Du vet det er fare på ferde når det er utrolig rørende med America’s got talent

Foto: Pixabay
Foto: Pixabay

Jeg stod på badet, hadde nettopp kommet ut av dusjen og siden jeg er avhengig at det alltid står på noe jeg enten kan se på eller høre på (for stillhet er livsfarlig) scrollet jeg nedover feeden. En kompis hadde skrevet «OMG!» og delt en video av en liten jente på America’s got talent og jeg klikket på den.

Uh-oh!

Jeg stod på badet og ristet og gråt (nesten). Noe så rørende! Noe så enormt fantastisk og jeeeeeezaschristsupadupafuckingstarinheaven for en utrolig nydelig jente. Med ett fikk jeg øye på mitt eget tårevåte og rødøyde blikk i speilet på badet, selv om speilet fortsatt var duggete ble jeg  skamfull av mitt eget blikk for jeg hadde nettopp tatt meg selv på fersken og jeg tenkte:

Uh-oh! Vi er der, liksom?

Hva er der?

Der er når jeg blir liggende fascinert over å se på matretter på Tasty eller ChefClub og det er umulig å stoppe å se på (selv om klokka er 02:43), fordi  det er så enestående å se på at det tyter mozarella ut av et brød og jeg kan nesten bli rørt av at det går an å bruke Nutella til å mye morsomt og rart. Der er når jeg ser på slike «du vil ikke tro hvor fantastisk denne ungen synger på audition!» og det er ekte epic magical moments og verden gnistrer litt ekstra. Der er når jeg ser på Masterchef Australia og blir lamslått av hvor vakkert samspillet mellom deltakere, dommere, maten og musikken liksom bygger opp til et eneste stort feelgoodklimaks. Verden henger i hop! Alt henger sammen med alt og det er så fint!

Der er det motsatte av slik det (ofte) ellers er, hvor noen har glemt å sette lokket på Nutellaglasset og nå er det føkkings maur oppi. Eller når det selvsagt ikke er noe imponerende i det hele tatt at en niåring nesten klarer å synge litt rent (men ikke helt) og jeg blir ekkel i huet og tenker at vi i Vesten er syke jævler som alltid skal klappe så høyt selv om folk bare er halvgode og det er sikkert trehundretusen fireåringer i Kina som kan spille piano delvis i samme gate som han her:

Og så skal jeg liksom bli imponert over en niåring som (nesten) kan synge? Not going to happen.

På slike dager ser osten som tyter ut av alle mulige matretter på Tasty bare ut som irriterende slim og jeg kan ikke overhodet skjønne at noen kan gidde å ha et så unødvendig yrke som å prøve å friste allerede feite folk til å spise mer. Hah! Bastards! Dere får ikke ett klikk av meg i dag, ikke ett! På slike dager er håret tørt og det klør i ansiktet. Buksa er enda trangere og folk er idioter. Selvsagt er det fullt på alle setene på bussen hjem og jeg har handleposer og knuser eggene og får skrubbsår på nesa når bussen bråbremser fordi en retardolainen av en syklist bare hiver seg ut i veien.

Brenn!

Innimellom der har jeg også noen (få) helt «vanlige» dager som verken er tuddeliduddelidujuhu eller et misantropisk gjørmebad. Siden jeg er i den heldige situasjon at jeg stadig våkner opp en dag eldre enn dagen før, blir det også mindre påtrengende variasjoner (lever i troen på at man kan vokse av seg det meste) og dersom jeg gir det en åtte til tolv år er jeg sikkert (kanskje) oppe i et tosifret antall «vanlige» dager per måned. Det er jammen bra med noe å se frem til!

Det er bare én ting jeg er livredd for på internett. Kattevideoer. Ned den blindgata skal jeg aldri gå. Aldri, aldri, for det gjelder å kjenne seg selv. I en av de der-periodene hadde det jo vært umulig å komme seg på jobben dersom alle de søte og små, nydelige, lodne nøstene skulle krype over hele pc-skjermen hele natta. For hvordan kan man skru av pc-en eller legge vekk mobilen når det er en kjempesøt katt der? Dør den da? Det må ikke skje!! Kattemorder!

Så jeg holder meg unna. Best slik.

Lørdag på tirsdag

Foto: Pixabay
Foto: Pixabay

Jeg våknet i dag tidlig og hadde lørdagsfølelse i hele kroppen. Eller «tidlig» var det jo ikke, for jeg våknet et par timer senere enn vanlig. Dyna var varm og jeg hadde føttene utenfor. Hentet en kaffe. La meg litt igjen. Andre dag i ferien.

