Hun bare forsvant

cyprus-1295827_1920

Jeg hørte på radiodokumentar mens jeg brettet klær i går kveld. I dag suser den fortsatt i hodet og jeg får ikke helt til å bli ferdig med den. «Hun bare forsvant» het den, og på NRKs nettsider beskrives den slik:

«På ettervinteren for 38 år siden gikk en mor ut av leiligheten sin i Oslo. Hun forsvant ut av livet til mannen sin, og begge de to små jentene sine. Ingen har sett henne siden. Og ingen vet hvorfor hun gikk. Jentene som den gangen var 5 og 8 år har nå blitt voksne kvinner. Den eldste – Bente – har bestemt seg for å finne henne.»

Bente fant moren, men det ble en sår opplevelse å lytte til gjensynet etter 38 år. Innimellom lyttingen måtte jeg ta pauser. Snufsepauser, snyte nesa-pauser, tenkepauser. Oppgitte pauser hvor jeg sukket til Andreas at det er vanskelig å høre på at moren gjør ordet «unnskyld» om til en semantisk øvelse, for moren mente at hun ikke skyldte døtrene noen unnskyldning, hun hadde gjort det hun måtte gjøre (redde seg selv?) og ordet unnskyld ble alt for ofte misbrukt, mente hun. Så det kunne hun ikke si.

Det finnes sikkert grunner. Til at man bare vandrer vekk fra det livet man har. Det er helt sikkert lett å finne mange gode årsaker til hvorfor det av og til kan være livsnødvendig å bryte opp og gå videre. Men å ofre ungene? Å bare gå fra dem? For så å la være å gi lyd fra seg igjen, det er uforståelig for meg.

Hvordan bygger man seg egentlig et nytt liv mens man tenker på de som ble igjen? Tenker man på at deres liv blir så totalt endret, at noe blir helt ruinert? Eller er det kanskje bedre å ikke tenke? Stenge av, legge lokk, late som om det andre ikke finnes?

(Mine fire. De skal alltid vite at jeg er der.)

Det blir som om jeg skulle ha gått ut av døra i kveld og ikke kontaktet dem igjen. For så, om førti år, å være gnien på å si unnskyld.

Det er vi som er Isak, Even, Jonas, Sonja og moren til Isak

Even er manisk (har mani) og Isak er lei seg, redd, usikker og vi oppfører oss som om dette er noe som skjer med noen vi kjenner, det skjer med oss og det er jo akkurat dét som gjør SKAM til den suksessen det har blitt. Det er ikke bare noe som skjer på TV, i et manus, det er som om det skjer med oss, det føles ekte.

Reaksjonene fra gårsdagens klipp har vært voldsomme og noen mener at NRK må forte seg å ta ansvar nå, at klippet ble for voldsomt og at det etterlater en mengde unge folk i et usikkerhetsvakuum.

Jeg har tidligere skrevet om hvordan SKAM føles ekte. Det var da hele Norge (kunne det virke som) var sinte på broren til William, og jeg var først litt overrasket over hvor voldsomt folk (i mange aldre) lever seg inn i denne serien, som om den var deres eget liv og at det nesten ikke virker som om folk forholder seg til at det er fiksjon. I innlegg på Facebook, i tweets og i kommentarer under de ulike klippene på NRK er det nå svært mange som viser tydelig hvordan denne serien går inn på dem.

Jeg mener at NRK nå står i en særstilling til å virkelig formidle klokt og sannferdig om psykiske helseproblemer. Det går an å skildre at det er vanskelig og at man samtidig viser en oppriktighet. Mange med psykiske helseproblemer blir bedre og denne bedringen har forekommet til alle tider. Samtidig er det noen som fortsetter å ha symptomer som kommer og går, men som opplever at det går an å leve gode liv for det. Uansett, bedring eller ei – for alle vil det være bedre å leve et liv med psykiske helseproblemer, eller sammen med noen med psykiske helseproblemer, om vi kommer oss langt vekk fra oss- og dem-polariseringene. Det er ikke «de psykisk syke» og «de som ikke er psykisk syke» – det er oss alt sammen. Det er bare oss.

Årets serie engasjerer enda mer enn fjorårets. Den tar opp alvorligere ting enn fjorårets hovedtema. I år handler det kanskje om å fjerne tabuer? Tabuer og stigma knyttet til homofili og psykiske helseproblemer. Jeg tror serien vil komme til å vise oss at det er håp. Det går an å skildre det parallelt – at det både er vanskelig og at det finnes håp. Håp om bedring, mestring, samhold og toleranse.

Skjermdump fra NRK
Skjermdump fra NRK – klippet som heter «Life is good»

Det handler ikke bare om det mellommenneskelige men også om samfunnet. Jeg mener det er bra at NRK er såpass drøye som de har valgt å være i år. Det skaper engasjement, folk snakker om serien på en måte som viser hvor sterkt den virker inn. NRK har nå en mulighet til å formidle et håpperspektiv på en måte og med en rekkevidde som kanskje mangler sidestykke i norsk historie. For dette er jo ikke bare «noen i en eller annen TV-serie». Det er jo oss. Det er vi som er Isak, Even, Jonas, Sonja og moren til Isak.

Hva er det toppbloggerne og Donald Trump har til felles?

Hentesveisen, såklart!

Det er så mange som har spurt om hvor jeg har fått satt på hair extensions, så det tenkte jeg at jeg bare måtte dele med dere nå, kjære lesere! Jeg har selvsagt brukt akkurat den samme salongen som nesten alle toppbloggere bruker og dessuten synes jeg det er ekstra stas (juhu!) at jeg også kan trøkke på meg akkurat det samme antrekket som resten av bloggerne bruker, det er jo bare superelsk (weeee!) at vi alle sammen kan gå rundt med likt hår, like øyebryn, like vesker, like sko og at alle bare elsker å handle på den samme blomsterbutikken og være sponset av Adams matkasse og Natusan.

Hadde det ikke vært for at jeg kunne ha vært helt lik som alle andre vet jeg da søren meg ikke hva jeg skulle ha gjort, for det handler jo om et eller annet med identitet eller noe. Det er bare blodfeminister som er motstandere av Restylane og i alle fall hair extensions, for det er helt tullete å være imot hair extensions siden det er veldig etisk. Det er faktisk kjempeetisk, så da vet dere det.

Å være mot det blir litt sånn cherrypicking for meg, altså, men det er bare min mening. Jeg synes faktisk at det egentlig er veldig rørende å tenke på at det håret jeg har på hodet faktisk ganske nylig har vært i India! Det er jo helt rart å tenke på, for jeg har jo ikke vært i India og da er det jo litt sprøtt å tenke på at håret mitt har reist mer enn meg, haha! Er det dét som kalles hentesveis, kanskje?

