Til Bent Høie i anledning Verdensdagen for psykisk helse

Psykisk helse er også politikk og det må vi tørre å si høyere

verdighet

Politikk kan gjøre frisk. Det er foretatt mange folkehelsegrep som bidrar både til tilfriskning og til forebygging. Vi vaksinerer oss, vi har medisiner på blå resept, folketrygd og samhandlingsreform. Vi har retningslinjer for alt mulig, vi spiser grønnsaker og vi vet vi burde ta tran. Vi er klar over farene ved røyking og at det er farlig å drikke for mye. Vi har inkluderende arbeidsliv og brukermedvirkning. Alt dette er bra, men jeg er av den oppfatning av det i mye større grad må bevissthet til om at politikk også kan gjøre syk, sykere og vondt verre.

Psykisk helse er politisk virksomhet

For noen år siden var jeg så heldig å være en del av redaksjonen til Tidsskrift for psykisk helsearbed. Det kan hende du kjenner til det, og kanskje har du det på jobben? Jeg vil anbefale at du tar det med deg tidsskriftet og bruker et par timer på det en dag, og ta gjerne med deg et par gulrøtter også, så blir det en stille stund med folkehelseperspektiv på både kropp og psyke. Det er så mange gode artikler i tidsskriftet at det ikke er lett å velge hva man skal lese. Derfor vil jeg anbefale deg at du starter med å lese lederen fra nummer 2-2008. Ja, jeg vet det er litt gammelt, men det er jo gjerne slik at de mer radikale tanker og ideer oppstår i andre miljøer enn der de politiske vedtak skal fattes.

For det som er saken, er at jeg vet at mye av det som står i lederen er ting som mange med brukererfaring tenker (og allerede da tenkte) er litt gammelt nytt, men det er visst allikevel vanskelig å få implementert det i praksis.

Bakteppet for lederen var at det hadde vært en del år med opptrappingsplan for psykisk helse. I planen, som jeg vet du kjenner godt, var det lagt til rette for mye godt arbeid. Pengene fløt som en mild elv av melk og honning, organisasjonene hadde gode (i alle fall bedre) dager og vi ville så mye. Mye ble gjennomført, men slett ikke nok. Derfor så vi oss nødt til å forfatte noen punkter – og de står seg. Jeg vil gjerne spesifikt dele ett av punktene fra lederen med deg, men jeg vil jo selvsagt anbefale at du leser de andre også, for alle er viktige. Dog synes jeg denne i dag, på selveste Verdensdagen for psykisk helse er viktigst:

Stopp individualiseringen i forståelser og kunnskapsgrunnlag. Psykisk helsearbeid er politisk virksomhet! Familie, venner, hjem, skole, arbeid og trygg økonomi er avgjørende for god psykisk helse.

Verdens helseorganisasjon peker på at psykisk helse blir forstått på ulike måter i ulike kulturer, og uttrykker skepsis overfor universelle definisjoner av fenomenene. Forståelser av og kunnskap om psykisk helse og uhelse framstår kontekstavhengig, og må studeres i de sammenhengene de viser seg. Vi lever i et samfunn som domineres av individuelle forklaringsmodeller, og søker etter kontekstuavhengige svar. Dette slører vårt blikk og fører til en overdreven tro på at helseproblemer er forankret i enkeltmennesker og gjerne da det biologiske arvematerialet. Dette svekker vår oppmerksomhet mot betydningen familie, venner, skole, bolig, skole, arbeid og økonomi har for psykisk (u)helse og psykisk helsearbeid. Individualiseringen gjør at vi ikke får øye på den samfunnsskapte uhelsen. Vi godtar derigjennom at befolkningen får psykiske helseproblemer uten at vi retter kritiske spørsmål til den velferdspolitikken som føres. Psykisk helse og psykisk helsearbeid må politiseres ikke bare i form av diskusjoner omkring bevilgninger til tjenesteapparatet, men kanskje først og fremst i form av tydeliggjøring av og diskusjoner omkring de politiske veivalg som skaper psykiske lidelser.

Bra, ikke sant? Jeg synes det er sterkt.

Verdighet i psykisk helse

I dag har Verdensdagen for psykisk helse blitt markert. Det opprinnelige temaet var Dignity in mental health – verdighet i psykisk helse. WHO skriver på sin side (her):

Dignity in mental health

Thousands of people with mental health conditions around the world are deprived of their human rights. They are not only discriminated against, stigmatised and marginalised but are also subject to emotional and physical abuse in both mental health facilities and the community. Poor quality care due to a lack of qualified health professionals and dilapidated facilities leads to further violations.

The theme for this year’s World Mental Health Day, observed on 10 October, is «Dignity in mental health». This year, WHO will be raising awareness of what can be done to ensure that people with mental health conditions can continue to live with dignity, through human rights oriented policy and law, training of health professionals, respect for informed consent to treatment, inclusion in decision-making processes, and public information campaigns.

Her i Norge ble temaet avpolitisert. Kan hende, jeg vet ikke – jeg bare gjetter, var det noen som tenkte at jo, WHO har jo rett i at mennesker som sliter med psykiske helseproblemer i andre deler av verden marginaliseres og utsettes for overgrep, både i institusjoner og i lokalmiljøene.

– Men, kan det hende noen tenkte.  Her i Norge? Er det ikke blitt ganske bra her, da? Jeg mener det er feil. Vi burde ha turt å snakke om verdighet her i Norge også. Selv om en diskusjon om verdighet her i Norge ville ha handlet om noe annet enn i mange andre land, så er det ikke slik at vi opplever tilstrekkelig verdighet i tjenesteutviklingen her heller. Istedenfor ble det valgt et landtema for Norge som i utgangspunktet så mange kan kjenne seg igjen i at det angår alle. Du kjenner jo til hva som skjedde, temaet her i dag har vært at vi skal se hverandre og at vi skal kaste maskene.

Jeg synes det blir tannløst og uverdig. Jeg skjønner ikke hvorfor man skal velge en løsning som gjør at vi atter en gang forsterker individualiseringstankegangen og ikke benytter muligheten til å snakke om psykisk helse og politikk. Den organiseringen vi har i dag, de profesjonsutdanningene vi har i dag og de områder det er fokus på er resultater av politiske beslutninger.

Jeg satte pris på å lese Anne Grethe Teiens blogginnlegg fra august, om nettopp pakkeforløpene. Hun er kritisk til mye av det samme som jeg også er opptatt av og jeg anbefaler å lese det.

Kognitiv terapi er ikke mer effektivt enn andre typer intervensjon

Jeg skjønner ikke, selv om jeg prøver, at du på den ene siden kan skrive et innlegg på psykobloggen til Mental Helse om hvordan man kan forebygge ensomhet og i neste vending er med på å innføre pakkeforløp for psykisk helse. Jeg blir nervøs. Ja, det er bra å sikre at flere får god hjelp. Men det jeg tror kommer til å skje, er at dere i pakka kommer til å bruke samme kur som ellers også brer om seg som beste tilgjengelige metode overalt ellers: kognitiv atferdsterapi (KAT). Det er bare det at det ikke er forskning som kan si at KAT virker bedre enn andre behandlingsintervensjoner.

Ved å bruke KAT som en standardintervensjon i de standardiserte løsningene fratas mennesker som hadde hatt nytte av en annen tilnærming muligheten til rett behandling. Du leste kanskje Johnsen og Friborgs artikkel i Tidsskrift for Norsk Psykologforening tidligere i år? De skriver om en metaanalyse  publisert i Psychological Bulletin som viser at effekten på kognitiv terapi er halvert de siste 30-40 år.

Når jeg ser hvilket fokus KAT har fått i alle tenkelige tiltak og forløp, så virker det som om de som står for rammebetingelsene (altså dere) ikke er helt klar over dette, og det er synd – det gir ikke grobunn for verdige psykiske helsetjenester. Dere er rett og slett nødt til å ordne det slik at det ikke blir overfokus på KAT i pakkene dere lager. Hvis dere gjør det, og det aner meg at det er det som er i ferd med å skje, så tyder det på kunnskapsløshet.

Det må ikke lages standardiserte løsninger bare for at fagfolk tilsynelatende skal få enklere dager i praksisfeltet. Jeg skriver tilsynelatende, for egentlig tror jeg ikke det blie enklere å være terapeut heller, når folk skal presses inn i samme form. Det må etter hvert bli håpløst å forsvare at «her kan du velge den behandlingen som er mest virksom for deg….så lenge du velger kognitiv terapi». Folk trenger forskjellige løp og det må fokuseres mer på folks omgivelser og nettverk.

Også det Anne Grethe Teien sier om psykoeduksjon som pakkeelement nikker jeg til (det på dansk er klippet fra beskrivelsen av de danske pakkeforløpene dere er så inspirerte av) – her fra Teiens blogginnlegg:

«Inden for pakkeforløbets faste tidsramme og de kliniske handlinger der er beskrevet, skal patient og behandler sammen tilrettelægge patientforløbet. I nogle tilfælde kan det være relevant atforlænge  nogle elementer i pakkeforløbet til fordel for andre, for at imødekomme patientensønsker og behov. Som eksempel kan tiden til psykoedukation øges til fordel for sundhedsmæssig støtte og vejledning» (4).

