Sort dyp og gnistrende stjernehimmel

Foto: Pixabay
Foto: Pixabay // Det er rart hvordan man av og til lever livet som om det var spindelvev rundt. Fanget i eget nett.

Jeg hadde en lang periode jeg ikke kunne høre på noe annet enn radio. Hvis jeg satte på musikk på discman eller minidisc-spiller (for dette var jo nesten i gamle dager) fikk jeg angst. Det var lammende, rammende angst som fungerte som et slags fengsel det var umulig å slippe vekk fra.

Lyden av musikk jeg hadde valgt selv ble for intens, det var som om det ikke fantes noe annet enn musikken og meg og det ble så trangt i hodet. Det var så vanskelig å velge bestandig, så ofte endte jeg opp med å høre på den samme sangen om og om og om og om igjen.

En av de verste helgene hørte jeg på End of the night med The Doors i førtiåtte timer i ett strekk. Det var ikke mulig å få pause, jeg måtte bare høre på det sammenhengende, det var ikke mitt valg, eller – det som hadde vært mitt valg da jeg satte på låta sluttet å være det før den første strofen var sunget og jeg var tvunget til å fortsette, måtte stå for valget, (hodet sa: har du først valgt en sang så må du vise at den teller, at det var riktig!) det gikk ikke an å snu og det ble This is the end, beautiful friend / This is the end, my only friend, the end igjen og igjen og igjen. Det var umulig å sove, for jeg måtte fortsette å høre på. Dette er slutten, dette er slutten, dette er slutten, dette er slutten. Jeg hadde valgt den låta og hodet mitt fortalte at det ikke gikk an å snu, å ombestemme seg var ikke et valg, det var ikke noen mulighet.

Og jeg husker jeg tenkte Hjelp! Det er umulig å snu nå. Og jeg likte ikke The Doors engang, jeg likte det ikke da og jeg kan i alle fall ikke fordra det nå.

Det var en del ting som ble litt vanskelig sånn. Hvis jeg hadde startet å gå rundt og rundt i leiligheten, for eksempel, så var det så vanskelig å slutte. Så jeg gikk og gikk og gikk, hele natta gikk jeg, og etter en stund ble det så vanskelig å klare ting. Jeg fant frem saksa en dag også, og klippet først litt av håret mitt og så klarte jeg ikke slutte med det heller, så jeg klippet og klippet og til slutt var alt sammen borte. Da jeg var ferdig med det klippet jeg i stykker buksene mine og til slutt klippet jeg opp armene. Men etter armene var det vanskelig å slutte, så jeg måtte ta beina, magen og brystet også (klipp-klipp, stikk-stikk, men ikke sov. Det er ikke lov).

Jeg kunne stå på kjøkkenet og røre i en gryte. Men så måtte jeg bare fortsette å røre og røre. Jeg stod der og rørte helt til det bare var svidde klumper igjen. Det var så vanskelig å slutte når jeg først hadde begynt. Jeg vasket toalettet en hel natt. En natt skiftet jeg på senga åtte ganger. Det var bare så vanskelig å slutte.

Det var andre sanger også. Oh lord, please don’t let me be misunderstood, sa Nina Simone og hun sa det hundretusenvis av ganger.

Så, det var tryggest med radio. Radioen hadde mange forskjellige sanger. Innimellom musikken var det snakking og stemmene kom fra noen andre og ikke fra meg selv. Det ble snakket om alt mulig og det var utenfor min kontroll. Hvis en av stemmene sa noe smart kunne jeg lære noe. Hvis de sa noe idiotisk var det ikke min feil. Utenfor min kontroll, utenfor min kontroll, utenfor min kontroll, dette kan ikke jeg noe for, dette trenger jeg ikke stå for, det er dem og ikke meg, jeg kan høre på radio og jeg vil høre på P2.

Jeg liker fortsatt radio best. Jeg liker programmer hvor folk snakker og aller helst av den typen hvor de snakker om noe og ikke bare babler.  Jeg kan ikke fordra The Doors. Men nå velger jeg selv. Og den forskjellen er like stor som avstanden mellom det svarteste dyp og den mest gnistrende stjernehimmelen du noensinne har sett.

Unge folk vet veldig mye om psykisk helse og hvordan de kan støtte hverandre og hipp hurra for Magnus som er dagens helt!

SKAM: Jeg har ventet, refreshet, ventet og refreshet. Og i dag var det Magnus som ble dagens antistigmahelt og på en så enkel og elegant måte bare fikk sagt rett frem at bipolar ikke betyr gæren og at maniske episoder ikke diskvalifiserer alle følelser en person har eller noensinne har hatt.

BIlde: Pixabay
BIlde: Pixabay

Jeg vet ikke helt, men jeg trodde kanskje SKAM skulle gjøre det mer komplisert og jeg ble så lettet over at de løste det så enkelt.

Dette er fantastisk folkeopplysning. Det betyr ikke at relasjoner er enkle saker og at psykiske helseproblemer er easy peasy. For det er det jo ikke. Relasjoner er komplisert og livet er hardt. Men jeg liker måten SKAM viser at unge folk har mye kunnskap om hvordan man kan støtte og ivareta hverandre. Jeg tror det er viktigere at det er Magnus som sier dette til Isak istedenfor at den litt småcreepy helsesøsteren skulle ha forsøkt å «nor-ma-li-se-re».

For en del år siden var jeg med på et undervisningsopplegg til bruk i videregående skole. Flere unge folk (og da var jeg jammen meg en av dem, tenk det!) reiste rundt på skoler landet over og fortalte om egne historier. Målet med undervisningen var delvis å avmystifisere litt (for mange kommer jo til å slite psykisk i løpet av livet) og dels å gi mer kunnskap – men det var også en tilleggsdimensjon, nemlig at elevene skulle få se at de andre i klassen også visste veldig mye om hva vi kan gjøre for å hjelpe hverandre.

