nok, det er jeg som ikke har mange venner, det er jeg som ikke blir bedt på fest, det er meg de andre ler av og ikke vil ha med. Det er jeg som ikke fikser skolen, det er jeg som sitter alene og det er meg det er noe galt med. Kanskje kan man tenke at det er en slags form for selvsentrering som er typisk for ungdomsårene, at man vokser det av seg. Men denne måten å se på problemene på kan like gjerne ses som en forlengelse av psykisk helsefeltets individualiseringstrang. Litt som at «om du har et problem, så er det sannsynligvis du selv som er problemet, så bare du justerer litt sånn og fikser litt slik og vi kan medisinere deg litt, så vil problemet bli mindre og om du er heldig til slutt bli borte».

Jeg vet ikke helt, men hele serien gir meg en litt ekkel følelse. Jeg synes ikke den bidrar til å vise noe annet enn at jentene sliter og at problemene skyldes dem selv og deres egne måter å forholde seg til systemene rundt dem – enten systemet består av familie, skole, idrettsarenaer eller samfunnet som sådan.

Jeg mener programmet hadde fungert bedre dersom TV2 hadde gjort noe for å ansvarliggjøre de ansvarlige. Hva pokker er galt med en skole som pusher elever nærmest til sammenbrudd? Hva med foreldrene som presser ungene til å prestere ytterligere? Som forventer toppresultater, at ungdommene hele tiden skal prestere så godt de kan (fingeren i jorda – hvor ofte sitter DU på jobben og yter absolutt maksimalt av hva du har kapasitet til?) Hvorfor har vi et samfunn hvor vi tillater at diskusjonen om skjønnhet dreier seg om å konstatere at folk føler at de ikke strekker til uten bildefiltre, botox, restylane og kontuering? For, det jeg mener TV2 gjør, er å vise frem unge folk som strever og at problemene dreier seg om dem selv. At de skjønner at problemene forsterkes ved at de lever i et prestasjonsjagende skjønnhetstyranni – men at vi nesten er maktesløse overfor De Sterke Markedskreftene og idealet om den tynne, sterke, vakre kroppen og et muntert sinn. Og er de unge selv helt uten ansvar? Er de bare ofre for omstendighetene?

Og nei, svaret på presset er ikke å flashe bilder av en litt fleskete mage. Det er minst like idiotisk og individualiserende.

Problemet er ikke kontrasten mellom perfeksjon og imperfeksjon – men at vi er så dustete at vi har helt koko og lite smarte og humane kriterier for å karakterisere hva som er hva.

Hets og halvgamle pupper

Hva er egentlig rosabloggen uten kritikken?

Jeg har lenge vært opptatt av å kritisere rosabloggere. Dette har flere årsaker. Jeg synes flere av dem overeksponerer barna sine. Jeg synes de står for en kjøpekultur og et forbruk som er helt bak mål, både miljømessig og etisk.  Jeg mener de utnytter folks manglende innsikt i hva som er reklame og hva som ikke er reklame. Måten rosabloggerne blander venninneråd og betalte annonser fungerte godt en stund. De har tjent gode penger på at leserne har klikket på (umerkede) annonselenker og de har kostbare bannerannonser på sidene sine.

Nesten hver gang, det slår omtrent ikke feil, dette diskuteres, kommer bloggeren og hennes fanskare løpende. «Dette er IKKE saklig kritikk!», roper de (eller skriver, da – men de rope-skriver). «Dette er mobbing!». De som skriver noe annet enn at bloggeren er vakker, har flotte barn, baker så fine kaker eller er så sterk og tar så fine bilder, får enten kommentaren slettet, eller man blir sablet ned som en kritisk heks. Eller nei, det er ikke helt riktig.

Det finnes muligheter for å si noe annet enn ros, sålenge man pakker det litt mer negative inn i ros på alle kanter. Fiktivt eksempel:

Hei, så utrolig fin du er i den kåpen! Du er så vakker! Men er den sponset, forresten – for da må du vel merke det? Eller det vet vel du best selv! Du er er forbilde og jeg synes det er utrolig inspirerende å følge deg.

Da er det ok.

En ting er skikkelig netthat. Seksualiserte og voldelige trusler. Noe annet er kommentarer om at «hallo, det der er reklame, hvorfor skal du ikke merke det?». Eller: «Eh, nei – du trenger ikke vise puppene dine på bloggen».

minion-1018699_1920

Først trodde jeg bloggerne var så korttenkte at de faktisk mente det var hetsende og sårende med kritiske kommentarer om eksponering av barn, høy sosialpornografifaktor og umerket reklameinnhold. Når bloggeren Anne Brith legger ut på Snapchat at noen på forum har sagt at hun ser ut som om hun er 60, så derfor lurer hun på om hun skal vise puppene sine på bloggen bare for å bevise at hun har en trent kropp – så føler jeg at det hun gjør funker litt sånn:

 

Og at hun følger opp på snap med at datteren bare svarer med tre «ler så jeg griner»-smileys til spørsmålet om hun synes det er greit at moren legger ut toppløsbilde av seg selv på bloggen, så tenker jeg at det er sammensatt. Da har det muligens noe med måten man spør om det på å gjøre.

Så, før tenkte jeg nok de var korttenkte. Men så måtte jeg jo ta meg en bolle, for det er jo selvsagt slik at bloggerne elsker at det er noen som «hater» dem. For hvem er de uten sin gjeng av fans som beskytter dem i tykt og tynt? Ei venninne av meg sammenlikner bloggfansen med minons. Bare tenk på det, lukk øynene og visualiser. Det er et komisk syn. Og sannsynligvis smertefullt nært sannheten. Bloggerne trenger det emosjonelle spennet mellom de som følger, uavhengig av om grunnen til at man følger er elsk eller «hat».

Det Anne Brith legger opp til nå, er den sedvanlige runden med «Herregud, du er firebarnsmor og hvorfor skal du vise puppene på internett?» og «Jaaaa! Du er bare sååå råååå! Go 4 it, girl, heier på deg!».

Det er litt kjedelig. Det er så forutsigbart. Og kritikk av denne måten å skape og dyrke bloggnarrativet på har ikke noe med netthat å gjøre.

Med teskje: Nei – det er sikkert ingen av bloggerne som elsker ekte trusler og netthat. Men det kan virke som om de elsker å late som om vanlig kritikk er det samme som netthat. Så kan de rope «Netthaaaat!» og så kommer gjengen med minions løpende. Til slutt trenger de ikke rope lenger heller, for det står allerede minions på vakt, klare for å se om forbildet deres får en kommentar som kan tolkes negativt. Og så kaster de seg over. Og «Gru» kan slappe av foran mac-en.

Når Anne Brith sier hun skal vise frem puppene sine, eller i det minste at hun vil gjøre det, og at datteren bare ler og synes det er skikkelig moro – så tror jeg bare det er en del av måten hun bevisst prøver å provosere frem en reaksjon. Noen må jo si noe, nå? Dette blir det vel styr av? Hæ? Ikke? Var det ikke så provoserende med en pupp? Hva om vi legger til litt mer som kritikerne vanligvis kritiserer – nemlig overeksponeringen av barna! Halvgammel pupp pluss barnet som bare ler av internettpuppen! Da må det vel bli noen klikk? Eller? 

