Dagen starter best med brød på terrassen

morgenlevering mamsi 1

I morgen tidlig, når jeg åpner døra for å snike hånda ned i postkassa for å nappe opp Dagsavisen, så kommer jeg til å kikke ned på terrassen, så kommer jeg til å smile, jeg bare vet det, for da ligger det brød og kanelboller der. Etter at jeg oppdaget Morgenlevering.no, jeg tror det var via en reklame på Facebook, så har jeg handlet brød og ymse gode frokostsaker der flere ganger og aldri, aldri, aldri mer har vi tørt brød, eller enda verre: ikke noe brød igjen , til matpakker.

For jeg vet ikke helt hvorfor, men det er slik at selv om dagligvarebutikkene nesten holder åpent så lenge at enhver burde klare å handle det man trenger innenfor åpningstidene, så er det ikke sjelden jeg har gispet til sånn ved ellevetida på kvelden, bannet og svertet og blandet sammen mel, gjør og det som skal til for å lage et eller annet jeg kan lage matpakker av.

morgenlevering mamsi 2

Første gangen jeg bestilte var jeg litt avventende. For det føltes så rart å bestille…brød på nett. Men vi handler jo alt mulig annet på nett også, så for all del – hvorfor ikke brød? Dagen etter første bestilling (man må bestille før klokka 21:00 kvelden før for å få brød levert morgenen etter) åpnet jeg døra litt forsiktig…var det noe der? Ja, det var det. Pent innpakket lå det der, og det var så ferskt og fint. Jeg husker ikke helt, men jeg tror jeg bestilte igjen allerede dagen etter, for det som er så sprøtt er at det ikke egentlig er noe særlig dyrere enn å kjøpe brød på butikken.

Det er nesten for godt til å være sant, og noe ungene i alle fall synes er så godt at det nesten ikke kan være mulig, er kanelknutene. I dag, etter vi kom hjem fra barnehagen, løp yngstefrøkna bort til skapet og bare på meg. Kanelbolle! Sa hun. Og jeg måtte bare si at det hadde vi ikke flere igjen av, men kanskje hun ville ha en brødskive? Og uansett var det jo ikke så lenge til middag! Da bare hun på meg igjen. Og jeg tenkte at morgenlevering.no – de har jammen meg gjort noe riktig. For de kanelknutene…de er gode.

Jeg håper de tjener penger, slik at tilbudet består. Jeg er faktisk så interessert i at de skal fortsette å levere morgenbrød til oss at jeg også har bestilt ting jeg vet at de har god DG på. For, brødene er såpass like i pris som det man får i butikk, at de sannsynligvis vil trenge at vi som handler også kjøper de store frokostpakkene og pakkene med kjøttpålegg.

I morgen når jeg åpner døra, så vet jeg at det ligger både herskapsbrød, loff, kanelknuter og kanelboller der. Og det gjør meg så glad.

Det står på nettsiden at brødet legges i postkassa, men ofte får ikke bestillingen vår plass i postkassa, og da legges det på terrassen. Det er ikke noe problem i det hele tatt, for alt er så godt innpakket. Jeg har vært kjempefornøyd med alt vi har bestilt.  Vi har prøvd chiabrød, koiebrød, loff og herskapsbrød, samt kanelknuter, bringebærmuffins (de er glutenfrie og litt smulete sånn som glutenfritt gjerne blir, men de var gode på smak), den store frokostpakka, sjokoladecroissanter, spansk spekeskinke, bringebærsyltetøy, havrekjeks med kirsebær, hylleblomstdrikk og smoothie. Nevnte jeg kanalknuter? Ja, det gjorde jeg visst. Herskapsbrødet er min klare favoritt og alt sammen anbefales på det sterkeste.

Områdene de leverer til utvides stadig, det er ikke mange uker siden jeg sjekket om det var mulig å bestille som en koselig gave til mamma, men da leverte de ikke til Hedmark. Det gjør de nå, så nå er det levering til hele Østlandet, samt Bergen/Hordaland.


Bildene er hentet fra nettsiden til morgenlevering.no – og jeg har fått tillatelse til å bruke dem. Takk til morgenlevering – jeg gleder meg allerede til å lage matpakker i morgen tidlig.

 

Meningen. Med. Livet (MML™)

Det er øyeblikk som kan, hvis man stopper og kjenner etter, romme alt som er nødvendig for å opprettholde livsvilje, livsglede og takknemlighet over å leve. I stad hadde jeg et slikt øyeblikk. Det varte kanskje i femti sekunder.  Et lite blaff, en hel evighet.



Vi satt i sofaen, de to yngste jentene og jeg. De med en iPad, enige om hva de ville se på, de så på hverandre med gode søskenblikk, armene forsiktig rundt hverandre. Enighet, ro, ingen kamp. Dyne på sofaen en sen søndagsmorgen, de hadde nettopp spist en yoghurt.

Jeg satt i den andre enden av sofaen, kikket ut av vinduet, under samme dyne, så på at det regnet. Og bare kikket, så, tenkte, var.

Jeg så at naboen har fått ny ytterdør og den var veldig fin og gjorde mye mer for huset enn jeg noensinne kunne tenkt at en ytterdør kunne gjøre og det har jeg aldri tenkt på betydningen av før, det var som en full makeover, kanskje det er sånn med meg også, at hvis jeg fikser et etter annet ved meg selv, så blir det som en slik ytterdør-oppgradering? Jeg lurer på hva som er min ytterdør.

