Jeg er en iPhone-mamma

#digimamma

Jeg er en iPhone-mamma. Jeg sjekker facebook, twitter og blogger. Jeg leser, googler, spiller yatzy. Jeg sender meldinger, hører på musikk, sjekker youtube. Jeg skriver mail, leser mail, jeg tar bilder. Jeg ser på nett-TV, jeg bruker mobilbanken, jeg spiller lotto, jeg oppgraderer apper, jeg laster ned apper. Jeg bruker telefonen som vekkerklokke og iblant radio.
Jeg sjekker mobilen raskt etter jeg har våknet.
Jeg er en skikkelig mobilmamma.

Noe av det første jeg leste i dag tidlig, var denne teksten på Huffington Post, opprinnelig postet på bloggen
4 Little Fergusons, hvor den ble publisert så langt tilbake som i november 2012.

Jeg sakser:

Dear Mom on the iPhone,

I see you at the park with your kids, phone in hand. Your cherubs are running around playing and calling out «Mommy, watch me!» They go down the slide squealing in delight, yelling «Mommy, watch this!» As they climb the ladder to go again, they shout «Mommy, I want you to watch me!! Mommy, watch! Mommy! Mommy!! MOMMY!!!!»

But you’re not watching… because you’re on your phone — checking Facebook, email or Pinterest.

You’re not watching… because you just spent every waking hour before arriving at the park watching everything your child did. Every. Little. Thing.

You watched as he ate his breakfast and «drove» his waffles around his plate. You watched as he held the fork upside down and stabbed at bites with the handle and said «Mommy, now watch me do this!» And then he picked up his napkin and put it on his head. And you were watching.

Åh, jeg kjenner igjen dette. Vi foreldre av i dag, vi ser og vi ser og vi ser. Vi ser på alt. I tillegg til å se og se og se, tar vi bilder og filmer. Etterpå ser vi på bildene og koser oss med instaframe. Iblant spiller Emilie og jeg yatzy med hverandre fra hver vår telefon. Selv om vi sitter ved siden av hverandre. Det er…koselig!

Noen mener vi er tilstede, men samtidig ikke. Noen mener vi umulig kan klare å være emosjonelt pålogget, samtidig som vi holder en mobil i hånda. Noen mener vi mister noe.

Jeg føler jeg får med meg det meste, jeg. Jeg synes dagens foreldre er fantastiske. Selvsagt finnes det unntak, det gjør det alltid. Men jeg synes virkelig vi klarer oss bra.

Fra tid til annen ser jeg den «Klikk liker hvis du var så heldig å være barn på sytti- eller åttitallet og husker hvordan det var å klatre i trær, få skrubbsår, være ute fra morgen til kveld….» – hele den regla der. Jeg har aldri trykket liker på den. Jeg synes det er bra, jeg, at vi ikke lar ungene være ute fra det lysner og til like før sengetid, jeg liker godt å vite omtrent hvor de er og hvem de er sammen med. Ungene bruker barnesete og å sykle med hjelm er en selvfølge.

Den som ikke har fått sosiale medier

til å være sosiale nå,

burde melde seg på et kurs.

Vi har mye vi skal og mye vi skal rekke. Vi har, mange av oss, mye vi vil følge med på, mange vi vil snakke med, mye vi vil si. Jeg synes vi er utrolig heldige. Den som ikke har fått sosiale medier til å være sosiale nå, burde melde seg på et kurs. Jeg blir bedre kjent med folk, for nei – det er ikke bare lykkeløgn og rosamaling i mine feeder her og der. Jeg blir bedre kjent med foreldrene til ungene også, for det var ikke akkurat slik før internett heller at folk var på besøk hos hverandre hele tiden. Ikke satt alle og snakket sammen hele tiden og vi vet jo at de ikke stirret på ungene sine hele dagen, for ungene var jo ute fra morgen til kveld. Nei, da var man nok bare mer ensom, mer alene, mindre kunnskapsrik og gardinene var vel enda bedre trukket for enn de er i dag.

Internett inspirerer, irriterer og knytter oss sammen.

Hurra, sier jeg. For heldige unger, heldige foreldre og herlige internett.