Det blir klikk. Og kommentarer. Jeg la inn en selv nå. Den ble publisert.

Skjermdump fra kommentarfeltet
Skjermdump fra kommentarfeltet

 

Nå har ikke Anne Brith egentlig sagt at hun ville ha kalt kritikk av puppeflashingsprosjektet for netthat, men noen ganger kan det være greit å ligge litt i forkant. For jeg ser for meg et scenario hvor puppene havner på bloggen og noen sier «OMG, hvorfor gjør du sånn?» og at minions sier «Stopp mobbingen, alle må vel få være som de er!».

Og ja! Selvsagt kan alle være som de er. Jeg synes bare det er så snodig at flere av bloggerne er så opptatt av at man skal være som man er, samtidig som de også i stor stil fikser på utseendet og fremstår fiksert på det visuelle. Å flashe puppene på bloggen er ikke å vise en mer eller mindre velfortjent langefinger til kritikerne, men ytterligere å bidra til et koko kroppsfokus og en fordummende diskusjon om hva som er mobbing og netthets.


 

Ikke hets-wiki:

i) Å si halvgammel pupp er ikke hets. Anne Brith Davidsen er født i 1975. Det er ganske halvgammelt sånn i SSB-sammenheng. Å skulle prøve å clickbaite innlegg ved å si at man skal vise frem puppen i protest mot andres kritikk fremstår ikke så gjennomtenkt. Jeg har halvgamle pupper selv. Kunne ikke falt meg inn å legge dem ut på nettet og i alle fall ikke spørre ungene mine om de synes det hørtes bra ut.

ii) Å bruke begrepet rosablogger er ikke hets. Det beskriver en sjanger. Det er en sjanger. Selv om flere av bloggerne nå er voksne damer som tjener gode penger, så er det fremdeles rosa. Om det er en klok strategi å benytte seg av rosabloggnarrativet når man er førti, det er jeg ikke så sikker på.

Syria: For barnegråten er akkurat lik

Det er dette jeg mener, når jeg kanskje har tordnet et eller annet om at vi må bry oss, at det er feil å henge ut folk som kjøper Kneipp-brød til vennene sine, at godhetstyrannipratet til Listhaug er skummelt og at det burde være en selvfølge at ikke Hege Storhaug ble kåret til Årets navn. Det er bilder som disse, fra denne videoen, jeg tenker på da.

Videoen er laget og lagt ut på Facebook av Gunnar Helås, som arbeider med å ta imot flyktninger på Lesvos.

Facebook skriver han, og siden han oppfordrer til å dele tar jeg friheten det er å publisere hele statusen:

«Dette er et videoopptak du trolig aldri har sett maken til!!

Etter å ha tatt imot båt etter båt med flyktninger, fant jeg ut at tiden var inne for å dokumentere hvordan det egentlig er her nede. Dette gjorde jeg særlig i lys av påstandene om at det liksom velter inn med single menn med langt skjegg her på Lesbos, såkalte lykkejegere med fundamentalistiske islamistiske skavanker.

Det er bare det at sannheten er en helt annen…

Dette videoopptaket gjorde jeg selv i formiddag (dvs søndag 3. januar 2016) rundt kl. 10 for å gi verden et inntrykk av hva som skjer når en strøm av søkkvåte og forfrosne små barn setter sine føtter på trygg, europeisk jord for første gang i sitt liv!

Det som skjer i denne filmsnutten er ikke unikt, for det er omtrent slik det foregår hver eneste gang det kommer inn båter her, men jeg vil driste meg til å si at du sannsynligvis aldri har sett det så veldokumentert som i akkurat dette videoklippet!

Selv om opptaket varer i nesten 8 minutter, ber jeg dere om å se hele! Lik det og del det! Ikke for at jeg skal få mange «likes», for det driter jeg loddrett i, men for at flest mulig skal få vite!!!

Selv om det denne gangen var nok av andre frivillige til å bistå, skar det meg likevel i hjertet å skulle gå rundt med mobilen og dokumentere, i stedet for selv å hjelpe til, men denne gangen bare bestemte jeg meg for å gjøre det fordi verden trenger å se det!

Som ansvarlige medmennesker er det vår plikt å hjelpe, men det er også vår plikt å spre informasjon, og siden mediene glimrer med sitt fravær, ser jeg ingen annen mulighet enn å gjøre det selv.

Tårene rant mens jeg gikk rundt og filmet, og det var utrolig tøft å gjøre dette i stedet for å hjelpe til. Jeg følte meg rett og slett dum, og jeg lurer også litt på hva disse kriserammede menneskene tenkte da jeg stod der og filmet i stedet for å gi dem en hjelpende hånd.

Heldigvis fikk jeg hjulpet litt til etter at jeg slo av kameraet. Fikk bl.a. skiftet sokker og sko på to smågutter, og fikk også kjørt en del mennesker til campen, hvor de fikk seg mat og varm drikke, samt tørre klær.

Igjen har vi opplevd en dag med masse takknemlighet, faste håndtrykk, hjertelige omfavnelser, gode klemmer og følelsesladede kyss på kinnet.»

Og jeg satt der og så på videoen og kjente at tårene triller her også. Det er vondt å se på, men vi se på det. Lyden av barna som gråter skjærer dypt i hjertet og stikker i magen, for lyden er så lett å kjenne seg igjen i, barnegråten er universal, det høres likt ut som når mine egne barn gråter.

Og det er da jeg blir så fortvilet, for jeg skulle så gjerne ønske at de kunne strykes på kinnet, få vite at nå er du trygg, nå blir det bra.

Men reisen er jo ikke over bare fordi man går i land på Lesvos. Det er kanskje nå det begynner. En annen reise tar over, og den handler om å komme seg videre, til andre land – kanskje Norge – og deretter blir det lang tid med uvisshet, frykt og redsel for hva som vil skje. Så skal de få høre at de ikke kan komme her og kjøpe så innmari mange Kneippbrød, at de søpler til mottak, at de bare fører dritt med seg, at de ødelegger landet, at de tar jobbene, at de skal snylte på staten, at utdannelsen deres kanskje ikke er verdt en skitt, at de ikke skal innbille seg at de kan komme hit for å være som oss, ha det som oss. De skal høre fra statsråder at dugnad er naivt og at godhetstyranniet rir Norge som en mare.

Jeg forstår ikke ønsket om å skape slike skiller mellom folk. Mennesker er bare mennesker. Lyden av barna som gråter er helt lik. Det finnes ikke noe oss og dem.


Til jul i år fikk jeg en bok av søsteren min. «FLUKT» heter den, er gitt ut på Spartacus Forlag og består av en samling portretter som alle har det felles at de handler om mennesker som har vært tvunget til å bryte opp, til å flykte.