En liten finjustering innad i pakken, der altså,»for at imødekomme patientens ønsker og behov». Psykoedukasjon er forresten, bare for å nevne det, noe som deler av brukerfeltet er sterkt kritiske til, fordi det har en undervisende/belærende form om «psykdommen», fundamentert i en type forståelse som mange ikke er enige i.

Jeg er enig. Jeg blir bekymret. Dere må tenke dere grundig om når det gjelder innholdet i denne psykoedukasjonen. Dere politikere tørre å utfordre legene og psykiaterne her.

Jeg er erfaren nok i dette til å vite med sikkerhet at det ikke er recoveryorienterte praksier som er øverst på dagsorden, selv om det burde være det. Jeg møter av og til fagfolk innen psykisk helsefeltet som ikke evner/ønsker/vil bruke hjelp som hjelper og heller fortsetter med det som ikke virker. Hva er det som ikke virker? For eksempel å ta utgangspunkt i at denne tilnærmingen er den rette for en man ennå ikke har møtt. Det er ikke virksomt å starte et annet sted enn der den annen er, for å dra Kierkegaard inn i det hele også. Det er ikke virksomt å bruke tvang der det bare oppleves som krenkelse. Det er ikke virksomt når så mange mennesker opplever hjelpesystemene som så krenkende i utgangspunktet at det låser seg også der relasjonen potensielt kunne være god. Det er ikke virksomt med profesjonsstrider. Det er ikke virksomt å ha overfokus på individuelle forklaringsmodeller og kontekstuavhengige svar, for å bruke lederen fra tidsskriftet igjen.

Nære ting og lange løp

Hva er virksomt?

De nære tingene og at man samtidig kan tenke i lange løp (det vil si det motsatte av kjappe intervensjoner med KAT). Møte folk der de er på den måten den enkelte trenger det. Det fullstendig ufaglige i at en del behandlere ser på den nære tilnærmingen som annenrangs, vel – det må dere se til å gjøre noe med. Vi kan ikke ha det slik lenger. Jeg tror dere gjør lurt i å rebrande sosionomer som folk som faktisk jobber med det som er viktig i livene til folk, hvor kommer den fra denne nedsnakkingen av sosionomer som halvskrullete damer med lilla skjerf og keramikkrester på fingrene? Men seriøst: jeg vil gjerne høre noen av dere politikere reflektere over hva som egentlig skjedde da Sosial- og helsedirektoratet gikk over til bare å hete Helsedirektoratet. Det var ikke bare en navneendring, det var også en retningsendring.

Bent Høie. Du er helseminister. Jeg håper du er enig i at det er store verdighetsutfordringer også i det norske tjenesteapparatet. I alle fall om man ønsker å skape tjenester som hjelper de som virkelig sliter tungt, og ikke bare de som kan bli friske i en fei bare de får seg en pakke.

 

En vei brolagt med mestringsopplevelser

IMG_5309

I går ble jeg så lei meg. Andreas spurte hva det var og jeg stod i trappa og sa «ingenting». Så da spurte han igjen, for når noen gråtkvalt sier at det ikke er noe, så er det i hvert fall noe. Og så bare rant det helt over. Jeg tror det var aller mest fordi jeg var sliten. Sliten av en del jobbing, men ikke av timene i seg selv, men mer innholdet. Mye av det jeg jobber med handler om å hele tiden ha fokus på brukerperspektiv og brukermedvirkning. I mange sammenhenger fungerer jeg som en slags erfaringskonsulent, for siden jeg har kjent mye av dette på kroppen selv, så har jeg jo på sett og vis en tilleggskompetanse om psykiske helseproblemer. Den siste tiden har jeg i tillegg til vanlig jobb også holdt flere forelesninger for studenter som tar master i psykisk helsearbeid og master i psykososialt arbeid. Det er givende, interessant, spennende og slitsomt.

I forbindelse med Verdensdagen for psykisk helse 10. oktober oppfordres vi til å kaste maskene.

På gruppen Erfaringsnettverket på Facebook postet jeg i går kveld:

«Noen ganger kjenner jeg at det koster å være erfaringskonsulent. Det jeg har jobbet så hardt for å bli frisk fra og å overleve kommer så nært på. I kveld ble jeg så trist. Min sønn blir 16 i morgen. For tjue år siden var jeg selv 16. Full av kamp og krise allerede da. Tenk om noen hadde tatt skikkelig tak? Kunne jeg ha lært å håndtere ting da, på en måte som ville gjort meg flinkere til å gjøre riktige ting senere? Jeg følte meg alltid så ensom og til slutt ble det så ille. Opp og ned. Inn på sykehus. Ut igjen, ikke takle livet, inn på nytt. Runddans. Alltid skjule, aldri vise. Så mye sorg. Nå jobber jeg tett på andres liv og sorger. Deler av egne erfaringer, alt er så nært og samtidig fjernt. Fjernt nok til at jeg, uten å ville det, har startet på en prosess som handler om erkjennelse, ta inn det som skjedde og en slags sorg fordi livet fikk en så fryktelig lang og fæl omvei. Det har tatt mange år. Jeg tenker på verdensdagen og dette med å kaste masker. Jeg tror faktisk jeg trenger mine, jeg. Ellers blir det altfor vanskelig.»

Og jeg mener det. Det er vemodig å se tilbake på at det var såpass mange som hadde en del sjanser til å korrigere meg raskere inn på en bedre kurs. Men, det glapp. De glapp og jeg også.

Jeg tror det ofte glipper når den de skal hjelpe klarer seg greit på skolen, og veldig lenge gjorde jeg jo det. Ting så mye bedre ut enn det de i virkeligheten var. I tillegg var jeg ganske verbalt anlagt og så var det kanskje ikke slik at måten jeg så ut på helt samsvarte med «nedkjørt ungdom på ville veier»-arketypene heller. Dermed ble det potensielt færre muligheter for hjelpere å oppdage hvor ille det var fatt, og jeg fikk mer tid til å videreutvikle negative mønstre enn jeg ville ha hatt om noen hadde skjønt mer av seg selv.

For jeg tror det er vesentlig at både foreldre, skole og helsevesen virkelig forsøker å finne ut av hvordan ting henger sammen. Foreldre er travle, skolen er travel og helsevesenet er vel i for liten grad tilstede på arenaer hvor unge folk naturlig føler seg hjemme. Jeg syntes i alle fall alltid det var umulig å skulle si noe inne i et lite kontor med hvite vegger og lyden av taushet. Jeg følte meg dum, jeg var flau og jeg klarte ikke å si noe. Det er lenge siden nå. Men innimellom kommer det tilbake. Jeg husker hvordan det var da jeg trodde dette aldri kom til å gå over. Jeg trodde det ville vare for bestandig, og jeg har skrevet det før og jeg kommer stadig tilbake til det: Følelsen av å skulle absorbere en bestandighet – bestandig er fryktelig lenge.

Mange opplever store sorger og smerter og går igjennom kriser. Det er jo en del av det å være menneske. Noen ganger blir jeg litt oppgitt over psykisk helseoppslag i avisene, en eller annen kjendis med en lettvariant av en lidelse som forteller om hvordan det var og liksom skal bryte noen tabuer. Jeg tør nesten ikke si det høyt, for jeg er så redd for å virke smålig. Men mange av de historiene vi kan lese om psykiske problemer er så hverdagslige og det virker som om folk har hatt såpass enkle ting å kurere at de lett har kunnet legge det bak seg. En eller annen syngedame med spiseforstyrrelser eller en statsminister med depresjon – og så virker det som om de så raskt kommer seg. Oppslagene forteller i alle fall som regel om en kjendis som har lagt det bak seg, som forteller om noe som har skjedd litt tilbake i tid, «det var mørkt, men det er bedre nå»-beretninger.

Og jeg tror ikke på det. Jeg tror ikke noe på at det er så lett å legge det bak seg som det vi later som at det er. Jeg gjør det jo selv også, hele tiden har jeg vært så opptatt av å snakke om bedring og mestring og håp, jeg har villet bryte myter og knuse tabuer, og fortelle at det går an å bli bra.

Men på veien brolagt med alle mestringshistoriene så har vi kanskje skapt for lite rom til det å snakke om lidelsen som det den faktisk også er: lidelse. Depresjon er ikke vakkert, angst og psykose er ikke ressurser, bipolaritet er ikke det samme som grenseløs kreativitet – i alle fall ikke for alle. For mange av de som står midt oppe i det så er det trist, mørkt, redselsfullt, forvirrende og skremmende. Det er ensomt, fremmedgjørende og tungt. Det må gå an å snakke om det også, uten at det betyr at vi fjerner håpet om bedring.

Jeg tror vi må legge noen av quickfix-bedringshistoriene litt til side hvis vi skal komme videre med maskekastingen. Jeg har ofte fått spørsmål om hva som var vendepunktet – hva gjorde meg frisk? Svaret er udramatisk og dreier seg stort sett om det nære. Å kunne sove, spise, føle seg trygg sammen med noen man er glad i. Mange dager etter hverandre. Om det hadde vært lettere å få det raskere bra dersom jeg følte det var mer aksept for annerledeshet i samfunnet? Ja. For ved å kjenne på den skammen jeg gjorde, så tok jeg store omveier i bedringsarbeidet, jeg kunne sitte i behandlingstime etter behandlingstime uten at jeg helt klarte å bruke hjelpen på en måte som ville ha gjort det lettere for den å være virksom.

