Ytringsfrihetspris til Silje Benedikte Stiftelsen

I dag hadde jeg det ærefulle oppdraget å overrekke Prisen til fremme av ytringsfriheten innen psykisk helsevern.

I år var det Silje Benedikte Stiftelsen ved Espen Øwre og Lise Johannesen Øwre som ble tildelt prisen.

FOTO: Knut Jul Meland / Høgskolen i Buskerud og Vestfold.
FOTO: Knut Jul Meland / Høgskolen i Buskerud og Vestfold.

Begrunnelsen lød som følger:

Begrunnelse for utdeling av

Prisen til fremme av

ytringsfriheten i psykisk helsevern – 2014

 

Historien viser at mennesker har blitt, og fortsatt blir, utsatt for krenkende og uverdig behandling innen psykisk helsevern, hvor også retten til den frie ytring og grunnleggende menneskerettigheter settes til side. «Prisen til fremme av ytringsfriheten innen psykisk helsevern» har til hensikt å rette oppmerksomheten mot, og bidra til å sikre vilkårene for, den frie ytring på et bredt grunnlag. Prisvinneren bør ha pekt på forslag til endringer som kan ivareta en grunnleggende respekt for mennesket, dets integritet og rett til ytring, medbestemmelse og deltakelse i behandlingssamarbeidet. Prisen deles ut til en person, institusjon eller organisasjon som har utmerket seg i den forbindelse. Prisen, på kr. 10 000, ble første gang utdelt i 2002 og deles ut for trettende gang i år.

Årets prisvinner kjemper mot overmedisinering og feilmedisinering i psykiatrien og

arbeider for å få mer åpenhet og samarbeid med pårørende.

 

Engasjementet er dypt personlig, for prisvinnerne har selv mistet sin datter i selvmord. Samtidig som de må leve med sterk sorg, kjemper de en tung kamp mot systemene som sviktet da de skulle hjelpe datteren. I sin kamp bidrar de til å løfte livsnødvendige problemstillinger opp i offentlighetens søkelys. «Vi er verken leger eller psykologer. Vi er bare et vanlig ektepar som har mistet det kjæreste vi har. Vi ønsker rettferdighet for vår datter, og for andre som sliter psykisk og deres pårørende. Kan vi bidra til å redde ett medmenneske fra den samme skjebnen, så er det verdt det» sier prisvinnerne om motivasjonen for å fortsette kampen.

Silje Benedikte Johannesen Øwre ble bare 20 gammel. I løpet av de to siste leveårene fikk hun om lag 15000 doser sterke medisiner. Hun fikk både antidepressiva, antipsykotika, beroligende medisiner og sovepiller. Hun fikk medisiner som skulle hjelpe mot symptomer på tilstander og sykdommer hun ikke engang hadde og flere av medikamentene har økt fare for selvmord som én av mange bivirkninger. Silje Benedikte døde da hun var på permisjon fra avdelingen hun var innlagt på Akershus Universitetssykehus (Ahus).

Ved å gjennomgå 3000 journalsider, har foreldrene avdekket flere kritikkverdige forhold. Terapi var nærmest fraværende, medisiner var det derimot svært mye av. Fylkeslegen i Oslo og Akershus ga Ahus krass kritikk for flere forhold. I tilsynsrapporten ble det pekt på feildiagnostisering, uforsvarlig medisinering, dårlig evaluering av behandlingen, slurvete journalføring og mangelfull pårørendekontakt. Fylkeslegen konkluderte: Dette er så alvorlig som det kan bli.Å gi Silje, som i lang tid hadde vært svært suicidal permisjon, var et klart brudd på forsvarlighetskravet. Ahus beklaget, men var ikke enige i at Siljes død var en direkte følge av feilbehandling. Norsk Pasientskadeerstatning avslo søknad om erstatning, og hevder at selv om det forelå usikkerhet, ble situasjonen etter deres vurdering håndtert innenfor rammen av god medisinsk praksis og i tråd med retningslinjer. Foreldrene valgte deretter å anmelde sykehuset.

Foreldrene har et håp om at deres historie kan være med påå redde andre. De har opprettet en stiftelse og på facebooksiden skriver de: «Vår lille stiftelse kommer til å fortsette å kjempe for rettferdighet. Rettferdighet for vår datter og rettferdighet for alle som har opplevd eller opplever noe av det samme.

«David» har vunnet før, og han vil vinne igjen».