Den gode følelsen av dyne. Dundyne på sofaen og å være akkurat passe uthvilt og akkurat passe trøtt. Kaffe i koppen. Svak duft av kanelboller. Regnvær, filmregn, barn i harmoni med hverandre, Glenn Goulds 1981-innspilling av Bachs Goldberger-variasjoner kombinert med en svak trekk fra det åpne vinduet og regn i økende styrke.

Det ene øyeblikket der inneholdt så mye livskraft. Det er slike øyeblikk hvor alt bare er verdt det, hvor jeg forstår hva som er meningen med livet.

Foto: Pixabay
Foto: Pixabay

Så langt vel i lykkelandet bestående av marengs, regnbuer og enhjørninger. For selv om det er herlig å oppleve de korte blaffene av intens «åh herregud, alt i hele livet stemmer og å oppleve femti slike sekunder er som en materialisering av selveste MML™», så er det jo sånn at det noen ganger er vanskelig å huske på dem når idyllen er brutt.

Når det er rot og klær og oppvask, og en roper at «jeg har bæsja!» og en annen sier «jeg har også bæsja!» og så var de plutselig ikke enige om hva de ville se på allikevel og jeg har sølt olivenolje på gulvet, sklidd i det, tatt Biola i kaffen istedenfor melk og det er fire (eller fem) runder med tørketromlede klær som må brettes – da er det noen ganger vanskelig å huske på hva jeg tenkte, følte, ja så sterkt og intenst opplevde bare litt før.

Og det med klær og rot og sånn, det er jo bare tulleproblemer, hverdagsproblemer, egentlig ikke-problemer, men bare hverdagslivet – og når det også inne i slike smågreier kan være vanskelig å huske på hvordan det nettopp var så harmonisk i hodet, så er det i alle fall vanskelig å huske på det når det virkelig stormer. Men jeg klarer det iblant.

Kunne jeg ikke bare ha sett ut av vinduet i stad? Mens de så på iPad i harmoni. Mens det regnet og jeg hørte på Glenn Gould. Typisk meg, så måtte jeg få det øyeblikket til å inneholde noe mer, noe grenseløst meningsbærende, meningsgivende, det kunne ikke bare være å se ut av vinduet, det måtte selvsagt bety noe. For jeg hadde jo egentlig bare tenkt til å skrive en liten sak om det helsefremmende i fullkommen lykke i femti sekunder, at et øyeblikk kan få positiv virkning dersom man klarer å fremkalle noe av den samme følelsen i andre situasjoner, men så tenkte jeg at herlighet, hva er dette for coaching-tanker, har jeg feber?  Og så ble det til at den følelsen fra i stad ikke var så fullkommen allikevel, for siden «idéen om  lykke»-tanken ble avbrutt av hverdagslivet, så ble på en måte idéen satt på prøve før den var ferdig tenkt.

Jeg klarer ikke konkludere. Annet enn med at folk er forskjellige. Noen vil ikke oppleve dette som noe å tenke over i det hele tatt. Noen vil kanskje ikke legge noe mer i en kopp kaffe i sofaen en søndag formiddag.

En kopp kaffe i sofaen er en kopp kaffe i sofaen.

Men sånn er det ikke alltid for meg. Det blir mer til at lykken over roen ved en kopp kaffe i sofaen (med Glenn Gould som lydspor, mens ungene er i full harmoni og det blåser en mild trekk inn på meg, slik at huden blir kald og jeg er akkurat passe alt) blir så betydningsfull. Og det er da jeg lurer på om de som ikke tenker så mye over det som skjer kanskje har høyere gjennomsnittsglede enn den som opplever både lykke og sorger mer intenst. Og er egentlig gjennomsnittsfølelsen noe å trakte etter? Jeg vet ikke. Jeg får kanskje hente frem igjen det øyeblikket fra i stad. Kjenne etter.

Juni, juli, jul

Å kunne lukke øynene og trå forsiktig med nakne føtter mot kalde fliser. Å snu dyna og pakke seg inn og kjenne det kjølige stoffet omslutte kroppen. Å blunke hardt og lenge for så å åpne øynene og ta inn det jeg ser.

Hvor er det jeg er?

Jeg er hjemme, jeg er på båttur, jeg er på jobb, på dugnad, jeg er på et hotellrom på ferie. Jeg er i huset vi har leid flere ganger i Assens, jeg er i Roma.

Jeg er på det hotellrommet vi bodde på da vi var i Praha, det fantastisk fine rommet som vi fikk etter at Andreas først hadde måttet gå ned i resepsjonen og se på de som jobbet der med et dette var vel ikke helt det vi ble enige om-blikk, for det første rommet vi fikk så ut som om det var en scene i en pornofilm, hele rommet var bare en diger seng, den stod på skrå og sengegavlen var trukket med leopardmønster og dørkarmene og møblene var fulle av riper, hakk, sår – etter kofferter som var trukket inn og dunket borti, for rommet var så lite og møblene så store og det var hakk overalt etter mennesker som ikke hadde klaget, men sikkert bare lagt seg ned i den leopardmønstrede senga og kanskje hadde de sett på hverandre før de sovnet og kanskje hadde de smilt og tenkt at dette var da veldig så pornografisk, da. Men vi fikk et nytt rom og de skulle ikke bare kompensere for the inconvenience Mr. Edwards, de skulle overkompensere og vi fikk en suite hvor det var fire og en halv meter opp til taket og jeg kikket opp i taket og tenkte på han som hadde mosaikkflislagt det taket og det var så vakkert.