Kaste masker?

Da må vi klare å ta imot det som kommer, da.

Gjør vi det? Kan vi det? Vil det føre noe godt ved seg?

Det er lett å kaste noen masker. For en statsminister som ikke risikerer noe, eller en sangerinne som kan snakke om «den gang da» så er det noe helt annet enn det vil være for en med mer sammensatte problemer som han ikke har kommet seg fra ennå. Jeg ser jo hvordan folk viker unna i møte med det som er lett å karakterisere som galskap. Jeg så det for en ukes tid siden, da jeg ventet på bussen – en dame, hun gikk rundt og rundt på bussholdeplassen, mumlet, snakket usammenhengende, gjentok seg selv: «jeg kommer for sent, jeg kommer for sent, jo, jeg sier jo at det er for sent nå, jeg kommer for sent», slik gikk hun og kavet med seg selv og alles blikk var vendt ned, alle hørte det, alle visste hva som foregikk, men ikke så.

Jeg så heller ikke, jeg kikket ned og jeg skammet meg. For at jeg ikke strakte meg frem mot henne og ga meg til kjenne som en som kanskje kunne ha lyttet. Jeg ble litt redd. Redd for å gjøre vondt verre, redd for at hun skulle bli sint. Redd for å blande meg.

Jeg ble så skuffet over meg selv. Over at jeg hadde blitt så usikker av en kvinne som fremstod psykotisk. For da, tenkte jeg – da er det søren meg langt igjen før også jeg tåler den annerledesheten jeg så ofte snakker om at vi må tolerere, tåle og forsøke å forstå.

Dette temaet for verdensdagen blir mindre og mindre klart for meg.

Jeg tror kanskje dette blogginnlegget blir forvirrende å lese for mange, og så tror jeg noen vil skjønne det.

 

Begeistring og inspirasjon

Motivasjon! Inspirasjon!

(Å, hvor er bøtta? Jeg kaste opp)

Foto: Pixabay
Foto: Pixabay

I dag på jobben. Jeg saumfarte konferanseinformasjon.

Det skjer jo stadig noe innen feltet rus og psykisk helse og det er et seminar og en konferanse nærmest daglig for den som måtte ønske det. Det ønsker jeg overhodet ikke. Faktisk er det slik at det nesten begynner å bli smått uinspirerende med alle disse inspirerende samlingene av nikkende fagfolk som etterpå sannsynligvis drar tilbake til sine praksissteder for å fortsette å gjøre akkurat det samme som de gjorde før den inspirerende samlingen.

Fag er moro. Det er gøy. Det er herlig å samle engasjerte folk som ønsker å drive feltet videre, som ønsker å forandre strukturer og som er villige til å jobbe på nye måter, kanskje ofre noe av ens egen profesjons kredibilitet og status for at den det gjelder (brukeren, pasienten, medmennesket) skal få det bedre. Det eneste som er sikkert er at folk ikke får bedre liv ved at ulike grupper fagfolk sloss i hver sin ende av sandkassa.

Problemet er bare, at så mange åpenbart  må lokkes ut av sitt hjørne i sandkassa ved hjelp av kurs som skal:

MOTIVERE DEG!

INSPIRERE DEG!

Det blir bare for mye.

I dag kikket jeg på en konferanse. Programmet så bra ut. Eller, det så greit ut. Det så vanlig og ordinært ut. Selv om det påberopte seg å ha løsningen på noe hele feltet synes er vanskelig. Jeg la ikke så mye i dét, tenkte at «jaja, dette ser jo ikke ut som et konferanseprogram som faktisk kan svare på problemstillingen som er overordnet tema, men, men – det er jo vanskelig».

Det var faktisk slik at jeg tenkte jeg skulle melde meg på. Jeg ble litt skeptisk da jeg skulle krysse av for overnatting mellom dag 1 og dag 2. Hvorfor kunne jeg ikke bare krysse av for OVERNATTING, som jo var det jeg trengte? Hvorfor måtte det være 3-rettes middag, vinpakke og stand-up også? Jeg ble skeptisk. Bladde igjennom hele programmet og nøy-e-re denne gang. Da la jeg merke til at konferansen skulle avsluttes som slike konferanser gjerne skal nå til dags: Med et motiverende inspirasjonsforedrag som skal gi lykkeverktøy til både arbeid og hverdag (ikke direkte sitat, men sånn cirka).

Sorry. Jeg klarer ikke det.

Jeg orker ikke.

Jeg vil ikke.

Vi jobber med ting som er på ekte, på ordentlig. Det handler om folks liv, om hva vi skal gjøre mer av og mindre av for at folk skal få det bedre.

Jeg trenger ikke noen vinpakke, treretters, standup og inspirerende motivasjonsforedrag på veien. Det holder i massevis å snakke med folk som kjenner systemet på kroppen og mine flinke kolleger og omkringliggende nettverk.

Jeg tror jeg må starte et opprop:

Nei til motiverende og inspirerende samlinger for de som ikke føler at fagfeltet er motiverende og inspirerende nok i seg selv. Nei til alt for dyre dagpakker og frukt som hives i søpla. Nei til dyre middager hvor vi i tillegg til å spise mat og drikke vin skal underholdes så vi ler og teambuilder oss, mens de det gjelder sannsynligvis står like langt unna arbeidslivet som før vi dro på konferanse.

Jeg er så lei at jeg kaster opp snart.

Nei, så tykk du er blitt!

Sier du noe når folk har lagt på seg?

Foto: Pixabay
Foto: Pixabay

Ok. Så juger jeg.Mat er ikke enkelt og vil sikkert aldri bli det. Jeg har alltid så lyst til å være en solskinnshistorie, en som har kjempet seg gjennom, som har mestret. Hvem vil vel ikke dét. Det er jo nærmest blitt en valuta i vår tid, å ha kommet seg igjennom store utfordringer, gjerne styrket.

Skjermdump fra Dagbladet
Skjermdump fra Dagbladet

Dagbladet leverer i dag en variant av «hvordan ulike land synes en kvinne burde se ut» – denne gangen er det kvinnekroppen som helhet som vurderes.

Sakset: «Det britiske nettbaserte apoteket Superdrug Online Doctors ville imidlertid undersøke fenomenet nærmere, og sendte dermed en forespørsel til 18 grafiske designere verden over.»

Jeg har nettopp spist kjøttkaker til middag og er kortere og tykkere enn modellen i utgangspunktet. Jeg burde sikkert ha løpt en mil, men jeg satte meg heller ned for å skrive en kronikk til en avis, men var så ukonsentrert at jeg måtte skrive her først. Dagbladets bildeserie på netthinna.

For bare et par dager siden skrev jeg en cirka-litt-gladsak om hvordan jeg spiser fordi det er så godt, men at det ikke er tvang og negative følelser involvert. Og det er det ikke heller, det er ikke vondt i det hele tatt. Mat er bare kjempegodt. Å sitte her med kjøttkaker i full sving nede i fordøyelsessystemet gir meg en glede. Det føles så utrolig uproblematisk. Det hadde jeg for lenge siden aldri trodd at jeg skulle oppleve. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle klare å spise mat på en normal måte, eller at jeg for den saks skyld skulle ville det. Jeg hadde en ganske lang periode hvor det var innmari vanskelig med mat. Jeg har skrevet om det før, det var ikke helt sykehusinnleggelseskrisetynn, men det var på et nivå hvor jeg tygget maten og spyttet den ut i poser og fikk helt panikk av å ha spist en pølse. Da var det som om det kravlet innvendig, det nærmest klødde – jeg fikk rett og slett panikk.

Noen ganger når jeg møtte folk merket jeg at de reagerte negativt på at jeg var blitt så tynn. Jeg syntes egentlig det var litt stas. Jeg skjønner det nesten ikke selv. Klærne var sie zero og de hang og slang. Det ble en måte å se det på, jeg klarte ikke helt å se på meg selv at jeg var tynn, men jeg merket det på klærne. Barneavdelingen på H&M ble brukt mye. Et par år etterpå, da hadde jeg lagt på meg siden jeg hadde begynt å spise litt mer, satt jeg og snakket med en kollega. Det var bare løst og fast, og vi kom inn på mat – jeg sa noe om at skjørtet mitt var blitt så trangt, at jeg hadde blitt så stor. Hun bare så på meg. Ikke sant, virkelig på meg.

– Eh, hvordan så du ut før hvis du er blitt større nå? Så du ut som om en tiåring da, eller?

Jeg husker jeg drakk sjokolademilkshake fra Mc Donalds hele tiden. Jeg var på fetekur. Det virket.

Det som også virket var at jeg ble syk og fikk en haug medisiner. Bivirkningene var mange og jeg har mye negativt å si om det, men det som faktisk var fint for meg var at jeg ble så sulten av dem. Jeg spiste plutselig mat uten å tenke på det. Helt til jeg virkelig begynte å ese, for jeg tror jeg gikk opp tjue kilo på null komme niks og så litt nå og litt da.