 

 

Årets pris tildeles

Silje Benedikte Stiftelse

ved Espen Øwre og Lise Johannsesen Øwre.


 

skille

Og da jeg skulle øve litt i går kveld, så klarte jeg det fint. Jeg leste det hele opp for meg selv et par ganger. Ville være forberedt, så jeg ikke skulle snuble i ordene. Prøvde å ta det rolig, siden jeg ofte snakker litt fort i slike sammenhenger. Det gikk fint. Men øvelse er én ting, noe helt annet er det å skulle stå der å si dette,  etter jeg har hilst på foreldrene. Jeg tror nesten ikke jeg klarte å se på dem engang, mens jeg leste opp. Stemmen sprakk mange ganger. Jeg kjente bare at det presset på, og jeg så at flere i salen var veldig preget. Jeg selv kjente stemmen var ekstra skjelven. Jeg merket at hånden skalv da og at arket mitt knitret, så jeg måtte legge det på bordet ved siden av.

Det gjør noe med mange oss, dette.

Kampen enkeltmennesker utkjemper mot store institusjoner engasjerer og opprører. Jeg ble glad da Espen og Lise i sin tale sa at en slik pris bidrar til at de får mer motivasjon til å fortsette sin kamp. Og som de sa, er det ikke svart-hvitt. Det er lite i livet som er det. Ikke alle møter med psykiatrien var vonde, det var gode hjelpere også, gode folk de møtte i løpet av årene Silje var syk.

Heldigvis har de mange støttespillere, men det er alltid behov for flere. Du kan følge dem på Facebook her. Her er nettsiden deres og Brennpunkt-programmet «Bare en pille til» finner du her.  På stiftelsens nettside finner du videre lesing, blant annet artikler og tekster jeg brukte da begrunnelsen skulle skrives. Jeg håper du vil bruke litt tid på å sette deg inn i historien, for det er viktig dette. Vi kan ikke godta at dette fortsetter, det er viktig at vi sier ifra.


 

Ytringsfrihetspris og recoveryorientert praksis

cropped-header-ytringsfrihet

Jeg gleder meg veldig til fredag, for da skal prisen til fremme av ytringsfriheten innen psykisk helsevern deles ut, og dette gjøres på et seminar ved Høyskolen i Buskerud og Vestfold (HBV), som her i Drammen er lokalisert på Papirbredden. Her er det åpent for alle som ønsker å være med, det er gratis å delta og alle bare fikser lunsjen sin selv, akkurat slik det pleier å være på dette seminaret som arrangeres hvert år i slutten av februar.

I år gleder jeg meg ekstra, for dette er første året hvor utdelingen av prisen skjer på dette seminaret, vanligvis har det vært to separate arrangementer, men jeg tror det er lurt å slå det sammen. Jeg har vært med på å vurdere de foreslåtte kandidatene, og jeg vet hvem som får prisen – og dette er jeg sikker på vil bli veldig bra. Det føles riktig!

Arrangementet starter klokken 0900 på Papirbredden og selve prisen deles ut klokken 1130-1200, og det er hyggelig om mange vil komme!

Jeg har skrevet om psykisk helse mange ganger før her på siden, men har lyst til å trekke frem igjen disse to i dag,  Den ene er en tekst om Ingvar Ambjørnsens bok 23-salenDen andre er en tekst jeg skrev om Gunvor Hofmo. Jeg klarer ikke å bli ferdige med disse, det er så trist å tenke på hvilke overgrep og krenkelser mennesker har måttet tåle, når det egentlig var vennlighet og god pleie de ville ha trengt. Og, ikke minst å kunne få delta i samfunnet. Det er helt vilt å tenke på at det Ambjørnsen skriver om i boka handler om Lier sykehus, som er en bitteliten biltur fra her jeg nå sitter. Avdelingen han skriver om var det, tror jeg, ingen som noen gang ble skrevet ut fra – noen ble overført til andre avdelinger – men ingen ble sendt hjem. Så, hvis man er på utkikk etter skrekklitteratur til påske, finnes det mye å ta av i vår nyere tids psykiatrihistorie.


Seminar: Recovery-orienterte praksiser

Vi ønsker velkommen til seminar om Recovery-orienterte praksiser- Hverdagsliv og samarbeid

Plenumsforedrag kl 09.00-11.30:

Cannabis-prosjektet. Hilde Nicolaisen, RiO

Menneskerettighetene og FN konvensjonen til mennesker med nedsatt funksjonsevne: Hvordan kan medikamentfrie forløp se ut? Liv Skre & Mette Ellingsen, WSO.