Dette er bare tull. Alle skjønner det, ikke sant? Men det finnes folk der ute, som faktisk er sånn. De flyr rundt og tar bilder av seg selv med hentesveisene sine.

Her har jeg tatt på meg litt snap-makeup fra Det Fjerne Østen slik at håret mitt skulle føle seg litt mer hjemme. Det er viktig å føle seg hjemme og det ville ha vært ganske uetisk om noen skulle tenke at håret heller burde ha vært i India der det hører hjemme, for det er egentlig en ganske rasistisk påstand.

♥ Klem til alle dere fine  ♥


Ja, sånn omtrent? Er ikke det ⇑ en typisk lengde på en rosabloggertekst sånn omtrent? Det skal jo, skal man tro de som Har Greie På Det, være enkelt og kjapt å lese en bloggpost, noe som kanskje ikke er så uventet siden hovedmålgruppen til hair extensions-bloggerne er litt unge. Da er det viktig at leserne ikke bombes med for mange verbale inntrykk, for da kan det hende at de blir lei og at de ikke orker å klikke inn på bloggen igjen. I tillegg er det veldig viktig å tenke på at man ikke under noen omstendighet må finne på å skrive samfunnsengasjert, for da kan det hende lesertallene stuper og da blir annonsørene veldig stresset og da kan det hende at man ikke får gratis ferietur eller sponset hair extension. Dersom man må betale for egne ferier og sine egne frisørtimer kan man like gjerne bare legge ned hele bloggen.

Dette «det er såååå mange som har spurt meg om hvor jeg har fått tak i kjolen/blusen/håret/leppene»-trikset er selvsagt et smart grep for å kosekile annonsørene med søte og Forrest Gump-aktige fjær på ryggen, for ingenting virker vel sterkere på en bloggleser enn at selveste bloggerinnen med et smil og et hjerte sier at hun har vært på salong X for å få satt på en ekte hentesveis. Kortreist mat og langreist hår, det er liksom tingen.

Hair extensions er en uting. Det er uetisk og ulekkert på alle måter. Personlig blir jeg omtrent like uvel av å tenke på bloggere med hair extensions  som jeg blir av å tenke på at Donald Trump faktisk kan bli president. I det minste har de hentesveisen til felles.

 

Om magebilder

Debatten raser, visstnok, etter at toppblogger Caroline Berg Eriksen også etter sin andre fødsel valgte å publisere et magebilde. Det kommer ikke akkurat som noe balltre, dette var overhodet ikke overraskende og debatten er som forventet.

Foto: Pixabay // Unsplash
Foto: Pixabay // Unsplash

På den ene siden av diskusjonsgjerdet finner vi tilbederne, som overstrømmende fyller kommentarfeltene i bloggen, instagram, facebook og ymse nettaviser med lovnader og ros. De synes bildet er fantastisk, bloggeren selv er intet mindre enn helt utrolig og dette bildet er så inspirerende atte hjelp. Fra motsatt side kan vi lese mer kritiske stemmer som bringer til torgs gamle argumenter om at bloggeren åpenbart ikke forstår hvilken negativ innvirkning dette overdrevne kroppsfokuset har på samfunnet som helhet og helt spesielt de som sliter med negativt forhold til eget selvbilde, til kropp og mat. Intet er altså nytt under solen, for alt dette har vi hørt mange ganger før. Intet er åpenbart heller nytt under kjolen til bloggeren, for det kan vi se med egne øyne.

Jeg blir ikke provosert. Bare litt oppgitt og kanskje litt irritert.

Bildet er, etter mitt syn, ikke i seg selv provoserende. Store norske leksikon definerer ordet «provosere» slik:

«Provosere, fremkalle, uteske, egge; opphisse, tilskynde til drastisk (mot-)handling.».

Hos meg fremkaller ikke bildet noe som helst annet enn oppgitthet.

Jeg blir oppgitt over nettaviser som hiver seg på «nyheten» om magebildet og som tydeligvis mener det er så viktig å være raskt ute med å skrive om saken at de ikke engang tar seg tid til å lese korrektur på nettartiklene. Tydeligvis var det viktigere å lansere noe raskt, få hentet inn noen eksperter og noen som kunne Si Noe. Jeg synes jeg ser det koker på desken i de ymse avisredaksjoner. «Bare finn på noe! Si noe! Dette er breaking news! Vi må si noe, mene noe, et eller annet, samme hva!».

Jeg tror ikke noe på at Caroline Berg Eriksen postet bildet på instagram av de grunnene hun selv oppgir. Bilde og tekst henger ikke sammen. Ser man isolert på bildeteksten, som handler om at enhver har rett til å føle seg stolt over egen kropp, så er det kanskje ikke noe galt med det. Jeg er jo enig at alle kan være stolte over hva kroppen er i stand til, kroppen som har båret frem et barn, et mirakel, det er fantastisk og alt det der.

Det er ikke noe galt i å være stolt. Det er ikke noe galt i å være slank. Det er heller ikke noe galt i å ha fint undertøy selv om noen går rundt med sykehustruser og ikke ville ha orket tanken på å løfte melkesprengte bryster inn i en lekker BH. Det er helt ok, det er ikke dét kritikken dreier seg om.

Dette handler ikke om stolthet. Det handler om penger.

Jeg er lei av at diskusjonen polariseres inn i et «med oss eller mot oss»-narrativ. Dette narrativet passer bloggerne godt, det er et bilde de har jobbet iherdig med å bygge opp helt siden rosabloggerne satt i senga på jenterommet og skrev om lipgloss og dagens outfit. De har bygget businessen sin rundt å fremdyrke og overdrive en elsk/hat-relasjon. Der verden har gått fremover og mange er blitt mer SoMe-smarte og oppmerksomme på markedsføringsmekanismene bloggerne har profesjonalisert til (de velmanikyrerte) fingerspissene, spinner fremdeles enkelte bloggere rundt som om de fremdeles tror det er totusenogni. Det tyder på en grov undervurdering av leserne. For dette instagrambildet handler ikke om å være forbilde, anti-forbilde, eller om å være til inspirasjon eller som en provokasjon med samfunnsbrodd. Dette bildet er utelukkende knipset og publisert fordi de kan tjene penger på det.

Bloggerne deler ikke livet sitt med verden fordi de er søte, snille, rause og uskyldige. Dette er business. Det er bare å tenke på hva boost i lesertallene gjør med annonseinntektene. Selv om mange reagerer på bloggeres trang til å overeksponere kroppene, husene, livene og barna sine på internett, så vil de fortsette med det. Fordi det funker. Fordi de tjener drøssevis av penger på det. Caroline Berg Eriksens instagramstunt handler ikke om en empowermentbevegelse om at alle kropper og mennesker er unike og at det burde være rom for ulikhet. Det handler om branding, klikk og penger.