Så fikk jeg meg familie og begynte å spise middag hver dag. Normale måltider. Det virket veldig bra. Det har virket så bra at nå er jeg blitt ganske tykk uten å tenke på det. Jeg mener ikke at det er bra å være tjukkas, men jeg synes det er utrolig bra at det går an å ha det så greit med mat at jeg virkelig er nødt til å motivere meg selv ganske mye nå for å ikke spise så mye. Men nå må jeg det, i dag tenkte jeg da jeg gikk til bussen: «Nå har jeg begynt å gå som en tykk person» – litt vaggende. Inne i hodet er jeg fremdeles en gaselle, men det føles som om kroppen tvinges nærmere og nærmere bakken. Glidelåsen graver seg inn i huden og jeg har bare lyst til å kneppe opp buksa.

Det er så greit.

Det er så ikke-greit. Jeg har det greit med det når jeg er hjemme. Det må bety at jeg ikke forakter meg selv. Jeg har det ikke fullt så greit med det når jeg er ute av huset. Da kan jeg tenke at andre kanskje tenker at: «Så tykk hun er blitt».

Og det er rart det der, for dersom jeg hadde solt meg hele sommeren og de hadde sagt:

Så brun du er blitt!

Så hadde jo ikke jeg tenkt det som noe negativt. Eller om jeg hadde sittet inne bak en pc hele sommeren og kommet som en skummetmelkfarget anemisk nerd og noen hadde sagt:

Oioi, du har jammen ikke vært mye ute i sola i sommer!

Så hadde det også vært greit. Om noen hadde kommentert at «oi, det var rare bukser» – eller «så innmari langt hår du har!» Eller de hadde sagt at jeg var flink eller burde øve mer på noe, eller bare rett og slett være stille av og til.  Det hadde vært helt greit.

Når noen sier om seks måneder (for det kommer de til å si, de vet det bare ikke nå): «Men Victoria, nå må du jammen ha gått ned en del!» da er det forventet at jeg blir glad, men hvis noen nå skulle si «Hvorfor veier du like mye som da du var høygravid?» så er det en fornærmelse.

Ingen kommer til å si det til meg. Det er like lett å se med det blotte øye som om jeg hadde barbert av meg alt håret på hodet, men ingen kommenterer det. Sånt noe er litt rart. Flere jeg ser av og til har slanket seg mye de siste årene og får stadig kommentarer på det.

Da er det «Å, du er bare såååå fiiiin».

Og klassikeren: «Så flink du har vært!»

At ingen sier noe når folk blir tykke, sier ikke bare en del om høflighet, men også litt om den skamfølelsen det er forventet at vektoppgang skal gi. At det sikkert er vondt å høre det. Å bli tykk er tabu og å slanke seg er en styrke.

Det er egentlig bare å opprettholde feil premisser om svakhet og styrke. Da jeg var radmager og spyttet ut maten hadde jeg en kropp som var mye nærmere «idealet». Det er helt sykt å tenke på. Jeg føler meg i alle fall mye sterkere nå.

 

 

De gamle asylene og volden

«Vi visste jo ingenting. Men vi måtte jo prøve.»

Tvangssterilisering, overføring av malariainfisert blod, tanntrekking og insulinsjokk.

Foto/Skjermdump: NRK-dokumentaren "Psykiatriens historie"
Foto/Skjermdump: NRK-dokumentaren «Psykiatriens historie»

 

At det har ligget pasientlister i de nedlagte delene av Lier sykehus opprører. Burde vi i stedet heller ha ønsket at det lå mye mer informasjon tilgjengelig?

I en serie artikler om Lier sykehus, viste Drammens Tidende (2011) frem forfallet i de nedlagte bygningene.

Avskallet maling, morkne tregulv og gamle beltesenger fungerer som magneter på fotografer og andre nysgjerrige. Bildet som tegnes av Lier, er med på å underbygge oppfatningen av de store psykiatriske institusjonene som mystiske, mytiske kolosser, fjernt fra de fristedene de gamle asylene ble bygget for å være.

En humanistisk grunntanke i vakre omgivelser.

Etter å ha lest DT 21.07.11 tok jeg en ny titt på et gammelt NRK-program, Spekter:Psykiatriens historie (03.12.08).

Programomtale: I jakten på en kur mot galskap har mennesker med psykiske problemer vært utsatt for mye eksperimentering opp igjennom tiden. 
Her får du en gjennomgang av psykiatriens historie i Norge de siste 150 årene.

 

Tanken bak asylene var i utgangspunktet god. Disiplin, arbeid og godt miljø skulle normalisere pasientene. Det skulle brukes så lite tvang som mulig (allikevel var stort sett alle innlagte på den tiden tvangsinnlagte). I vakre omgivelser skulle det syke sinn helbredes og optimismen var stor, legene trodde de hadde funnet selve kuren. Sykehusene var i stor grad selvdrevne og produserte egen mat og egne tekstiler og produksjonen var stor i alle avdelinger, også på lukket avdeling.

Optimismen var i største laget. Folk ble jo ikke friske av å være innlagte. Tvert imot, folk ble på avdelingene i årevis, institusjonene ble stadig mer overfylte etter hvert som atter flere ble skrevet inn. Noen mente sykehusene bar preg av å være rene arbeidsleire, men det kom lite kritikk fra pårørende. Ikke så rart, all den tid asylene også fungerte som vern for dem, før var ”de gale” utelukkende familiens ansvar, med all den skam og lidelse det førte med seg i datidens samfunn.

Behandlingsformer testes ut.

Fysisk aktivitet var viktig. De som ikke kunne arbeide ute drev med innendørsgymnastikk. Noen fikk lange bad. På Sanderud sykehus utenfor Hamar, er det dokumentert at en pasient fikk et bad som varte i halvannet år. Troen på at varme (lunkne) bad (36 grader) kunne virke beroligende og lindrende var sterk. Deretter startet forsøk hvor man kunstig påførte folk feber for å bli kvitt syfilisens symptomer på galskap: malariainfisert blod ble pumpet inn i kroppen. Dette forplantet seg videre, kanskje kunne flere lidelser kureres ved bruk av malariablod, kanskje kunne malariaen ta knekken på selveste galskapsbakterien? Siden fulgte teorier adoptert av amerikanske leger om at psykisk sykdom skyldes infeksjoner i kroppen.

Å trekke tenner ble en del av behandlingen. I en artikkel i Aftenposten 08.12.08 fortalte den pensjonerte psykiateren, Olav Per Foss, om behandlingsformene som ble brukt den tiden han arbeidet på Dikemark: 

”Mange pasienter hadde pill råtne og infiserte tenner. Teorien var at infeksjonen forårsaket sinnssykdommen. Det viste seg at å trekke tennene ikke førte til bedring, men de ble kvitt smertene og ubehaget fra tennene. Det var da noe. Vi visste jo ingenting. Men vi måtte prøve”.

Men, tanntrekkingen førte til problemer. Per Haave, historiker og forfatter av boken Ambisjon og handling : Sanderud sykehus og norsk psykiatri i et historisk perspektiv, fortalte til Spekter at flere av pasientene opplevde fordøyelsesproblemer fordi de ikke kunne tygge maten og det skulle gå mange år før det ble satt inn proteser. Det ble også fjernet mandler og i USA gikk de enda lengre. Der ble det fjernet tarmer, eggstokker og testikler. Mange av pasientene døde som følge av defokaliseringen. Overfylte asyl, med aggressive, seksuelt pågående og selvskadende pasienter fikk legene til å ty til voldsomme behandlingsmetoder. Den opprinnelige humanistiske tankegangen byggingen av asylene en gang var tuftet på, ble stadig fjernere i den kliniske behandlingen.

Fysisk inngripen

Mange av pasientene kom fra fattige kår, og tankene om at sinnssykdom skyldtes dårlig arvemateriale vant frem. Sterilisering ble brukt som virkemiddel, for å ”hindre fødsler av idioter og gale”. I løpet av 15 år ble mer enn 2600 mennesker tvangssterilisert i Norge. Tanken var at sterilisering og kastrering ville bidra til å fjerne uønsket atferd, eksempelvis homofili. I årene før andre verdenskrig og frem til 1954 ble det eksperimentert mye, blant annet ble det brukt nitrogenrom, hvor oksygen til hjernen ble blokkert, noe som fremkalte en slags dykkersyke hos pasientene.

Sovebehandling ble forsøkt ut, ved å gi pasientene store doser narkotiske midler kunne man holde folk sovende i flere uker av gangen, pasientene ble kun vekket en gang om dagen for å bli gitt flytende føde, deretter ny injeksjon og innsovning. Så var det tid for sjokkbehandling. Først ble det brukt insulinsjokk, angivelig for å kurere schizofreni. Behandlingen førte til kraftige epileptiske anfall, etterfulgt av koma. Etter en halv time ble pasientene vekket ved at det ble tilført sukkervann rett ned i magesekken. Legene opplevde at dette ga effekt dersom behandlingen ble gjentatt. Dermed ble pasientene utsatt for denne invalidiserende behandlingen hele uken igjennom. Søndag var hviledag. Under andre verdenskrig kom lobotomi for fullt. 373 pasienter skal ha blitt lobotomert ved Lier sykehus i perioden 1941 til 1959.

Slik kan man fortsette. Å ha pasientopplysninger forsvarlig oppbevart, er en pasientrettighet Lier sykehus har brutt og krenket. Samtidig ville det ha vært interessant med mer åpne diskusjoner om hvilke behandlingsformer som ble brukt, hvorfor de ble brukt og hvordan man i utformingen av morgendagens tjenester kan forhindre overgrep som de beskrevet ovenfor. Fokus på de gamle asylene gir en mulighet til å lære av gårsdagens feil. La oss bruke den muligheten.