Noe av det beste med å ha en jobb er at det innimellom er fri. Det å ha en jobb gjør det mulig å skille mellom hva som er hva. Enten er man på jobb, eller så har man fri. Det er ukedager med bånn gass og det er helger.

Spoler tilbake til fredag som var. Formen min var litt dårlig. Hadde hanglet et par dager, men hadde tenkt at det bare var å gjennomføre de siste dagene på jobb før ferien. Det er jo gjerne slik, man mobiliserer litt ekstra, jobber litt hardere enn vanlig, for snart er det tid for litt hvile. Lørdag og fortsatt sliten form, jeg sovnet halv ti på kvelden og sov til dagen etter og for meg er det overhodet ikke normalt. Søndag morgen var jeg så glad for at det nå ikke bare var «vanlig helg», for jeg merket godt at jeg kunne trenge mer tid for å lade nå.

Og det har jeg. Jeg har ferie.

Ferie gir mulighet til å tenke at det ikke haster så mye om jeg rydder akkurat dette akkurat nå, for det er flere dager å gjøre det på. Ferie gir samtidig arbeidslyst til å gyve på småprosjekter som ellers utsettes. For min del tror jeg at jeg faktisk trengte ferie for å orke å logge inn på denne bloggen igjen. For, den har jo støvet ned (såpass mye at til og med han jeg er gift med for noen dager siden lurte på om det ikke var på tide å skrive noe snart). Jeg har jobbet mye det siste halvåret og har nesten fått spy i munnen av å tenke på ting jeg kunne ønske at jeg orket å mobilisere et snev av interesse for å skrive om. Men det er jo klart. Når man jobber så mye og har så mange barn, så er det helt legitimt at det ikke blir så mye tid til overs.

Før ferien har jeg fått beskjed om at «nå må du passe på å få tatt skikkelig ferie! Ikke snikjobb! Ikke stress! Ikke tenk på jobben! Ta helt fri, nå da!». Sånne ting. Jeg tenker veldig mye rart når jeg får høre slike ting. Mange liker jo å flate helt ut når det er ferie, men jeg er vel ikke helt der. Jeg synes det er deilig å tenke på at det er mange dager til jeg noe, men samtidig er det ikke så lett å skru av jobbhodet. I sommer har jeg tenkt til å lære meg mer Excel. Jeg trenger å lære mer og dessuten har jeg et slags knotteinstinkt, jeg liker å finne ut mer av dataprogrammer jeg ikke er så god på. Det er jo dessuten det er tid.

Noe annet jeg tenker på er at de som er i jobb har lov til å ha skikkelig fri. Ta helt pause. Hvem andre kan egentlig det? Sykmeldte? Nei. Folk med varige ytelser? Nei – å være utenfor arbeidslivet på grunn av helseplager er ikke det samme som å ha ferie. Jeg tenker med gru på sakene som av og til dukker opp i nettaviser og sosiale medier hvor det fremgår at folk får svi for å legge ut feriebilder eller lykkelige statusoppdateringer på Facebook. Som sykmeldt eller på arbeidsavklaringspenger skal livet være helt og holdent gjennomført sorgen, og man må for all del ikke vise frem et bilde av en lunsj ute eller en tur på hotell, for da kan man mistenkeliggjøres.

Jeg er veldig glad for at min bedringsprosesss skjedde før sosiale medier. For det som gjorde meg bedre var jo nettopp de vanlige og dagligdagse tingene man av og til bare må få gjøre for å gi livet et snev av normalitetsfølelse. Tre kuler is, båtturer, nydelige kvelder med venner og vin. Det gjør meg trist at jeg nå sikkert kan høste likes på bilder av sommerbilder med strand, sol, grillfest og sand, vind i håret og stort smil – når de samme bildene gjør at andre opplever at de må levere inn nye medisinske opplysninger.

Det er deilig med ferie. Men jeg synes ikke vi skal glemme at det ikke er så slitsomt å jobbe, egentlig. Å stå ufrivillig utenfor arbeidslivet, derimot, dét er slitsomt, det.

Unnskyld Aleppo (Rekk opp hånda den som ikke er enig)

Krisene bare flimrer på skjermen, det er nedbombede byer og små gutter som er dekket av støv og sitter med fastfrosset blikk. Det er en storebror som bærer en bylt av et dødt spedbarn som han nekter å gi slipp på. Det er allerede flere år siden barn og voksne vred seg av saringass mens vi vendte blikkene ned, vekk, fordi det var for mye å ta inn.