Det kommer ikke noen overraskelser

Jeg sitter ikke akkurat og lurer på hva neste utspill fra bloggeren vil være. For jeg har hørt det før. Jeg vet at det vil dreie seg om at de som kommer med kritikk er misunnelige og ikke forstår at en tynn kropp er like verdifull som en tykk kropp med strekkmerker på magen og lårene. Jeg vet at diskusjonen vil redusere kritiske røster slik at kritikken sidestilles med misunnelse og smålighet. Jeg vet at det kommer til å komme motrøster fra mindre misantropiske folk enn meg selv og jeg vet disse motstemmene vil forsøke å få dette til å bli en konstruktiv kroppsdebatt og at de vil prøve å få bloggeren til forstå at hun med å fronte et slikt kroppsfokus bidrar til at folk blir usikre på seg selv.

Men det er ikke noen vits. Det kommer ikke til å endre noe. Her er det kun døve ører og tomme blikk. For det som er bloggerens fordel, er at uansett hva som diskuteres, så vil de tjene på økt antall klikk. Det eneste som kan endre dette, er at de eneste som faktiske har den reelle makta over bloggerne (og da er det selvsagt annonsørene jeg snakker om) endrer på sine strategier og får et mindre bevisstløst forhold til hvem de ønsker å samarbeide med og hvem som skal profilere deres merkevarer.

For, det nytter ikke egentlig å argumentere med fornuft når man diskuterer blogg.  Det er nemlig ikke fornuft som bestemmer i bloggerland. Det er pengene. Og bloggerne kommer neppe til å si tydelig at «vi gjør det vi gjør, ikke fordi det er smart, klokt eller samfunnsnyttig – vi gjør det bare for å prøve å provosere (eller «inspirere» som det kalles på bloggsk) slik at vi tjener litt mer penger»,  Det betyr i praksis at selv om mange er sterkt uenige i det bloggerne gjør og bloggerne innimellom forhåpentlig reflekterer nok over egen virksomhet til at de tenker et lite uh-oh idet de trykker på publiseringsknappen, så vil det ikke skje noe som helst før annonsørene slutter å bruke pengene sine på på bloggerne.

I mellomtiden fylles internett av magebilder, tullete og overpolariserte diskusjoner, barn som opptrer som tilbehør, skjulte reklamesamarbeid og annet nonsens.

Perfekt og uperfekt fasadejag

For en stund siden skulle man være perfekt. Det skulle være trim, hverdagslykke, grønne smoothies, vitaminshots, strøkent interiør og overskudd til både jobb, familie, tillitsverv og frivillig arbeid. Birkebeiner’n! Ungene leker og koser seg, i dag skal vi klatre! Shopping og champagne! Fallskjermhopp, juhu! Se hvordan vi pusset opp huset til svigermor og nå som vi endelig er ferdige med det så skal vi slappe av, vi orker ikke å dra på langtur nå, vi drar bare til hytta på fjellet, vi var jo på Marbella i mai. #yes #perfectlife.

chandelier-1082182_1920
Den er litt skjev, men alt kan jo ikke være perfekt hele tiden, haha! Foto: Pixabay

Alt skulle dokumenteres, både på Facebook og Instagram. Men hey, som overmenneskelig overskuddsmenneske så fikser man jo såpass, og det var hjerter og «flinke du» så langt øyet kunne se. Venninetur! Work hard, play hard! #elskerjobbenmin, #elskerlivetmitt, #bestefamilien!

Mat var ikke lenger bare mat, men skulle i tillegg til å være sunn, mettende, næringsrik og vakker også brukes til å inspirere andre. Se fremgangsmåte på snap! Oppskrift på bloggen! Rent og ryddig på kjøkkenbenken og i enhver annen krok av huset også. Slitsomt, nei! Har så mye overskudd fordi jeg elsker livet og er så heldig å få jobbe med det jeg engasjerer meg mest for og jeg har den beste familien! Verdens mest omtenksomme mann, nydelige barn. Harmoni.

Og så ble det plutselig litt umoderne, for hallo – den lykken der, den finnes ikke i virkeligheten, livet er ikke så lett, livet er familie, vaskemaskiner, kø på vei til og fra jobb og tre rette i Vikinglotto. Mange dager er slitsomme. For det er klart, når man er en aktiv flerbarnsfamilie hvor begge foreldrene jobber mer enn fullt og i tillegg skal sørge for aktive og innholdsrike dager og skikkelige ferier, kaker til avslutninger, engasjement i hjem-skole-samarbeid, god mat hver dag og at alle har alt de trenger til enhver tid, så er det slitsomt.

chaos-227972_1920
Oioi! Hva skjedde her? Mye å gjøre etter jobben med full oppussing av nyinnkjøpt fireetasjes enebolig uten heis (stress!) og fem barn som skal på både tennis, svømming, MMA og mindfulness! Måtte bare hive i oss noen rester mens verktøyet lå fremme på bordet, haha! #travelhverdag #ikkeperfekt // Foto: Pixabay (måtte ta et bilde fra Pixabay her, har jo ikke noe eget rot jeg kunne vist frem!)

Dermed ble det litt trendy å vise frem mislykketheten sin. På internett florerte det av protestbilder av slitne mødre på sofaen etter at ungene hadde lagt seg på kvelden, folk viste frem rotete kjøkkenbenker etter baking og screenshots av Endomondo med bevis på at man ikke hadde klart å løpe mila på under 45 minutter. Folk legger ut bilder av pupper som har endra utseende etter amming, svidde sommerkoteletter og formilder stolt og påtatt laidback at «i dag gir vi bare blanke, ungene koser seg med grandis i sofaen!».

Fy søren! Her snakker vi protest mot vellykketheten og fasadejaget!

Det er bare det at… Skal man kunne poste bilder av «mislykketheten» sin og få likes på det, så må man kanskje være ganske vellykka fra før.  Å vise frem «mislykkethet og tilkortkommenhet» blir forbeholdt de som allerede er gode på mange av livets status- og fasadeområder.