Taket var som et kunstverk og flisene på gulvet var svale og jeg satte fra meg veska og tenkte at det var så fint der, ta det inn, sa jeg til meg selv, ta det inn og nyt det, verdsett det, dette er nå, om en uke er det et minne, da er det noe som var, men ikke er, det er nå. Jeg tenkte nå, da vi så på solnedgangen på tuppen av Hydra og jeg tenkte det er nå, nå, nå, nå. Kelneren hadde nettopp satt one kilo red wine på bordet og solen forsvant og det ble mørkere, for det blir det alltid når solen går ned, og så er det sceneskifte, en annen tilstand som overtar og jeg vet egentlig aldri om det som overtar etter en dramatisk solnedgang er ro eller om det er skuffelse. Nå! Tenkte jeg da vi satt på Amalour etterpå og jeg fikk strawberry daiquiri og jeg drakk den og tenkte at jeg liker ikke strawberry daiquiri, men jeg elsker denne, for det var som en eksplosjon av jordbær og alt bare stemte. One more, please.

Når vi legger til med båt og alt kan skje uten en lyd, det er ikke hoiing og dunking inn i brygga, for dette kan han, og siden han er så god, han er best, så får det nesten meg til å se flink ut også. Jeg kan hoppe i land, pålestikk, sånn. Tau, sol og salt smak i munnen. Etterpå når ungene kanskje har badet og vi har spist og det blir rolig og jeg kan sitte med bok ute og kanskje har jeg et glass musserende eller en kopp kaffe og jeg blir sittende med boka i fanget og se på at sola går ned. Da kan det føles helt surrealistisk at det er så rolig. Da er det som om alt stresset bare noen timer før aldri har eksistert.

Eller som akkurat nå, hvor det er stille kveld hjemme og jeg har hatt så vondt i hodet hele dagen, men akkurat nå er det maksimal effekt av smertestillende og det går an å ha øynene på skjermen en liten stund. Jeg kunne ha ligget på sofaen, jeg kunne ha brettet klær, men jeg måtte skrive dette rare her. Jeg lurer på forskjellen på å skrive som en gal og å skrive som en gal.

Hele livet er fullt av øyeblikk. Når jeg lukker øynene og åpner dem og jeg ser noe annet enn i går. Vi reiste til Roma og jeg så på utsikten fra hotellverandaen, fantastisk utsikt over Vatikanet og jeg tenkte på at i går på denne tiden var det familiemiddag og nei, ikke søl så fælt da! og jo, du må spise! og nå ser vi ut over Vatikanet. Jeg er på jobb, er hjemme, er på stranden med ungene. Jeg går på kalde fliser på kjøkkenet og verden stemmer. Nytt sengetøy uten sand fra barnehagen. Sengetøy med sand fra barnehagen. Begge deler inneholder noe fint.

I morgen er det siste skoledag før sommerferien og jeg aner ikke hvor det ble av året, men jeg vet aldri hva som egentlig skjer, skjedde, har skjedd med tiden, for det er som om det var sommerferie i stad og hvis noen hadde sagt at det er ikke sommerferie, det er juleferie, så hadde jeg ikke protestert, med øynene lukket igjen er jeg utenfor tid og rom og jeg aner ikke om det er juli eller om det er jul, det kunne ha vært hva som helst.

Jeg lukker øynene og åpner dem. Det er bare omgivelsene som endrer seg, har jeg tenkt mange ganger, og noen ganger er det TV-en jeg ser og andre ganger er det en mann som smiler fornøyd etter å ha lagt til båten, eller jeg ser på sovende barn; barn som vil eller ikke vil, det kan være et glass med Dolmio Al Forno eller en spiseskje med Nutella. Det kan være hverdagene som kommer etter hverandre, fort, fort, fort går dagene og jeg rakk ikke, rekker ikke, er det egentlig mulig for noen å rekke dette, og så er jeg utakknemlig og glemmer hvor heldig jeg er, for jeg har alt, jeg har alt i hele verden, jeg har familie, jeg har jobb, jeg har nakne føtter på kalde fliser og jeg får varme klemmer. Jeg kan lukke øynene og jeg kan åpne dem og uansett hva jeg da ser, så er det noe jeg har valgt selv.

Jeg tenker på det når jeg stresser og kaver og tror jeg strever, for jeg gjør ikke det, vi er blant de heldigste i hele verden, jeg kan velge, jeg kan velge om jeg vil ha det varmt eller kaldt om det skal være travelt eller rolig, jeg kan velge nesten alt hele tiden og det spiller ingen rolle om det er jul eller juli.

Hvis dette hadde vært en helt vanlig blogg

plaskebassseng

Så hadde jeg tatt bilder av bare sommerføtter med sand på. Fine tånegler som glitrer i sola. Jeg hadde sikkert tatt nærbilder av en hjemmelaget is og alt hadde bare vært «nyyyyt» og sol. Jeg hadde skrevet om hverdagslykke og tatt bilde av kaffekoppen min.