Hjelpen er jo ikke nødvendigvis bare i (spesialist)helsetjenesten. Hjelpen kan være en kompis, en venninne, en trener eller en frisør. Det kan være en klem, litt forståelse, raushet og at vi ser hverandre. Hjelpen kan også være at vi lærer mer om at livet går opp og ned og at vanskelig ikke er det samme som håpløst. Hjelpen kan være at man vet at noen støtter en istedenfor å fordømme.

Det kan være mye hjelp i opplevelsen av andres toleranse og aksept. Takk til SKAM som ikke bare bruker klipp og bilder til å vise ungdom hvordan dette er, men også for at kommentarfeltene er åpne slik at unge folk kan se at det er enormt mange andre unge folk med skikkelig gode og støttende holdninger. Da blir det kanskje ikke så skummelt. Og i det øyeblikket man forstår at man ikke er alene, at man ikke er en alien, at andre faktisk kan forstå – da skjer det noe bra.

Prisen til fremme av ytringsfriheten i psykisk helsevern

Nominasjonen er åpen!

Nå er det mulig å nominere kandidater til Prisen til fremme av ytringsfriheten i psykisk helsevern. Jeg sitter i styret som vurderer innkomne kandidatforslag og gleder meg til å lese igjennom begrunnelser. Det skjer mye innen psykisk helsefeltet og jeg tror det vil komme mange spennende kandidatforslag i år. Prisen deles ut i februar 2017, på et seminar på Høgskolen i Sørøst-Norge.

Klikk på bildet for å lese mer – jeg har prøvd meg på Adobe Spark :-)

Personlig og privat / Jeg mot meg

Hei bloggen. Oi, så lenge siden sist da gitt.

origami-827901_1920

Når det går så lang tid mellom hver gang jeg skriver, har jeg store variasjoner i blogghumøret underveis. I går var jeg på grensen til å være kvalm av hele møkkabloggen. Jeg har faktisk i flere uker nærmest hatt aversjon mot å skru på pc-en hjemme, fordi når pc-en først er på så må man (jeg) liksom skrive et eller annet og det har jeg ikke hatt lyst til. Andre ganger har jeg hatt veldig lyst og det har omtrent boblet over i hodet over ting jeg har lyst til å skrive om – men da har jeg enten vært på jobben, eller på bussen, eller bare hatt mobilen tilgjengelig – eller det har vært langt på natt.

Forrige lørdag hadde jeg faktisk lyst til å skrive litt, men mer enn det ville jeg faktisk lese, så da var det bare å stappe pc-en ned i en skuff (vekk med seg!) og så leste jeg i den boken som jeg skrev om her sist (Thorvald Steen sin essaysamling «Den besværlige historien – ni forsøk»), for jeg rakk ikke lese den ferdig før jeg skulle sitte i «panel» med Thorvald Steen. Flaks for meg, så hadde jeg lest det første essayet, så jeg kunne komme med et eksempel derfra – liksom i forbifarten, og kanskje gjennomskuet han meg siden eksemplet mitt stod på side tolv eller noe sånn. Jeg tror (altså tror, med min bloggfrekvens kan jeg vel ikke love noe) at jeg skal skrive mer om det, for det var interessante samtaler om skam, historie, menneskers (kanskje iboende?) forakt for svakhet, psykiatri, humanisme, filosofiske betraktninger og livet selv.

Veldig mye av dette skriver han om i essaysamlingen, som også inkluderer en hel del om Juklerød-saken, humanisme versus bestialitet i psykiatrihistorien i tillegg til beretninger om det mer mellommenneskelige. Så, dette leste jeg om på lørdag kveld, og jeg vet – det er liksom ikke så veldig cosmopolitan-style over å lese om psykiatrihistorie en lørdagskveld, men jeg er uansett glad for at jeg slipper å være ute og snakke vissvass og mikkmøkk med overfladiske ukjente en lørdagskveld og heller kan krølle meg sammen under en dyne. Heller det enn å sovne på do på et utested, for been there done that, og det er heldigvis et liv siden. Jeg vet jeg er kjedelig, men jeg trenger å være kjedelig, for selv om jeg på en måte lever «kjedelig»,  så har jeg det ikke kjedelig. For en variasjon i setningsoppbygningen! Gratulerer! Nei, men seriøst, jeg elsker A4. Det har vært deler av livet hvor jeg har tatt rennefart for å dunke hodet i veggen (…) og livet hadde null verdi. Jeg var den verste og mest fæle, og fortjente ikke å puste i samme luft som andre.

(Jeg er skikkelig glad for at jeg ikke var med i en serie type «Jeg mot meg» på den tida).

Ok. Dette har jeg skrevet om flere ganger, jeg har skrevet tekster om tilstøtende problemstillinger og jeg har holdt foredrag, forelesninger og i det hele tatt. Akkurat når det gjelder det å snakke om psykisk helse så er jeg blitt ganske dreven. Allikevel ville jeg ha vært helt usannsynlig ukomfortabel med det hele dersom jeg skulle ha overlatt råmateriale bestående av filmklipp og latt NRK få sette det sammen etter eget forgodtbefinnende, slik som NRKs mandat har vært i serien «Jeg mot meg».