Denne teksten har tidligere vært publisert på min gamle blogg.

 Les også: Omtale av boken 23-salen.

Ingvar Ambjønsen sa selv om boken: «Boken er et forsøk på å yte den gruppen pasienter som jeg var med på å «behandle» et snev av rettferdighet. For å forandre de uverdige forholdene for disse pasientene, må opinionen kunne danne seg et bilde av hva som foregikk bak lukkede dører». Hendelsene i boken er hentet fra forfatterens egen hukommelse, fra tiden han arbeidet som pleiemedhjelper på Lier sykehus i 1974-75, og forordet avsluttes med det skremmende: «I skildringene av sykehuset er det bare navnene på personene som er oppdiktede. De eneste personene jeg har vært nødt til å dikte opp, var pleierne med de kritiske holdningene til sykehuset. De fantes dessverre ikke i virkeligheten».

Døden: Lead me into the night.

Tanken på å kunne dø holdt meg flytende

Viktige samtaler når noen tenker på å ta sitt eget liv.

Det var noe jeg tenkte på natt til i dag, da jeg gikk ned trappa, jeg skulle legge meg og jeg tenkte på døden. Jeg tenkte på at jeg i så lang tid, over flere år, hele tiden hadde tanker som kretset rundt døden. Det er lenge siden nå.

fyret
Helnæs fyr / Fyn

At jeg ville dø, at jeg ikke turte leve, at jeg skulle dø da og sånn, men ikke slik. Jeg hadde noen  teatralske tanker (ser jeg i ettertid) om hvordan begravelsen skulle være. Etter den verste suicidaliteten hadde gitt seg hadde jeg fremdeles selvmordstanker som en exit-mulighet.

Bare jeg blir ferdig med det, bare ditt, bare datt, da kan jeg dø.

Tanken på at jeg kunne sørge for å dø frivillig holdt meg flytende, det høres jo helt morbid ut, men det var litt sånn det var.

Samtidig som dødstankene og dødstrangen var noe behandlere var godt klar over, ble jeg sjelden utfordret på hva som kunne ligge bak. Slik tror jeg det ofte er, også når det kommer til annet enn suicidalitet, det kartlegges og skjermes, men behandles ikke aktivt nok, det er i alle fall min erfaring. Jeg fikk ikke så mange spørsmål om hva som gjorde at jeg hele tiden trengte å ha døden som utvei. Det er egentlig litt rart, for flere av mine sykehusopphold skyldes enten uttalt og desperat selvmordstrang beskrevet på legevakten, eller direkteoverføring fra observasjonsenhet etter pumping, så det er jo klart at de visste at jeg ville dø. Allikevel gikk jeg for det meste inne på avdelingen og sullet med ikkenoe. Slik var det også en del på DPS. Det var helt klart kjent at jeg var dødsfokusert, men vi jobbet ikke noe med det.

Kanskje er det av frykt for at tanker skal eskalere? Jeg vet ikke. Men jeg synes det er feil. Jeg hadde hatt godt av å ha folk rundt meg som kunne ha sortert at dødstrangen kanskje ikke var trang etter døden, men redsel, frykt og skam. Jeg skammet meg fordi jeg hadde latt meg selv bli så dårlig, at jeg hadde rotet ting til. Det var lettere å tenke seg døden enn å bli konfrontert med egne dumme valg.

stien
Assens / Fyn

Jeg har skrevet en gang før at jeg en gang ble stilt spørsmål som gjorde at jeg begynte å tenke en del:

– Vil du være død nå, eller for bestandig? 

Spørsmålet var det en sosionom på legevakten som stilte meg. Det var et godt spørsmål. Et modig et.

– Nå, tenkte jeg. – Nå! 

Men jeg husker ikke hva jeg svarte. Jeg svarte kanskje ikke. Uansett satte det i gang mange tanker og jeg opplevde det som et forsøk på å gi meg en livline. Kanskje jeg var redd for at jeg, hvis jeg svarte «nå», ville få beskjed om å gå hjem, at det nok ville gå over, at livet går litt opp og ned. Jeg følte det nemlig ofte slik, at det var lettere å få hjelp dersom det ble litt drama rundt innleggelsestidspunktet, jo sykere og mer desperat – desto lettere å komme rett inn. Det er jo fryktelig synd at det skal være slik, for alt i alt ville det nok både ha vært liv og penger spart om det hadde vært mer tidligintervensjon og frivillighet. Og vennlighet.

For selv om jeg av og til var ganske håpløs og gjorde mye dumt, så sluttet jeg jo ikke å være menneske. Jeg trengte fremdeles vennlighet. Jeg husker en gang, jeg tror det må ha vært på Ullevål, hvor jeg skulle lappes sammen etter møte med egen brutalitet, og det var slanger og EKG overalt. Jeg hadde på meg lue, de sa: – Vi må ta av deg den lua, du er så varm! Men jeg ville ikke ta av lua, for jeg hadde snauklippet meg og skammet meg over at jeg var så stygg.

– Var det ikke du som ville dø, da?

Ingen sa det høyt, tror jeg, men det var som om øynene til pleierne og legene sa det. Jeg følte meg alltid så dum, som en som burde unnskylde seg, som om det var min feil at køene i helsevesenet vokste. Noen var syke og skadet på ekte, uforskyldt. Jeg derimot, brukte alt jeg hadde av krefter og kreativitet på å skade meg selv. Det kunne jo ikke være så innmari farlig om jeg var stygg på håret, hadde jeg ikke drevet og herjet og skulle dø? Jeg kjente noen løfte vekk den varme ull-lua, det var så godt å kjenne luft på hodet, jeg strakte armen opp for å verne det skamklipte hodet mot blikk, men hektet i en av ledningene. Da var det jeg kjente det, et tynt putetrekk som ble lagt rundt hodet mitt, som et slags tørkle. Så var jeg allikevel beskyttet, men ikke så varm. Det var så utrolig snilt. Hun smilte til meg, og jeg ble varm i øynene før alt ble tåke.

Ting som det. Vennlighet, respekt og forståelse. Å bli møtt som en hel person. Å kunne bli møtt som en med flere fasetter. På den ene siden med et ønske om å dø, men samtidig skamfull og med redsel for at de skulle se hvor stygg jeg var.

IMG_4555
Assens / Fyn

Men jeg hadde hatt godt av å bli utfordret litt. Man kan ikke bare krysse av og krysse av og krysse av på skjemaer som kartlegger selvmordsfare om man ikke jobber videre med det. Det handler jo ikke bare om å ta fra folk muligheten til å gjennomføre et selvmord, men at det er bedre om man heller kan jobbe slik at man ikke ønsker å dø, selv når ingen holder deg fast eller har låst deg inne. Jeg skammet meg alltid og ville helst ikke snakke om det. Så siden det ikke ble stilt så mange spørsmål, så ble det heller ikke til at jeg snakket noe om det.

Og etterpå, år etterpå, så er det fremdeles med skam. Jeg har snakket med flere som også har tenkt det, at etterpå så forventes det at man har beveget seg vekk fra det, ikke bare når det kommer til den konkrete trangen etter å dø, men også intellektuelt. At man forventes å skulle si at det ville ha vært moralsk uforsvarlig å dø frivillig. At det er det verste man kan utsette andre for, og spesielt barna. Og det er jo ikke det at jeg er uenig heller, for selvsagt er det grusomt for de som skal leve videre når de har mistet noen i selvmord. Men den kollektive oppfattelsen av det egoistiske motivet ved selvmord tror jeg fører til så mye skam at det nesten er umulig å snakke om det når man står midt oppe i det. Og det er jo da det trengs aller mest.

Da er det jo ikke bare en tankeeksersis på nattestid, men livreddende krisehjelp.

– Slik er det å være blogger!

DRITT på nettet skrives BEST i caps lock.

– Folk skal mene alt mulig om deg og drittslenging i kommentarfeltet er bare en del av pakka. Det skal liksom høre med. De første gangene jeg hørte min datter Emilie si noe a la dette ble jeg litt trist, for det sier litt om den forventningen hun, og mange andre unge, har til hvordan man skal oppføre seg på nettet. Hun snakket om at mange av bloggerne får så mange negative og lite konstruktive kommentarer på bloggene sine.

I går var jeg innom bloggen til Sophie Elise, for hun hadde skrevet om å bli bra igjen fra bipolar lidelse og jeg synes det er interessant.

Mange påstår jo hardnakket at det er en del lidelser det er umulig å oppnå total bedring, men det er mange som har fått både denne diagnosen (og andre diagnoser) som forteller om bedring, enten delvis eller totalt. Mange hevder at den som oppnår bedring egentlig da må ha vært feildiagnostisert, men jeg kjenner flere som har kommet seg helt både fra schizofreni og biploar lidelse og jeg husker jeg ble så overrasket da Alain Topor en gang fortalte om Courtenay Harding som viste at hele to av tre kommer seg helt eller delvis fra schizofreni. To av tre!