Jeg vet jeg ikke er perfekt. Jeg gjør mange feil hele tiden og har dummet meg ut omtrent siden jeg ble født. I perioder har livet vært helt på bånn. Men jeg klarer meg. Jeg har en fin familie, jeg har en jobb jeg virkelig liker og får være med på mange ting jeg engasjerer meg i. På en del områder er jeg ganske ressurssterk. Med vissheten om dét i hodet, så blir det lett å vise seg som ikke-perfekt i mange sammenhenger, både i det virkelige livet og på sosiale medier. Så jeg viser frem bilder av meg selv når jeg er syk. Hvis dere leser bildetekstene, så er det hentet fra statusoppdateringen jeg la inn sammen med de respektive bildene – så jeg er ikke noe bedre enn andre her. Legger ut bilder, og unnskylder meg etterpå over at de ikke er så fine, legger på filmnoir-filter og stakkars meg som er så sliten.

vic sliten og syk men har da i det minste dusja
Fra Facebook: Har dusja. Når man er i drittform er det alltid så vondt å tenke på å skulle dusje, og så er det jo så godt etterpå allikevel. #filmnoir #morgenkåpe Satser på bedre form i morra ?? Sliten! Men dig med morgenkåpe, da!
vic sliten og syk
Fra Facebook: Nok et bilde fra anti-høyglanslivet. Nei, hu ække fra rennesteinen. Hu har bare bihulebetennelse. Slutter aldri å overraske meg hvor vondt det gjør! Noen ganger ser jeg bloggere og andre legge ut en stylet «sickfie», det orker ikke jeg. Vondt i hodet, kjennes som om nesa og øynene er på vei til å bli sprengt fra innsiden. Skyller med nesehorn og orker ikke engang å se på MasterChef Australia. Og da er det ille ? Har ikke tid til dette, jeg hadde jo så mye jeg skulle/burde/måtte/ville. Så hugs, kisses and TLC, pls! Knatringen og sprakingen i hodet er lyden av uka som gikk i dass, avtaler som må bookes om og helg som ikke blir hyggelig men bare gørr, grønn snørr og hodeimplosjoner. Så gah. ??? – følte seg meh.

Og jeg har blogget om hvor dårlig jeg er til å lage kake.

IMG_8268
Nam!

Men alt det der, det er liksom ikke mislykka-mislykka. Det er på en måte bare humor, sympatisanking og et dårlig forsøk på å ta et Oppgjør Mot Den Etablerte Livsløgnen på sosiale medier.

Fryktelig mange er som meg. Unger, stressende dager, jobb(er) og generelt lav spa-faktor i hverdagen. Ved at vi som egentlig da har rimelig mange ting ok på stell, skal «kaste fasademaskene», så skaper det en slags skinnforståelse av et mer raust og inkluderende samfunn. At vi liksom tåler mer av hverandre.

Jeg er ikke så god til å bake. Men jeg er blitt ganske flink til å lage mat. Ved å legge ut et bilde av en schtøgg kake risikerer jeg ikke noe. Noen vil smile, og alt vil være godlynt. Bilder av at jeg ligger på sofaen og er sliten og/eller syk – det gjør ikke noe, for det er legitimt å være sliten etter å ha jobbet kjempemasse eller når man har bihulebetennelse. Å legge ut bilder av rot som består av klær man ikke har giddet å brette sammen, det er også veldig lett å legge ut som «Mitt Everest – klær, klær,klær så langt øyet kan se. #husarbeidfail».

Hva om hun som ikke har mer enn to klesskift til hvert av barna og ikke verken mat eller frukt til matboksen dagen etter legger ut det? Hva om hun tar bilde av  tre tomme matbokser og en liten bunke skittentøy og skriver at siden strømmen er tatt og alle klærne skitne, så har de ikke noe å ha på seg? Da er man kanskje for uperfekt på den ikke-legitime uperfekte måten.

«Inspirasjonen» til å skrive dette innlegget kom etter å ha lest om Antisupermamma i en KK-artikkel. Denne gangen betyr KK «Kvinner & klær» og ikke Klassekampen. Jeg skjønner jo hva Antisupermamma mener og hva prosjektet hennes dreier seg om. Men jeg tror ikke det egentlig bidrar til å løse så mye. Jeg har lest om ASM flere ganger før, og hvis jeg skal være litt vrien har jeg flere ganger tenkt at jeg synes hele premisset blir rart. For hun er jo ikke antisuper. Hvis hun er antisuper, da ligger listen for hva som er «godt nok» fortsatt så altfor høyt.

Det hjelper ikke helt når det har blitt en slags ressurssterk måte å gi faen på. Nå kan man jo himle litt med øynene av de som fortsatt er så korka og 2009 at de tror det er kult å vise frem perfeksjon. Og så kan man heller være ressurssterk 2.0 og legge ut bilder av hvor «menneskelig» man er.

Men. Noen folk har faktisk ekte problemer. Problemer som ikke handler om hvorvidt man orker å trene før eller etter jobb eller at det stress å lage tre kaker til sommeravslutninger fordi man har så mange barn.

For den som faktisk ikke har mulighet til å prestere  verken på den måten det perfeksjonsjagende eller det imperfeksjonsjagende samfunnet forventer, så blir det bare vanskelig uansett hvor mange bilder vi andre legger ut av stylede hjem og smoothielykke eller av bilringer og tomme potetgullposer.

Mammakaker og mammakaffe

Det er sommeravslutningstid og høysesong for kakebaking. For kake hører jo med og på skoler landet over dekkes det langbord etter langbord med kakefat med navnelapp under. Mange av kakene likner hverandre til forveksling. Toro gnir seg i hendene og det er sjokoladekake, muffins og brownies fra pose så langt øyet kan se. Det plager meg ikke et sekund.

Foto: Pixabay
Foto: Pixabay

En kake av den mest eksklusive sort

Jeg spiser veldig gjerne kake fra pose og det samme gjør ungene, og ikke minst er det enkelt og lettvint og dessuten skal det kanskje lages kake både til barnehagefesten, skolen, korpset og fotballaget.

Det er imidlertid noe som muligens er enda mer eksklusivt enn hjemmelagde kaker, og det er pappalagde kaker. Det er travle tider og det er best man er effektiv og det samme tenkte nok kanskje den som sendte ut en sms til en av mine facebookvenner hvor det stod:

Hei alle sammen! Onsdag 22 er det avslutning for 10 trinn. Det blir kaffe og kaker etterpå, og vi ønsker derfor at guttemammaene baker en kake, eller tar med noe oppskåret frukt feks. Og jentemammaer tar med kaffe og evnt melk og sukker. Kan leveres i kantina før velkomstdrink. Hilsen trinnkontaktene. (sic)

Guttemammaer og jentemammaer?

Det er jo klart. Hvis guttepappaene og jentepappaene skal bidra med noe, så er det sikkert med bæring av stoler, fiksing av lyd og transport. Machogreier. Guttepappaer lager vel ikke kaker og det kunne vel ikke falle inn en jentepappa at han skal ta med en kanne kaffe. Sannsynligvis aner ikke guttepappaer hva kaker er laget av engang, langt mindre hvordan de lages, for guttepappaer lager verken kaker eller mat, såfremt det ikke er store biffer eller grilling av hel gris. Jentepappaer kaster sikkert ikke bort tiden på å koke kaffe, det blir altfor femi. Dessuten kan man ikke få melk, sukker eller gud forby kakestrøssel på ekte oljetilsølte mannfolkhender. Sånt noe femikakekaffegreier har man vel tross alt mammaer til.