Jeg hadde ikke turt. Ikke fordi jeg ikke er for åpenhet, men fordi jeg ikke vet om så veldig mange mennesker som er i stand til å formidle andres historie på en måte som ikke forringer den. Jeg mener ikke nødvendigvis at deltakerne skal være så livredde for hva fremtidige arbeidsgivere vil finne ut dersom de googler, eller hva naboen vil si – for når alt kommer til alt så har de aller fleste mennesker sin egen private ryggsekk med dritt, men min personlige erfaring er i alle fall at jeg selv klarer å fortelle min egen historie ganske ok, men med gang noen andre prøver og formatet krever at man er litt knapp eller kort eller liksom setter ting på spissen, så blir jo hele essensen borte. Og hva sitter man igjen med da?

Da sitter man (kanskje) igjen med at historien om deg ikke ble historien om deg allikevel, men heller den historien som formatet til for eksempel «Jeg mot meg» hadde tid til. Og da blir det kanskje ikke riktig? Altså, jeg vet da søren. Men det jeg faktisk vet, er at ved at jeg for mange år siden tok valget om «å stå frem» også har vært nødt til å bruke en del tid på å skulle bruke den «skumle» bakgrunnen på en konstruktiv måte. Jeg har i så mange sammenhenger vist at det er mulig at depresjon, desperasjon, angst og helvete ikke trenger å være det eneste ene som skal prege livet. De gangene jeg har fortalt om det selv så har det gått ganske bra, men der min historie er blitt formidlet gjennom andre så har det stort sett blitt feil. Jeg har alltid følt det som at andres format har begrenset de nyansene som jeg ellers klarer å få frem selv. Og det er kanskje det jeg er redd for at kan bli resultatet av «Jeg mot meg» – at det på en måte blir unyansert, feil og litt sosialpornografisk og forvirret. Og ikke misforstå, for jeg digget for eksempel «Idas dagbok» – så det er ikke det at jeg trenger at det som vises frem er striglet og stylet, men jeg har en litt ekkel og kløende følelse av at gruppeterapien eksponeres på den måten som gjøres i NRK-serien.

Se «Jeg mot meg» på NRK. 

Programmet skal debatteres på Debatten i kveld. Jeg skal følge med. Kanskje jeg klarer å beskrive betenkelighetene jeg har etter å ha sett diskusjonen der.


 

Bildet heter «Origami» og er lastet ned fra Pixabay.

Evig søndag

Jeg leser Evig søndag av Linnéa Myhre og det griper meg på samme måte som jeg ble tatt da jeg leste Kjære (og den skrev jeg om her), for hun skriver så utrolig fint. Det er ikke det at hun er ung som gjør at jeg blir imponert på den måten man gjerne blir hvis en ung person har klart å få til noe man gjerne, som noe eldre, skulle ha ønsket at man hadde klart selv, men jeg tenker nå, som jeg tenkte sist, at Linnéa får meg atter en gang ut av lesevegringen min, for jeg tror fader meg jeg har fått lesevegring, noe som er hur trist som helst, for jeg pleide jo å lese så mye.

Jeg har utsatt det i tre uker, ikke av redsel, men fordi tiden ikke strekker til, jeg må jo rekke å gjøre alle disse andre tingene jeg skal gjøre hjemme også. Hverdagene er allerede så travle av all tomheten at jeg ikke har tid til å gjøre ting jeg egentlig burde gjøre. (Fra side 56)

Men det var Linnéa jeg leste sist jeg leste bok mens jeg gjorde alt mulig annet og det er Linnéa jeg leser nå, og jeg leser mens jeg sitter og mens jeg pusser tennene og mens jeg er på bussen eller spiser brødskiva mi ved pulten på jobben fordi jeg enda en gang ikke rakk å gå ned i kantina sammen med de andre, og jeg leser faktisk nå også mens jeg sitter og skriver, det er ganske meta og litt fint, for jeg kan skrive uten å se på verken skjerm eller taster og da kan jeg lese samtidig. Så takk, Linnéa, for at du skriver så innmari fint.

Jeg liker språket, stilen og flyten. Jeg liker at ordene renner som om de var vann, at det bare glir avgårde helt av seg selv. Jeg liker at hun skriver om noe som er vanskelig samtidig som teksten er så uanstrengt.

I boken følger jeg Linnéa gjennom et år, eller noe deromkring, i hennes liv. Hun skriver om mat og spiseforstyrrelser og om den første tiden i behandling hos Finn Skårderud. Hun skriver om å være på Marienlyst for å lage nett-TV-serien La Linnéa leve på p3.no, og hun beskriver det som om hun møter opp der uten å gjøre stort, og hun skriver om at hennes tid går enormt mye langsommere enn andres tid, en time tar fire timer, hun spiser nesten bare speltlomper og livet er som om det er evig søndag. Hun skriver om fuglen sin. Hun ser på fuglen og tenker at det må være jævlig trist og bortkastet å være undulat. Hun skriver om å forsøke å unngå mennesker og om å være så svart i hodet at det virker som om å leve videre ikke egentlig er et alternativ.

Jeg våkner hver eneste morgen. Hadde jeg kunnet velge, ville jeg latt være. (Fra side 13)

Og hun skriver slik at jeg vil lese.

 

Det går for sakte

garden-snail-1124028_1280

29. februar skal jeg holde et innlegg når Høyskolen i Sørøst-Norge arrangerer seminar. Temaet er stigmatisering, sosial inklusjon og eksklusjon. Innlegget mitt skal handle om NAVs bidrag til sosial inklusjon, og det blir gøy – jeg liker å holde innlegg på høyskolen, selv om jeg alltid blir litt emo der – disse folkene på Senter for psykisk helse og rus har betydd, og betyr, så mye for meg.