Modell for lokalbasert samarbeid ved samtidige lidelser. Funn fra forskning i Asker kommune. Ottar Ness, HBV.

Aktivitet og arbeid i LAR/ROP. Om erfaringene fra Brobyggerprosjektet i Notodden. Øystein Småkasin.

Ytringsfrihetsprisen for 2015 deles ut kl 11.30-12.00

Workshops fra kl 13.00 – 14.30, plenum til15.30.

Workshop 1: Om språk og bedring. Innledere: Sigrid Ramdal, Tommy Sjåfjell, Rita Nilsen.

Workshop 2: Redde organisasjoner gir redde medarbeidere. Innledere: Bengt Karlsson, Jon Storås, Svein-Helge Næset.

Workshop 3: Erfaringskonsulentenes rolle? Innledere: Tom Runar Bergane, Siw Lynne og Morten Brodahl.

Seminaret er gratis og åpent for alle interesserte. Lunsj kan kjøpes i kantinen.

Hjertelig velkommen!

 

Om å være noens pårørende

Hvis man skal klare å endre på noe, enten det er fordommer, tabuer eller stigma krever det at noen snakker om det de fleste synes det er mest komfortabelt å tie om. Jeg tror det er enormt viktig at man fortsetter å gjøre dette også etter at ens egne problemer er mer tilbakelagt.

Dette er et bidrag fra meg. Kanskje du som leser også har noen erfaringer du kunne tenke deg å dele?

IMG_8036

Dette er en tekst jeg skrev for bladet Sinn og samfunn høsten 2014.  Sinn og samfunn er bladet som gis ut av organisasjonen Mental Helse.

Jeg skrev den så fort jeg kunne, for jeg hadde en deadline å rekke. Jeg lå milevis bak skjema, noe jeg ofte gjør – når jeg skal skrive blir det ofte til at jeg må gjøre det fort, nettopp fordi dagene har en tendens til å rase ifra meg. Men denne gangen var det ekstra vanskelig å skrive fordi jeg skulle prøve å holde meg innenfor det som var bladets tema: Pårørende.

IMG_8029

Det er ikke alltid så lett (jug: det er alltid vanskelig) å tenke på at jeg en lang tid, mer enn noe annet, var i en slik forfatning at mine nærmeste ble tvunget inn i en pårørenderolle de ikke hadde bedt om. Dette ligger mange år tilbake i tid nå, jeg tror det er derfor det er lettere å si noe om det nå, for før har det å gå litt emosjonelt inn i dette vært veldig vanskelig for meg. Nå føler jeg at det er lettere å kunne si noe om hvordan det var uten at folk av den grunn vil se skrått på meg, tenke «Jaha, og jaså, ja! Tenkte jeg det ikke!»

De problemene jeg hadde, de er historie. De definerer ikke lenger hvem jeg er. Jeg er en av de som det gikk bra med.

Jeg har i mange år vært forholdsvis åpen, men allikevel med en distanse. Det har ofte vært som om jeg har snakket om noen andre, jeg har bearbeidet mye gjennom å bruke vonde opplevelser i jobbsammenheng og verv i organisasjoner. Jeg har båret litt fane, og kjempet for saken.

Men det er jo ting som er litt sårt også.

Dette ble skrevet et par dager før min sønns konfirmasjon i høst, så dermed er en del av referansene litt gamle. Sånn var den:

 

Unnskyld

Når jeg nå setter meg ned for å skrive, vet jeg at denne utgaven av Sinn og samfunn skal ha ekstra stort fokus på pårørende. Jeg har skrevet i denne spalten flere ganger før og ofte har jeg, uavhengig av bladets tema, bare skrevet i vei om det som har falt meg inn. Denne gangen ville jeg så gjerne holde meg til temaet, fordi jeg synes det er så enormt viktig.

Det er viktig, og åh, så vanskelig.

Derfor har jeg sittet hver kveld siden torsdag i forrige uke og hatt lyst til å skrive. Jeg har sett på den tomme firkanten på skjermen, det hvite, tomme word-dokumentet, hvor det er meningen at mine ord skal åpenbare seg, men det har ikke kommet noen ord. Jeg har bare sett på skjermen, og litt ned på tastaturet, og så har jeg kanskje startet, men jeg har måttet slutte etter noen minutter.