Hvis dette var riktig, hvorfor i alle dager fokuserte ikke helsetjenestene da på denne muligheten til bedring? Noe så underkommunisert, jeg husker jeg ble helt paff. Psykiatrien fokuserer i alt for liten grad på håpet om bedring, og jeg tror det er ødeleggende å behandle folk som om de vil være syke resten av livet, dersom det innebærer at man i for liten grad trenes på å mestre livet. Det finnes vel ikke noe mer håpløst å forestille seg enn at resten av livet skal være så vanskelig. Resten av livet er fryktelig lenge.

Vil du lese mer om dette, så finnes det et helt hav av god litteratur. Les «Recovery from severe mental illnesses. Research evidenceand implications for practice» (Larry Davidson, Courtenay Harding og LeRoy Spaniol, 2005).  Larry Davidson arbeider ved Yale og har forresten også hatt et lengre samarbeid med Høyskolen i Buskerud. Les hele forfatterskapet til Arnhild Lauveng.

Todelt kommentarfelt

Kommentarfeltet til Sophie Elise var fullt av selverklærte eksperter på alvorlige psykiske helseproblemer, og den ene etter den andre nærmest skrek til henne at hun ikke visste hva hun snakket om i det hele tatt, mens den andre halvdelen av kommentarfeltet sa pene ting som at «akkurat dette trengte jeg å lese i dag», eller «så sterk du er som forteller om dette!». Typisk polarisert og todelt, og alt som vanlig. Disse to kommentarene her (skjermdump) står rett ved siden av hverandre.

Motpoler:

sophieelise  motpoler
Skjermdump fra bloggen til Sophie Elise

Akkurat som vanlig er det jo da at det også kommer krassere drittpakker, og disse to fra Bente fanget oppmerksomheten min. Jeg setter inn skjermdump av de kommentarene fra henne her.

CAPS LOCK og hat – to sider av samme sak?

Se på dette, det er helt ille. Hvis dette virkelig er en voksen dame med fire barn, så er dette så tragisk at jeg nesten ikke har ord.

Skjermdump fra bloggen til Sophie Elise
Skjermdump fra bloggen til Sophie Elise

Jeg kan ikke fatte hva som får en firebarnsmor til å skrive noe som dette. Hvordan havnet vi der at det er «normalt» å oppføre seg som en drittsekk på nettet? Hvorfor dette behovet for å lire av seg noe som dette? Hva er det med denne typen blogger som trigger dette frem? Og hvorfor er såpass ofte (for det er vel det, det kan da ikke være noe jeg bare innbiller meg?) slik at denne typen kommentarer skiller seg negativt ut rent skriveteknisk også? Har noen sett på bruk av linjeskift + caps lock og samvariasjon når det kommer til hatefulle ytringer? Jeg hadde lest den rapporten, altså.

For, betyr det at vi kan REDDE folk fra å bli så SINTE ved å tilby bedre språkopplæring og tekstforståelse i skolen?

 

Å kaste maskene

Er det alle masker det er lov å la falle?

i piggen 2

I går kveld skulle jeg egentlig ha skrevet en tekst til neste utgave av Sinn og samfunn, men jeg rakk ikke gjøre det, så det må jeg gjøre nå. Sinn og samfunn er bladet som gis ut av Mental Helse og jeg har en spalte der i hvert nummer. Føler meg heldig som får lov til å skrive for dem! Temaet for neste utgave er verdensdagen for psykisk helse, og siden temaet i år er «Se hverandre – kast maska» tenkte jeg å skrive litt om det.

Det er jo ikke bare-bare akkurat, å kaste masker. Det er sånn typisk ting som er lett å mene, lett å si – men vanskelig å gjøre.

Hva innebærer det egentlig? Jeg synes ikke det bare handler om perfekt/ikke-perfekt. Jeg er litt usikker, nemlig – på om det er enkelte masker det ikke er sosialt akseptert å la falle, og at dette snakket om at maskene skal kastes og at vi skal være ekte bare blir svada og nesten fører til enda sterkere grad av eksklusjon for noen. Hvis det ikke gjøres klokt. Tror jeg. Det er i alle fall noe omkring det jeg tror jeg skal skrive nå.

Nå ligger Saga i sengen sin, småsynger litt for seg selv, og jeg tror hun kommer til å sovne ganske snart. Jeg lytter etter, for hun er en skikkelig spreking og klarer jo nå faktisk å klatre opp på sengekanten, og jeg har overhodet ikke noe lyst til at hun skal falle ned. Men det høres ut som, på lydene hun lager nå, at det snart er soving på gang. Jeg skriver stille, eller så stille som jeg kan (alle som har jobbet i landskap med meg vet at jeg skriver litt…hardt), for hvis hun blir utålmodig og vil ut av sengen må jeg ile ned slik at jeg kommer henne i forkjøpet. Akkurat nå sitter jeg like ved, passer på. Hun er så søt, hun er så sta og hun elsker å bade. Hun søler ekstra mye med maten nå, bare for å få bade, det er jeg helt sikker på. I går måtte hun bade tre ganger. Det er tydeligvis det morsomste i verden.

Sånn, sover Saga.

Da skal jeg lage en kopp te og skrive om å kaste masker. Bare tenk litt på det. Det er så vanskelig at det nesten er helt umulig.

Varsleren som ble for brysom for Stavanger Universitetssykehus

Stavanger Universitetssykehus taper på dette

I dag fikk jeg helt sjokk, for jeg så at Målfrid Frahm Jensen har sagt opp sin stilling som erfaringskonsulent ved Stavanger Universitetssykehus (SUS).

Skjermdump fra Målfrids facebookoppdatering i kveld 2/5. Klikk på bildet for å komme til artikkelen i Stavanger Aftenblad
Skjermdump fra Målfrids facebookoppdatering i kveld 2/5. Klikk på bildet for å komme til artikkelen i Stavanger Aftenblad

Det kan nok hende Målfrid er for uredd.

Helst skal man jo ikke si imot.

Vi har egne ordtak som går på dette, man skal være forsiktig med å sage over greina man sitter på, for eksempel.

Og mange, de blir gjerne reddere for å ytre seg når de går fra vaktbikkjefunksjoner og brukeraktivistroller i organisasjoner til lønnede stillinger i tjenestene. Det er mange som har kommet med krass systemkritikk når de har representert organisasjoner hvor funksjonen nettopp er å kritisere de eksisterende systemene, men jeg har sett mange stemmer bli roligere etter hvert som de samme folkene fikk lønnede prosjektstillinger. På noen områder kan jeg forstå det, siden et mer omfattende engasjement og innsideinformasjon kan nyansere bildet mye. Selv merket jeg for eksempel etter jeg begynte å jobbe i NAV, at en del av de tingene jeg hadde trodd om NAV ikke var helt riktig, men rett og slett basert på at kunnskapskilden min var mediene, som heller ikke visste så mye om NAV, men gjerne likte å trykke historier som de visste ville generere klikk.

Samtidig er det så viktig, alltid og uansett, men kanskje særlig når man er ansatt i stillinger hvor nettopp det å bruke erfaringskompetansen er et poeng, at man ikke slutter å være kritisk. Men det er klart det er vanskelig, å skulle være en konstant djevelens advokat, at man så ofte må være så tydelig i saker. Mange bare gjemmer seg litt bort. Flyter gjennom arbeidsdagen og sier ikke ifra om de støter på kolleger som ikke yter god hjelp mot pasienter eller brukere, sier ikke ifra om systemene de arbeider ikke er tilpasset muligheten til å gi individuell hjelp som faktisk hjelper den som trenger det.

Det krever mot å være den som varsler

Mange sier ikke ifra når medmennesker krenkes på det groveste. Noen sier ikke ifra når medmennesker legges i belter og utsettes for tvangsbruk, selv om man ser at det her brukes fem-tjue ganger mer tvang enn andre steder. Noen lurer kanskje ikke engang på hvorfor det er slik at man må bruke så innmari mye tvang akkurat her. Noen skylder på pasientene og sier at de er vanskelige og at da må det nesten bli slik, og noen mener kanskje at det er organiseringen som gjør at det akkurat her må brukes mer tvang enn andre steder.

Det Målfrid turte å si noe om, er at tvangsbruken på SUS var skyhøy og at årsakene er at det er en kultur for å bruke mye tvang.

Stavanger Aftenblad kjørte en sak på dette i midten av januar: 

Bruk av tvangsmidler av ulike typer i Stavanger ligger skyhøyt over de andre foretakene på Vestlandet. Omtrent 60 prosent av alle vedtakene om tvangsmiddelbruk skjer her og nesten alle vedtakene om beltelegging, isolasjon og kortvarig fastholding.

Målfrid uttalte til avisen:

– Jeg tror noe av årsaken i Stavanger skyldes ulik kultur til tvangsmiddelbruk på ulike sengeposter. Pasienter på noen sengeposter er frustrerte over hvordan de blir behandlet. Det er mye å hente på å møte pasienten på en bedre måte. Vil du vite hvordan pasienten har det eller går de ansatte demonstrativt inn og skal oppdra pasienten?

– Sykdom og lidelse kan forårsake frustrasjon, selvskading og tanker om at de ikke orker leve lenger. Møter de ansatte dem med respekt, kjærlighet og omsorg eller avvisning? Jeg tror ikke pasientene blir friskere av å bli møtt på en slik dårlig måte. Slike holdninger bidrar til mer utagering hos pasientene. Flere melder tilbake til meg at de blir behandlet dårlig.