Les mer om seminaret her. Og kom gjerne – det er gratis og spennende :-)

I tillegg til innlegget jeg skal holde om NAV, har jeg et annet ærefullt oppdrag denne dagen. Jeg skal nemlig dele ut Prisen til fremme av ytringsfriheten innen psykisk helsevern. Jeg sitter i stiftelsens styre og har i flere år hatt gleden av å være med på å bestemme hvem som skal tildeles prisen. Det er så givende at det finnes mennesker som kjemper så hardt for at psykisk helsefeltet skal bli bedre – og i fjor begynte jeg å grine mens jeg holdt talen i forbindelse med tildelingen. Da var det Silje Benedictes Stiftelse som mottok prisen.

Jeg er så takknemlig for at det er så mange som kjemper for at tjenestene skal bli bedre og at samfunnet skal bli varmere. Samtidig er det av og til ok å tenke på at mye faktisk er blitt bedre. Det har skjedd helt grensesprengende mye innen feltet de siste femti årene. Jeg tenker så ofte på det, alle de fæle metodene som ble brukt i psykiatrien tidligere, det ble trukket tenner, gitt malariainfisert blod, insulinsjokk, og bad som kunne vare i månedsvis ad gangen. Det er helt vanvittig å tenke på. Lobotomi, sykehusopphold som strakte seg over førti år, at det ble brukt vannslange for å spyle nakne kvinner som skulle vaske seg. Å høre om denne uverdige og umenneskelige behandlingen gjør inntrykk, og så hjelper det til med å sette ting i perspektiv. For, selv om det går for sakte, så går det allikevel fremover.

Bengt Karlsson, professor ved Høyskolen i Sørøst-Norge, har vært redaktør for en bok med tekster om nettopp dette at det går for sakte. Boken er nylig gitt ut på Gyldendal. Jeg har ikke lest boken ennå selv, men det skal jeg selvsagt – for blant bidragsyterne er mange av mine psykisk helse-helter og heltinner. Folk jeg har lært mye av og som betyr enormt mye, både for mange av oss som selv har kjent dette på kroppen, men også for samfunnet som trenger folk som tør å endre på strukturer og paradigmer som innimellom kan synes helt fastlåste.

Boka kan du lese mer om her på Gyldendals nettside. Boken heter «Det går for sakte – i arbeidet med psykisk helse og rus». Det eneste jeg er sur for med denne boka (neida) er at ikke Bengt spurte meg om jeg ville skrive et essay! Men kanskje vi kan lage en oppfølger om tjue år, den kan sikkert hete «Det går fortsatt for sakte – i arbeidet med psykisk helse og rus». For det er jo litt sånn, at i arbeidet med det som er helt grunnleggende viktig for menneskers liv og livshåp, så kan det jo aldri gå fort nok. Og så er det vel kanskje sånn, at selv om metodene som brukes har endret seg, så er det noe som består – noe feil, dette ved forskjellen på «oss og dem» og at noen har makt og myndighet i form av sine profesjoner, denne makten kan misbrukes og aldri er vel vennligheten og omsorgen egentlig lengre unna enn nettopp da.

Forlaget skriver:

«Bidragene i denne boken tar utgangspunkt i en påstand, nemlig at «Det går for sakte i arbeidet med å endre tjenestene for personer som erfarer psykisk helse- og rusvansker». Essayformen er valgt for å gi rom og muligheter for tvil, undring, skråsikkerhet og tydelighet. Bengt Karlsson har invitert forfattere med forskjellig bakgrunn og erfaring til å undersøke ulike forhold og temaer som kan bidra til endring og gjøre psykisk helse- og rustjenester bedre enn de er i dag.

Temaene springer fra gode og dårlige samtaler og om muligheten for betydningsfull hjelp, til møter med ulike former for makt, undertrykkelse og mangel på frihet til å velge.

Forfatterne skriver om utfordrende og sammensatte temaer i menneskers liv: skam, uro og det som er ordløst og ikke lar seg uttrykke. Det fremgår også at vi i dag har nok kunnskap og kompetanse om det betydningsfulle i livet. Det som kan gjøre at vi setter opp tempoet og intensiteten med å utvikle mer humane tjenester i psykisk helse- og rusfeltet. «

Jeg kommer til å lese den – og så håper jeg mange tar turen til høyskolen på skuddårsseminaret. NAPHA har skrevet om boka her – «Farvel til å ideen om å forandre folk utenfra». Limer inn litt her, hvor Bengt snakker om bidragsyterne:

«-Det er en samling av en del av oss som har rotet rundt i dette feltet i lang tid. Trond Aarre, Marit Borg, Odd Volden, Trond Hatling, Rolf Sundet, Ottar Ness, Kurt Lyngved med flere. Folk som på ulikt vis har vært med å gi viktige bidrag inn i rus- og psykisk helsefeltet, sier Karlsson.

Han mener det er positivt at boken er skrevet av det han spøkefullt kaller «gamliser».

-Det synes jeg er veldig ok, fordi du da får sett i et historisk perspektiv at utviklingen av tjenestene går for sakte. Flere bidrag tar også opp sentrale aspekter som er viktige i psykisk helsefeltet for tiden, som recovery, medisinbruk, bruk av tvang eller ikke tvang, og etikk, sier Karlsson.»

Men nå var det vel noe som skulle ryddes her… Det går på en måte for sakte det også!

Kings and queens of Recovery

Sitter på toget på vei til Oslo for å feire 10-årsdagen til Mental Helse Ungdom. I kveld skal det feires og det er det grunn til, organisasjonen har slagkraft og gjennomføringsevne og er en tydelig politisk påvirker samtidig som det helhetlige menneskesynet er i fokus. Selv var jeg med helt i oppstarten, fra vi satt der som et lite interimstyre og skrev forslag til sosialpolitisk handlingsprogram som skulle behandles på moderorganisasjonens landsmøte like etterpå. Våren etter var ungdomsorganisasjonen en realitet og fy søren for en vanvittig god jobb de har gjort. Gleder meg til feiringen, selv om jeg er litt småsigen, for det har vært en spennende dag så langt i dag, med recoverykonferanse på Høyskolen i Buskerud. Helt utrolig fint var det, og salen var FULL. Så mange skjønner at dette er veien å gå, og så mange ønsker å jobbe for at folk skal få være hele mennesker med drømmer, håp, mestring.