Men dette er ikke en slik blogg. De gangene jeg får lyst til, og da mener jeg virkelig lyst til, å skrive noe, så er det gjerne fordi jeg har hatt en eller annen overveldende følelse av noe som egentlig er mer sårt, trist, tragisk og urettferdig. Jeg skjønner jo at det ikke går an å skrive bare slik, det er utmattende både for den som skal lese og for meg. Den siste tiden har jeg vært så sliten etter jobb, det har gått i ett, og så har jeg dratt hjem, ryddet, vasket, kokt og ordnet – jeg har gjort det jeg har rukket men det blir liksom aldri nok. Dermed får jeg ikke helt anledning heller, til å ta disse bildene av tær i fri sommerlig utfoldelse, for det er så lenge siden jeg egentlig rakk å ordne dem. Jeg kunne sikkert ha vært motvekten mot pedikyr-tærne, men et sted går vel grensen også for min stolthet. Så jeg har på sko.

Jeg prøver å finne den hverdagslykken. Noen ganger er jeg heldig, og så er den der og jeg legger merke til det. Andre ganger går jeg og leter og merker ikke at jeg egentlig er omringet av den. Det er så ofte sånn at jeg utsetter det å bare sitte litt rolig, fordi jeg ikke klarer å finne den nødvendige roen når det er så mye ugjort.

Eller, så er det sånn at det ofte for meg skal så mye til før jeg roer meg. For andre må jo ha det travelt de også, det er vel ikke sånn at alle er ferdig med alt – og så setter de seg ned. Mange er vel bare bedre på å slappe av innimellom rotet.

Jeg øver. Ting trenger ikke være så bra. Det trenger ikke alltid være så voldsomt, for når noe blir så stort at det blir et prosjekt, så er det lett for at jeg tenker at «nei, ikke nå, rekker ikke nå, må gjøre noe annet først». Så da solen poppet frem og det brått ble sommer-sommer, så tenkte jeg at ungene må jo få bade. Og nede i kjellerboden så har vi et sånt digert oppblåsbart basseng som tømmer varmtvannstanken to ganger før det er fullt. Det har bare ligget der nede et helt år og er støvete, ekkelt og trenger en grundig rens. Så da tenkte jeg, at jeg kan jo stå her, lettere spinnvill og skrubbe og skrubbe og når solen går ned tenke at «nå er det klart» – eller så kunne vi ta en lettvint variant, med et bittelite basseng som bare tar et kvarter fra man begynner å blåse det opp og til det sitter badende unger oppi. Og sånn ble det. Og da var det sol og jubel. De trengte jo ikke mer enn det, de hadde ikke noe behov for at det skulle være så stort og flott. De ville bare bade litt, de. Og hoppe, leke og sprute med vann.

Jeg vet det må virke litt rart at jeg skriver så mye om det samme temaet – at livet er travelt og at jeg ikke føler jeg strekker til. Men det er jo sånn det er og det er sikkert ikke bare meg heller. Men ofte er det jeg selv som skaper denne tidsklemma og dette forventningspresset. Det er ingen rundt meg som gjør det. Det er jeg.

 

Det regner og jeg må ingenting

sliten

Det er søndag. Jeg er glad i søndagsformiddager. Da har jeg den følelsen som jeg sjelden opplever resten av uka. At jeg er ferdig sovet, men at jeg samtidig har friheten det er å kunne sove litt til – hvis jeg vil.

Jeg synes det er deilig med en hel dag uten planer. I dag er tanken at hvis jeg rekker å rydde opp, støvsuge og vaske gulvet så er det veldig bra. Det trengs og det hadde vært fint å få gjort det, men jeg ikke.

Regner trommer på takvinduene. Ute vanner blomstene seg selv. Jeg har på ull og har drukket kaffe. Noen ganger er det godt å bare stoppe opp, kjenne at takknemlighet over et godt liv ikke bare er noe jeg forholder meg til teoretisk, men at jeg kjenner det som en fysisk størrelse i kroppen.

Bildet er fra fredag kveld. Jeg lå på sofaen, det var sånn passe sent og jeg var trøtt og seig som lim i hodet. Sliten etter en lang uke, og jeg tenkte også da på hvor takknemlig jeg er, hvor takknemlige mange av oss burde være, for den muligheten vi har til å hente oss inn. Bli sliten, så hvile. Mange har jo ikke den muligheten. Det er kort vei til takknemligheten når man reflekterer litt rundt det, joda – dagene går fort og vi jobber hardt, men det er også rom for pauser, for hvile.

Jeg synes det er deilig å kunne legge ut et slikt slitent bilde. Med rester av sminken som ble påført i bilen på vei til jobben femten-seksten timer tidligere gnidd sånn halvveis utover.  Håret bustete. Jeg har ikke noe å bevise. Jeg trenger ikke føle meg stygg og jeg trenger ikke heller at noen skal tenke jeg er vakker. Og aldri føler jeg meg bedre enn når jeg vet det er lov til å være sliten og til å se sliten ut. Da er jeg helt uanstrengt. Og jeg øver meg på det, på å tenke og føle at jeg strekker til, uten noe dilldall.

Som nå, med ull og bare føtter. Jeg nyter de kalde flisene mot føttene. Stryker fingrene over veggene mens jeg går i trappen, kjenner på at huset er laget av stein og at jeg er trygg. Jeg lå lenge i dag, tett inntil en sovende barnekropp våknet jeg. Dynetrekket var så glatt og på oversiden var det kjølig, jeg snudde dyna og akkurat i dét finner jeg en helt bestemt ro. Ved en glatt og kjølig dyne som omslutter kroppen. Sånn har det vært i mange år, jeg tuller ikke når jeg av og til har tenkt at dyneterapi er viktig – bare ligge der, med dyne, kjenne at man ligger der og at det er godt å leve.