At mennesker kan gjøre dette mot hverandre. Det er ikke til å fatte.

yr-weather-forecast-for-aleppo-syria
Skjermdump fra yr.no

Det er så kaldt, tenkte jeg da jeg hastet hjem fra jobb. Det er så kaldt, tenkte jeg da jeg gikk ut med søppel. Det er kaldt der nå. En minus, en pluss, det sludder. Det er kaldere enn i kjøleskapet. «Middelhavsklima med vinterregn», sier SNL. Middelhavsklima høres ofte så deilig ut, men ikke nå, nå er det vinter, det er spedbarn som fryser i hjel.

Jeg er sint på menneskene. Jeg er sint på meg selv også, som ligger under et pledd i sofaen og griner og ikke skjønner hvorfor folk kan være så grusomme mot hverandre. Det veksler i meg. Jeg blir forbannet over lidelsene og kvalm av meg selv. Idiotiske drittkjerring som ligger og synes synd på. Idiotiske drittkjerring som ikke egentlig skjønner konflikten og som sitter og googler «Syria konflikt bakgrunn» mange år for sent.

syria-konflikt-bakgrunn-google-sok

Hvordan kunne vi bare la det skje? Er det mulig å forhindre at det skjer igjen? Naive tanker. Fortvilende tanker. Tepper. Sanitær. Busser som brenner. FN-diskusjoner om vetorett. En storebror med et dødt søsken i armene. Flyktninger som mangler alt.

I mellomtiden, mens mennesker utsettes for lidelser som er hinsides det som kan fattes, pågår diskusjonene. Varme sitter de, diplomatene, byråkratene. Papirer, saksnotater, resolusjoner. Det drikkes kaffe, flaskevann, det er sikkert høye smørbrød og eksotisk frukt. Gemyttlig prat og bukser med press. Og så veto.

Skjermdump fra Dagbladet // Bildet er et utsnitt (Xinhua / NTB scanpix)
Skjermdump fra Dagbladet // Bildet er et utsnitt (Xinhua / NTB scanpix)

Og i mellomtiden fryser folk i hjel, de skytes, de bombes og brennes. Folk mangler alt mens vi fråtser i dobbeltmoral. Om halvannen uke er det nyttårsaften og folk vil se på fyrverkeri og skåle i champagne og tenke at «2017 skal bli mitt år! 2017 skal bli året hvor jeg sier nei litt oftere og blir litt flinkere til å tenke på meg selv og hva som virkelig er viktig for meg

Å verden, du er hjerterå. Stopp nå. Rekk opp hånda den som ikke er enig.

Dagens tips

Dagens tips er yatzy på mobilen.

yatzy
Det høres kanskje litt stusselig ut, tenker kanskje du. Men det er ikke det. Yatzy world på mobilen er det som får blodet til å bruse og ørene til å suse. Nettopp nå, i det Victorianske hjem. Papsi kommer gående opp trappen, og sier:

– I går var jeg nærmere 350 enn jeg har vært noen gang! 

Jeg skjønner med  en gang hvordan den opplevelsen må ha vært. Ser på ham. Svarer:

 – Jeg også! Jeg fikk bare ikke yatzy, men hadde jeg fått det så hadde det blitt helt enormt bra. 

Og så sier han:

– Jeg hadde 301! Og så manglet jeg bare yatzy – og så fikk jeg fire firere på første kast! 

Dette er noe jeg må ta på alvor. For 350 i yatzy er faktisk veldig bra. Det er så bra at til og med Andreas, som sikkert har spilt 20000 spill på mobilen ennå ikke har fått det. Jeg har heldigvis et liv og har bare spilt 1753 spill. Sammenliknet med ham så er det faktisk nesten ingenting. Og sammenliknet med de gærne svenskene som vanligvis logger på når klokka er mer enn kvart over ett på natta så er det i hvert fall ingenting.

Noen ganger er jeg mer enn bare litt lettrørt og da kan jeg bli dypt fascinert over at mennesker verden over kan samles til et aldri så lite slag yatzy på mobilen. Her snakker vi fellesskap!

Det er kanskje litt tvilsomt om dette «nå skal jeg skrive hver dag»-opplegget mitt kan sies å være så vellykket. Men dette var i alle fall dagens bidrag. Hipp hurra for femte desember og en garantert reklamefri julekalender uten så mye som en sponset liten straight.

Mine perser på mobilen:

Classic yatzy: 340 (bra) // Andreas har 342 (det er et ikke-tema)

American yatzy: 531 (denne må jeg altså jobbe litt med)

Maxi yatzy: 598 (veldig bra)

Bare gled dere til morgendagen! Tenk så mye spennende jeg kan skrive da!

Julestress og kjøpepress

Mailboksen fylles. «Det begynner å haste – få julekortene i hus!» roper Babykort, Club BR forteller at det nå er «SISTE sjanse til å spare 30% på NERF og My little pony!» Blush.no har julegaver til alle! Fort deg! Kjøp nå!