Marit Borg «abdiserte» fra tittelen Bengt Karlsson utnevnte henne til for en stund siden, nemlig Queen of revovery in Europe, litt på tull – men mye alvor også. Marit Borg har betydd og betyr så mye mer for engasjementet rundt revovery enn det jeg kan beskrive. Marit sa at det var på tide å gi «tittelen videre» til de virkelige kongene og dronningene av recovery, nemlig alle de som selv har kjent psykiske problemer på kroppen og som jobber med å endre tjenestene slik at vi kan få mer humane helsetjenester. Dette skal jeg skrive mer om, fra pc en av de nærmeste dagene.

Hvis du vil lese mer om revovery, så gå inn på NAPHA.no og søk etter recoverybaserte praksiser, så finner du et hefte med mye konkret informasjon, både i form av hva revovery ER og hva som må til for at vi kommer dit.

Livsfarlige psykiatriske pasienter / Hvordan ikke drepe en mann som holder en skje

Politibevæpning og psykisk syke tikkende bomber

Vi burde ha kommet lenger enn å tillate kunnskapsløshet om psykisk syke og vold.

@TorLH på Twitter // president i Norsk Psykologforening
@TorLH på Twitter // president i Norsk Psykologforening

Som så mange andre så jeg på Debatten i går og jeg var ikke alene om å reagere på utspillene fra Maren Malthe-Sørensen (Oslo Høyre). Debatten handlet om politibevæpning, for vi har gått fra en situasjon hvor politiet tidligere hadde tilgang til våpen når det trengtes, til at bevæpningen er blitt «alminnelig», for det kan man nok si at den er blitt, all den tid den midlertidige bevæpningen ikke ser ut til å slutte. Nå skal riktignok ikke lenger våpen være ladd (nå skal pistol og ammunisjon oppbevares separat).

Debatten var grei nok, men tok en annen vending da Malthe-Sørensen begynte å snakke om farlige psykisk syke mennesker som det var greit at politiet kunne bruke maktmidler mot.

«Det er ikke bankranere som er norsk politis hverdag. Det er jo i veldig stor grad psykisk syke mennesker som er ordentlig ustabile og vi har altfor mange triste eksempler på veldig syke mennesker som har gått til angrep på andre helt uten forvarsel. Og det er jo i de tilfellene hvor tid er lik liv. Og det en helt dramatisk forskjell på å ha et våpen på seg, med seg, og det å ha det rundt hjørnet.»

Psykolog Paal Rasmussen svarte:

«Det er jo interessant at disse psykisk syke menneskene som politiet må være bevæpnet for å hente, for det første ble hentet i femti år uten våpen og når de først kommer innenfor i psykiatrien så håndteres de der uten våpen. Og det initiativet som norske politifolk, som jeg har vært med selv og sett, når de står overfor vanskelige psykiske tilfeller, det initiativet blir jo ikke så lett å fremkalle når du bare kan gjøre personen diskret oppmerksom på at du har våpen. Istedenfor å bruke hodet og finne på kreative løsninger, så tyr man til makt. Og makt i forhold til psykisk ustabile mennesker er en forferdelig dårlig strategi, for da får man som regel tilbake med samme mynt. «

Bra, tenkte jeg – da jeg hørte psykologen snakke – for jeg hadde like før omtrent holdt hodet i hendene under Malthe-Sørensens innlegg. Jeg stønnet for meg selv:

– Nei, nei – ikke gå ned den blindgata. Det er så ufaglig. Du snakker mot bedre vitende! 

For det er ikke slik at psykisk syke mennesker er farligere enn andre folk. Vi har NOU-er som sier det, vi har forskning som viser det og vi har statistikk. Ja, det begås vold og det forekommer også drap. Men det er uhyre sjeldent. Når det gjelder vold og drap er rus en langt større risikofaktor enn psykisk lidelse er det.

Ingeborg Senneset i Aftenposten viste i en kommentar i sommer til en amerikansk studie som konkluderer med at psykisk syke mennesker har fjorten ganger høyere sannsynlighet for å bli offer for vold enn selv å bli arrestert for voldelig atferd.

I NOU 2010:3 «Drap i Norge» kan vi lese at utvalget mener befolkningen må få korrekt informasjon.

16.2.12 Korrekt informasjon til befolkningen

Utvalget mener at det er viktig at befolkningen får korrekt informasjon om samfunnsforhold som påvirker den allmenne trygghetsfølelsen i samfunnet, for å få en realistisk forståelse av risiko og for at frykt for dødelig vold ikke kommer ut av proporsjoner.

Utvalget mener at det er viktig at befolkningen informeres om at drapsraten i Norge er lav. Det er også av betydning å vite at det er et beskjedent omfang av drap i Norge som begås av personer med alvorlig psykisk lidelse, og at det er sjelden at disse dreper fremmede. Etter utvalgets syn er det grunnløst å stigmatisere personer med psykisk lidelse ved å skape inntrykk av at alvorlige psykiske lidelser ofte fører til at folk tar liv.

Dette skriver utvalget etter først å ha gjennomgått studier og metastudier. Jeg er helt sikker på at flere av debattantene var klar over dette og jeg mener de burde ha gjort det til et poeng å vri diskusjonen over på dette.