Den siste tiden har jeg opprettet to nye nettsider. Den ene nettsiden er en slags blogg. Jeg har skrevet om lag femti tekster på den siden opprettelsen for en måned siden. Så, jeg kan ikke akkurat skylde på at jeg har skrivesperre. Jeg har ikke skrivesperre, nemlig – jeg har «forholde meg til hvor grusomt vanskelig det er å erkjenne hvor mye smerte jeg har utsatt andre for»-sperre. Jeg synes det er så, nesten ubeskrivelig, vanskelig. Og det er ikke bare nå. Slik har det vært hele tiden. Både mens det stod på som verst og etterpå.

Blikket til mamma da jeg våknet opp på sykehuset, sår i halsen etter pumping og jeg vet ikke hvordan hun hadde det da, for jeg har ikke klart å spørre om det. Det er tolv år siden, og jeg har hatt så mange muligheter, men jeg har ikke klart det. Sønnen min, som nå er en trygg og fantastisk fin gutt på snart femten (så det gikk bra med ham, med oss, heldigvis!) da han litt senere, han var vel fire da, spurte om jeg var ferdig med å være død nå.

Som den gangen mamma og sønnen min hadde tatt toget til Oslo for å besøke meg på Aker, men så var det ikke lov med barn under tolv på avdelingen, for da kunne de andre pasientene visstnok bli lei seg, og jeg skammet meg så fælt over hvor jeg var og hva jeg utsatte dem for at jeg ikke orket å protestere da besøket bare kunne vare i femten minutter ute i vestibylen midt imellom de tre psykiatripostene. Og jeg blir så forbannet for det nå! Denne skammen, den var ikke bare min, den var hennes også, og jeg så den skammen i blikket til så mange av de som kom på besøk på avdelingen. Blikket ned. Dempede stemmer. Hysj, vær stille – ikke en blomst å se.

Slike ting. Å vite at jeg har skuffet så utrolig mange folk. At jeg så mange ganger har dekket over, glattet over, i mitt hode for å skåne, men for flere av de andre har det vært vondt at jeg nærmest frarøvet dem muligheten til å hjelpe meg, til å stille opp. At jeg ringte mamma fra telefonkiosken i gangen på subakutten på Gaustad og ba henne om å få låne 1700 kroner, jeg husker ikke hva jeg sa jeg skulle bruke det til, men det jeg faktisk brukte det til var å betale for meg på et hotell i Oslo, for den dagen hadde jeg bestemt meg, jeg ville ikke mer, jeg var så sliten og lei av å prøve og jeg følte jeg aldri ville bli bedre. Jeg hadde forberedt det en stund, smilt og vært rolig en stund slik at jeg skulle få permisjon, men jeg dro ikke hjem, jeg dro på hotell for å dø, men jeg døde ikke, for jeg kom til meg selv på sykehuset og så rett inn i øynene til mamma, og hun så trist ut og jeg skammet meg sånn da, og jeg har skammet meg siden, for det var ikke første gang og det ble ikke siste heller.

På søndag er min sønn konfirmant. Det blir mat, taler, sanger. Da kommer moren min til å vise en film hun har laget. I den filmen vet jeg det er mange bilder fra den tiden jeg var syk og innlagt på sykehus, da bodde han hos henne. Jeg er så takknemlig. Jeg er så trist. Jeg vet ikke hva jeg er mest, egentlig – og det er vondt å forholde seg til alt sammen. Derfor klarer jeg sjelden å forholde meg til at det for en del år siden var slik at mine nærmeste ble oppringt til alle døgnets tider og gitt fæle budskap, bare fordi de var mine nærmeste pårørende. Jeg er så lei for det. Jeg er så lei for det, men jeg klarer ikke å snakke om det for da går jeg i stykker.

Hvis det er slik at tiden leger sår, så går det i alle fall fryktelig sakte.

And I wish I was dead

Om trøst, lidelse og død –  og om å konservere smerte på internett.

 

dark paradise

Jeg husker første gangen jeg hørte Lana Del Rey, det var som om noe gammelt falt på plass, noe uforløst kanskje, noe jeg ikke skulle snakke om, noe som var borte. Jeg har alltid vært helt i sjokk når folk har tatt sitt eget liv, hvorfor du, har jeg tenkt, ser du ikke, så du ikke hvor elsket du var?

Hver gang det har skjedd har jeg tenkt det samme, at du var umistelig, du også.

En av de umistelige

Jeg husker en venn jeg en gang hadde på internett.