Slikt faller gjerne ikke i god jord. Det er mye lettere for ledelsen å tåle kritikk hvis man kan avvise kritikken ved å si noe om at «vi mangler ressurser!» eller at «dette er tragisk, men ligger dessverre utenfor vårt mandat!». Her er jo snarere sannheten at ansatte selv, med ledelsen i spissen, arbeider i en kultur hvor tvangsbruk er vanlig. Det er også mye mer behagelig for alle de andre ansatte om man kan tenke seg at disse problemene ikke skyldes måten en selv utøver sitt arbeid på hver dag. Det er jo ikke så rart. Mange vil nok tenke at de jobber i helsetjenestene fordi de ønsker å bidra til at folks liv blir lettere å leve, ikke verre. Men hvorfor er det da så få som tør si ifra når systemene man arbeider i ikke anerkjenner at man jobber med vennlighet og varme fremfor med massiv tvangsbruk? Hvordan kan vi ha helsetjenester som ser vennlighet og hjelpsomhet som naivt og ufaglig?

Stavanger Aftenblad intervjuet også Kjetil Hustoft, sjeflege ved Psykiatrisk divisjon Helse Stavanger. Han sa at det var noen få pasienter som stod for mange av tvangsvedtakene og avviste at tvangsbruken hadde kulturelle årsaker:

– I utgangspunktet burde kulturen i Bergen og Stavanger være lik. Jeg tror det er viktig at vi bruker en slik rapport til å diskutere mellom helseforetakene både organisasjonsstruktur, lik rapportering og bruk av kompetansen med terapeutisk mestring av aggresjon som er svært viktig hos oss.

Det høres for meg ut som det reneste sprøyt. Selvfølgelig trenger det ikke være lik kultur for tvangsbruk i to ulike byer. Jeg husker jeg var på besøk på Blakstad sykehus en gang og fikk en omvisning der. Da jobbet jeg i Rådet for psykisk helse og vi skulle snakke med ledelsen om nettopp dette med tvangsbruk. Jeg husker jeg fikk vite at det var fullstendig ulik behandlingskultur på A- og B-avdelingen. Den ene brukte vesentlig mer tvang enn den andre. Imellom de to avdelingene skilte bare én etasje.

Målfrid uttalte her at:

Det er lege eller psykolog som kommer og godkjenner tvangsmiddelbruken. De bør bli flinkere til å stille spørsmål om hva som skjedde før, under og etterpå. Kunne tvangsmiddelbruken vært unngått? Stiller de spørsmål eller bare godtar de det som blir sagt? Spør de pasienten også? Mange pasienter forteller meg at de ikke får slike spørsmål. Det kan føre til at i stedet for å dempe situasjonen, så eskalerer det, sier hun og understreker at andre ganger kan tvangsmiddelbruken være helt nødvendig.

Hustoft syntes det hørtes smart ut at man skulle bli flinkere til å snakke med den det gjelder, men han stilte da spørsmålet om det var mange nok psykiatere og psykologer hvis de skulle jobbe annerledes.

Jeg må trekke pusten, jeg blir oppgitt, jeg sukker tungt nå.

Husker vi ikke BAT?

Rapporten presenterer hovedfunn fra BAT-prosjektet: Brukerorienterte alternativer til tvang
Rapporten presenterer hovedfunn fra BAT-prosjektet: Brukerorienterte alternativer til tvang

Det kan av og til virke som om sykehusledelse lever i et vakuum. At de ikke interesserer seg for forskning, at de ikke bruker det som er vist å virke. For å være ærlig tror jeg ofte hverdagen er så hektisk og så styrt av at alt skal lønne seg hele tiden, at de rett og slett ikke har tid til å sette seg inn i noe som krever mer enn en elevator pitch. For flere år siden leverte SINTEF en spennende rapport på oppdrag av Helsedirektoratet og Rådet for psykisk helse. Reidun Norvoll ledet prosjektet som ville se på hva brukere selv mente kunne være gode alternativer til bruk av tvang.

Her minner jeg om det siste Målfrid-sitatet litt over her. Har personalet stilt enkle spørsmål som kunne ha skapt mer trygghet i situasjonen? Klarer de å dempe, eller forverrer de situasjonen ytterligere?

Les også: Senter for medisinsk etikk ved UiO forsker på etiske utfordringer ved tvangsbruk.

I 2011, noen år etter SINTEF-rapporten var Reidun Norvoll litt mindre entusiastisk med tanke på nasjonal spredning av BAT-metoder. Til Tidsskrift for Norsk Psykologforening sa hun:

– Helseforetakene er jo pålagt av Helsedirektoratet å lage planer for reduksjon av tvang. Vårt prosjekt – Brukerorienterte alternativer til tvang – skulle egentlig være et første skritt på veien, sier Norvoll.

I dag er hun ikke like optimistisk som da hun døpte rapporten sin « Det er nå det begynner!».

– I løpet av prosjektperioden åpnet det seg et landskap av muligheter for personalet og brukerne, og de hadde gode erfaringer med alternativene. Men dette har ikke blitt ordentlig fulgt opp på nasjonalt nivå. Potensialet ved kunnskapsutviklingen ble ikke godt nok utnyttet, sukker hun.

Likevel ser hun at arbeidet flere steder har fortsatt, med det resultatet at tvangstallene går ned. Som på Blakstad, der engasjerte ansatte har oppnådd store endringer og fått sterk reduksjon i tvangsbruk i etterkant av prosjektet.

Og hun var tydelig på at psykologene må inn i ledergruppene og at det er behov for en mer humanistisk tilnærming:

Psykologene har mye å bidra med i arbeidet for å få ned tvangsbruk. Men skal deres tilnærming få gjennomslag, må de bidra på et mer overordnet nivå på sykehuset, eller i samspill med de ansatte på den enkelte posten, der de kan inspirere til nytenkning og endring. At ledelsen er engasjert i endringsarbeidet, er også avgjørende for at det settes av nødvendige ressurser. Det holder ikke med entusiastiske ansatte hvis det ikke er penger til å sette inn nødvendige ekstravakter, lønne forelesere og sende personalet på kurs.

Dette kan det virke som om SUS sviktet fullstendig. Da Målfrid Frahm Jensen protesterte, svarte lederne med en underskriftskampanje.

Underskriftskampanjen

Etter Målfrid Frahm Jensen uttalte seg om SUS-tvangsbruken i Stavanger Aftenblad i midten av januar, ble det satt i gang en underskriftskampanje mot henne

Fire sentrale ledere har forfattet en e-post som nå er signert av omlag 80 ansatte, kan jeg lese i avisen. Det er vanskelig å tenke seg hvordan jeg ville ha reagert om jeg hadde vært i hennes sko. Jeg liker å tenke på meg selv som uredd, men jeg tviler på om jeg hadde klart det hun har gjort igjennom de seks årene hun har vært ansatt som erfaringskonsulent ved sykehuset.

Målfrid Frahm Jensen kjemper både for systemendringer og for at det må skje endringer som  kommer enkeltmenneskene til gode. Hun har vært en frontkjemper mot uvettig medisinbruk og stått knallhardt på behovet for bedret pasientsikkerhet og vært en kritisk stemme til bruken av e-journal i psykiatrien. Ikke fordi det er en ulempe at nødvendige opplysninger er tilgjengelige, men fordi folks sensitive personopplysninger fort deles for ukritisk innad i systemene. For å si det enkelt: Dersom tverrfaglighet og samarbeid på tvers skal være et gode for pasienten/brukeren, fordrer det at den som fører journalnotatet gjør det med forstand, innsikt og klokskap. Slik vet vi at det ofte ikke er.

Målfrid skrev om dette i en kronikk i Dagens medisin i 2011: 

ØDELEGGER TILLITEN. Manglende taushetsforståelse ødelegger tillit til helsetjenesten. Jeg vet ikke om det skyldes manglende kunnskap hos sykehusledelse eller manglende nasjonal standard for EPJ-system, ulike systemer i ulike helseforetak, eller om svikten ligger hos dataleverandørene.Men den svake tilgangsstyringen ødelegger tillit og bryter flere paragrafer i Helseinformasjonssikkerhetsforskriften samt Helsepersonellovens §1. Her er formålet å bidra til sikkerhet for pasienter og kvalitet i helsetjenesten samt tillit til helsepersonell og helsetjeneste.

I samhandlingens navn undergraves forståelsen av taushetsplikten og ødelegger for gode behandlingsforløp – i særdeleshet tilliten til terapeut og den offentlige helsetjenesten.

Hun har vært en forkjemper for psykebil og sa at det handler om verdighet. Psykisk syke mennesker opplever det som en tilleggsbelastning at det brukes uniformert politi ved tvangsinnleggelser. Psykiatriambulansen i Stavanger kom istand etter initiativ fra Målfrid.

Og dette, alt dette og mer til har hun gjort ved kompromissløst å fokusere på det beste for pasientenes rettigheter. Hun har sagt at hun har vært villig til å strekke seg svært langt for å rapportere om feil og mangler.

Hun har uredd kjempet mot tunge og rigide systemer, midt i en region som er temmelig gammeldags når det kommer til recoverytenkning. Det må ha vært fryktelig vanskelig å skulle kjempe for en mer humanistisk tilnærming med varme og omtanke og mindre tvang i et så rigid miljø. Det må ha krevd enorme mengder mot, guts og innbitt faen.