Roen er der, den. Hvis man stopper litt opp av og til.

Alle har vel sine greier

(

Kan hende jeg bare nærmer meg en førtiårskrise. Som negativist med årelang erfaring tar jeg tydeligvis også den sorgen på forskudd. Førti er like lite det nye tjue som de gamle miss sixty-buksene lenger passer meg.

XKCD // Feel old

For å ta de gamle miss sixty-buksene først, så var det vel kanskje ikke før i fjor eller i forifjor (tida raser når man blir gammel og man husker ikke like godt) jeg lot selverkjennelsen sige inn for alvor. De bittesmå tulleklærne fant sin plass i en sort søppelsekk og havnet i en Fretex-container, og den posen må ha hatt preg av å være en slags tidskapsel, med klær fra en for lengst svunnen tid, men kanskje kan de klærne, om de ikke allerede har endt opp som filleryer eller isolasjon, finne nye eiere når Hyperstate inviterer til trettiårs-reunion. Hvem vet. Kan hende kan jeg være der jeg også, som den gamle dama som innbilte både seg selv og alle andre at hun var glad, glad til det siste inntil hun sluknet av hjertestans omtrent på slutten av Studio54-filmen. Ja, for jeg hadde jo en kortvarig discoperiode også. Retrodisco. Glitter, glam og funky disco. Det var en periode hvor det føltes som om alt var fint, så lenge det fremdeles var natt og lenge til det ble morgen, og så, når lyset kom, var alt egentlig bare grimt.

Kanskje blir det til at man tenker mer over ting når man blir eldre. Kanskje det bare er en logisk konsekvens av det å leve? Om førtiårskrisa (på forskudd) skal få utløp i form av sokratiske dialoger med meg selv, så er vel ikke det verste som kunne skje.

Jeg tenker mer og jeg tenker annerledes enn før. Jeg tenker treigere og på færre ting. Det høres kanskje ikke så voldsomt positivt ut, men det er det – før var det som om en tanke delte seg i to nye som delte seg i fire nye – og det ble rotete. Når jeg tenker nå, så er det roligere og jeg får mer ut av det jeg tenker. På dette med frisk/syk for eksempel. Jeg har i så mange år trukket så strenge skillelinjer. Jeg var syk, så ble jeg bra igjen – det tok tid, men jeg ble bra igjen. Dette har jeg stått og holdt foredrag etter foredrag om. Om bedring, håp, muligheter, at det går an. Men det jeg ikke var forberedt på, var at jeg skulle komme til stadier hvor det ikke lenger går fremover, fremover, fremover, men at det skulle stanse opp og innimellom til og med gå litt tilbake. Det er som om kunnskapen min om at bedringen – eller endog livet selv – ikke er en lineær prosess, ikke skulle gjelde meg selv. Litt som at jeg kunne forstå at andre kunne få tilbakefall eller streve igjen i perioder, men ikke jeg. Jeg har alltid snakket om psykiske helseproblemer som noe som fant sted i en mer og mer svunnen fortid.

Og det er jo ikke helt sant. For livet, det er ikke sånn. Det går opp og ned. For alle. De aller fleste mennesker har vel sine greier.

XKCD // (

På en måte synes jeg det er litt flaut at jeg, på grunn av min egen dårlige innsikt kombinert med den misforståelsen at jeg trodde det var forventet at jeg skulle presentere en ren bedringshistorie uten noen tilbakefall, hele tiden har snakket om bedringsprosesser som noe man liksom får unnagjort. Syk – bedring – frisk. Litt sånn. Det blir jo alt for snevert.  Jeg vet ikke helt hvorfor det ble sånn. Jeg følte vel at jeg måtte forenkle alt sammen slik at jeg hørtes flinkere ut og at det var mer sannsynlig at jeg skulle bli forstått, akseptert og likt. Men sånn er det vel for mange. Alle har sitt.

XKCD // Sheeple

 

 

Et forsøk på ikke-ironisk omfavnelse av power-ballader

Kunne Celine Dion hjelpe meg i kampen mot nattsvarte tanker?
Kunne Celine Dion hjelpe meg i kampen mot nattsvarte tanker?

I natt lå jeg bare våken og stirret, det var ikke mulig å sove. Det føltes helt bortkastet, for først hadde jeg sittet og halvsovet på sofaen og forsøkt å se på en film, og da var jeg så trøtt at jeg ikke skjønte noe selv om filmen ikke akkurat var av den komplekse sorten. Jeg er ganske smart på mye, men jeg er veldig «dum på film» – jeg kan misforstå selv det enkleste plott. Men samme det, det vesentlige var at jeg sovnet, at jeg satt og klødde i ansiktet fordi jeg var så trøtt. I det samme jeg gikk og la meg, så var trøttheten borte. Det er så typisk.

Jeg leste litt bok. Boken er veldig bra – siden jeg (…) lett får litt hangup på ting, så er det en ny Thorvald Steen-bok. Nå er det «Vekten av snøkrystaller» og den er vakker. Jeg leste bok, spilte yatzy på mobilappen (jeg er hekta og ganske god!), testet ut et nytt ordspill (Train Words)…og ble bare mer og mer våken. Tenkte på. Alt mulig. Ingenting. Surr og fjas og verden.