I det minste har de velkomstdrink på 10. klasseavslutningen. Siden den garantert ikke inneholder alkohol er den sikkert laget av jentemammaene. Jentepappaer gidder ikke lage velkomstdrink hvis den ikke inneholder sprit. Og girlandere og pom poms? Det kan du bare drite i å spørre en guttepappa om å henge opp. For hvis han skal pynte (og det gjør han helst ikke) så skal det være med supporterskjerf og snusbokser. Menn må få være menn. Baking er for kvinnfolk! Tenkte trivselskontakten idét sms-en anno 1950 forsvant ut til alle foreldrene på 10. trinn.

Det er som om munnen snurper seg sammen

Bilde: Pixabay
Bilde: Pixabay

[Sammensnurpet munn mens jeg sitter på hendene]

Det er så rart dette her, for når jeg skriver så sjelden som nå, så er det som om det kreves så mye ork, så mye tid, så mye overskudd og så mange tanker for at jeg skal skrive noe i det hele tatt. Utallige ganger har jeg tenkt at «det kan jeg skrive om» eller «det vil jeg skrive om», men så har det liksom bare dabbet av og det var like før det gjorde det nå i stad også, for jeg opplever det så ofte omtrent som dette her:

At jeg har en tanke. Eller et innfall, noe jeg vil skrive om. Det kan være noe jeg mener eller noe som har skjedd. Men så er det som om at desto sjeldnere jeg skriver, desto mer er det som må klaffe for at jeg i det hele tatt skal få skrevet noe. Og så er det som om tankene blir sugd inn i en slags trakt og så blir alle ordene jeg hadde tenkt til å bruke bare borte. Tilbake står bare noe som jeg like gjerne bare kan skrive i en kort oppdatering på Facebook eller en kort tweet, eller rett og slett bare la være å si. Og da blir det bare borte. Det er som om munnen snurper seg sammen. Fysisk. Jeg  har sett det i speilet på badet, sett at det skjer, at jeg faktisk snurper den sammen. Da er det stengt. Det er ikke mer å si, og til slutt bare smuldrer tankene opp også. Hva var det jeg hadde lyst til å skrive igjen? Nei, det er borte. Det var ikke så viktig allikevel.

Noen klarer å skrive som om det var kunst. Jeg er fremdeles ikke ferdig med Thorvald Steens «Vekten av snøkrystaller», for jeg har måttet lese så mye annet den siste tiden (har fått ny jobb blant annet) og så glemte jeg den litt, men nå leste jeg noen kapitler på senga i dag morges. Den er så fin, for selv om den egentlig har veldig lite handling, så skjer det allikevel mye. Alle som leser den vil forstå det. I kort-korte trekk handler boken om en gutt (forfatteren selv) som er lidenskapelig skihopper. Men en dag faller han i bakken og hos legen får han vite at han har en muskelsykdom som vil gjøre at han aldri kan hoppe igjen. Nå har jo ikke jeg lest den ferdig (det er virkelig ekstraordinært at jeg bruker så lang tid på en bok!), men selv om den ikke har så mye action, så er det et rikt følelsesliv. For tenk den smerten ved at det eneste man egentlig bryr seg om blir tatt vekk! Aldri kunne hoppe igjen. Og når jeg som leser vet at muskelsykdommen var arvelig og rommer mørke familiehemmeligheter, så blar jeg nesten forsiktig til neste side. Til og med hemmeligheter i en bok, hemmeligheter man vet vil bli avslørt, er det mest komfortabelt om bare kan være gjemt. Er det på neste side han får vite det, tro?

Han skriver på kunstferdig vis. Jeg beundrer de som klarer å skrive rikt om lite. Det er på en måte det motsatte av blogg, slik det utvannede bloggbegrepet er blitt. Alle disse rosa som bare byr på en intetsigende grøt av annonselenker og happy-happy-hverdagslykke. Meninger som ikke betyr noe, engasjement uten innhold.  Liksom så samfunnsengasjerte. Jeg skjønner ikke. Jeg blir irritert av det. At det skal så lite til før noen hylles. Men det har jeg skrevet om før.

Jeg hadde ikke klart det selv. Jeg kunne aldri ha vært rosablogger. Jeg er for inkonsistent, jeg er for opp og ned i humør, jeg blir for lett sint. Jeg hadde sikkert pælmet grønn smoothie veggimellom. Jeg bare ser for meg selv sittende sammen med andre bloggere på et eller annet bloggevent. Jeg hadde hele tiden lurt på, tror jeg, om jeg ville ha klart kunsten det er å nippe til cavaen mens man småprater om noe man ikke mener noe om med noen man ikke bryr seg om. Kommer jeg til å kaste glasset i veggen? Ville jeg følt meg alene og ensom? Ja sikkert. Ingen er vel mer alene enn når man er omringet av folk som med trutmunn sier at det er viktig at vi jenter holder sammen. Vi må bare heie på hverandre (spy i munnen).

Heldigvis for heldiggrisen meg så er jeg ikke rosablogger. Men om jeg var det. Og om det var livet mitt jeg skulle ha skrevet om? Jeg kunne jo ikke ha skrevet om hverdagen som den er. Jeg mener, ingen kan vel egentlig gjøre det? For alles liv har stygge kriker og kroker og dersom jeg hadde skrevet om livet slik jeg ser det, har det og har opplevd det så hadde jeg rammet andre mennesker. Dermed blir det vel til at man skriver om shopping og champagne. Jeg hadde ikke klart det i lengden, jeg hadde følt meg så dum. Korte tekster om livet som det ikke er. Sponset! (#ad).

Tenk på Knausgård, da han skrev «Min kamp» var det for å kunne skrive noe like sant som livet selv. Men det blir ikke like sant når man skriver en beretning mange år etterpå. Fortellingen har overtatt. Livet er ikke fullt av litterære virkemidler og godt språk. Knausgård kan ha ment å gjøre dette sannferdig, men retrospektivt er det alltid lett å slenge på noen virkemidler som gjør at man kan fremstille seg selv bedre, mer tenkende, mer reflektert. Eller motsatt. Man kan fremstille seg selv om ond og kynisk i gjerninger, men dersom det fortelles på en sammenhengende måte med godt språk så slipper man allikevel unna.

Men det hverdagspludrende bloggformatet egner seg ikke til å dele livet slik det er. Det egner seg kanskje bedre til små glimt, men da er det ikke noe sannhet igjen. Noen bloggere prøver imidlertid, å by på det som er ekte, det som skjer her og nå, men ingen av dem lykkes. Det blir bare sosialporno og kleint fordi de gjør det for å tjene penger. Det er så tomt. Knausgård har i det minste enkelte passasjer som er fantastiske.

En del av hodet prøver å si til meg at det er tull å la det rosabloggere driver med komme inn under huden på meg. Men jeg blir undrende til –  ikke bare hva de skriver, mener, står for og gjør, men også til hvordan de tas imot av omgivelsene.