I et psykiatriforum på doktoronline hadde vi møttes, og vi snakket, sammen med flere andre, om angster, om redsler, om at det var skummelt å leve, å bevege seg, å puste. Vi snakket om medisiner, vi snakket om savn, om familie og vanskelige hverdager. Vi støttet hverandre, det var trøsteklem og styrkeklem, og ofte var jeg så takknemlig, så takknemlig, for her var vi mange som nok opplevde oss sett og møtt, forstått og akseptert på en måte de helt nære ofte ikke gjør.

Og jeg skjønner det godt, nå, det er mye lettere å akseptere annerledesheten til de man slipper å tåle svikene fra.

På forumet var det uforpliktende.

Både i livet og i døden, skulle det vise seg, for han jeg og flere andre ble så god venn med, han orket til slutt ikke mer.

Your soul is haunting me and telling me that everything is fine

Jeg husker ikke helt nå hvor jeg var da jeg fikk høre om det, eller helt hvordan omstendighetene var rundt, for livet var så tåkete på den tiden. Men jeg fikk vite av en annen på forumet at han, min venn, var død. Han var, tror jeg, allerede begravet da jeg fikk høre om det. Internett da var ikke som internett er nå, det var ikke noen facebook og jeg tror nok ikke familien hans var klar over internettlivet hans.

For et liv der, det var det, vi – ikke bare han og jeg, men vi var mange, chattet sammen sent og tidlig og vi skrev meldinger og trøstende og oppløftende kommentarer. Vi forstod hverandres smerte og jeg tror dessverre at vi konserverte lidelsen, og at flere av oss sannsynligvis ville ha hatt det bedre dersom vi hadde våget oss mer ut i det virkelige livet, fremfor å sitte trygge, men triste, bak hver vår pc og med hundrevis av mil imellom oss.

Så familien, de visste jo ikke om oss, internettvennene. Vi ble ikke informert av dem, ingen av oss kom i hans begravelse. Kanskje de trodde han var helt alene? At han ikke hadde noen? Han hadde oss, på en måte, men det var ikke nok.

En gang, en god stund etter han var død, ringte jeg mobilnummeret hans.

Og, det ringte!

Jeg skalv litt. Det hadde ringt! Nummeret fantes fortsatt! Noen hadde ladet telefonen. Jeg la på så fort jeg kunne, det var som om fingrene stivnet.

Dagen etter fikk jeg en melding.

Jeg beklager å måtte meddele at min bror, NN, er avgått ved døden.

Jeg har tenkt så mye på den meldingen. Åh, så formell, det sved i øynene da jeg leste det.

Jeg beklager å måtte. Meddele. Avgått ved døden.

Jeg stirret på meldingen og ut i lufta. Jeg tenkte at her fantes det en mann, som ikke visste at hans døde bror hadde vært umistelig for oss. Hans nå døde bror hadde sommeren før kjørt tvers igjennom hele landet på motorsykkel for å ta seg en skikkelig tur og for å møte flere av oss. Jeg var syk da han besøkte meg. Inne på sykehuset satt han og jeg og snakket ivei, og det var som om vi hadde kjent hverandre lenge.

Og på sett og vis hadde vi det også. På internett.

Jeg skulle så gjerne ha ønsket at familien hans hadde visst om at han egentlig ikke var helt alene.

 

Mamsi anbefaler: Gunvor Hofmo

 Roper med stille røst

Gunvor Hofmo skrev dikt som roper med stille røst. Jeg har en førsteutgave av «Jeg vil hjem til menneskene». Jeg elsker den høyt.

hofmo
Gunvor Hofmo (1921–1995) Jeg vil hjem til menneskene Gyldendal, 1946

Antikvariatskatt

For noen år siden flyttet vi til Tangen i Drammen. Her er det gamle trehus så langt øyet kan se. De er fulle av historie, av sjel, og hver eneste gang jeg går i Havnegata eller Skippergata, ser jeg for meg det yrende livet som en gang fantes i denne delen av byen. Det var trelasthandel og sjøfart. Tangen var først ute med urban bosetting i Drammen, og her holdt viktige industribedrifter til. Dette visste jo ikke jeg da vi flyttet hit, men å gå langs alle de gamle husene vekket en interesse for området. Derfor løp jeg ned til antikvariatet i Tollbugata og kjøpte noen nummer av «Lokalhistorie fra Rundtom Drammen».