«Søren og!», tenkte jeg da klokka bikket tre og jeg bare visste at alle ungene ville stå grisetidlig opp etter bare noen timer (for det er tydeligvis en regel når det er søndag). «Hva skal jeg gjøre nå?» 

Jeg tenkte. Kunne jeg bare prøve å lukke øynene, rett og slett bare sovne på «gamlemåten»? Nei, jeg var nok for våken. Vanligvis ville jeg kanskje ha stått opp igjen. Skrevet noe. Laget en brødskive. Spist opp alt godteriet til de andre i familien. Sett en eller annen episode av noe på Netflix eller Sumo. Hørt/sett på opptak av Muntlig spørretime eller Dax18 (ja, jeg har sagt før at jeg er sånn. Kjedelig-sånn).

Men gjorde jeg det? Nei. For jeg gadd liksom ikke det heller. Jeg er lei av at jeg alltid skal prøve å fore hodet med et eller annet «nyttig». Jeg blir ikke snillere, smartere eller noe som helst bra av å tenke på Sylvi Listhaug som dupper som en kork med overlevelsesdrakt i Middelhavet og jeg er for å si det ærlig litt lei av å høre politikere si «President» med like mye engasjement og glød som en overkokt spagetti.

Så hva gjorde jeg?

Jeg hørte på kjærlighetsballader. Det gjør jeg aldri. Det er ikke sånn musikk jeg hører på. Jeg hører enten helst på nyheter (…) eller på litt sånn (wannabe) pseudosmart musikk med litt plinkaplonka-lydbilde eller noe klassisk. Men i natt hørte jeg på disse fire her:

1: Bon Jovi/Always  // 2: Whitney Houston/I will always love you //  3: Celine Dion/I love you  //

4: Toni Braxton/Unbreak my heart





Så, eh-he. Hva har skjedd? Jeg innrømmer det. Den første sangen fant jeg frem bare på tull. Fordi jeg har en slags syk trang til å ironisere over alt. Til og med alene i sengen oppfører jeg meg som om jeg er i et slags satirisk metaprosjekt. Men så tenkte jeg: «Hva om jeg bare hører på slik musikk helt til jeg sovner?» Hva om jeg bare gir meg hen til en knippe power-ballader og bare prøver å like det? Uten å tenke på det som latterlig eller tullete? Så jeg lagde meg en spilleliste på itunes. Og jeg tror at jeg sovna før Toni Braxton var ferdig med å synge. Altså et eller annet sted i sang fire.

Så da funket det jo.

Det er sånne ting som gjør meg «redd». At det som funker gjerne er stort sett stikk motsatt av det jeg velger meg instinktivt. Jeg skulle virkelig ønske jeg hadde et rosabloggersinn. Da skulle jeg bare ha kost meg med kaffekopper, yoghurtnøtter og grønne smoothies. Da kunne det ha vært evig solskinn i et regnbue-enhjørning-sinn.

Men i det samme jeg tenker det, så kommer jeg liksom til meg selv igjen. Det er greit nok at man ikke alltid trenger å omfavne det svarte og destruktive, men det kan vel muligens være et mål at man ikke mister seg selv helt på veien. Så det blir nok en stund til jeg tar med meg Celine Dion i sengen igjen.

Og ungene våknet også tidlig. Halv sju fikk jeg en potetskrue i øret. Neste lørdag spiser jeg opp alt før jeg legger meg.

Svartkledd

dress-163606_1280

Jeg er en sånn som det er kjedelig å gi komplimenter til, for jeg sier som regel «nei, denne gamle greia her» eller «jeg har egentlig ikke blankt hår, det var bare et av barna som sølte smør i hodet mitt før vi skulle dra opp til barnehagen i morges». Eller noe. Det irriterer meg litt selv, egentlig, at jeg ikke klarer å ta imot komplimenter med bare å si takk – for når andre igjen prøver å bortforklare og fisle bort de komplimentene jeg gir dem, kan det gjerne hende at jeg blir litt småoppgitt og snurt (nesten) som om mine positive tanker om dem ikke egentlig er gyldige allikevel.

Som i går, da jeg hadde på meg en slags hybrid mellom bluse og genser og den var ikke kullsvart som det jeg så ofte går med, men rød og svart med mønster (hjelp!) og en kollega sa at den var veldig fin – og at jeg kledde å bruke noe annet enn svart, men ikke for det, altså – for det var jo fint med det svarte også, sa hun og fortsatte: «Du har kanskje mest svarte klær?» – og da fikk jeg på en måte to komplimenter på en gang, og så klarer jeg å svare med at «Jeg bruker for det meste de samme fire svarte kjolene om og om igjen, for jeg har blitt for tjukk for de fleste av de andre klærne mine».

Og da blir jo stemningen litt sånn okeeeii, istedenfor juhu.

Og i dag også. For da kom jammen meg en annen kollega innom meg da jeg satt og smugspiste i kjøkkenkroken og hun gikk først forbi meg og nesten inn på sitt eget kontor, men så var det som om hun bråombestemte seg og snudde, gikk mot meg og sa at «Du var så fin i går, med det røde! Det var veldig fint!» Og hun sa at hun hadde tenkt at hun skulle ha sagt det i går, men så fikk hun ikke gjort det, men nå skulle hun gjøre det og så sa hun det. Og så klarer ikke jeg å si takk på en normal og høflig oppegående måte, men sier heller at «Ja, da kan jeg jo bruke den en gang til, da». Og det blir jo minst like dumt som det jeg sa dagen før. Som om jeg bare bruker klær én gang, noe jeg selvsagt ikke gjør, for jeg bruker jo ting helt til svart ser gråmelert ut og det er ikke så lenge siden jeg gikk på jobb og skjønte at jeg faktisk fremdeles hadde på meg nattkjole.

