Den store klesbrettedagen

Har du orden i klærne?

Det er noe med mengder av ubrettede klær som bidrar til å skape litt dårlig stemning. Det blir rotete og egentlig er det dustete å la nyvaskede klær ligge i en haug til de føles skitne ut uansett. Ofte, når det har bygget seg opp en svær haug og karma er på lavmål her, sier jeg strengt til meg selv at:

Nei, det beste er å brette med en gang man tar noe ut av tørketrommelen eller tørkesnora.

Men det er åpenbart ikke så lett å få til i praksis. I dag er jeg villig til å gjøre et nytt forsøk. Det er duket for den store klesbrettedagen. Det er jo egentlig litt moro når ting er i orden. Jeg vet i alle fall at jeg kommer til å være veldig glad for det i morgen. Kanskje jeg kan sette opp et kamera og filme alt sammen og lage en time span. Da blir det liksom litt både for husmoren og nerden.

 

Slow food: Ribbe

-Er det ribbetelefonen?

Verden blir stadig mer tilrettelagt. Det finnes en Ribbetelefon. Det finnes apper som hjelper til med oppskrifter med integrerte handlelister og alt skal helst være enkelt og lettvint. På ymse nettsteder presenteres oppskrifter, mye av det bilde for bilde og jeg skjønner ikke hvordan det går an å lage mat på denne måten. Det ser ikke slik ut når jeg lager mat, for å si det sånn. Det er også slik, synes jeg, at disse strenge steg for steg-måtene å lage mat på fjerner litt av det som skal til for å lage noe veldig godt. På mange av bildene synes jeg ofte det bare ser ut som om har noen få ingredienser som kappes hurtig og blandes fort, svisj svusj steke og så er det ferdig. Hvis det ikke er raw food, da. Da slipper de til og med å steke!

Noe mangler. Når man skal steke ribbe, for eksempel. Jeg har aldri sett en oppskrift som starter slik:

Start med å steke ribbe femti ganger. Øv. Bli god.

I går tok jeg opp en svær ribbe av fryseren. Dette var en helt vanlig tynnribbe, muligens en av de særdeles få som har klart å lure seg unna grillribbemarinaden i sommer. Hva er det med de som jobber i ferskvarediskene, lurer jeg på ofte. Hvorfor skal alt kappes opp i småbiter bare fordi det er sommer?

I dag lå den store ribba på en fjøl.

-Æsj, sa Emilie. Ribbe?

Hun er ikke så glad i ribbe akkurat nå.

-Du likte da spare ribs da vi var i Danmark i sommer, sa jeg.

-Eh, jo. Men det er jo ikke det samme.

Da fikk jeg en ide.

-Joda! Se her.

(skjære)

-Åååå! Det er jo nesten som å filetere fisk, mamma!

 

Nettopp. Så da hadde jeg en ribbefilet og tre store rader med spare ribs. Praktisk, egentlig. Her kunne jeg nemlig lage en lørdagssnack og søndagsmiddag på en gang.

Nå er det sikkert mange fine måter å lage en hjemmelaget barbecue-saus, som aboslutt ikke inneholder så mye sukker som den vi brukte i dag. Det er sikkert bedre også. Men jeg tok allikevel litt kjøpt bbq-ssaus og en del Læsøsalt og kvernet godt med pepper på spareribsene. La alt sammen i en form, skviset over saften fra en halv sitron. Og så lot jeg det bare ligge der.

I mellomtiden hadde jeg satt på ovnen på om lag 225 grader. Ribba hadde jeg pepret og saltet med det eneste saltet som virkelig er godt, jeg elsker Læsøsalt og grovkvernet sort pepper. Jeg kan ikke fordra Seltin og malt pepper. Jeg helte på litt vann i  formen og satte ribba inn i ovnen. Ribba lå med svoren ned.

Og det er her mange oppskrifter kommer til kort.

What a feeling!

For det de ofte ikke sier så mye om, er den feelen man må ha. Den følelsen av hvordan akkurat dette stykket med kjøtt var. Kjøttstykker er jo ikke like! Noen er fete og andre mer magre. Noen er tykke og andre er tynne, og akkurat når det gjaldt denne ribba her var det som om ribba og jeg skjønte hverandre. Vi var på nett. Så jeg hadde på 200 grader i kanskje tre kvarter og så skrudde jeg ned til 120. Slik stod den i om lag en halv time. Da skrev jeg et innlegg om den vanvittige ab rolleren og fikk ordnet oss litt. Så skrudde jeg ned temperaturen en hel del, ned til 70 grader, jeg dekket med folie og fremdeles lå ribba med svoren ned.