Senere ble det gjerne til at jeg gikk innom. Luktene og lydene på et antikvariat er balsam for sjelen, og en dag jeg sakte gikk rundt der inne, så jeg debutsamlingen til Gunvor Hofmo ligge utstilt på et bord. Det var nesten med en følelse av andakt og ærefrykt jeg løftet boken opp, jeg bar den som om jeg hadde lagt den på en pute, gikk bort til kassen, betalte og gikk. Da jeg kom hjem, satte jeg meg i vinduskarmen, hadde boken i hendene, lenge. Jeg tok på den, jeg så på den. Papiret var gulnet og slitt i alle hjørner. Omslaget så nesten ut som om det var klusset på med penn. Nesten alle sidene har ulik størrelse, papiret er tykt, teksturen er grov. Jeg satte meg ned for å lese.

På baksiden av omslaget står det:

Debutanten Gunvor Hofmo er tilsynelatende en ganske alminnelig Oslopike, 25 år gammel. Hun har ettermiddagsjobb på en av byens kinematografer, og om formiddagen går hun på Universitetet og hører forelesninger i litteraturhistorie. – Og så skriver hun dikt, og de overbeviser om at hun slett ikke er alminnelig. De taler sitt eget språk.

Og det er ikke tull. Diktene hennes taler virkelig sitt eget språk. Og hun hadde en helt egen måte å fremføre diktene sine på. Mitt første møte med Gunvor Hofmos stemme var i en norsktime på videregående. Vi satt der, en gjeng av fnisende fjortiser og hørte på et opptak av Gunvors særegne stemme, og jeg husker jeg tenkte: «Så mørkt hun snakker!» Nesten monotont, og det mest dramatiske var nesten fraværet av drama i presentasjonen. Hun leste diktet hun er mest kjent for av alle.

DET ER INGEN HVERDAG MER

Gud, hvis du ennå ser:
det er ingen hverdag mer.

Det er bare stumme skrik,
det er bare sorte lik

som henger i røde trær!
Hør hvor stille det er.

Vi vender oss for å gå hjem
men alltid møter vi dem.

Alt vi fornemmer en dag
er de dreptes åndedrag!

Om vi i glemsel går:
det er asken deres vi trår.

Gud hvis du ennå ser:
det er ingen hverdag mer.

Gunvor Hofmos mørke stemme

Og da satt vi der, kikket litt ned i pultene. Noen fniste litt. For norsklæreren hadde forsøkt å lage en viss stemningsfull seanse ut av det hele. Husker jeg rett, var gardinene trukket for. Gunvor Hofmos stemme fylte rommet, og når jeg tenker på det nå, fremstår det som ganske tydelig at læreren prøvde å gi oss en slags opplevelse, det ble så overtydelig stemning, «føl nå!» Men det fungerte bare halvveis, og jeg husker jeg tenkte at det kanskje var enderimene som ikke fenget rommet hvor flere enn et par så på seg selv som temmelig avantgarde, eller så var nettopp dette fraværet av patos som gjorde at flere i rommet verken skjønte eller egentlig ville forstå alvoret.

Eller kanskje var det flere som hadde det som meg, som egentlig bare hadde lyst til å begynne å grine, som hadde en følelse av at det var noe som traff, og noe som ble truffet. Jeg hadde lest diktene hennes før, men hadde ikke hørt stemmen hennes. Og jeg vet ikke hva det er med unge jenter som er i ferd med å skli over i depresjon og ymse problemer, men jeg hadde mange år hvor jeg svermet omkring Gunvor Hofmo, Sylvia Plath og Virginia Woolf. Sannsynligvis fordi det fikk meg til å føle meg enda mer trist enn jeg var i utgangspunktet og dermed kom nærmere en følelse av en slags kunstnerisk avgrunn, som egentlig ikke var mer imponerende eller kreativ enn at jeg endte opp med mye fravær på skolen.

Hun hadde imidlertid et dikt på trykk før hun ga ut debutsamlingen. Verdens samvittighet het det, det aller første diktet Gunvor Hofmo fikk publisert. Hun fikk det utgitt i avisen Friheten i 1945, under pseudonym. Hun skrev mye opp gjennom hele ungdomstiden, og mange av de tidlige diktene hennes liknet en del på dem hun publiserte i debutsamlingen. En stor andel av diktene har enderim, flesteparten er skrevet i det lille formatet med vertikal logikk, av enkelte kritikere kalt et «kvinnelig format». Carl Fredrik Prytz og andre anmeldere på 1940-tallet anså Hofmos valg av det lille formatet som en grunnleggende ærlighet, men også som høvelig beskjedenhet for den unge debutanten (Furuseth 2003, s. 101).