Skjermdump fra www.flukt.net
Skjermdump fra www.flukt.net

2/3 av inntektene fra boksalget går til Flyktninghjelpen. Fra forlagets nettside:

«FLUKT samler portretter laget av en rekke av våre fremste journalister og fotografer. Historiene spenner fra norske flyktninger til Sverige under krigen til dagens flyktninger fra Syria. De minner oss om at det bak tallene og avisoverskriftene om dagens flyktningkatastrofe befinner seg vanlige mennesker:


Mennesker som ligner oss alle i sine erfaringer og redsler, sine håp og drømmer. FLUKT er et ideelt prosjekt, gjennomført på dugnad i alle ledd, hvor hele overskuddet tilfaller utdanningsprosjekter i regi av Flyktninghjelpen. De er rettet mot syriske barn og ungdommer i nærområdene.»

Jeg tror det er greit å tenke på det, når man snakker seg varm og glødende om folk som reiser for å snylte på «våre» skattepenger og «vår» velferd, at den reisen disse menneskene går igjennom ikke er noen frivillig reise. Det er tvungen migrasjon. Det er flukt.

Det er opprettet en egen nettside for bokprosjektet – les mer på www.flukt.net

Boka innledes med et dikt av Frode Grytten: Tusenar seglar igjen. Jeg avslutter nå med et lite utdrag. Hele diktet kan du lese her.

eg er ho som sit midt i båten
på styrbord side med ein gut på fanget
eg er ho du diskuterer på tv og i lunsjpausen
og i parlamentet og i kommentarfeltet
eg er ho du sleppte bomber i hovudet på i 2011
og som du no vegrar deg for å hjelpe
eg er ho du aldri vil innvilge eit morgongry
eg er ho som aldri får kvile
eg er han guten som held i ripa
heilt øvst på bildet

 

Hvor etisk er løshåret til Norges mektigste mediekvinne?

sculpture-650102_1920

Sophie-Elise er kåret til Norges mektigste mediekvinne. Noe som fremheves, er at hun selv opplever at hun blir tatt mer og mer seriøst og at samfunnsengasjementet hennes er blitt mer synlig på bloggen. Bloggerens sosiale engasjement kommer ofte frem, både gjennom personlige innlegg som maner til ettertanke og betalte reklamekampanjer. Noe av det mange vil huske, er innleggene om palmeolje og diskusjonen etter reklamekampanjen for Norsk Folkehjelp.

Med makt følger også ansvar.

Og når Sophie Elise nå for alvor har entret mediescenen som voksen og samfunnsbevisst påvirker, må hun også tåle kritiske spørsmål og granskende blikk på virksomheten sin. Hun vil også tjene på å kunne svare på slike spørsmål uten å ty til «den gråtende bloggeren som  også bare er et menneske»-offerrollen. For det er jo gjerne slik, at når store bloggerne får kritikk, så kryper de litt sammen og forsøker å fortelle oss lesere om at de også bare er mennesker.

Jeg håper at det er mulig å komme forbi dette. Det må gå an å kritisere en virksomhet uten at den eller dem som driver virksomheten skal føle for å snakke om at de kun er mennesker. Alle i verden er bare mennesker. Og driver man en bedrift og har påvirkningskraft, så må man tåle motbør også.

Sophie Elise har skrevet om viktige temaer. Med sin direkte penn snakker hun om dyrevelferd, miljøvern og sosialt ansvar. Jeg lurer på hvordan dette passer sammen med å lansere en egen kolleksjon av hair extensions i samarbeid med LuxusHair.

Skjermdump: LuxusHair
Skjermdump: LuxusHair

På LuxusHair sin nettside kan vi lese at de er opptatt av det etiske aspektet:

«For oss i LuxusHair er det viktig at prosessen og produksjonen av vårt hair extensions skjer på en forsvarlig og etisk måte.Gjennom oppfølging fra vår side og leverandøren sin side, fra start til slutt i prosessen, sørger vi for at alt foregår på en riktig, etisk måte. Vi kvalitetssikrer prosessen fra håret produseres og behandles, til du mottar ditt LuxusHair i posten.

Våre leverandører i India får håret fra kvinner som frivillig klipper av seg håret, og selger det til leverandøren i Kina som tar hånd om det derfra. Det er viktig å presisere at håret du kjøper hos LuxusHair IKKE er tempelhår, og ikke er kommet fra jenter som ufrivillig klipper av seg håret, eller ikke mottar noen betaling for dette.»

Dette kunne jeg tenke meg å vite mer om. Hva er det de gjør for å kvalitetssikre prosessen? Hva betyr det at de sørger for at alt foregår på en «riktig, etisk måte»? Hvem er det prosessen er forsvarlig for? Og hva er frivilligheten de snakker om her? Hvor mye får jentene som frivillig klipper av seg håret betalt?

Jeg vet ikke om LuxusHair er best eller verst i klassen når det kommer til det etiske/uetiske i løshårsammenheng. Jeg forsøker ikke med dette å fremsette urettmessige beskyldninger, verken mot Sophie Elise eller LuxusHair, men jeg mener de bør skrive mer utfyllende om hva som ligger i den etiske linjen LuxusHair påberoper seg. Slik det står skrevet nå er det bare ord. Ord om at de tar ansvar og at etikk er viktig.

Er det? Så vis det.

Jeg skrev innledningsvis at bloggere som får kritikk gjerne sier at «jeg er bare et menneske!». Vel, hun som en gang eide håret som nå bølger nedover ryggen i fine lokker, hun er også et menneske. Hva med å finne ut mer om henne?

Fortell oss mer om hvor håret kommer fra. Hvem bidrar med sitt hår slik at folk her hjemme kan få fyldigere manke? Hvor trekkes grensene mellom frivillig og ufrivillig? Noen vil tenke at det er bedre å selge håret enn å sulte. Det er bedre å selge hår enn å lide. Ja, det er det sikkert. Men hvor frivillig er det egentlig da? I en liten setning er det nevnt at håret klippes i India for så å bli sendt videre til Kina for videre håndtering. Hva skjer i Kina? Hvordan er arbeidsforholdene? Bruker de én fabrikk, eller flere? Hvordan er lønningene? Jobber det barn der?

Jeg håper Sophie Elise vil blogge om dette. At hun følger etter håret, at hun undersøker og finner ut. At hun ligger i forkant. Å markedsføre en egen kolleksjon av løshår som er klippet i India, for så å bli sendt til Kina og deretter til Norge, er ikke uproblematisk når man er Norges mest mektige mediekvinne. Dersom denne kolleksjonen er etisk hel ved, bør det ikke være noe problem å vise hvor gode forholdene er.

LuxusHair skriver følgende om hvor håret kommer fra:

«Hvor kommer det fra?

Vi har reist rundt lenge, for å finne en leverandør vi er 100% tilfredsstilt med. Vi har valgt en grossist som selger oss produktet med nøye omtanke. Vi betaler derfor mer enn normalt, men kan samtidig garantere høy kvalitet til forbrukeren og tilby en unik kvalitetsgaranti.
Vårt hair extensions kommer fra India. Jenter fra Asia har mye tykkere og bedre hår enn europeere og dermed oppnår vi denne superkvaliteten!»