 

 

 

Tærne plantet godt i bakken

Det er vanskelig med kropp

Grensen for hva kroppen skal få til og hvordan den skal se ut er ikke noen statisk størrelse, den flytter seg. Jeg tenkte på dette i dag tidlig da jeg tok på meg en bukse jeg for noen måneder siden hadde tenkt til å gi bort, fordi jeg aldri trodde den ville passe igjen. Nå passer den. Om noen måneder er den sannsynligvis for stor. Heldigvis for lommeboken har jeg flere andre mindre bukser liggende i skapet. Heldigvis for lommeboken, men ikke fullt så heldig for meg, kanskje – jeg har i løpet av årene herjet såpass med kroppen at den har inntatt mange ulike størrelser. Kroppsbildet og selvbildet jeg har hatt opp igjennom har overhodet ikke samsvart med kroppens egentlige fasong. Forståelsen av mitt eget utseende har vært skremmende dårlig. Jeg fant igjen en bluse i skapet, den har jeg ikke brukt på en del år. Jeg husker jeg kjøpte den på Indiska og at jeg skammet meg sånn over at den var så stor.Jeg syntes det var så ekkelt at den ikke var i XS at jeg klippet vekk lappen. Jeg følte den var ment for en elefant.

For noen måneder siden, da jeg ryddet i klær, fant jeg igjen mange spøkelser fra en tid langt tilbake – bittesmå klær jeg har samlet på, klær som for lengst var blitt for små. Jeg har, tror jeg, tatt vare på dem fordi jeg har tenkt at de kanskje en dag igjen ville passe. Kanskje har jeg håpet på det? Da jeg ryddet tenkte jeg at nå, nå får det være nok. Vekk med dem. Jeg trenger ikke disse klærne, aldri igjen. Man kan bare ikke bruke en syk mal som meta. Jeg la alle de bittesmå klærne i sekker, og la noen av de mer moderate i størrelsen til side.

Blusen fra Indiska var blant det jeg la til side. Jeg tenkte jeg skulle la den representere virkelighetsoppfatningen. Den kan gjerne bli passe, men jeg trenger ikke la den bli et plagg jeg kan svømme i. Nå er den for trang, men jeg får igjen knappene. Da jeg prøvde den for noen måneder siden fikk jeg den ikke på engang. Det er slike ting som dette jeg nå tenker over. Jeg endrer kostholdet, sakte – jeg trener bittelitt mer og så litt mer, men jeg gjør det sakte – fordi jeg trenger å vite at jeg klarer å følge med på hva som skjer med meg. Jeg vil ikke lenger gjemme meg i min egen fatsuit. Men jeg vil ikke forsvinne og bli gjennomsiktig heller.

IMG_5316

Myk, sterk og tilstede

Når jeg nå starter for fullt med dette treningsopplegget mitt, så handler nemlig ikke det om å skulle bli tynn. Det handler ikke om at jeg vil kunne se meg i speilet og føle meg vel fordi jeg er tynn, men fordi jeg er sterk. Myk, sterk, at jeg er tilstede i meg selv og at jeg har det godt i den kroppen jeg har. Jeg har, som så mange andre, herjet med kroppen. Den har enten fått for lite eller for mye. Jeg har stort sett alltid mislikt den. Jeg har aldri følt meg særlig vel i øyeblikket, men hvis jeg har sett noen år gamle bilder av meg selv har jeg tenkt at jeg på den tiden var for slem mot meg selv. Det var da ikke så ille. Those were the days. Slik er vi nok mange som tenker. Kanskje vi ikke burde dømme oss selv så hardt i øyeblikkene.

Jeg tror jeg først nå, egentlig – klarer å tenke realistisk omkring dette. Derfor går jeg inn i denne perioden med tanker om at det jeg holder på med nå skal være en varig endring. Da er det lurt å gjøre det langsomt. Det dreier seg ikke om samfunnets krav til hvordan en kropp skal se ut, for jeg er ikke så sikker på om det virkelig er slik at det alltid er smart å skylde på ytre omstendigheter og omgivelser. Jeg føler meg ikke verre eller bedre ved å se på andre, men jeg skjønner at dette kan være annerledes for ungdom. Ungdom nå lever jo i en medievirkelighet som ikke likner den jeg vokste opp i. Avstandene var større før, kjendiser var folk på TV. Gjennom sosiale medier har idolene kommet nærmere og mange er jo avhengige av den stadige kontakten med publikummet sitt for å holde berømmelsen vedlike.

Etter at jeg startet med min lille yogatrening føler jeg at kroppsforståelsen har økt. Ikke som en yoga-magi, men jeg ble så overrasket og glad over at det var så lite som skulle til for at jeg skulle føle meg bedre. Følelsen av å bare stå på gulvet og kjenne at tærne har tak i underlaget er fantastisk. Jeg er helt nybegynner og vingler og vakler og får slett ikke til alt jeg prøver på, men jeg er i gang. Jeg synes det er deilig med en treningsform som handler mer om forståelse og aksept enn om konkurranse og pulsmåler. Ikke minst har det skapt et grunnlag for meg til å ville trene mer. Det var ingen selvfølge, jeg kunne ha blitt sittende.