I en masteroppgave i politivitenskap («Orden i gata. En studie av ordensforstyrrelser i Karl Johans gate 1998-2008; Hva er det og hva gjøres med det? – Et blikk på ordenspolitiets hverdag») fra 2012 skriver Wictor Furøy:

«Mennesker med adferd som kan skyldes (psykiatrisk) sykdom har i perioder fått mye fokus i mediene og internt i politiet. Særlig etter alvorlige hendelser har mennesker med psykiatriske diagnoser og avvik fått mye oppmerksomhet. De blir ansett som å være både truende og farlige for publikum. Som tidligere nevnt så kan reliabiliteten i denne kategorien være svak. Dette da det ikke alltid vil fremkomme om en person som utfører en ordensforstyrrelse har en psykiatrisk diagnose. Jeg har kun fanget opp de oppdragene der det tydelig fremkommer i teksten at det en ”psykiatrisk pasient” som utfører adferden.  Mitt materiale viser imidlertid at kun 1 % av disse hendelsene i 1998 ble forårsaket av psykiatriske pasienter, mens de utgjorde 1,5% i 2008. Dette er også i samsvar med Kaasa og Repåls (2010) undersøkelse av PO oppdrag med psykiatriske pasienter, som viste at disse pasientene er langt mindre utagerende og farlige enn man kanskje før har antatt (Kaasa & Repål, 2010).»

Ja, man skulle kanskje tro at det var et omfattende antall, all den tid det er så vanlig for interne medieaktører (tradisjonelle mediers egne utgivelser, ytringer og publikasjoner) og gjester som inviteres til studio eller intervjues, å snakke om psykisk syke som om de var farligere enn det er kunnskapsbasert riktig å si.

@Sigrun_T på Twitter // Sigrun Tømmerås er blogger, samfunnsdebattant og ble tildelt Prisen til fremme av ytringsfrihet innen psykisk helsevern i 2008.
@Sigrun_T på Twitter // Sigrun Tømmerås er blogger, samfunnsdebattant og ble tildelt Prisen til fremme av ytringsfrihet innen psykisk helsevern i 2008.

Sigrun Tømmerås  no    Sigrun_T    Twitter 2

Jeg vet at NRKs programleder fikk denne masteroppgaven tilsendt dagen før sending, men dette påvirket ikke Ingunn Solheims debattledelse nevneverdig.

Hvorfor skjer dette? Hvorfor kan ikke også kunnskapen finne veien inn i de fora hvor dette diskuteres i mer tabloide former? Jeg skjønner at ikke alle orker å google etter eksempler, lese NOU-er og rapporter. Optimalt sett burde alle som arbeider med dette i tjenesteutvikling, i praksis og de som skal være kanal for formidlingen (for eksempel NRKs Debatten) sette seg inn i dette.

Jeg har sagt flere ganger før at jeg ønsker meg en mer lesende offentlig sektor. Men den jevne borger som bare tilfeldigvis ser på Debatten eller leser aviser om tikkende bomber og farlige psykiatriske pasienter fortjener også bedre folkeopplysning. I neste debatt som vris inn på et slikt ufaglig sidespor, håper jeg at programlederen og motdebattanter tør utfordre synspunktene. Da kan vi kanskje komme et stykke videre fra dette stupide opplegget her.

For det hjelper ikke så mye at Malthe-Sørensen sier at det ikke var meningen å stigmatisere.

Fra Maren Malthe-Sørensens vegg på Facebook
Fra Maren Malthe-Sørensens vegg på Facebook

Kunnskapsløst var det uansett og det er synd at flere av hennes ellers gode resonnementer skulle rives i stykker av ordbruk som jeg siterte lenger opp og som hun senere i debatten eksemplifiserte i form av dette:

«La oss tenke oss et tilfelle nå. Her står vi i studio, så kommer det en psykisk syk person mot oss, angriper oss. Med våpen. Så har vi tilfeldigvis, da – flaks for oss, har vi en politimann i studio. På jobb, da – la oss tenke oss at Bolstad er operativ politimann på jobb, ubevæpnet. Og så sier vi: «ok, alle stoler på politiet, gjør noe!». Hva i alle dager skal han gjøre, annet enn det vi kan gjøre? Jeg vil at han skal kunne reagere, ikke å ta livet av vedkommende, men å ta kontroll over situasjonen.»

Jeg vet at det finnes mennesker som befinner seg i sårbare situasjoner og som kan virke truende. Men sannheten er at det forekommer sjelden. Oftere enn voldelig hensikt er det forvirring og personens opplevelse av selv å være i en truet situasjon som er tilfelle. Å ty til mekaniske maktmidler vil i disse tilfellene kunne gjøre vondt langt verre. Ofte går det ut over personen selv.

Sigrun Tømmerås viste på Twitter også til artikler som poengterer at 50% av alle som er blir drept av amerikansk politi er psykisk syke (Sigrun lenket til denne og tallet på 50% diskuteres  her). I Sverige er tallet 43% (her).

Jeg avslutter nå, med et sitat fra artikkelen Sigrun lenket til. En mann fra Alabama ble skutt fordi politiet oppfattet situasjonen som truende. Mannen, Jeffory Tevis, hadde kontaktet politiet og sa han var blitt angrepet (han hadde selv påført seg skadene). Det ble basketak og politiet brukte taser på ham. Da han reiste seg opp og gikk mot politiet, skjøt de ham to ganger. Tevis hadde ikke våpen. Han holdt en skje. Jeg siterer:

«Here’s the thing: this encounter obviously could have been frightening for the officer, but doctors and nurses have these exact same encounters thousands of times per year in hospitals across the country without resorting to lethal force. If medical personnel can figure out how to not kill a man with a spoon, our officers should be able to do the same thing.»