Da lurer jeg på hva det er med leverandøren som gjør at de kan si de er «100% tilfredstilt»? Hva betyr «nøye omtanke»?

Og om det viser seg at det ikke bare var sol i løshårland allikevel, så er det nok en idé å revurdere samarbeidet med løshårprodusenten.

The Guardian har skrevet om det uetiske ved hair extensions flere ganger. Her sakset fra The hair trade’s dirty secret:

«Much of the hair on sale comes from small agents who tour villages in India, China, and eastern Europe, offering poverty-stricken women small payments to part with their hair. As one importer, based in Ukraine, told the New York Times recently: «They are not doing it for fun. Usually only people who have temporary financial difficulties in depressed regions sell their hair.» More worryingly, back in 2006, the Observer reported that in India some husbands were forcing their wives into selling their hair, slum children were being tricked into having their heads shaved in exchange for toys, and in one case a gang stole a woman’s hair, holding her down and cutting it off. «

Sammenliknet med artikler som dette, blir påstander om at «vi bruker bare etisk hår» tynne og lite troverdige dersom de ikke dokumenteres. Problemet med løshåret, er at de gangene vi leser noe grundig om temaet, så kommer det uetiske frem. Det frivillige fremstår ikke så frivillig allikevel.

Norges mektigste mediekvinne med uttalt samfunnsengasjement og hjerte for sosialt ansvar bør sørge for at løshåret hun promoterer og tjener penger på ikke er skaffet på samme måte. Hun bør stille seg spørsmålet om det virkelig er verdt det. Uansett bør hun skrive om dette slik at leserne vet hva hun står for.

Følg etter håret, Sophie Elise. Kanskje er makten din så stor at du kan bidra til å forandre en bransje som utnytter folk i alle ledd slik at folk her hjemme kan få langt hår i en fei?

Orker dere å forholde dere til hvor håret kom fra, før det havnet i plastikkpakker? Hvem eide håret?  Hvor frivillig var det? Alle som i sitt eget hår fester ekte menneskehår fra India som er behandlet på fabrikker i Kina, bør kunne orke å absorbere sannheten bak håret.

Og den som, med mediemakt og påvirkningskraft, går god for produktet, bør være ansvarlig for å vise at det etiske er så etisk som det hevdes.

 

En helt uvirkelig blogg

Jeg er en mellomting mellom fjær og løve.
Jeg er en mellomting mellom fjær og løve.

Ofte får bloggere tyn for at de ikke presenterer virkeligheten virkelig nok på bloggen. For det kan vel umulig være så glansbildeaktig? På den andre siden har vi motstykket, hvor andre pøser på med så mye virkelighet at det minst blir like ille. Reaksjonen da er gjerne at «det kan vel ikke være nødvendig å dele alt?». 

For man skriver jo ikke i et vakuum. Livet leves i kontekst og sammenheng. Da jeg startet denne bloggen hadde jeg lyst til at den skulle være like sann og virkelig som livet selv. Mest fordi jeg savnet noe i mellom glansbildene og alt det sinte. Men slik ble det jo ikke. Jeg er blitt ganske selektiv med hva jeg legger ut og blir bare mer og mer nøye med at det jeg skal skrive skal si noe om hva jeg mener, men ikke nødvendigvis noe om hvem jeg er – og i alle fall ikke hvem barna mine er.

Jeg skriver gjerne noen år etterpå om kriser som har vært. Ting jeg er ferdig med, i alle fall stort sett. For livet går opp og ned og det er ingen grunn til at en blogg skal bli en plass hvor hele livet legges ut. Noen ganger hadde det sikkert vært godt å skrive ting av seg, få utløp, rase fritt, si noe om at akkurat nå er det sånn. Men det er ikke verdt det, synes jeg. Å vrenge sjelen og hjertet har jeg venner og familie til, og det føles fint.

Derfor kan jeg skrive i vei om det som opptar meg her. Jeg har hatt mange gode diskusjoner om blogging, reklamemerking og eksponering av barn. Det har gitt meg – og gir meg – veldig mye. Men jeg har ikke noe behov for å skrive om hverdagslivet slik det er. For det er uansett ikke mulig å skrive det som det er. Ikke er-er. Ikke engang Knausgård gjorde det, tror jeg, for flere ganger da jeg leste bøkene for noen år siden, måtte jeg stoppe og tenke – jeg tenkte: «jeg tror ikke på deg. Dette er ikke alt. Hadde dette vært alt, så hadde du ikke skrevet så mye om kamp». Men hvordan skrive om det man ikke kan si noe om? Å blottstille seg selv fører at man også kler andre nakne og kanskje står de igjen mer forsvarsløse enn den som selv skriver og styrer ordene.

Dette er ikke noe skjult budskap. Det handler ikke om at jeg har det så veldig vanskelig. Men det handler mer om at dersom jeg har det vanskelig så vil ikke de som leser denne bloggen uten å kjenne meg få det med seg. For det kommer jeg ikke til å skrive. Ikke i presens.

Noe jeg derimot skrev for en stund siden, var en tekst om å være glad for å ha jobb. Jeg vet mye om utenforskap, men jeg vet også mye om hvor godt det er å komme inn igjen.  Den ligger på nettsidene til NAV hvor jeg jobber og kanskje du vil lese. Jeg vet det – det er skrivefeil og noen upresise formuleringer – men sånn blir det gjerne når man skriver fort selv om man påberoper seg å være litt språknerd og glad i ord. Jeg skriver om skam, blant annet, og at skammen kan komme i veien iblant.

Og sånn som nå, hvis jeg ikke forteller om alt som plager meg her inne, så er det ikke hovedsaklig fordi jeg ville ha skammet meg om jeg hadde gjort det, men fordi en del ting er godt å ha for seg selv og med noen få man velger å dele det med.

Når jeg ser rundt meg nå, så er det rot og lite som minner om jul. Bortsett fra juletreet, da – det pyntet vi for flere uker siden og jeg synes det er helt perfekt å ha juletre lenge. Det funker nesten som en lampe, og når julen er ferdig for lengst og jeg omsider tar det ned, så føles det mørkt.

Jeg er litt mørk til sinns iblant jeg også. Av og til, men heldigvis ikke lenger hele tiden. Det ordner seg som regel til slutt. Sånn er det gjerne, dette livet.

Og nå, i helga – så ikke shop deg ihjel. Ikke gå sint rundt på et kjøpesenter om du ikke vil. Blir man sint av å handle, så er det vel sannsynligvis fordi man allerede har nok.

Klagene våre førte frem: Det Nye felt i PFU

Jeg er glad, for jeg må innrømme at jeg var litt bekymret i forkant. Ville sekretariatet skjønne hva vi hadde ment og trekke ut essensen? En del av meg mente det var viktig å levere en så omfangsrik klage at det ikke kunne levne tvil, men samtidig er det en risiko ved å skrive for langt, for man kan risikere at hovedpoengene blir borte.