Inger-Lise, julen 1946

Min Hofmo-førsteutgave er gulnet av elde, og når jeg åpner den, kan jeg se at det med blyant er skrevet «Inger-Lise, julen 1946». Flere ganger har jeg lurt på hvem Inger Lise er. Eller var? Og hvem var det, som julen 1946, ga henne denne boken? Jeg innbiller meg at det må ligge en interessant historie bak, i det minste håper jeg på det, at kvinnen som satte sitt navnetrekk i boken var en ung motstandskvinne med litteraturlidenskap, og at hun hadde fått den i gave av en venninne, eller det var en kjæreste som ga henne denne boken, skrevet av den unge kvinnen som allerede fra denne debuten fremstod som en fullkommen lyriker. Jeg ser for meg at det fra denne boken er blitt lest høyt fra, lest stille i.

Julen 1946 hadde Gunvor Hofmo (1921–1995) nettopp debutert. Diktsamlingen Jeg vil hjem til menneskene høstet strålende kritikker, også i Sverige og Danmark. Sigurd Hoel kalte samlingen «lysende talentfull». Gunvor Hofmo ga i alt ut 20 diktsamlinger og blir regnet som en av etterkrigstidens største norske lyrikere. Kort fortalt kan Hofmos forfatterskap deles inn i to faser, hvor den første fasen (fem diktsamlinger) spenner fra debuten i 1946 til Testamente til en evighet i 1955.

Den andre fasen (totalt femten diktsamlinger) innbefatter en tidsperiode fra 1971 da hun publiserte lyrikksamlingen Gjest på jorden. Den siste samlingen, Epilog, kom i 1994, om lag ett år før hennes død. Da hadde dikterinnen, «mørkets sangerske», utgitt diktsamlinger i nær femti år. I tillegg til alt det utgitte materialet ble det funnet en omfattende produksjon, ikke utgitt.

Flere av disse tekstene er gjengitt i Jan Erik Volds mesterstykke om Hofmo: Mørkets sangerske: En bok om Gunvor Hofmo (2000). Boken forteller også om Gunvor Hofmos livsavgjørende møte og nære forhold til den jødiske flyktningen Ruth Maier (1920–1942) fra Wien. Dette sjelevennskapet er også nært beskrevet i boken Ruth Maiers dagbok (Vold 2007).

mørkets sangerskeVold-RuthMaiersDagbok-PO:Vold-RuthMaiers-PO

De to unge kvinnene tilbragte to år sammen, de reiste rundt i Norge, strøjobbet, snakket sammen og ble hverandres absolutte nærmeste. 26. november 1942 ble Ruth Maier arrestert i jøderazziaen i Oslo og sendt med fangeskipet «Donau» til Auschwitz. Der døde hun 1. desember 1942. Ruth Maiers vennskap og dramatiske død preget Gunvor Hofmos diktning allerede fra debutsamlingen.

MØTE
Slik i en regnvåt høststund kjenner du det er henne,
en jødisk venninne de drepte, hun hvis lik de lot brenne sammen med tusen andres.

Ram stiger lukten fra fjæren. Fuglene klynker alt stille.
Noen ler fjernt gjennom skumring … Stemmene klinger så milde
som de har natt i seg.

Du vet bare at hun er her og ser henne uten å se
og kjenner det brune blikket legge seg kjølig som sne
over din rådløse sorg

Og din trang til å skrike, rase, gråte og be,
slikt som en liten unge
får viljen sin gjennom ved, alt som du smertelig gjemte, smelter vekk under det.

Du hører den myke stemmen slik du hørte den sist, spørrende uten klage,
dempet og underlig trist: Warum sollen wir nicht leiden wenn so viel Leid ist?

Og nettopp denne siste strofen er de siste nedskrevne ord fra Ruth Maier. Gunvor Hofmo siterer her et brev som ble smuglet ut fra fangeskipet «Donau»:

Jeg tror det er like bra at det er kommet til dette. Hvorfor skal ikke vi lide når det er så mye lidelse til? Bekymre deg ikke om meg. Jeg ville kanskje ikke byttet med deg (Vold 2007, s. 415).