 

 

 

Hardt arbeid og troen på at livet kan bli bedre

Stå opp opp morran!

Hardt arbeid og troen på at livet kan bli bedre. En slags bekjennelse.

Foto: Pixabay
Foto: Pixabay

Jeg synes det var så befriende å lese Oda Rygh i Dagbladet i dag. Slik er det jo gjerne når man leser noe man skulle ønske man hadde skrevet selv. Oda skrev om hvor viktig det er å komme seg opp om morran. Ja, det gikk et kollektivt sukk gjennom deler av befolkningen da Bjarne Håkon Hanssen sa at sosialhjelpmottakere skulle stå opp om morran. Noen gjorde mer enn å sukke, for en hel haug folk ble regelrett forbanna. Det ble sett på som moralistisk og devaluerende, nærmest som et overgrep! tordnet noen.

Jeg turte ikke si noe. For det er jo litt sånn, at man blir så redd for å støte folk. Noen leser noe, eller hører noe, misforstår hovedpoenget og vips legger man en hel del egne fortolkninger til grunn. Opplevelsen av å bli stigmatisert og krenket er det mange som føler på, særlig når livet har kommet med en skikkelig en på trynet og man er sårbar og fortvilet.  Jeg skjønner det. Det er forståelsen av det som gjorde det så vanskelig å si noe, da protestene mot Hanssens utspill ble så massive.

Kanskje er det også noe med at vi bruker arbeid og utdanning som en slags identitetsmarkører også. Det blir på en måte beviset på om man har lykkes eller falt utenfor. De gangene en eller annen riking med bare grunnskole uttaler seg, så er det jo gjerne i sammenheng med at vedkommende vil stimulere til innovasjon og gründervirksomhet. Det blir ikke like jubalong når en som har droppet ut av skolen og sliter med å finne seg jobb skal si noe. Måten arbeid og utdanning er med på identifisere hvem vi er og om vi har klart det eller ikke er med på å gjøre sosiale sammenkomster til et flau affære for mange.

– Og du, da – hva jobber du med?

– Nei, eh. Ikke noe akkurat nå.

– Mellom jobber? Eller i gang med master nummer to, kanskje? (humrer og skåler)

– Nei, altså… Har ikke helt…oi, jeg ser visst noen jeg kjenner, men det var hyggelig å snakke med deg, såeh.. (lyden av sparking av småstein, selv om festen er inne)

Det er så rart. Med mindre man  kanskje kan si at man jobber frilans med Noe Innen Media eller man har fått nøkkel til skriveloftet på Litteraturhuset, så er arbeidsledighet noe som man tydeligvis skal skamme seg over. Jeg tror den skammen er med på å gjøre det vanskeligere å stå opp om morran enn det kunne ha vært. Skam er så destruktivt og i tillegg virker det som om skammen er så sulten, for den spiser grådig av mestringsfølelsen og selvrespekten, før den grafser i seg en svær bit av egenidentiteten også.

Jeg husker jeg fikk spørsmål om det selv. Om hva jeg jobbet med. Nei, eh. Om hva jeg studerte, da? Nei, det… Hva skulle jeg egentlig si? At jeg var på DPS to ganger i uka og hadde mer enn nok med det? At jeg egentlig syntes det var vanskelig å gjøre noe mer enn å stå opp om morran og at jeg ble like sliten som etter en eksamen, bare av  å ha en behandlingstime? Skulle jeg ha sagt at jeg innimellom nesten ikke klarte å stå opp fordi jeg syntes det var så vanskelig å tenke over alt det dumme jeg hadde sagt og gjort dagen før og at jeg ikke følte jeg hadde noen som helst verdi?

Og hva hadde reaksjonen vært om jeg hadde sagt dét og i neste setning sagt at «men jeg er mye bedre nå enn det jeg var for en stund siden«? Jeg husker jeg satt inne på et bad og gråt så mye at jeg nesten skrek fordi jeg hadde knust et glass ved et uhell. Verden var som om det ikke fantes noe filter, alt var for mye, jeg gjorde alt jeg klarte nesten hele tiden.

Jeg jobbet beinhardt med å bygge opp og så rev jeg det ned etterpå. Så måtte jeg bygge, og så rev jeg, og jeg bygget og rev, og slik fortsatte det lenge, lenge og mye lengre enn det var synlig. Sånn var det ofte med meg, at ting så bedre ut enn det de var. Kanskje fordi jeg pleide å kle meg ok, jeg sluttet aldri å ordne meg. Til og med ikke engang ikke på akuttavdelinger sluttet jeg å ville være fin, og det var noe trist ved det og så var det noe bra med det.

Trist fordi jeg brukte enormt mye tid på å ordne meg uten at jeg syntes jeg ble bra nok, og så måtte jeg etterpå bruke tid på å ødelegge litt av det jeg hadde ordnet siden jeg ikke ville se ut som en som hadde ordnet seg i tilfelle de som så meg ikke syntes jeg var noe fin uansett. Da var det bedre om det bare så helt tilfeldig og henslengt ut. Men det tok tid og jeg vekslet mange fortvilte blikk med meg selv i speilet.

Men det var bra også, for ved å se ut som en som i alle fall hadde gjort en viss innsats med å se ok ut, så vant jeg en del på det. Det var lettere å bli tatt for å være en person som ikke var syk dersom jeg hadde på meg ordentlige klær og ikke gikk rundt med joggis og fett hår. Og hvor urettferdig det enn kan høres ut, og hvor overfladisk kanskje også, så hadde det noe å si for min bedring. Det gjorde det lettere å ta buss da jeg skjønte at det ikke var slik at alle så på meg at jeg var redd. Det gjorde det lettere å snakke med folk da jeg skjønte at ikke den jeg snakket med nødvendigvis forstod at det «var noe galt med meg».