Og tenk på det nydelige i et lite barn, som smilende strekker seg mot speilet.

 

Den store klesbrettedagen

Har du orden i klærne?

Det er noe med mengder av ubrettede klær som bidrar til å skape litt dårlig stemning. Det blir rotete og egentlig er det dustete å la nyvaskede klær ligge i en haug til de føles skitne ut uansett. Ofte, når det har bygget seg opp en svær haug og karma er på lavmål her, sier jeg strengt til meg selv at:

Nei, det beste er å brette med en gang man tar noe ut av tørketrommelen eller tørkesnora.

Men det er åpenbart ikke så lett å få til i praksis. I dag er jeg villig til å gjøre et nytt forsøk. Det er duket for den store klesbrettedagen. Det er jo egentlig litt moro når ting er i orden. Jeg vet i alle fall at jeg kommer til å være veldig glad for det i morgen. Kanskje jeg kan sette opp et kamera og filme alt sammen og lage en time span. Da blir det liksom litt både for husmoren og nerden.

 

Slow food: Ribbe

-Er det ribbetelefonen?

Verden blir stadig mer tilrettelagt. Det finnes en Ribbetelefon. Det finnes apper som hjelper til med oppskrifter med integrerte handlelister og alt skal helst være enkelt og lettvint. På ymse nettsteder presenteres oppskrifter, mye av det bilde for bilde og jeg skjønner ikke hvordan det går an å lage mat på denne måten. Det ser ikke slik ut når jeg lager mat, for å si det sånn. Det er også slik, synes jeg, at disse strenge steg for steg-måtene å lage mat på fjerner litt av det som skal til for å lage noe veldig godt. På mange av bildene synes jeg ofte det bare ser ut som om har noen få ingredienser som kappes hurtig og blandes fort, svisj svusj steke og så er det ferdig. Hvis det ikke er raw food, da. Da slipper de til og med å steke!

Noe mangler. Når man skal steke ribbe, for eksempel. Jeg har aldri sett en oppskrift som starter slik:

Start med å steke ribbe femti ganger. Øv. Bli god.

I går tok jeg opp en svær ribbe av fryseren. Dette var en helt vanlig tynnribbe, muligens en av de særdeles få som har klart å lure seg unna grillribbemarinaden i sommer. Hva er det med de som jobber i ferskvarediskene, lurer jeg på ofte. Hvorfor skal alt kappes opp i småbiter bare fordi det er sommer?

I dag lå den store ribba på en fjøl.

-Æsj, sa Emilie. Ribbe?

Hun er ikke så glad i ribbe akkurat nå.

-Du likte da spare ribs da vi var i Danmark i sommer, sa jeg.

-Eh, jo. Men det er jo ikke det samme.

Da fikk jeg en ide.

-Joda! Se her.

(skjære)

-Åååå! Det er jo nesten som å filetere fisk, mamma!

 

Nettopp. Så da hadde jeg en ribbefilet og tre store rader med spare ribs. Praktisk, egentlig. Her kunne jeg nemlig lage en lørdagssnack og søndagsmiddag på en gang.

Nå er det sikkert mange fine måter å lage en hjemmelaget barbecue-saus, som aboslutt ikke inneholder så mye sukker som den vi brukte i dag. Det er sikkert bedre også. Men jeg tok allikevel litt kjøpt bbq-ssaus og en del Læsøsalt og kvernet godt med pepper på spareribsene. La alt sammen i en form, skviset over saften fra en halv sitron. Og så lot jeg det bare ligge der.

I mellomtiden hadde jeg satt på ovnen på om lag 225 grader. Ribba hadde jeg pepret og saltet med det eneste saltet som virkelig er godt, jeg elsker Læsøsalt og grovkvernet sort pepper. Jeg kan ikke fordra Seltin og malt pepper. Jeg helte på litt vann i  formen og satte ribba inn i ovnen. Ribba lå med svoren ned.

Og det er her mange oppskrifter kommer til kort.

What a feeling!

For det de ofte ikke sier så mye om, er den feelen man må ha. Den følelsen av hvordan akkurat dette stykket med kjøtt var. Kjøttstykker er jo ikke like! Noen er fete og andre mer magre. Noen er tykke og andre er tynne, og akkurat når det gjaldt denne ribba her var det som om ribba og jeg skjønte hverandre. Vi var på nett. Så jeg hadde på 200 grader i kanskje tre kvarter og så skrudde jeg ned til 120. Slik stod den i om lag en halv time. Da skrev jeg et innlegg om den vanvittige ab rolleren og fikk ordnet oss litt. Så skrudde jeg ned temperaturen en hel del, ned til 70 grader, jeg dekket med folie og fremdeles lå ribba med svoren ned.