Foto fra Pixabay
Foto fra Pixabay

Hvert år det samme. Og jeg er også lik. Ofte sier jeg ting som «vi har jo så mye, vi trenger ikke noe». Da tenker jeg etterpå at i år skal vi ikke kjøpe så mye julegaver og sier: «I år skal vi ha fokus på det nære, det stille, det rolige, myke tepper, varme klemmer og samhold!».

Og så ender det allikevel gjerne med at jeg får litt småhetta, at jeg kjøper en gave til her og en gave til der og hjelp, var det ikke litt lite der og vi får ta med en til der også – og så blir det like mye som året før om ikke mer.

Kan hende handler det om en slags usikkerhet. Min egen oppfatning om hva andres forventninger innebærer, kanskje? Ofte har jeg så lyst til å lage et eller annet som det ligger noe omtanke bak. Men det tar jo tid! Omtanke, folkens – det er tidkrevende! Da er det lettere å klikke seg litt rundt i en nettbutikk og få varene levert på døren. Men det er dyrt – og på en måte fattigere.

Det er fjerde desember. Jeg har hengt opp julestjerne og det er adventsstake på bordet. Senere i dag tenner vi to lys. Et for håp og et for glede.  Noen julegaver er ordnet, de aller fleste ikke. I år toner jeg ned gavedelen. Det er jo så viktig å tenke på hva julen egentlig kan være. Det trenger ikke være jag og mas og stress. Ro, verdier, omtanke, tid til hverandre!

Og jeg skal ta meg tid til å gjøre noe ekstra hyggelig ut av hver og en av gavene. Jeg tror jeg skal skrive julekort og julebrev. Ja! Personlige brev til alle sammen! Eller hva med en bok? Jeg rekker å skrive en liten bok nå, til hver og en? Og så kan vi lage alle kakene selv og ikke kjøpe dem. Og vi lager praliner! Karameller!Og så kan vi vaske alt sammen cirka 20. desember sånn at det bare er å dra over gulvene lille julaften! Og tenk så koselig det blir, da – vi kan pusse sølv og få alt til å skinne! Og så kan vi fikse det kjempekoselig utenfor, sånn at vi kan sitte der med bål og termos og hjemmetovede sitteunderlag og spise kortreist mat og drikke varm fairtrade-sjokolade! Og så kan vi…

…for sånn begynner jeg så lett. Det ene tar det andre og så klarer jeg på en eller annen måte å få små og enkle ting til å bli stresset og kavete fordi det blir for mange ting. Summen blir for stor og det eneste jeg oppnår er en følelse av utilstrekkelighet.

I år. Ny mulighet. I år skal jeg klare det. God stemning, ikke dyrt, fokus på det nære. Ikke overdrive. Ikke overdrive. Ikke overdrive. Inhale. Exhale. Jeg er kjempeflink til å lage julemat, jeg er egentlig flink til å skrive koselige brev (jeg bare gjør det for sjelden) og vaske, rydde og pakke inn gaver – det kan jeg. Dette kommer til å gå helt fint. Ungene kan lage pepperkaker og det gjør ikke noe om det kommer mel på gulvet, i håret og at ikke pepperkakene er like og at de ligger så langt fra hverandre på stekebrettet at det bare blir plass til noen få kaker på hvert brett. Det er samma det! Det spiller ingen rolle. For i år er det tid for ro og hygge og ikke stress og press og rabattkoder og tilbud man bare benytte seg av.

I år. Ny mulighet. Og i år skal jeg klare det.

1. desember – en slags julekalender?

Jeg tenkte jeg skulle lage en slags julekalender. Men tiden ville liksom ikke helt strekke til, trodde jeg. Men tid – hva er vel det? Det er jo ikke slik at jeg har det for travelt til å skrive noen få setninger hver dag akkurat. Dessuten trenger jeg litt feelgood for tiden, så da kan jeg lage en aldri så liten stemningskalender, da. Si noe smart (kanskje) til og med.

Dessuten kan det kanskje få meg til å begynne å skrive igjen? Ja? Vil.

Det blir ingen rabattkoder og mulighet for å få fantastiske give aways i denne julekalenderen. Ønsker du det, så finnes det ørten rosabloggere på dusinet, og der vil det sikkert hagle barberhøvler, matkasser, sko og sminke i hele desember. Akkurat det vi trenger! Neida.

Nå må jeg forte meg og poste dette før det er midnatt, for da er det jo alt andre desember og det blir litt juksemakerpipelort å starte kalender en dag for sent. Ses i morgen. Juhu.