Det er så mye tull på TV og i aviser. Bloggeres vissvass. Avisene som hiver seg på. Mange av bloggerne skriver ikke så godt (med få unntak) og avisene har vel kastet ut korrekturavdelingene for lenge siden. De hyper hverandre og melker der de kan. Men de gjør ikke noe viktig. Skikkelig kritikk av bloggere har jeg aldri sett i de tradisjonelle mediene, kanskje fordi de har vært så gjensidig avhengige av hverandre? Det gjelder å holde seg inne med de rette folka. For da kan man stå der med stetteglass og gratis solbriller og så har man ikke provosert noen eller gjort noe som noen kan bli opprørte av. Da kan man fortsette dagen etter. Enten det man skriver om er yoghurtnøtter eller kjoletrender.

Jeg strever litt med skrivesperre for tiden. Det er ikke fordi jeg ikke har noe å skrive om. Det er fordi jeg merker at det meste jeg skriver er dumt, lite gjennomtenkt, banalt og fullstendig uviktig. Det innebærer en refleksjonsprosess som jeg faktisk unner både kjendisjournalister og rosabloggere å oppleve en gang. Tenk så deilig det hadde vært, om alt idiotiet bare hadde forsvunnet i en gigantisk og kollektiv skrive- og publiseringssperre.

 

Bloggdebatt og Mediesamfunn

Mediesamfunn betalte for reise og opphold //

Det er veldig lenge siden jeg skrev noe, for først var det travelt og så var det påske og da var det det motsatte av travelt så da rakk jeg i alle fall ikke å skrive noe. Jo, også var det det at jeg jeg egentlig ville vente til Mediesamfunn var ferdige med å lage podcast av debattmøtet i Bergen, for det hadde jo vært litt til hjelp å lytte til den først, for det er jo ikke akkurat slik at jeg husker helt ordrett hva verken de andre, eller jeg, sa. Men rett før påske fikk jeg vite at det vil ta bittelitt tid før den podcasten er ferdig uansett.

Så, da får jeg ta det på husken.

på toget 1

Jeg tror jeg må starte med å si at jeg tok toget til Bergen. Det var helt perfekt. Seks timer med bok, pc og utsikt. Kunne ikke blitt bedre. Dessuten liker jeg godt at man bare kan gå rett på toget og bli der helt til man er fremme. Ikke noe flytog, rulletrapp, gå langt, innsjekk, sikkerhetskontroll og vente litt og så fly  i førtifem minutter. Togstasjonen i Bergen ligger midt i byen og bare et lite minutt fra hotellet jeg skulle bo på, men jeg klarte allikevel å gå meg vill. Nesten utrolig, men jeg gikk i alle fall helt motsatt vei noen minutter før jeg skjønte at det måtte være feil. Jeg kom meg til hotellet. Kikket på klokken og fant ut at jeg hadde et par timer til opplegget skulle starte. Flaks jeg ikke er så veldig rosabloggersk anlagt, for da hadde det blitt knapt med tid for hår og sminke. Som den gråbloggeren jeg er ville jeg heller bruke en halvtime på å forberede meg litt. Sak foran skjønnhet, det er ikke et smådumt mantra.

Dessuten måtte jeg komme meg avgårde i veldig god tid, for jeg hadde tross alt nettopp gått meg vill mellom Bergen togstasjon og Grand Terminus. Derfor kom jeg opp til salen vi skulle være i  til og med før arrangørene hadde kommet. Jeg tenkte: Det var veldig mange stoler her inne, da! Tenk om det nesten ikke kommer noen. Da blir det god plass! Men det kom faktisk veldig mange, jeg tror det var fullt! Akkurat hvor mange det var der vet jeg ikke sikkert, men det var sikkert et par hundre?

Da jeg kikket ut i salen føltes det som Wembley uansett, og siden jeg visste at det skulle tas opp ble jeg ekstra nervøs. Jeg blir alltid så nervøs og når jeg er nervøs blir jeg klønete. Såpass klønete at jeg ikke hadde lyst til å strekke meg frem for å helle opp et glass vann. Dermed ble jeg tørr i munnen og bet meg i kinnet. Derfor vil nok den observante lytter høre på podcasten at det høres ut som om jeg snøvler av og til.

Vi var et fint lite panel med refleksjoner fra ulike hold. Foruten meg selv var det disse som var med:
Øyulf Hjertenes, sjefsredaktør i Bergens Tidende.
Kristian Bjørkelo, stipendiat i medievitenskap ved UiB
Line Noer Borrevik, journalist, tidligere nestleder i PFU, og  som nå skriver masteravhandling om presseetikkens legitimitet.

Samtalen ble kyndig ledet av Ida Vikøren Andersen.

Det eneste som var synd var at Tine Monsen ikke kunne komme. Hun var første blogger til å forplikte seg til å følge Vær Varsom-plakaten og det ville ha vært spennende å høre hennes betraktninger.

 Foto: Anders Helgerud/Mediesamfunn

Foto: Anders Helgerud/Mediesamfunn // I fokus på bildet: Ida Vikøren Andersen (Mediesamfunn) og Øyult Hjertenes (sjefredaktør i BT).

Så, ja. Jeg var nervøs. Men samme det. Jeg var der! Jeg prøvde å si lure ting. Jeg prøvde å fokusere på flere ting samtidig. Både dette med transparens og reklamemerking og dette med at en del bloggere pusher barna sine som levende reklameplakater. Jeg synes ikke noe om det. Og så er det vel kanskje slik, at der det er lettere å regulere reklamemerking med bestemmelser i markedsføringsloven, så kan det fort være litt vanskeligere å si noe konkret om hvordan barn faktisk ikke bør eksponeres på internett i den grad en del av de store bloggerne gjør med ungene sine. For det er jo ikke slik at vi med sikkerhet vet om det vil skade noen. Dessuten er mange av ungene ennå så små, at mange av dem ikke ennå er klar over i hvilken grad foreldrene deler livet deres med de som klikker seg inn. Ennå, altså. For internett består (Leif Osvold tok feil! Hvor mange ganger tror dere han har hørt dét?) og det vi legger ut om ungene våre i dag vil de snart selv kunne lese. Og jeg tror i alle fall mange av dem kommer til å oppleve at det er mer enn trist at livet deres ble brettet ut på internett slik at foreldrene kunne tjene penger på at de søte små var vandrende reklamebannere for Lindex, Adams matkasse eller pannekakejern fra Jernia.

Foto: Anders Helgerud/Mediesamfunn // Jeg ser sånn passe skeptisk ut. Burde øvd på posering (neida). Line Noer Borrevik (tidligere nestleder i PFU) og Ida Vikøren Andersen titter bort på Øyulf Hjertenes.