For det er jo sånn at, med mindre man har sykdom som gjør en sengeliggende, så kan vi stå opp. Det går an å ta noen valg som gjør at man føler seg mer ok enn dersom man hadde gjort det motsatte. Jeg tenker på dusje/ikke dusje. Kle på seg noe ordentlig/ta på seg en skitten joggebukse. Spise noe ordentlig mat/ikke spise i det hele tatt eller spise tjue smultringer. Vaske huset/la alt flyte. Gå ut og kjenne sol og vind/bli sittende inne. Normal døgnrytme/miste kontakt med dag og natt.

Det er mange sånne ting vi kan velge, inntil et visst punkt i alle fall. Det er lettere å forebygge enn å behandle og det er lettere å gjøre noe bra i dag om man gjorde noe bra dagen før også. På sett og vis handler det litt om å opparbeide seg en slags kondisjon. Fra å bare orke bittelitt (da jeg var på det dårligste ble jeg også i enormt dårlig fysisk form, jeg haltet i perioder og dagen kunne forsvinne i manglende ork), klarer jeg nå enormt mye. Men det har jo ikke vært vips, og svusj og raske løsninger. Det har tatt lang tid, en hel del år.

Samtidig er det jo bedre å bruke en del år på noe og så få en forandring, enn å ikke klare å stå opp fordi man tror det kommer til å være slik for bestandig. Og det er ikke meningen å moralisere, men jeg hadde ikke klart det om jeg ikke hadde jobbet veldig, veldig hardt. Det er en del av historien det også.

Idas dagbok

Nå har jeg sett Idas dagbok. Herregud, for en film.

idas dagbok
Foto: Indie Film – gjengitt med tillatelse


Jeg tok opp filmen på lørdag. Da var det Verdensdagen for psykisk helse og NRK viste den prisbelønte dokumentaren. Jeg tenkte at jeg måtte vente med å se den til jeg hadde mulighet til å se den alene, uten unger løpende rundt meg. I dag så jeg den. Her kan du se filmen og lese litt om den. Det står også mye om Idas vei fra hun som tiåring rispet seg første gang til tiden som ung voksen med alvorlig selvskadingsproblematikk, medisinering, innleggelser og diagnoser.

Filmen er basert på en del opptak Ida Storm selv har filmet med håndholdt kamera. I NRK-artikkelen beskrives det slik:

Hundrevis av timer med smertehelvete, angstanfall, banal glede og dyp sorg. I ni år Ida filmet seg selv gjennom livets opp- og nedturer som psykisk syk og selvskader.

– Jeg følte meg ikke så alene når jeg snakket med meg selv. Det ble en slags terapi. Men det var ikke i tankene min at noen andre skulle se det jeg tok opp, sier Ida.

Men etter å ha vist klippene til en venninne, finner de ut at kanskje opptakene kan brukes til noe konstruktivt. Ida laster over videone til en minnepenn og sender den til Indie Film, og ut av det blå får produsent August B. Hansen i 2010 haugevis av videonutter fra ei mentalt utstabil jente i Tvedestrand.

– Materialet Ida sendte var ekstremt sterkt. Det var noe med Ida og materialet hennes som ikke slapp taket. Jeg fortsatte å se på det. Ida er veldig flink til å omsette følelsene sine i ord. Det er også noe med hennes materiale som er spesielt betagende synes jeg, og det er at det ikke er ment for publikasjon. I motsetning til en blogger er dette filmer hvor Ida snakker til seg selv – det gir materialet en spesiell styrke og umiddelbar intimitet som jeg ganske tidlig la merke til, sier produsent August B. Hanssen.

For meg, da jeg så på, måtte jeg pause filmen flere ganger. Den er enormt sterk og jeg kjenner meg igjen i så mye. Jeg kjenner at hun er enormt flink til å sette språk på følelser, både med ord, med blikk og med visuelle grep. Det er tydelig at produsenten har behandlet materialet med varsomhet og med respekt, og han sa også til NRK at det var viktig å sette sammen dette store materialet til en film hun selv kunne være fornøyd med.

«Jeg kjenner det», sier jeg – og det er nettopp det jeg gjør. Når jeg ser på filmen ler jeg når hun ler, jeg kjenner igjen den karikerte «galskapsfølelsen» hun beskriver når hun er på sykehuset, jeg kjenner fysisk på smerten når hun griner og sier at hun skulle jo ikke kutte seg igjen – for den følelsen av avmektig fortvilelse, mislykkethet og frykt har jeg vært igjennom selv også, og på slutten av filmen kan jeg nesten ikke slutte å smile med blanke øyne.

Skjermdump fra nettsiden idasdagbok.no
Skjermdump fra nettsiden idasdagbok.no. Foto: Indie Film – gjengitt med tillatelse.

En kraftprestasjon av en film. Jeg imponeres av de levende beskrivelsene, ærligheten og de svært gode formuleringene som omsetter psykisk smerte og glede i ord. Jeg vet ikke hva jeg skal skrive, jeg sitter bare og blir full av følelser, og det beste er bare om folk selv ser filmen. Jeg anbefaler den i alle fall fra bunnen av havet til toppen av fjellet, akkurat som filmen tar oss som ser på med fra bunn til topp, inn i hennes hode for kanskje å komme nærmere både vårt eget og andres. Idas dagbok er en film som utfordrer og utvikler både hjertet og hodet. Enestående godt formildet.

 


 

Se også: Idas dagboks side på Facebook

Og nettsiden her, med mye info om historien, filmcrewet, tankene bak filmene og hvordan de ønsker at den skal brukes aktivt både i helsevesen, på skoler og i familier.