 

Når det ikke lenger bare er travelt men stresset gjør at det smeller i hodet

Den siste tiden har det vært travelt. Jeg har gjort veldig mye, særlig på jobb. I tillegg til vanlig jobb er jeg med på mange ulike prosjekter. Jeg håndterer mye for tiden. Jeg kunne sikkert ha skrevet om det her.

Foto: Unsplash på Pixabay
Foto: Unsplash på Pixabay

Hvis jeg hadde satt av en halvtime hver dag til å skryte så kunne jeg jo ha skrevet litt på bloggen, for jeg hadde sikkert rukket det, jeg har tross alt sett hele sesong fire av House of Cards den siste måneden. Innimellom når jeg har rukket har jeg sett på, men samtidig har jeg følt at jeg har ikke hatt noe særlig tid til å logge på her.

Jeg kunne skrevet at jeg i tillegg til den vanlige jobben har skrevet natt og dag på et tilbud vi leverte i en anbudsrunde. Det var ikke noe som pågikk så lenge selvsagt – men en kort og intensiv periode ble det skrevet mye. Jeg har holdt forelesning på høgskolen, heldagskurs om recoveryperspektiver i Bødø og jeg har holdt foredrag på en stor konferanse om inkluderingskompetanse. Jeg er med på et bokprosjekt og har en liten rolle inn i et samarbeidsprosjekt med Høgskolen i Sørøst-Norge og Oslo Universitetssykehus. Onsdag som var dro jeg til Bergen for å holde foredrag. Jeg stod opp klokka fire på natta, satt og hutret på flytoget og lurte på hva i alle dager jeg holder på med.

I løpet av oktober er det også flere oppdrag og da har jeg også takket nei til flere. Den siste tiden har det kommet mange forespørsler og det gjør meg enormt glad. Jeg blir bedt om å være med på mye og det er en blanding av smigrende og overraskende og samtidig føler jeg at noe av det er velfortjent også, for jeg har jo holdt på med dette en god stund nå. I tillegg er det fulltidsjobb og fire barn.

Det hender det klaffer når man holder foredrag og på Inkluderingskonferansen ble det tydeligvis god match mellom det jeg ville formidle, måten det ble sagt på og hvordan publikum opplevde det. Jeg solte meg litt i glansen, fikk mange komplimenter etter innlegget jeg holdt der. «Konferansens høydepunkt!» var det en som sa! Og det ble jeg glad for selv om det sikkert ikke akkurat var alle som var enige i det. Noen andre sa: «Så utrolig bra!», «Dette var helt fantastisk!». Jeg har fått mailer, meldinger og forespørsler om å komme andre steder. Det er kanskje litt kleint å skryte sånn, men vanligvis marinerer jeg meg selv i selvkritikk og mildt hat, så håper det er mulig å unne meg denne gleden 😉

Jeg har tenkt «yes, så utrolig stas!» – helt til en kveld for omtrent en uke siden.

For da gikk det virkelig opp for meg at alt kommer til en pris. De siste månedene, mens jeg har prøvd å være «superwonderwoman» på jobb og i foredragssammenheng, har jeg vært veldig sur og tverr hjemme. Eller: enda surere og tverrere enn vanlig. Jeg har flere ganger sitter som en statue i sofaen, eller av og til i en krok på kjøkkenet, med øynene lukket og tenkt at «jeg har aldri lyst til å åpne øynene igjen!». Jeg har kjent at det svir på innsiden av øyelokkene, det dunker i hodet, jeg har kjent på uro, stress og den ekle følelsen hvor man bare svelger og svelger men den forbannende klumpen i halsen går ikke vekk. En dag satt jeg med et teppe over hodet og hadde bare ikke ork til å komme frem igjen. Jeg trivdes der inne i den mørke, tette boksen hvor det gikk an å være helt i fred.

For hovedjobben min er jo egentlig ikke å være på åtte til fire-jobben og så drive med alle de andre jobbgreiene ved siden av. Den viktigste oppgaven min er vel egentlig å få ting til å funke hjemme. Jeg har mann og fire barn. Og når det er så travelt som det har vært nå, så blir jeg sliten. Og da blir hjemmet lett mer en sekundærarena, ting går mer på rutine enn noe annet. Mat, klær, matpakker, sekker, hadet vi ses etterpå, svisj-svusj. I slike perioder blir jeg enormt dårlig selskap fordi det sannsynligvis blir så åpenlyst at jeg er rastløs. Jeg har ikke tid til å sette meg ned, jeg vil ikke sette meg ned. Jeg har så mye jeg burde. for eksempel, burde jeg mye heller ha skrevet på det bokkapitlet. Og mye heller enn å gjøre dét, så burde jeg sikkert har ryddet noe eller snakket med noen i familien om et eller annet løst og fast. I slike perioder blir det fort at jeg heller gir en beskjed enn at vi snakker skikkelig sammen. Jeg blir sannsynligvis fraværende. Jeg blir trist, tverr, sur og lei meg.