Jeg har alltid sett enormt mye opp til Målfrid, men som mange andre har jeg vært altfor lite flink til å vise at jeg støtter henne. Kan hende har det virket som om hun har vært så sterk at hun ikke har trengt støtte, men det angrer jeg på nå. Jeg har beundret henne for motet, for alle artiklene, for alt hun har kjempet frem. Jeg har rett og slett ikke skjønt før nå hvor kritisk dårlig kultur det faktisk er på SUS.

Når det settes igang underskriftskampanjer mot kolleger som kjemper for bedre pasientrettigheter, da er det krise. Det er lavmål.


Målfrid har sagt opp. Jeg håper SUS våkner opp til tidendes blåmandag når de skjønner hva og hvem de har mistet. For dette blir jo ikke en sånn oppsigelse hvor den som har sagt opp bare forsvinner og tiden kan viske ut spor slik at det slutt ser ut som om ingenting har skjedd.

Det blir ikke slik at de får muligheten til om en stund å si «Målfrid? Hvem?». Det blir tvert om. Det er jo det kommer til å bli bråk.

Det kan nok hende Målfrid er for uredd.

Helst skal man jo ikke si imot.

 

Få slutt på fordommene: Ta en for laget

Altfor mange sliter alene

#TaEnForLaget

I går kveld var jeg på foreldremøte i barnehagen. Utpå dagen i går hadde jeg kjent at det begynte å presse skikkelig på i hodet og utover ettermiddagen økte det på. Da jeg satt på foreldremøtet hadde jeg så vondt i hodet at jeg vurderte å ta på meg solbriller, jeg vred meg der jeg satt og kanskje var det det at jeg var så uvel som gjorde at jeg plutselig følte meg helt nede og inntil en kjerne av hva jeg tenker kan bety noe. Jeg hadde så vondt i hodet at jeg følte meg kvalm, naken og helt ødelagt.

Vi snakket på et tidspunkt om det kunne være ønskelig fra foreldregruppen å hente inn flinke folk utenfra, til å orientere og snakke om for eksempel barnevern, ppt, helsetjenester – i det hele tatt få informasjon fra instanser som mange kanskje vet for lite om og dermed gjerne frykter. Vi snakket om at det er så viktig at vi ser ungene som ikke har det bra, gutten som sultet i hjel i Oslo ble nevnt og alle var kollektivt enige om at det er så viktig at vi ser, at vi sier ifra.

Og jeg er så enig. Det er jo så viktig. Men jeg satt der og kjente det presset på i hodet og til slutt måtte jeg bare si at jeg faktisk skjønner veldig godt at mange sliter alene. Vi må bryte stillheten og slutte å jatte. Eller blir alt bare blablabla.

Ikke oss. De andre.

Vi kan sitte på foreldremøte etter foreldremøte og vi kan snakke om problemer som om det er noe som angår de andre, ikke oss, men alltid de andre.

Det føles sikkert lettere og bedre, men jeg vet jo at livet ikke er så enkelt.

Så da glapp det bare ut av meg at for mange år siden, da Bendik var liten, så ble jeg så syk og måtte være lenge på sykehus. Barnevernstjenesten var inne i bildet siden jeg var så syk, men heldigvis for meg, for Bendik og for alle sammen, så kunne moren min steppe inn med fantastisk hjelp og hun passet på ham mens jeg var innlagt og etter jeg ble skrevet ut flyttet jeg hjem til henne, slik at overgangen tilbake kunne ta tid og være trygg og god for Bendik.

Jeg fortalte de andre i barnehagen kort-korte bruddstykker. Værsågod! En bit av et liv!

Jeg sa: – Det føles helt håpløst når man er mamma og ønsker å dø. Hvem skal man snakke om det til?

Som mamma vil man bare være god, man vil strekke til, være en trygg og fin person for barnet sitt. Men når man samtidig bare vil dø?

– Og, sa jeg; – jeg er så enormt glad for at Bendik kunne være sammen med mamma, for hvis man faktisk mister barnet sitt, så blir man jo så vanvittig ekstra sårbar. Da er det ingenting som holder fast lenger. Slik det var nå, fant mamma en løsning som ble den beste for alle, med utgangspunkt i hva som ville være det beste for Bendik, både på kort og lang sikt – det var det viktigste, det var i fokus hele tiden. Jeg sa til de andre på foreldremøtet at jeg hadde vært livredd i møtet med barnevernet. Selv om jeg bare snakket med dem noen få ganger og de var snille som bare det. De truet meg aldri, de var bare forståelsesfulle og greie og de var ikke fremme med pekefingeren mot meg og sa at Bendik skulle tas fra meg, men de syntes det var fint at han kunne være hos mamma til jeg ble bra igjen.

Med det ble jeg faktisk gitt en mulighet til å kunne bli bra.

Fra «case» til ressurssterk. Lett å si nå – alt dette er jo lenge siden

Jeg sa at det etter noen år føltes helt surrealistisk, fordi etter en stund ble jeg jo bedre og første gang jeg ble omtalt som en ressurssterk mor var det så godt, jeg følte at jeg på en måte var kvitt den ekstrabelastningen det faktisk er når man hele tiden føler at man blir vurdert med argusøyne og at fortiden skal brukes mot en. Jeg skrev for en tid tilbake om hvordan noen faktisk unnlater å søke hjelp fordi de opplever at fortiden kan brukes som våpen mot en.

Mange strever heller alene. Ikke alle overlever.

Jeg fortalte altså kort-kort at jeg selv for en del år siden slet så mye at jeg måtte være lenge på sykehus og sønnen min måtte bo sammen med moren min. Jeg sa at det er greit nok å fortelle om dette nå, det er så mange år siden, det er så forbannet lett å skulle sitte der etter mange år og si at sånn var det, det var tungt, men det gikk jo fint – for alle som var der vet jo at det gikk fint, jeg står ikke midt oppe i dette vanskelige nå. Og det er det vi må skape rom for. Det må bli plass til å hjelpe og gjøre noe for de som synes hverdagen er så tung, så tung og som ikke føler at de kan si det, tør si det, vil si det – i frykt for hva da de andre vil si, og hvilke konsekvenser åpenheten får.

Jeg vet det er mange barn som vokser opp i hjem som ikke fungerer til det beste for dem. Det river i hjertet mitt og jeg har hørt mange historier fra ungdom og unge voksne som forteller om at de så gjerne skulle ha ønsket at de kunne ha fått et nytt hjem mye tidligere. I mange tilfeller er det nok en slags forvridd tro på at barnet har det best hjemme, selv når det ikke er slik det henger sammen. Jeg mener selvsagt ikke at barn som har det fælt hjemme skal fortsette å være sammen med foreldre som utsetter dem for vonde ting. Tvert imot. Men i tilfeller som det jeg opplevde selv, hvor jeg til slutt var så dårlig at jeg trengte omfattende hjelp, er jeg glad for at det gikk an å få til det på en måte som var så trygg og god for alle. Hvem vet hva som ville ha skjedd uten at jeg fikk den hjelpen jeg gjorde? Om mamma ikke hadde gjort det fantastiske hun gjorde? Hvordan hadde det vært om jeg i tillegg til å være syk selv også hadde glemt å gi Bendik mat? Eller låst ham inne i skap? Hvor lang tid ville det ha tatt før noen så det? Virkelig så det? Hvordan ville de ha agert?

Jeg skjønner veldig, veldig godt at foreldre som ikke føler seg bra ikke tør å si ifra. For det er så mange tabuer og fordommer. Jeg føler at vi er kommet ganske langt når det gjelder mye av psykisk helse-stigmaarbeidet de siste tiårene, men jeg vet det er et godt stykke igjen før mange føler de har en reell mulighet til å få hjelp før det har gått for langt.

Vi trenger kloke helsearbeidere og at noen tør å ta en for laget

Vi trenger kloke helsearbeidere som legger til rette og som ikke øker belastningen ved å tilføre gammeldagse og stigmatiserende holdninger. Det er ikke sant at man ikke kan oppleve total bedring etter alvorlige psykiske helseproblemer. Det er utdatert og det burde ikke være lov til å praktisere som fagperson innen helse- og sosialsektoren hvis man ikke oppdaterer kunnskapen sin. Vi ser da ikke hjerteleger utføre operasjoner etter sekstitalls-standard. Jeg vil ha slutt på at man møter folk med skeptiske og vurderende blikk dersom de våger å fortelle at livet føles tøft.

Vi trenger også at vi som har erfaringer og vet at livet kan gå fra ille til bra forteller om det. Håp om bedring kan være livsavgjørende.

Så, har du en opplevelse som likner på min, så synes jeg du også burde fortelle noen om det. Det trenger jo ikke være åpent på et møte, i en avis eller i en blogg så alle kan se eller høre. Men del i alle fall med noen som du tenker kan ha nytte av å føle noen varme ord stryke over frosne og fortvilte kinn som har tatt i mot for mange tårer i ensomhet. Det handler jo bare om at alle som regel har noe de har strevd med eller strever med, men jeg er litt redd for den tiden vi lever i, at vi hele tiden forsterker bildet av lykken vi viser utad, at vi bygger skall og murer og illustrerer med friske blomster og smilende selfies.