Noen sammenlikner bruken av barn på blogg med barn som har roller i spillefilmer eller TV- og magasinreklamer. De som mener det er to sider av samme sak har misforstått noe fundamentalt. Hvis jeg ser en reklamefilm for Cubus på TV, så aner jeg ikke noenting om de ungene som spretter rundt på skjermen i tjue sekunder og promoterer klær fra vårkolleksjonen. Jeg vet ikke hva de heter, hvor de bor, hvordan soverommet deres ser ut. Jeg aner ikke noe om når de tok sine første skritt, hva de liker å spise, hvordan de har det når de er på helgeturer. Jeg vet ikke noe om fritidsinteresser, ønsker og drømmer. Om bloggerbarna derimot vet vi så mye at det føles helt kikkeraktig og jeg mener foreldrene opptrer uetisk på vegne av ungene sine.

 Foto: Anders Helgerud/Mediesamfunn
Foto: Anders Helgerud/Mediesamfunn // Her er også Kristian Bjørkelo med. Endelig fikk jeg møte ham som jeg har visst om på internett så lenge! Stas!

Men det er en vanskelig diskusjon å ta. For hver gang man sier noe om dette, sier man jo implisitt noe om at man ikke setter pris på hvordan disse foreldrene opptrer som…nettopp foreldre. Og da er det fort gjort å trå feil. For jeg tror jo de aller fleste av disse bloggerbarna har det fælt så bra og at foreldrene deres er mer glad i dem enn livet selv. Det er bare det at de tar fra ungene mulighet til selv å bygge en egen identitet på sosiale medier og de deler ting i kommersielt øyemed, nettopp for at de ved å dele det personlige, private og nære bygger videre på de samme parasosiale interaksjonsmekanismene som rosabloggen også er basert på. Det handler om kjøp og salg. Bloggeren skriver om hverdagen og livet og krydrer det hele med en produktplassering så snedig og utstudert at mange av de som leser disse bloggene ikke engang skjønner at de blir utsatt for reklame.

Der det kanskje kan være vanskelig å skulle ansvarliggjøre foreldrene, mener jeg det bør gjøres mer for å ansvarliggjøre de som står bak bloggerne. Da tenker jeg særlig på aktører som United Influencers, Anti, Nettavisen (blogg.no) og Familieprat. De er ikke foreldre. De er bare kommersielle aktører som tjener penger på at de som blogger under dem deler privatlivet sitt på nett. Jeg mener de bør ta ansvar og utarbeide etiske retningslinjer som faktisk betyr noe i praksis og at de i større grad enn nå legger seg opp i hva bloggerne skriver.

Jeg prøvde å si noe om dette i diskusjonen i Bergen. Eller, diskusjon og diskusjon – det var mer et samtalepanel. Vi avbrøt ikke hverandre, vi kaster ikke papir i luften eller veivet med hendene. Egentlig var det vel litt for temperaturløst og høflig stemning, kanskje. Men det var liksom bare slik settingen var og dessuten kan det kanskje være greit at man lar den andre snakke ut før man selv sier noe. Da blir det jo lettere å skjønne noe for den som hører på. For noe av det jeg hadde i tankene, var at mange av de som satt og hørte på kanskje ikke engang hadde tenkt så mye over at det med reklamemerking eller eksponering av barn er reelle problemstillinger i det hele tatt. Noe av det som var veldig positivt var at det i etterkant kom tilbakemeldinger fra tilhørere om at tiden hadde gått fort, at det ikke var kjedelig å høre på.

 Foto: Anders Helgerud/Mediesamfunn
Foto: Anders Helgerud/Mediesamfunn

 

En stor del av samtalen dreide seg også om hvordan tradisjonelle medier, og kanskje især nettpublikasjonene, har kastet seg over innholdsmarkedsføringen. I korte trekk vil det si at det utarbeides kommersielt stoff på vegne av en oppdragsgiver, men at disse artiklene likner så mye på tradisjonell journalistikk at det ofte kan være vanskelig å skille mellom hva som er hva. Her skulle jeg ønske at jeg hadde utfordret Hjertenes mer, for det er et viktig tema. Jeg ønsker meg en tydeligere markering av hva som er kommersielt innhold og hva som er redaksjonelt innhold. Jeg tror nemlig ikke jeg er alene om å lese flyktigere på nett enn på papir, og det skal mer til før jeg skjønner hva som er hva på nett. I artikler om vårens trender og hvordan man styler tightsen sin, så er det kanskje ikke så fryktelig farlig, men det jeg er «redd for» er at avisene, i kampen om reklamekronene, vil forkle saker som har budskap som vil påvirke oss på viktigere saker enn som så.

Det er også en fare for at innholdsprodusentene opptrer som om de var vanlige journalister, slik at det ikke går tydelig nok frem for dem de «intervjuer» at de ikke er med i en nettavissak, men i en reklame for et produkt. Også for den som leser kan det være uklart om man leser en redaksjonell sak eller annonseinnhold. I samtalen i Bergen ble noe av dette eksemplifisert gjennom VGs Familielivsatsing i samarbeid med Rema 1000, som endte med PFU-fellelse for VG. Nå var jo ikke VG med i samtalen og kunne således ikke forsvare seg, men jeg mener allikevel at det var en relevant sak å trekke frem.

Noe av det jeg savnet i dette panelet var en stor kommersiell blogger og en representant fra noen av de store bloggsamarbeidsaktørene. Jeg skulle veldig gjerne ha hørt noen av de store bloggerne snakke mer om bakgrunnen for hvorfor de velger som de gjør, både med hensyn til reklamemerking og eksponering av ungene. Ikke for å grille eller henge ut, men fordi jeg mener at deres saklige synspunkter omkring dette ikke er så tydelige. Det er vanskelig å ta debatten om noen som ikke er en del av diskusjonen som i stor grad omfatter dem selv.


 

Ok. Jeg kunne sikkert ha skrevet side opp og side ned nå. Men her må det ryddes og dessuten har jeg en bok å lese. Jeg skal nemlig være med i et annet lite panel om en liten uke, i samtale med forfatteren Thorvald Steen. Det blir spennende – og handler om noe helt annet enn reklame og samtalen blir nok ikke så rosa. Men kanskje mer lavmælt om livet selv? Eller høyrøstet, jeg vet ikke. Det blir nok fint i alle fall.  Derfor har jeg startet med en av hans essaysamlinger nå, «Den besværlige historien» – og er godt å kunne skrive det uten å føle meg forpliktet til å sette på en annonselenke her. Det ville ha vært så rart om jeg skulle ha skrevet et langt innlegg om Thorvald Steen og så viste det seg at alt sammen bare var en reklame for Norli.

på flyet 1

Eller for Norwergian. For jeg tok jo fly hjem. Jeg rappet plassen til en kar, ved et uhell. Jeg hadde visst egentlig billett til plassen ved midtgangen. Han var grei og lot meg sitte ved vinduet, siden jeg allerede hadde rigget meg klar med kaffe, bok, podcast. Han så bare litt oppgitt på meg som ikke skjønte forskjellen på D og F. Men han var som sagt grei. Og utenfor vinduet var det fint.