Siden jeg har vært så flink til å jobbe den siste tiden, så kunne jeg ha skrytt av det her på bloggen. Jeg kunne skrevet om det på en energisk og morsom måte. Vist frem engasjement, forsøkt å inspirere. På vei til Bodø! Kunne jeg ha skrevet og vist frem en flyvinge og en kaffekopp. Woho, fab stemning på Inkluderingskonferansen med 650 tilhørere! og så kunne jeg tatt en selfie på scenen og fått publikum til å lage hjertesymbol med hendene.

For noen er jo slik på sosiale medier. De viser frem det som funker og det som er fint. Så dropper de resten. Da kan de være plettfrie utad selv om de sitter under et pledd hjemme og lukker øyene og ikke vil åpne dem igjen.

(Egentlig skrev jeg mesteparten av dette for en uke siden. Jeg bare orket ikke å skrive det ferdig. Derfor ble «onsdag skal jeg til Bergen» – til «onsdag var jeg i Bergen». Jeg vet ikke hvorfor det er så vanskelig å få publisert her, det er akkurat som om det er en enorm dørstokkmil bare å skru på pc-en av og til. Jeg tror jeg skal få opp bloggfrekvensen litt – for jeg savner det litt. Jeg liker jo så godt å skrive.)

Det er mye jeg kunne tenke meg å skrive om. Men det er som om det bare forsvinner for meg – slik jeg har skrevet om her tidligere.  Jeg har jammen en spennende blogg! Som skriver om at jeg en gang skrev at jeg ikke orker å skrive. Meta.

Det kommer mer bloggings snart. Neste uke blir også travel. Full jobb, tre foredrag ved siden av og huset fullt av mann og barn. Det er lov til å bli sliten, da. Jeg skal prøve å være litt glad og stolt over det som går bra av og til – og så skal jeg skjerpe meg og og ikke være en vandrende emosjonell berg- og dalbane. Jeg skal oppdatere litt hyppigere fremover. Men nå er det tid for Netflix :-)  ♥

Tusen umulige følelser som herjer rundt som en kakafoni i hodet og kroppen

Jeg funker sånn her. Fra det dypeste dyp til det svarteste hav til den strålende og skinnende sola. I løpet av en dag er jeg gjerne innom et vell av ulike sinnsstemninger, og det er slitsomt, et mas og samtidig en stor glede.

Uten filter. Neida.
Uten filter. Neida.

Ingen kan oppleve en høstdag som meg! Sa jeg til meg selv en dag i fjor høst, det var gnistrende sol og løvet var oransje og jeg kjente den kalde gode lufta mot kinnet, gikk så fort jeg kunne mot bussen etter jobb og livet var på gli, det føltes som om alt fløt, alt stemte. Så, da jeg hadde satt meg på bussen var det som om jeg ble slått i brystet, det bare snørte seg sammen og det var som om hundrevis av sorger jaget igjennom meg. Jeg lukket øynene og det var som om hele jeg var øyelokk. Tunge øyelokk som jeg aldri ville åpne igjen. Men jeg gjorde jo det, jeg åpnet øynene, trykket på stopp-knappen, gikk av, ut, hentet i barnehagen, gikk hjem.

Jeg tenkte: Når vi går sammen sånn, er jeg koblet fra mitt eget hode, jeg er ikke lenger bare enten ekstroverte eller introverte meg, jeg er mamma, jeg har en funksjon som er større enn meg selv og det er godt. Så enkelt livet er og så vanskelig samtidig.

Sol, sol, sol.
Sol, sol, sol.

Så lenge jeg kan huske har jeg ønsket å være annerledes enn jeg er.  Jeg skulle ønske jeg kunne være en av dem som føler stabilt, som ikke blir så engasjert, som ikke blir så lei seg. Min glede og min ulykkelighet er ikke bare blaff av følelser, jeg kjenner det fysisk. Det sitrer i hendene, det dirrer i panna. Jeg klemmer jekslene sammen så det knaser i hele hodet. Jeg kan bli så rørt av en vanndråpe at jeg begynner å grine.