Årene i mellom de to utgivelsesfasene (1955–1971) var preget av sykdom. Disse årene betegnes gjerne som «de tause årene» i Hofmos dikterskap. Det første virkelige sammen- bruddet kom våren 1953. I lang tid hadde hun hatt en produktiv arbeidsfase, men hun følte seg ensom.

Titteldiktet fra samlingen som ble utgitt i 1948, sier noe om denne ensomheten, her fra første strofe fra Fra en annen virkelighet:

Syk blir en av ropet om virkelighet. Altfor nær var jeg tingene,
slik at jeg brant meg igjennom
og står på den andre siden av dem, der lyset ikke er skilt fra mørket, der ingen grenser er satt,
bare en stillhet som kaster meg ut i universet av ensomhet, og av uhelbredelig ensomhet.

«En jødisk venninne de drepte»

Det er blitt hevdet at Gunvor Hofmos sinnstilstand ble dramatisk dårligere etter at Gunvors forlag ikke imøtekom hennes ønske om å gi ut Ruth Maiers dagbøker i bokform. Dette førte til en dyp sorg, en resignasjon over at en «jødisk venninne de drepte» var noe hun måtte leve med alene, skriver Jan Erik Vold (2007), som også bringer inn Hofmos egne ord om hva Ruth Maier betød for henne. Sitatet er hentet fra en diskusjon med forlaget: «Hva Ruth betydde for meg, selv om jeg «bare» kjente henne i to år fra 1940, kan jeg bare streife inn på (…) Så viste det seg at hun var en slags åndelig parallell, en tvillingsjel, selv om vi var vokst opp i vidt forskjellige miljøer og hadde hver vår diametralt motsatte barndom.»

Utover våren begynte hun å føle seg omringet og forfulgt, hun hørte stemmer og opplevde seg utsatt for stråling i hodet og hypnose. Den første innleggelsen på Ullevål i juni 1953 var dramatisk, hun mente hun hadde fått hjernen sammenklemt, og at det bodde noen bak øynene hennes. Etter gjentatte innleggelser på Ullevål ble hun i april 1954 overført til Gaustad sykehus, hvor hun fikk diagnosen schizofreni, paranoid form. På Gaustad ble hun kraftig medisinert, fikk elektrosjokkbehandlinger og insulindoser. Av sykehusnotatene fremgikk at hun var egen og sær, med labilt humør, at hun lagde bråk dersom hun ikke fikk sigaretter, og at hun innimellom fiket til sykesøstrene. Fremdeles skrev hun, hennes femte diktsamling Testamente til en evighet kom i november 1955. Også den til strålende anmeldelser, skriver Nils Retterstøl i sitt kapittel om Hofmo i boken Store tanker, urolige sinn (Retterstøl 2004, s. 454–457).

 

Men så ble det stille. I seksten år.

I 1971 kom samlingen Gjest på jorden, og for denne fikk hun Kritikerprisen. Iakttagelsene er klarere, klagen mer dempet, pasientens sorg lokaliserbar til innenfor sykehusets mursteinsvegger:

De gamle bygninger/i rustrødt/som kuer i båser./De tygger og gumler/tygger og tygger/dagen som høy/lyset som salt/mens de brøler lavt/om natten (Norsk biografisk leksikon).

Etter denne kom hun med ytterligere fjorten diktsamlinger.

Jeg skal passe godt på førsteutgaven min. For meg representerer den en grunnleggende kamp for frihet, samfunnsengasjement og kjærlighet uten sidestykke i norsk litteratur.

blå stiplet

Referanser

Furuseth, S. (2003). Mellom stemme og skrift. En studie i Gunvor Hofmos versifikasjon. Dr.art.-avhandling, NTNU Trond- heim, Det historisk-filosofiske fakultet. Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap.

Hofmo, G. (1946). Jeg vil hjem til menneskene. Oslo. Gyldendal. Hofmo, G. (1948). Fra en annen virkelighet. Oslo. Gyldendal.

Norsk biografisk leksikon. (28.09.2011). Gunvor Hofmo–- utdypning. Hentet fra http://www.snl.no/gunvor.hofmo

Retterstøl, N. (2004). Store tanker, urolige sinn. 21 psykiatriske portretter. Trondheim: N.W. DAMM & SØN AS.

Vold, J. E. (2000). Mørkets sangerske. En bok om Gunvor Hofmo. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS.

Vold, J. E. (2007). Ruth Maiers dagbok. En jødisk flyktning i Norge. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS.

Denne teksten har tidligere stått på trykk i Tidsskrift for psykisk helsearbeid.