Skjermdump fra instagram: @adaxbags
Skjermdump fra instagram : @adaxbags

Det Nye enstemmig felt i PFU for brudd på god presseskikk

Jeg må innrømme at jeg ikke har rukket å se hele klagesaken på livesendingen fra PFU-møtet, men at resultatet var at Det Nye ble felt for brudd på god presseskikk er det ikke mulig å unngå å få med seg – flere av nettavisene har laget sak om dette nå og jeg mener det vil være viktig for hvordan pressen skal fungere både nå og i fremtiden. Når redaksjonelt innhold og markedsaktiviteter blandes sammen på denne måten skaper det usikkerhet og troverdigheten til mediene svekkes – og ikke minst: Det går ut over leserne som kanskje ikke så lett ser hva som er hva. Og, en ting er at det ikke er noe ok å føle seg lurt, men det er heller ikke bra om man som leser blir mistenksom heller. Det kan lett bli slik at man stiller spørsmål ved redaksjoners motiver for å skrive og handle som de gjør.

Av det jeg har fått med meg virker det som om PFU vurderte både artikkelen i Det Nye og at de også så relevansen ved at vi i klagene trakk inn Det Nyes sosiale medier. For sosiale medier er jo også publikasjon – og dessuten gir  sosiale medier muligheten gir til umiddelbar respons og kommunikasjon med leserne, noe som knytter leser og magasin enda tettere sammen.

Saken slik den ble presentert på PFUs nettsider ligger her og flere andre medier skriver som sagt også nå om dette (Dagbladet,  Dagens Næringsliv, Journalisten.no, Medier24, Nettavisen m.fl.)

Ja, det var omfattende klager. Og ja – vi var sikkert strenge, og kan hende synes noen at PFU også er strenge når de enstemmig går inn for fellelse. Men – la oss bruke den muligheten, til å tydelig signalisere at sammenblanding mellom kommersielt og redaksjonelt innhold ikke er bra.

Chemtrails, Pegida-marsj og en handlevogn med Kneipp

Kanskje knipset hun bildet i affekt? I vilt drittsinne over den handlevognen som bugnet over av…Kneipp? Faen, tenkte hun kanskje. Faen i helvete, han har penger! Til brød! Og så er det nordmenn som ikke har penger. «Fy fan d ekke bra…»

Hva skal man si?

Jeg begynner med en flik av himmel. I dag så vi en flystripe på himmelen.

blue-733471_1280

– Vet du hva det er?

Jeg så på Emilie på elleve mens vi gikk opp bakken på vei til barnehagen for å hente småsøsken.

– Ja, det er fra et fly! Kondens. 

– Nei, det er det ikke. Jeg så på henne. Det at det bare er kondens fra fly, det er det myndighetene vil at vi skal tro. Egentlig er det ganske skummelt. 

Nå hadde hun snudd hodet mot meg og øynene hennes var mer enn spørrende. Jeg fortsatte:

– I disse stripene finnes det alt mulig skadelig for oss, det er farlige kjemikalier. Det brukes både for å forgifte oss og for å kontrollere oss. Det som er så ille er at det er myndighetene, ikke sant, de som styrer landet som står bak. Det er helt vilt! Chemtrails kalles det. Chem – ikke sant, det er kjemisk. Det er gift, og det gjør at vi ikke egentlig bestemmer over oss selv!

Nå så det ut som om hodet til Emilie nesten skulle falle av. Hun sa ikke noe, bare så på meg med et blikk som sa at enten så er det her noe helt forferdelig skummelt….eller så har det rablet helt for moren min.

Det tok ikke mer enn et halvt sekund før jeg heldigvis kunne betrygge henne med at det ikke var noen av delene.

– Det er kondens. Men det er faktisk folk som tror på chemtrails. Det finnes enormt mange spinnville konspirasjonsteoretikere. Du burde rett og slett ikke google det. Noen tror på chemtrails og noen tror at det snart ikke er plass til nordmenn i Norge.

Kan hende var det ikke så veldig pedagogisk å skremme livskiten ut av en elleveåring i et par minutter, men jeg hadde tenkt så mye på den saken om syreren som ble tatt bilde av da han kjøpte kneippbrød på Coop i Vadsø. Bildet ble delt på den sterkt innvandringskritiske facebooksiden «PROTESTAKSJON I MOT REGJERINGENS ASYL ,INNVANDRINGS OG FLYKNINGSPOLITIKK.» (sic). Lenke til facebooksiden her.

Facebooksiden har to administratorer. Den ene av dem (Kathe-Tove Haugrud) arrangerte Pegida-marsj for en tid tilbake (hun var fornøyd med oppmøtet på tjue stykker) og har følgende bilder på sin facebookprofil:

Skjermdump fra Facebook
Skjermdump fra Facebook

Det er vel ikke nødvendig å si noe mer om det. Bilder sier mer enn tusen ord, er det ikke slik? Mon tro om Bjørnsson vrir seg i graven? Det var vel ikke slik han tenkte at landet skulle verges.

Den andre av administratorene la ut bilde av mannen med Kneippbrødene.

Selv om NRK hadde sladdet profilbildene var det veldig lett å se at det måtte være hennes bilde (da jeg leste om saken i går og gikk inn på facebooksiden, var bildet allerede slettet – og like etterpå endret de innstillinger slik at det nå kun er medlemmer som kan se innlegg på siden). Dessuten er det også bekreftet her i et leserbrev i iFinnmark signert Eilif Aslaksen, men det så jeg ikke før nå – før jeg googlet navnet hennes. Og vips – der var det. Nå er det der, hektet til hennes navn. Og Aslaksen innleder også med å ønske Tone Halstensen og hennes ytringer velkommen inn i det offentlige rom.

iFinnmark hadde laget en fotomontasje:

Skjermdump fra iFinnmark.no
Skjermdump fra iFinnmark.no

Jeg hadde vært så vanvittig flau om jeg var Tone. Kanskje knipset hun bildet i affekt? I vilt drittsinne over den handlevognen som bugnet over av…Kneipp? Faen, tenkte hun kanskje. Faen i helvete, han har penger! Til brød! Og så er det nordmenn som ikke har penger. «Fy fan d ekke bra…»

Hva skal man si?

Jeg tror ikke det var affekt. Facebooksiden hun er medadministrator på er rasistisk. Da jeg kikket på den i går så jeg at det var delt såkalte «vitenskapelige bevis» på at muslimer var sånn og slik. Blås i at kilden var en nynazistisk nettside! Flisespikkeri.

Jeg startet med chemtrails. For tenk om. Tenk om vi holdt på slik her hjemme. Tenk om vi proppet ungene fulle av fordommer og møkk og snakket om muslimer som om de var svin og pakk.

– Nå skal mamma hjelpe deg med leksene, men jeg må nesten be deg om å være litt rask – for jeg har en Pegida-marsj jeg skal arrangere i kveld, vet du! Norge for nordmenn! Se, vennen min – nå må du huske marg og to streker under svaret!

Da kan det jo godt hende man også legger ut et bilde som dette på Facebook:

Skjermdump fra Facebook
Skjermdump fra Facebook

Nja, Ikke helt sikker på den. Det kommer i såfall litt an på hva de prater om mens de tilbringer tid sammen. For noen kan det hende det er en god investering å bruke mest mulig penger på barnevakt.