Noen dager er grinedager. Ikke nødvendigvis slik at jeg går rundt og griner, men det er vemodig og hard sorgfølelse i hele kroppen. Fra tåa og opp til øret kan jeg kjenne det, det hugger til og jeg blir fylt av en dyp følelse av sterk sorg omgitt av ingenting. Det er kanskje vanskelig å forstå det, men se for deg en svart ball, hard, sammenknytt, kompakt. Den er tung, den er som en meteoritt. Men, rundt den – der er den omgitt av ingenting. Det er ikke gradvis, det tones ikke ut, det er ingen myke overganger og duse kanter. Det er en hard meteoritt med et evig ingenting rundt. Når jeg får den følelsen er det som om den vil vare for bestandig. Men det gjør den jo ikke, den varer ikke bestandig, den varer ikke engang lenge, det er der en stund og så er det borte. Det er den harde tristheten. Hard, som i  betydningen fast, kompakt. Jeg er glad den bare er der litt om gangen, for om man er slik lenge er det som om en selv og livet blir utilgjengelige for hverandre.

Men det finnes andre tristheter også. Den vare, den skjøre, den vemodige. Håpløs tristhet og håpefull tristhet. Det er ufrivillig komisk tristhet, som når jeg ikke klarer å slutte å grine når jeg ser reklamefilmen fra Tine om moren som har laget mat til sønnen sin i år etter år, hun har lekt fly med pannekaker inn i munnen, hun har løpt rundt, hun har kjeftet, hun har trøstet. Og så, på slutten av reklamen, når han er blitt stor og har med en kompis og spiser middag sammen med moren og de bare går fra henne før hun er ferdig med å spise og hun sitter igjen, alene og spiser videre, og så snur han seg brått, går mot henne igjen, stanser opp, kysser henne på kinnet og sier takk for maten. Da kan det hende, dersom det er en sånn dag, at jeg kan bli så usigelig trist. Og så må jeg le fordi det er litt komisk å bli så trist-rørt av en reklamefilm. Men den bare fanger en serie stemninger på en gang.

Men det er som jeg tenkte på den høstdagen i fjor, at det er ikke bare tristhet som herjer, jeg kan være jublende også. Av nær sagt ingenting. Dugg! Sol! Morgenbladet med kaffe! Netflix! Å gå til bussen!

Det svinger. Jeg er en sprettball, en vind, en stein. Jeg synker ned og jeg fyker opp igjen. I det minste føler jeg meg levende, har jeg sagt, med strålende smil og med sammenbitte tenner. Og det er sant. Jeg er et foto uten filter.

Om skrivesperre og ord som ikke vil komme til uttrykk som ord

For å forklare. Jeg kan få en idé, det skjer helt impulsivt, en eller annen hverdagssituasjon som plutselig bare vekker til live en hel historie, en historie i flere lag, med ulike plot og det kommer umiddelbart mange forskjellige vinklinger inn i hodet.

Det kan skje av de minste ting. Som oftest er jo livet mitt mest fylt opp av trivielle hverdagsaktiviteter, det er sjelden jeg gjør noe ekstraordinært. Da er det jo kanskje litt flaks at assosiasjonene kommer så spontant, det er jo alltid noe det går an å skrive om.

Vel, hadde jeg bare klart å omsette alle de impulsive emosjonene som strømmer igjennom kroppen til ord, da. Ord jeg kunne ha skrevet, ord noen kunne ha lest. Men som regel skjer ikke det. I går, jeg tror det var i går, så løftet jeg opp en pakke med doruller, en sekspakning, jeg skulle bære to ruller opp og fire ruller ned, og så vips – bare av det lille der, så kom det en lang tankerekke inn i hodet. En slags god beskrivelse av «dette har jeg gjort før»-følelsen, det var som om alle de gangene jeg hadde gjort akkurat dét før, altså tatt med to ruller opp og fire ruller ned, det var som om alle hendelsene skjedde samtidig. Som om alt jeg gjør skjer samtidig. Alt jeg har gjort, fra jeg ble født og frem til nå, at det skjer i ett eneste øyeblikk, litt som når man drømmer og det er helt vilt, det er vill flukt ned slitne trapperom for å gjemme seg for livsfarlige banditter og nei, det var visst et tivoli der! Og der er dronning Sonja, herlighet, det er en parade, det er fullt av folk her, og pokker jeg skal holde foredrag men aner ikke hva jeg skal si og shit, shit, shit jeg har glemt å hente ungene i barnehagen, eller jeg husker ikke engang om jeg i det hele tatt har barn! Har jeg barn? Hvorfor ligger jeg da i en hengekøye hvis jeg skal hente barn? Og vent, hengekøye? Var det ikke nettopp vill flukt og et tivoli og dronning Sonja?