Så gikk vi på butikken. Da vi kom hjem hadde vi nøkkeltrøbbel og endte opp med å måtte snu, gå en tur, dra en tur til byen – det tok til sammen omtrent to timer. Jeg var hele tiden rolig, for jeg visste at jeg hadde hatt nok væske i formen og at temperaturen var så lav at det ikke gjorde noe at den ble stående uten tilsyn.

Da vi fikk låst oss inn igjen tok jeg ribba ut av ovnen. Snudde den. Saltet litt på svorsiden, tok på mer pepper. Jeg satte opp temperaturen i ovnen til  200 grader. Satte inn spare ribsene. Skulle til å sette den inn i ovnen, men så skjedde det noe her – lille Saga ble utrøstelig, noe som gjorde at ribba fikk seg en hvil på kjøkkenbenken i en god halv time. Da Saga hadde roet seg satte jeg den inn, nå med svoren opp helt nederst i ovnen (spare ribsene var i etasjen over – og nei, ikke varmluft, kun vanlig over- og undervarme). Etter tjue minutter skrudde jeg ned temperaturen til 150 grader. Så gikk det en time. Da tok jeg ribba ut igjen og satte den på benken, slik at spare ribsene kunne gjøre seg ferdige på sterkere varme.

For å gjøre en potensielt lang historie kort: Jeg skrudde ned varmen i ovnen til 170 grader. Mens vi spiste spare ribs stod ribba atter i midten i ovnen og der stod den til vi var ferdige med å spise og vel så det. Da tok jeg den ut igjen og skrudde varmen på max på grillelementet. Da ovnen var varm, satte jeg ribba inn nesten øverst i ovnen.

Og så sa Nora at hun ville bade. Da gikk vi opp og jeg badet henne, og plutselig kjente jeg en lukt av godt stekt svinesvor. Jeg løp ned trappen, ropte ååååååååååå neeeeeeiiiiiii! Krise, krise, krise!

%&¤#(`¤!

Noe så urutinert!

Hvem er det som bader barnet mens svoren skal bli sprø?

Ingen krise. Det var akkurat i tide.

Denne svoren er så sprø. Man skulle nesten tro den var sakset fra selveste Allers!
Denne svoren er så sprø. Man skulle nesten tro den var sakset fra selveste Allers!

Den var helt perfekt. Helt.

Svoren er helt sprø. Ikke hard i det hele tatt. Jeg synes det er veldig godt når svoren er like salt som de serverer den på Told og snaps i København. Jeg skal skrive skikkelig om Told og snaps en dag, det er virkelig stedet du bør besøke i Nyhavn! Ikke alle i familien er så glade i at det er så salt, derfor saltet jeg bare litt mens den fremdeles var rykende varm, da fester saltet seg litt.

Ribba har veldig godt av å stå en stund før den skjæres i. Det hjelper kjøttet med å sette seg, slik at kjøttet bevarer saftigheten. Denne ribba var ferdig rutet, hadde den ikke vært det ville jeg heller ha valgt å skjære svoren i tynne striper (cirka en centimeters avstand), for jeg liker å servere ribbe i skiver. Tre ganger i løpet av steketiden fjernet jeg en del sky og ribbefett fra formen, så nå har vi en kjempefin base til saus. Jeg fjerner litt underveis, for da slipper jeg at for mye fordamper og bare blir borte for meg.

Nå har vi verdens beste utgangspunkt til i morgen.

Full ribbemiddag med ovnsstekte poteter? Rugbrød med lun ribbe og rødkål? Det kan vi bestemme oss for senere.

Det blir som de sier på Told og snaps, for der får man maten veldig fort – de sier at de står tidlig opp for å lage slow food som kan serveres hurtig. En slik ribbe er gull å kunne ha en onsdag i november. Er det noe som virkelig er hyggelig i en stresset hverdag, er det jo å spise god mat sammen, ta seg en pause. For å lage god mat må man trene, sånn er det bare. Jeg har funnet ut at jeg liker ribbe best når den har stekt lenge og vært litt inn og ut av ovnen og hvor jeg justerer temperatur. Men det er vanskelig å si at man får et gitt resultat ved å gjøre eksakt sånn og slik. Det avhenger av kjøttets tekstur og form. Samtidig liker jeg ikke så veldig godt ribbe som har stekt i fjorten timer på veldig svak varme, jeg synes lett den blir litt trådete – men det er jo smak og behag, mange liker jo den ekstra langsomme varianten til pulled pork – men det som er litt synd er at mange kjøper pulled pork ferdig i kjøledisken når det er så lett å lage det bedre selv.

Vi gleder oss til middag i morgen!