Tone Halstensen postet et bilde i en lukket facebookgruppe. Og vips så var det ute. Overalt. Jeg registrerer i alle fall at antall medlemmer i facebookgruppen er lavere i dag enn det var i går. Det er godt at kombinasjonen ekstremisme og dumskap ikke virker så forlokkende på folk flest når alt kommer til alt.

Det handler ikke om Sophie Elise

Det handler om hvem som sier hva

og hvor mange som hører på.

hand-977641_1280

Hvis Sophie Elise mener noe blir det raskt oppslag i de store nettavisene. Vi har sett det flere ganger nå. I fleng kan nevnes påskeegg, førstehjelp, dyrevern og miljøvern. Nå har det stormet på nytt. Anki Gerhardsen skrev en krass kommentar hos Journalisten.no og harselerte både over Sophie Elises kropp og meninger – men aller mest skrev nok Gerhardsen til mediene selv. For innpakket i alle de ganske stygge ordene hun brukte, så ligger det jo en melding til mediene: Hvorfor i alle dager slipper Sophie Elise til så ofte for så lite? Hvorfor tilbys hun toppsak etter toppsak? Engasjementet hennes skiller seg vel ikke så voldsomt ut verken på den ene eller den andre måten?

Akkurat der mener jeg Gerhardsen har et godt poeng. Det virker som om en del folk har glemt det (eller bare ikke oppfattet det i det hele tatt), siden det nå i flere dager har vært «Sophie Elise blir mobbet»-tilstander på nettet. Og forresten, ikke bare på internett – men diskusjonen fant veien inn til Dagsnytt 18 også (8/12-15 – hør det her). Mobbedebatten tok fokus vekk fra det egentlige poenget.

Helt ordinære meninger – men en høyst uvanlig stemme

For. Hva i alle dager er det med denne jenta som gjør at avisene lager stor sak av at hun mener det er galt å bruke palmeolje? Dette er tross alt ikke en kontroversiell mening som det koster noe som helst å ha – det er helt normalt å være mot palmeolje og å være opptatt av dyrevelferd og miljøvern. Jeg vil tro at de fleste som er tilknyttet en ungdomsorganisasjon enten den er politisk eller frivillig, eller de som jobber i OD-komitéer for den saks skyld, mener betraktelig mer om flere samfunnssaker enn det Sophie Elise gjør – og jeg tror også at mange også lever mer i tråd med det de mener noe om. Allikevel er det Sophie Elise som får oppmerksomheten. Hvorfor?

Jeg tror det handler om noe så enkelt som at det ikke er ett fett hvem som sier hva. Om en ung raddis fra Rødt eller Attac skriver et eller annet sinna på en blogg eller i en kronikk i Klassekampen, så er det ikke så mange som vil få det med seg. Uansett hva de skriver, uansett hvor velformulert det er, så vil det drukne i alle mulige andre nyheter og bloggfeeder. Det er ikke slik at deres stemmer ikke er viktige, for det er de, men de blir ikke hørt på samme måte. De blir ikke gjenstand for den samme oppmerksomheten.

Det kan sikkert føles urettferdig. Jeg husker jeg ble sånn passe oppgitt da Norsk psykiatrisk forening i 2010 lanserte et helsepolitisk manifest i anledning sitt 100-årsjubileum. Les det her på Legeforeningens nettside. For selv om det stod mye bra, så hadde det jo blitt sagt så mange ganger før. Det var jo egentlig bare en ramse med selvfølgeligheter de kom med. Det skulle bli mer fokus på forebygging, brukermedvirkning og psykisk helse i skolen. Ja vel, tenkte jeg. Dette har jo vi andre snakket om i mange år allerede! Men da de sa det, så skulle det bli stille i fjøset. Da skulle vi lytte. Da først var denne kunnskapen og disse meningene gyldige. Slik kunne det i alle fall virke.

Litt på samme måte tenker jeg nå. Nei, det er ikke unikt med en ung person som mener noe om samfunnet. Men det er annerledes når en som har så mange lesere som Sophie Elise har på sin blogg mener noe. For da blir det lest. Da blir det styrke. Ved et par anledninger har jeg nok vært litt gamlis-overbærende og tenkt at en del av det hun skriver er dagboktanker hvor saken hun skriver om kanskje ikke egentlig er tjent med at hun gjør det. Som da hun blogget om en tur til Senegal i 2014 eller om palmeolje nå i påsken som var. Jeg finner ikke helt ordet, men kanskje er det slik at jeg innimellom leser det hun har skrevet som om det er litt unyansert og enkelt. Eller banalt, kanskje.

Sophie Elise engasjerer!

Men da har det slått meg at det er jeg som tar feil. Selv om jeg først syntes det var merkelig å posere slik hun gjorde på bildene på Sengalturen, og at det var et rart prosjekt å skulle blande badetøykolleksjon og fokus på malariamedisin sammen på den måten hun gjorde der, så var det faktisk viktigere for oppmerksomheten rundt betydningen av malariamedisin at hun gjorde det på sin måte, enn det hadde vært om en hundre prosent politisk korrekt ungdomspolitiker hadde reist til Senegal og skrevet om det etterpå. For det hadde jo ingen lagt merke til.

For å illustrere. Da jeg holdt på med et OD-prosjekt i 1997 snakket vi også om palmeolje. Ikke så mye i et helseperspektiv, kanskje – men mer rettet mot rasering av regnskog. Men det ble liksom ikke noe fres ut av det på samme måte. I samarbeid med Regnskogfondet holdt vi foredrag etter foredrag, og kan hende engasjerte det litt der og da – men vi klarte nok ikke helt å skape noe varig engasjement. Og er det noe som er viktig med engasjement, så er det jo at det varer over tid, for ellers skjer det ikke noe.

Infotainment-gudinne?

Og det er akkurat dette jeg tror Sophie Elise faktisk får til. Hun engasjerer folk, ikke bare ungdom men eldre folk også. Når hun skriver om noe så er mediene raske til å kaste seg på. Store nettaviser gir bloggeren toppsak i dag etter dag, bare fordi hun har ment noe. Om noe. Selv om det hun mener gjerne er noe veldig mange andre også mener og har ment noe om både klarere og mer genuint tidligere. For å sette det på spissen, er det kanskje bedre for malariamedisinkampen at Sophie Elise skriver dagbokblogging om hvor viktig det er at folk får medisin (og se forresten min nye bikini #adlink) enn at noen andre skriver mer faktaorientert og kunnskapsbasert om det. I alle fall om faktastoffet ikke blir lest uansett.