Dagene går, de løper nesten. Det er mandag, fredag, mandag. Jeg jobber så fort jeg kan. Og jeg kommer hjem og setter på en vask, og så henger jeg opp klær,  og setter på en ny vask, og ikke skjønner jeg at det faktisk kan bli så mye hver eneste dag, for det kjøres vaskemaskin etter vaskemaskin og det er ikke min feil, for jeg bruker jo stort sett det samme nesten hele tiden nå, fordi atte tjukk, bortsett fra kanskje en rød og svart genserbluse av og til og den skal jeg bruke en dag igjen snart og hvis noen skulle finne på å si noe fint da, så skal jeg bare smile og si takk. Og så skal jeg si noe fint tilbake og ikke bare noe dustete tilbake. Jeg irriterer meg over å være voksen med mer og mer grått hår og samtidig være så sytten år i hodet at jeg faktisk nå sitter og analyserer hvordan jeg takket for komplimenter. Eller ikke takket når jeg prøvde å takke.

Og sånn går dagene.

Gode ord som hjelper meg videre og varmer hjertet


image

I dag fikk jeg noen gode ord. Jeg hadde bedt om en attest fra Høyskolen i Sørøst-Norge, for jeg har jo samarbeidet mye med dem i årenes løp. Og så fikk jeg dette. Det var utrolig hyggelig. Signert professor og leder for Senter for psykisk helse og rus ved høyskolen, Bengt Karlsson.


«Undertegnede har i en årrekke samarbeidet med Victoria Ibabao Edwards. I periodene 2004-2008, og 2013-2015 var jeg redaktør i Tidsskrift for psykisk helsearbeid (TPH). Tidsskriftet ble etablert i 2004 og hadde som ambisjon å bli en sentral aktør i feltet psykisk helse gjennom ulike former for publikasjoner fra brukere, pårørende, fagpersoner og forskere. Victoria kom med i redaksjonen i 2007 og var medlem frem til og med 2013. I dette arbeidet bidro hun selv som skribent av tekster og ledere, både alene og i samarbeid med andre medlemmer i redaksjonen. Videre leste hun og vurderte ulike skriftlige bidrag som ble sendt redaksjonen, meldte tilbake til og var i dialog med en rekke forfattere. Hun deltok også meget aktivt med å invitere inn andre forfattere til å skrive for og til tidsskriftet samt i den redaksjonelle utviklingen av tidsskriftet.
Som en følge av dette samarbeidet ble Victoria invitert til å undervise ved videreutdanningene i psykisk helsearbeid, rusarbeid samt innen fordypningen i psykisk helsearbeid i vårt masterprogram i klinisk helsearbeid. Dette har hun gjort fra 2009 ved Høgskolen i Buskerud, senere Høgskolen i Buskerud og Vestfold og gjør det fortsatt ved Høgskolen i Sørøst-Norge. Victoria har også bidratt ved flere av høgskolens eksterne seminarer, konferanser og kurs med forelesninger om temaer som recovery, psykisk helsearbeid, arbeid og psykisk helse, stigmatisering og sosial inklusjon m.m.
Undertegnede er leder av Stiftelsen til fremme av ytringsfrihet i psykisk helsevern i Norge. Victoria er styremedlem i stiftelsen og har vært det siden 2010. Arbeidet her er knyttet til å gjennomføre seminarer, spre informasjon om vårt arbeid både skriftlig, på nett og i ulike sosiale medier. I tillegg kommer arbeidet med å vurdere og bestemme hvilke(n) kandidat(er) som skal få den årlige prisen på kr.10.000,-. Prisen har vært delt ut siden 2002. I den tid Victoria har sittet i styret har hun skrevet, fremført og ledet flere av prisutdelingene.

For meg har det vært en glede og stor inspirasjon å kunne samarbeide med Victoria i ulike sammenhenger siden 2007 og frem til i dag. Hennes ulike bidrag, både muntlig og skriftlig, har vært betydningsfulle og viktige for forståelsen av og arbeidet med psykisk helse og rus i Norge. Jeg vil gi henne mine beste anbefalinger.

Drammen 17.02.2016.

Bengt Karlsson
Professor/ Professor
Senter for psykisk helse og rus/ Center for Mental Health and Substance Abuse
Fakultet for helse- og sosialvitenskap/ Faculty of Health and Social Sciences
Institutt for sykepleievitenskap/ Department of Nursing Science, Drammen»


 

Kanskje en litt rar ting å lime inn i en blogg, men jeg ble stolt og glad. Samarbeidet med høyskolen har vært, og er, veldig viktig for meg. Tankegodset om bedring har vært så betydningsfullt for meg. Livet er fullt av tilfeldigheter og innimellom skal man vel ha litt flaks også :-)

Det går for sakte

garden-snail-1124028_1280

29. februar skal jeg holde et innlegg når Høyskolen i Sørøst-Norge arrangerer seminar. Temaet er stigmatisering, sosial inklusjon og eksklusjon. Innlegget mitt skal handle om NAVs bidrag til sosial inklusjon, og det blir gøy – jeg liker å holde innlegg på høyskolen, selv om jeg alltid blir litt emo der – disse folkene på Senter for psykisk helse og rus har betydd, og betyr, så mye for meg.