Kvinner er kvinner verst?

Jeg fikk litt vondt i øynene av å lese blogger Caroline Berg Eriksens bidrag til kvinnedagen, da hun i sin kronikk på NRK Ytring i dag evner å sette «kvinner er kvinner verst» som sin hovedparole i det digitale 8. mars-toget. På en måte er jeg glad for at hun tar steget over fra sin egen blogg hvor hun  og ektemannen selv styrer debatten og over til NRK Ytring, for det vil gjøre det vanskeligere for dem å polere kommentarfeltet slik de har for vane.

Ingenting av det som er forretningsideen bak Fotballfrue/Carolinebergeriksen.no kan kalles en del av et feministisk prosjekt. Dermed blir kanskje grunnen til at hun kvier seg for å kalle seg feminist rett og slett at hun ikke er det. Den Vixenprisvinnende livsstilsbloggen har som hovedformål å selge en idé om et polert liv i hensikt å pushe produkter. Mesteparten dreier seg om hvordan man kan «se bra ut» og bloggen bidrar til å stimulere et overforbruk hos unge kvinner og, vil jeg påstå, bidrar den til å sørge for at mange føler på en utilstrekkelighet etter å ha lest bloggen og sett det glansbildeaktig fremstilte livet. «Tenk!», er det som om bloggen sier – «bare du kjøper denne rettetangen så kan også DU få et slikt vakkert hår!». Eller… «Du trenger faktisk heller denne rettetangen, for den er min nye favoritt og jeg skjønner seriøst ikke hvordan jeg klarte meg uten!».

Nei, mon det?

Om det er noe jeg assosierer Caroline Berg Eriksen med, er det alt annet enn kvinnekamp. Tvert imot er det snarere mannen hennes som er ute og diskuterer når bloggen havner i kritikeres søkelys. Bloggeren selv ses oftest når hun promoterer klær, sko, sminke eller vesker, hun lager lekker mat og får presseoppslag fordi hun har sluttet med ekstrem lavkarbo og av og til spiser en hvetebolle. Hun planlegger bursdagsfester for datteren og for hundene og hun gjør alt så lekkert og fint rundt seg at det er umulig å se henne for seg sammenknytt på do og stressbite negler midt i mellom to møter hvor man faktisk må levere noe skikkelig. Jeg er helt sikker på at hun jobber mye, men jeg er i min fulle rett til å si at jeg mener mye av det de jobber med er fjas.

Ja, jeg er kvinne. Og nå er jeg sikkert «kvinne verst» attpåtil. Og nei, det er ikke meningen. Men jeg vil bare slå et slag for et annet organ som ikke får så stor plass blant bloggerne som herjer på toppen av Blogglisten, nemlig hjernen. For de mest rosa bloggene skjærer i øynene og hjernen roper «NEI!» til et samfunn som tyter over av Restylane og Botox og hvor allerede vakre mennesker innbiller seg selv (og andre) at de trenger fillere, konturering, mineralsminke, små neser, større pupper, løftet rumpe og snapchatfilter før de ser bra nok ut til å bli avbildet. Det er feil. Hjernen min sier at dette er feil, og dersom vi i andedammen skal fordumme oss med i-landsproblemer på kvinnedagen som internasjonalt sett løfter frem så massive og store utfordringer at det er til å bli rasende av, så kan jeg si en ting, og det er at en av de virkelig store truslene mot «likestilling» her i Norge er at en blogg som Carolinebergeriksen.no kan vinne en pris som årets livsstilsblogg.

Godta kroppen din, bruk hjernen din – da kan det ikke gå så gæli. Og dermed kan vi bruke tida på viktigere ting. Skikkelige kvinnesaksutfordringer, for eksempel.

Evig søndag

Jeg leser Evig søndag av Linnéa Myhre og det griper meg på samme måte som jeg ble tatt da jeg leste Kjære (og den skrev jeg om her), for hun skriver så utrolig fint. Det er ikke det at hun er ung som gjør at jeg blir imponert på den måten man gjerne blir hvis en ung person har klart å få til noe man gjerne, som noe eldre, skulle ha ønsket at man hadde klart selv, men jeg tenker nå, som jeg tenkte sist, at Linnéa får meg atter en gang ut av lesevegringen min, for jeg tror fader meg jeg har fått lesevegring, noe som er hur trist som helst, for jeg pleide jo å lese så mye.

Jeg har utsatt det i tre uker, ikke av redsel, men fordi tiden ikke strekker til, jeg må jo rekke å gjøre alle disse andre tingene jeg skal gjøre hjemme også. Hverdagene er allerede så travle av all tomheten at jeg ikke har tid til å gjøre ting jeg egentlig burde gjøre. (Fra side 56)

Men det var Linnéa jeg leste sist jeg leste bok mens jeg gjorde alt mulig annet og det er Linnéa jeg leser nå, og jeg leser mens jeg sitter og mens jeg pusser tennene og mens jeg er på bussen eller spiser brødskiva mi ved pulten på jobben fordi jeg enda en gang ikke rakk å gå ned i kantina sammen med de andre, og jeg leser faktisk nå også mens jeg sitter og skriver, det er ganske meta og litt fint, for jeg kan skrive uten å se på verken skjerm eller taster og da kan jeg lese samtidig. Så takk, Linnéa, for at du skriver så innmari fint.

Jeg liker språket, stilen og flyten. Jeg liker at ordene renner som om de var vann, at det bare glir avgårde helt av seg selv. Jeg liker at hun skriver om noe som er vanskelig samtidig som teksten er så uanstrengt.

I boken følger jeg Linnéa gjennom et år, eller noe deromkring, i hennes liv. Hun skriver om mat og spiseforstyrrelser og om den første tiden i behandling hos Finn Skårderud. Hun skriver om å være på Marienlyst for å lage nett-TV-serien La Linnéa leve på p3.no, og hun beskriver det som om hun møter opp der uten å gjøre stort, og hun skriver om at hennes tid går enormt mye langsommere enn andres tid, en time tar fire timer, hun spiser nesten bare speltlomper og livet er som om det er evig søndag. Hun skriver om fuglen sin. Hun ser på fuglen og tenker at det må være jævlig trist og bortkastet å være undulat. Hun skriver om å forsøke å unngå mennesker og om å være så svart i hodet at det virker som om å leve videre ikke egentlig er et alternativ.

Jeg våkner hver eneste morgen. Hadde jeg kunnet velge, ville jeg latt være. (Fra side 13)

Og hun skriver slik at jeg vil lese.