Så gikk vi på butikken. Da vi kom hjem hadde vi nøkkeltrøbbel og endte opp med å måtte snu, gå en tur, dra en tur til byen – det tok til sammen omtrent to timer. Jeg var hele tiden rolig, for jeg visste at jeg hadde hatt nok væske i formen og at temperaturen var så lav at det ikke gjorde noe at den ble stående uten tilsyn.

Da vi fikk låst oss inn igjen tok jeg ribba ut av ovnen. Snudde den. Saltet litt på svorsiden, tok på mer pepper. Jeg satte opp temperaturen i ovnen til  200 grader. Satte inn spare ribsene. Skulle til å sette den inn i ovnen, men så skjedde det noe her – lille Saga ble utrøstelig, noe som gjorde at ribba fikk seg en hvil på kjøkkenbenken i en god halv time. Da Saga hadde roet seg satte jeg den inn, nå med svoren opp helt nederst i ovnen (spare ribsene var i etasjen over – og nei, ikke varmluft, kun vanlig over- og undervarme). Etter tjue minutter skrudde jeg ned temperaturen til 150 grader. Så gikk det en time. Da tok jeg ribba ut igjen og satte den på benken, slik at spare ribsene kunne gjøre seg ferdige på sterkere varme.

For å gjøre en potensielt lang historie kort: Jeg skrudde ned varmen i ovnen til 170 grader. Mens vi spiste spare ribs stod ribba atter i midten i ovnen og der stod den til vi var ferdige med å spise og vel så det. Da tok jeg den ut igjen og skrudde varmen på max på grillelementet. Da ovnen var varm, satte jeg ribba inn nesten øverst i ovnen.

Og så sa Nora at hun ville bade. Da gikk vi opp og jeg badet henne, og plutselig kjente jeg en lukt av godt stekt svinesvor. Jeg løp ned trappen, ropte ååååååååååå neeeeeeiiiiiii! Krise, krise, krise!

%&¤#(`¤!

Noe så urutinert!

Hvem er det som bader barnet mens svoren skal bli sprø?

Ingen krise. Det var akkurat i tide.

Denne svoren er så sprø. Man skulle nesten tro den var sakset fra selveste Allers!
Denne svoren er så sprø. Man skulle nesten tro den var sakset fra selveste Allers!

Den var helt perfekt. Helt.

Svoren er helt sprø. Ikke hard i det hele tatt. Jeg synes det er veldig godt når svoren er like salt som de serverer den på Told og snaps i København. Jeg skal skrive skikkelig om Told og snaps en dag, det er virkelig stedet du bør besøke i Nyhavn! Ikke alle i familien er så glade i at det er så salt, derfor saltet jeg bare litt mens den fremdeles var rykende varm, da fester saltet seg litt.

Ribba har veldig godt av å stå en stund før den skjæres i. Det hjelper kjøttet med å sette seg, slik at kjøttet bevarer saftigheten. Denne ribba var ferdig rutet, hadde den ikke vært det ville jeg heller ha valgt å skjære svoren i tynne striper (cirka en centimeters avstand), for jeg liker å servere ribbe i skiver. Tre ganger i løpet av steketiden fjernet jeg en del sky og ribbefett fra formen, så nå har vi en kjempefin base til saus. Jeg fjerner litt underveis, for da slipper jeg at for mye fordamper og bare blir borte for meg.

Nå har vi verdens beste utgangspunkt til i morgen.

Full ribbemiddag med ovnsstekte poteter? Rugbrød med lun ribbe og rødkål? Det kan vi bestemme oss for senere.

Det blir som de sier på Told og snaps, for der får man maten veldig fort – de sier at de står tidlig opp for å lage slow food som kan serveres hurtig. En slik ribbe er gull å kunne ha en onsdag i november. Er det noe som virkelig er hyggelig i en stresset hverdag, er det jo å spise god mat sammen, ta seg en pause. For å lage god mat må man trene, sånn er det bare. Jeg har funnet ut at jeg liker ribbe best når den har stekt lenge og vært litt inn og ut av ovnen og hvor jeg justerer temperatur. Men det er vanskelig å si at man får et gitt resultat ved å gjøre eksakt sånn og slik. Det avhenger av kjøttets tekstur og form. Samtidig liker jeg ikke så veldig godt ribbe som har stekt i fjorten timer på veldig svak varme, jeg synes lett den blir litt trådete – men det er jo smak og behag, mange liker jo den ekstra langsomme varianten til pulled pork – men det som er litt synd er at mange kjøper pulled pork ferdig i kjøledisken når det er så lett å lage det bedre selv.

Vi gleder oss til middag i morgen!