Les mer om seminaret her. Og kom gjerne – det er gratis og spennende :-)

I tillegg til innlegget jeg skal holde om NAV, har jeg et annet ærefullt oppdrag denne dagen. Jeg skal nemlig dele ut Prisen til fremme av ytringsfriheten innen psykisk helsevern. Jeg sitter i stiftelsens styre og har i flere år hatt gleden av å være med på å bestemme hvem som skal tildeles prisen. Det er så givende at det finnes mennesker som kjemper så hardt for at psykisk helsefeltet skal bli bedre – og i fjor begynte jeg å grine mens jeg holdt talen i forbindelse med tildelingen. Da var det Silje Benedictes Stiftelse som mottok prisen.

Jeg er så takknemlig for at det er så mange som kjemper for at tjenestene skal bli bedre og at samfunnet skal bli varmere. Samtidig er det av og til ok å tenke på at mye faktisk er blitt bedre. Det har skjedd helt grensesprengende mye innen feltet de siste femti årene. Jeg tenker så ofte på det, alle de fæle metodene som ble brukt i psykiatrien tidligere, det ble trukket tenner, gitt malariainfisert blod, insulinsjokk, og bad som kunne vare i månedsvis ad gangen. Det er helt vanvittig å tenke på. Lobotomi, sykehusopphold som strakte seg over førti år, at det ble brukt vannslange for å spyle nakne kvinner som skulle vaske seg. Å høre om denne uverdige og umenneskelige behandlingen gjør inntrykk, og så hjelper det til med å sette ting i perspektiv. For, selv om det går for sakte, så går det allikevel fremover.

Bengt Karlsson, professor ved Høyskolen i Sørøst-Norge, har vært redaktør for en bok med tekster om nettopp dette at det går for sakte. Boken er nylig gitt ut på Gyldendal. Jeg har ikke lest boken ennå selv, men det skal jeg selvsagt – for blant bidragsyterne er mange av mine psykisk helse-helter og heltinner. Folk jeg har lært mye av og som betyr enormt mye, både for mange av oss som selv har kjent dette på kroppen, men også for samfunnet som trenger folk som tør å endre på strukturer og paradigmer som innimellom kan synes helt fastlåste.

Boka kan du lese mer om her på Gyldendals nettside. Boken heter «Det går for sakte – i arbeidet med psykisk helse og rus». Det eneste jeg er sur for med denne boka (neida) er at ikke Bengt spurte meg om jeg ville skrive et essay! Men kanskje vi kan lage en oppfølger om tjue år, den kan sikkert hete «Det går fortsatt for sakte – i arbeidet med psykisk helse og rus». For det er jo litt sånn, at i arbeidet med det som er helt grunnleggende viktig for menneskers liv og livshåp, så kan det jo aldri gå fort nok. Og så er det vel kanskje sånn, at selv om metodene som brukes har endret seg, så er det noe som består – noe feil, dette ved forskjellen på «oss og dem» og at noen har makt og myndighet i form av sine profesjoner, denne makten kan misbrukes og aldri er vel vennligheten og omsorgen egentlig lengre unna enn nettopp da.

Forlaget skriver:

«Bidragene i denne boken tar utgangspunkt i en påstand, nemlig at «Det går for sakte i arbeidet med å endre tjenestene for personer som erfarer psykisk helse- og rusvansker». Essayformen er valgt for å gi rom og muligheter for tvil, undring, skråsikkerhet og tydelighet. Bengt Karlsson har invitert forfattere med forskjellig bakgrunn og erfaring til å undersøke ulike forhold og temaer som kan bidra til endring og gjøre psykisk helse- og rustjenester bedre enn de er i dag.

Temaene springer fra gode og dårlige samtaler og om muligheten for betydningsfull hjelp, til møter med ulike former for makt, undertrykkelse og mangel på frihet til å velge.

Forfatterne skriver om utfordrende og sammensatte temaer i menneskers liv: skam, uro og det som er ordløst og ikke lar seg uttrykke. Det fremgår også at vi i dag har nok kunnskap og kompetanse om det betydningsfulle i livet. Det som kan gjøre at vi setter opp tempoet og intensiteten med å utvikle mer humane tjenester i psykisk helse- og rusfeltet. «

Jeg kommer til å lese den – og så håper jeg mange tar turen til høyskolen på skuddårsseminaret. NAPHA har skrevet om boka her – «Farvel til å ideen om å forandre folk utenfra». Limer inn litt her, hvor Bengt snakker om bidragsyterne:

«-Det er en samling av en del av oss som har rotet rundt i dette feltet i lang tid. Trond Aarre, Marit Borg, Odd Volden, Trond Hatling, Rolf Sundet, Ottar Ness, Kurt Lyngved med flere. Folk som på ulikt vis har vært med å gi viktige bidrag inn i rus- og psykisk helsefeltet, sier Karlsson.

Han mener det er positivt at boken er skrevet av det han spøkefullt kaller «gamliser».

-Det synes jeg er veldig ok, fordi du da får sett i et historisk perspektiv at utviklingen av tjenestene går for sakte. Flere bidrag tar også opp sentrale aspekter som er viktige i psykisk helsefeltet for tiden, som recovery, medisinbruk, bruk av tvang eller ikke tvang, og etikk, sier Karlsson.»

Men nå var det vel noe som skulle ryddes her… Det går på en måte for sakte det også!