Hun har klart å skape seg en stemme. At mediene hiver seg på er jo ikke så rart. Hun får klikk og de får klikk og sammen er de en god symbiose i klikkmentalitetens tidsalder. Og hadde det vært for å skape blest om viktige saker, så hadde jeg bare vært ett hundre prosent glad til. Men jeg tror ikke helt på verken Sophie Elise eller nettavisene når begge parter viser at de har gjort seg så avhengige av klikkene at de faller for fristelsen det er å dra mobbekortet så langt som de gjorde i forbindelse med kommentaren til Anki Gerhardsen. For innimellom alle de harde ordene om seksualisert utseende og posering hadde Gerhardsen en del gode poenger. Mediene slipper jo enkelt til Sophie Elise og lar mer enn gjerne hennes blogginnlegg bestemme hva de skal kjøre som toppsak.

Sophie Elise har all grunn til å føle seg personlig støtt av Gerhardsens kommentar dersom hun velger å tolke den som et personangrep og ikke som et kritisk blikk på et interessant samfunns- og mediefenomen. Men jeg sitter allikevel og rynker litt på panna, for blir hun virkelig så krenket og lei seg at hun går gråtende til søvn kveld etter kveld? Eller er det noe hun skriver fordi hun vet at både sympatisører og «motstandere» ønsker seg et oppfølgingsinnlegg hvor hun drar offerkortet? Og dessuten – trenger mediene å gni inn at man kan selvsagt mene noe selv om man har store pupper og mange lettkledde bilder både på blogg og i blader? For ja, selvsagt kan man det – det skjønner vel de fleste?

Slik jeg leser Anki Gerhardsen så sier ikke hun at Sophie Elises meninger ikke teller fordi hun har store silikonpupper eller har fikset på andre deler av utseendet sitt også, men at meningene hennes kanskje har blitt tillagt større vekt enn det de i annen kontekst ville ha fått – og at det er denne personifiserte greia som er problemet når mediene blåser opp bloggeres betraktninger om dette og hint til å bli riksdekkende nyheter. Det er jo dette hun spør om – og jeg klarer ikke å se at noen egentlig svarer på det.

Vinnere – og tapere

Sikkert er det i alle fall at nettavisene vinner på dette. Og Sophie Elise.

Den som misforstod alt og skrev sinna-sinna til Gerhardsen og viste at han ikke hadde skjønt hva hun mente i det hele tatt, var pappabloggeren bak bloggen «Pappahjerte», Peter Kihlman. Han imponerte ikke med sin analyse på Journalisten.no, for å si det forsiktig. Han diskuterer heller ikke sak – men går rett på Gerhardsens motiver for å skrive som hun gjør – og tror at det bare handler om at bloggere tjener penger og at kritikere er misunnelige. Og det er jo «underholdende» når man ser det fra sidelinjen, for ved at han tviholder på sin bloggnisjes narrativ (forenkling og personfokus) og kritiserer journalisten for å være snever og misunnelig – så kan vi vel gjette hva som skjedde med lesertallene hans? Jepp, da. De føk til værs.

De som taper på det, om enn indirekte, er alle de andre som jevnt og trutt kjemper for saker, for endring og for økt gjennomslag og oppmerksomhet, men som ikke klarer å bryte lydmuren. For det er så mye støy. Det er snart umulig å høre noe som helst, for lyden av klikk-klikk-klikk gjennomborer alt og fyller hele rommet.

 

Til Mental Helse

Mental Helse, jeg tror jeg må slå opp. Det er ikke med lett hjerte.

slår opp

Jeg har skrevet og snakket om det utallige ganger. Jeg har fortalt om hvordan jeg tilfeldigvis snublet over Mental Helse Hedmarks lokaler en kveld hvor jeg trengte det som aller mest. Jeg har fortalt om hvordan jeg i en lang periode hadde vært veldig syk og at jeg strevde med å komme meg igjen. Sykehusinnleggelse etter sykehusinnleggelse, pillemerke etter pillemerke og samtaleterapitime etter samtaleterapitime. Men det ble liksom ikke bra for det. Ofte, etter en innleggelse, ble jeg nesten enda mer deprimert når jeg ble skrevet ut. For hva var vel annerledes? Fint lite. Dermed tok det gjerne ikke så lang tid før det bar rett tilbake til sykehuset igjen.

Et vendepunkt

Men etter jeg møtte Mental Helse skjedde det noe. Jeg husker det som at jeg kom inn i et rom, et rom fylt av varme og gode mennesker, at jeg kunne sette meg ned og bare være meg. Det var ingen krav, men det var vafler og kaffe. Jeg kom tilbake. Og det var så hyggelig! Herregud, som jeg trengte noe hyggelig! Etter jeg hadde vært der noen ganske få ganger husker jeg de spurte om jeg ville representere lokallaget på en samling for unge – det skulle lages et eget undervisningsprogram til bruk i videregående skole og det skulle lages av og for unge selv. Selvsagt ville jeg være med! Jeg kommer alltid til å være så glad i Gro Beston, Liv Christophersen, Berit Fjæstad og Bjørg Kaspersen. Jeg tror jeg skylder dere livet selv, jeg.

Jeg tenker vel ofte at bedringsprosessen ikke har vært full av vendepunkter. Det har ikke vært så mange konkrete episoder jeg kan peke på og si at «Dét! Dét gjorde meg bedre!» – for ofte har jeg tenkt at selve bedringsprosessen har tatt mange år og dreid seg mer om å ha mange gode dager etter hverandre. Men jeg vet jo med meg selv, at akkurat dette møtet med Mental Helse ble et vendepunkt for meg. Fordi de lyttet og var varme, samtidig som de ga meg noen muligheter til å få delta med noen av mine erfaringer, at jeg kunne bruke noe av det jeg hadde lært i perioden som syk til noe bra. Skape noe ut av asken. Jeg trengte det, for jeg følte meg så verdiløs og som om jeg hadde mislykkes så totalt.

Fra Mental Helses undervisningsprogram Venn1 og arbeidet med det som senere skulle bli Mental Helse Ungdom, kom jeg etter en stund inn i sentralstyret i Mental Helse siden de ønsket ungdomsrepresentanter inn i styret. Der ble jeg ikke en hel landsmøteperiode, men kuttet ut etter omlag to år. Det var ikke så lenge siden jeg hadde vært dårlig, og for å være ærlig ble jeg ikke bedre av å være med der heller.

Saken, saken – det er saken som er viktig. Glem det aldri.

Det slo meg nok ganske fort at det er et ganske stort hav mellom varmen på lokallagets åpne kveldsarrangementer og lobbyismen og klikkmentaliteten i organisasjonens ledelse. Det var et spill, tenkte jeg – og jeg skjønte ikke spillet. Jeg hadde ikke engang vært klar over at jeg ville være nødt til å lære meg noe spill dersom jeg skulle klare det – var det ikke saken som var viktig, da?

Jeg turte vel aldri å si noe om hvorfor jeg gikk – det var lettere å bare la alt sammen forsvinne ut i ingenting. Dessuten hadde jeg fått andre muligheter andre steder i løpet av tiden jeg arbeidet mye med politisk arbeid i Mental Helse. Jeg var blitt med i Tidsskrift for psykisk helsearbeid (og det var helt tilfeldig, for redaktøren der hadde hørt at jeg uttalte til p4 at medias karakteristikk av mennesker med psykiske helseproblemer var så forkastelig – å kalle folk for «tikkende bomber» er ikke noe mediene burde drive med! – og dette likte Bengt Karlsson og jeg ble spurt om å være med i redaksjonen. Og så hadde jeg blitt med i en gruppe i Rådet for psykisk helse og jeg fikk en del spørsmål om å holde foredrag.

Kort sagt – det rullet igang og fortsatt, den dag i dag, arbeider jeg med tematikken på mange ulike måter. Men det var hos Mental Helse det startet. Jeg vil alltid være takknemlig for det, alltid. Og ofte har jeg tenkt at det var da som bare pokker at jeg fortsatt var skjør som et løvblad da jeg ble med i sentralstyret, for hadde jeg hatt den erfaringen jeg har nå og ikke vært så redd for å stille spørsmål og ta en real diskusjon, så hadde jeg ikke trukket meg. Men jeg var ikke så sterk og jeg hadde ikke noen erfaring. Spillet om spillet om saken ble for voldsomt og ofte tenkte jeg at organisasjoner jammen trekker til seg litt ymse folk. For å si det rett ut var det flere ganger jeg fikk inntrykk av at enkelte var mer opptatt av å mele sin egen kake – men hei – sånn er det vel overalt?

For en ukes tid siden leste jeg Linda Øyes blogginnlegg om at hun var susendert som 1. nestleder og at Dagfinn Bjørgen var suspendert som leder av Mental Helse. Innlegget ble delt i en facebookgruppe (Erfaringsnettverket) og det ble en ganske voldsom diskusjon. Linda skrev siden et innlegg til og i går publiserte Mental Helse et slags tilsvar i form av et kort informasjonsnotat signert landsstyret.


 

Aktuelle lenker:

Lindas første innlegg: «Jeg er blitt mobbet ut av Mental Helse».

Diskusjonen på Erfaringsnettverket

Lindas andre innlegg: «Jeg er visst ødeleggende for omdømmet til Mental Helse».

Mental Helses notat på organisasjonens nettside.

Mental Helse delte også lenke til notatet på sin facebookside her. 


 

Hva kan man si nå, da?

Og det er nå vi kommer til selve delen hvor jeg er nødt til å slå opp med Mental Helse. For selv om jeg ikke har hatt noe med dem å gjøre i form av verv siden 2006, så har jeg de siste årene hatt en fast spalte i medlemsbladet Sinn og samfunn. Jeg har skrevet for bladet, korte tekster om bedring, håp og brukermedvirkning. Det jeg har levert har ikke verken vært banebrytende eller fantastisk, men jeg har satt stor pris på det allikevel. For ikke så lenge siden skrev jeg om tvang, men nå – etter saken med Linda, så har jeg de siste dagene tenkt at neste gang vil jeg ikke kunne klare å skrive noe som helst. For hva skal jeg si?

Jeg kunne ha sagt at jeg mener det er forkastelig av en organisasjon å skvise ut sin leder og 1. nestleder på den måten de her har gjort. Jeg kunne ha stilt spørsmål ved om en organisasjon som gjør noe sånt i det hele tatt burde dele ut en Åpenhetspris i forbindelse med Verdensdagen for psykisk helse. Jeg burde kanskje ha stilt spørsmål ved om de i det hele tatt burde være ansvarlig for verdensdagsmarkeringene i Norge? Jeg kunne ha lurt på om hva de selv tenker om sin egen prosess i denne saken og jeg kunne ha bedt dem fundere litt over at en del mennesker har uttalt at en slik organisasjon burde ha det høyere under taket enn det de har vist at de har. 

Men hallo. De hadde jo aldri trykket det. For dette skal visst være det nye unevnelige. Jeg vet at en sak alltid vil ha flere sider, men jeg mener uansett at Mental Helse har håndtert hele denne skandalen på helt forferdelig dårlig vis.

De slettet mine kommentarer

I kveld la jeg først inn en kort kommentar om at jeg mente det var rart at de slettet kommentarene som hadde blitt lagt inn under innlegget hvor de delte informasjonsnotatet. Noen hadde kommentert og opplevd at deres kommentarer ble slettet. Jeg vet ikke, sannsynligvis hadde jeg litt for høye tanker om meg selv, for jeg trodde nok at de ville la min kommentar stå. Men, den ble slettet.

Da skrev jeg en ny kommentar – hvor jeg var åpenbart irritert fordi de hadde slettet en kommentar som handlet om at de sletter kommentarer.

mental helse slettet 1

Men den ble også slettet. Ja, den var nok litt sleivete, men støtende? Det kan den vel ikke ha vært? Så jeg prøvde en gang til:

mental helse slettet 2

 

Mental Helse la da inn en egen kommentar om at de måtte forbeholde seg retten til å slette kommentarer de oppfattet som støtende og kommentarer som skaper usikkerhet. Jeg kunne ikke dy meg og kommenterte under den også. Men gjett hva? Jo, den ble også slettet.

Link til MHs kommentar - min kommentar er slettet
Link til MHs kommentar – min kommentar er slettet

Ja, jeg vet det. Jeg burde nok ikke spurt om de var laget av porselen. Men jeg var litt småsur fordi de hadde slettet den første kommentaren min, den hvor jeg bare lurte på hvorfor de slettet kommentarer. Den har jeg ikke noe skjermbilde av – for jeg trodde ikke det skulle være nødvendig.

Psykoblogginnlegget om hersketeknikker ble egentlig først publisert i april, men de fant det tydeligvis for godt å lenke til det på Facebook igjen i kveld. Var det noe mellom linjene her, muligens? Er det noe de forsøker å si? Jeg har selv skrevet flere innlegg på Psykobloggen, men det er stopp nå.

Og nå sitter jeg her. Og må slå opp. For jeg kan ikke skrive for Sinn og samfunn eller Psykobloggen igjen. Det går ikke. Jeg er ikke med på den slags sensur som de ønsker å drive med. Det skaper ingen ro, det skaper ingen trygghet. Og det burde de vite. At de sletter såpass puslete kommentarer som disse og begrunner det med at de må slette støtende kommentarer, det er bare helt latterlig.

Hele saken er tragisk og lei. Folk er såret og har det ikke bra. At jeg reagerer som jeg gjør, selv om jeg kun kjenner til en brøkdel av det som har skjedd, handler om at jeg mener det er mitt ansvar å vise at jeg ikke finner meg i alt mulig. Jeg synes det er ufattelig trist at det er mennesker i organisasjonen som egentlig synes Linda og Dagfinn har blitt utsatt for en fæl prosess, men at de ikke tør å protestere. Det handler kanskje ikke om at de er pysete slik jeg først freste i en kommentar i Erfaringsnettverket for noen dager siden. Sannsynligvis handler det om at folk lett kan føle seg litt handlingslammet når den eller det de så (og ser) på som en støtte i livet viser seg å oppføre seg som en motstander og ikke en medspiller.

Men jo. Litt pysete er nok folk. Altfor ofte er folk så opptatt av å beskytte seg selv og sin egen posisjon at de helst skygger banen istedenfor å stå opp for det de mener er urett. Det er så synd at det nesten er til å grine av.