Sånn drømmer jeg. Intenst og detaljrikt. Drømmene mine er så fulle av detaljer, det er helt vanvittig hvordan hodet jobber, hvordan bildene er mer virkelige enn livet selv på dagtid. Jeg går ned i en undergang og det er grafitti der, noe er stygt, meningsløse tagge-krusseduller, men noe er som kunst omtrent, og der går det er mann med en hund, den går ikke i bånd, men den går helt inntil mannen og så stopper de og ser på meg og det er da jeg ser at ingen av dem har ansikter, det er bare store hull der ansiktet skulle ha vært. Og mannen har en lang frakk, han er en ansiktsløs spion og det er Sovjet-hemmeligheter og jeg er ikke bare på vei til et tilfeldig sted eller for å hente barn, nei – jeg er på oppdrag.

Sånn, sånn bare fortsetter det i et rasende tempo. Hodet jobber når jeg er våken og det jobber videre når jeg sover. Ikke at det er noe ekstraordinært ved det, for det er jo sikkert mange som har det sånn, men det stopper liksom aldri.

Og skrivesperren, jeg tror den oppstår fordi det skjer for mye på en gang i hodet, for der det virket så naturlig å skulle skrive om å ta med to doruller opp og fire ned for bare et øyeblikk siden, så forsvinner jo hele historiens kompleksitet nesten med en gang, det er som om historien bare renner ut av hodet og jeg aner ikke hvor de blir av. Det er som en drøm, en intens drøm hvor det har skjedd helt vanvittig mye og så innser man etter man har våknet opp full av inntrykk at hele denne drømmen må ha blitt drømt i så raskt tempo, at det kanskje også i drømme er slik at ting som later til å skje etter hverandre i rekkefølge egentlig skjer samtidig?

Det er umulig å skrive om et blaff. Og hvem er det som vil lese om doruller uansett.


Ny kategori! Timinutterstekst. Ikke bruke mer enn sånn cirka ti minutter. Innfall som popper inn i hodet. Livet som det skjer mens det skjer og de ordene som tilfeldigvis ville komme.


 

 

Feriefrykt

Jeg har en slags frykt for forandringer. Kan hende skyldes det at jeg ofte er så dypt inne i det jeg holder på med akkurat der og da, slik at det er vanskelig å se for seg hvordan ting er hvis jeg skulle ha gjort noe annet. Det kan gjelde store ting i livet, og også forholdsvis små ting. Som ferie, for eksempel.

IMG_1160

I ukene før jeg skulle ut i ferie nå var jeg mildt sagt stresset.

Ferie!?! Hvordan i pokker? Det er jo ikke mulig? Alt for mye å gjøre, jeg mener… Alt For Mye. I hodet suste merkelige tanker om at jeg nesten ikke kunne ta fri, for hvordan skulle det gå da? Alt kom til å hope seg opp, folk ville bli gående uten oppfølging, det var ikke mulig! Jeg befant meg i et slags indre rollespill, en monolog som kvernet – jeg, den uerstattelige! Den behøvde!

Selvsagt er det ikke sånn. Selv om jeg er borte noen uker, så suser verden avgårde som den alltid gjør. Jeg trengs og jeg trengs ikke. Det er ikke sånn at mailboksen har vært stappfull i disse sommerukene. For ja, jeg har jo sjekket den – de første dagene jeg hadde ferie var jeg innom hver dag. For selv om pc-en nesten har støvet ned (den ville ha støvet ned om jeg ikke hadde tørket støv av den!) i løpet av ferien, så er det jo så enkelt å sjekke via mobilen. Svisj, svusj – så er man liksom på kontoret. Men nei – det var ganske rolig. Etter en ukes tid roet jeg meg selv også. Jobben forsvant litt fra hodet, jeg merket plutselig at hodet ikke hele tiden var travelt opptatt med Å Løse Ting. For sånn er jeg litt for mye, at selv om jeg har fri i helgene og på kveldstid, så kretser tankene gjerne om det som skal gjøres, må gjøres, burde, skulle, huff. Noen folk er flinke til å logge av, boote, ta helt fri. Det er ikke jeg. Ikke umiddelbart, jeg trenger tid.

båttur

I løpet av ferien ble jeg helt rolig i hodet sånn rent jobbmessig. All tid ble tilbragt sammen med familien. Døgnet fløt utover, det ble late morgener og sene kvelder. Dette har vært sommeren hvor husets yngste er blitt en samtalepartner og ikke lenger bare er en liten tass som kommer med noen ord her og der, nå formes det lange setninger og argumentasjonsrekker, det er humor, spøk, tristhet og glede. «Jeg elsker deg, mamma!». «Nei, ikke Albert Åberg! Det er kjedelig! Jeg vil se på Peppa gris!».

Vi har vært på båttur, en tur i København, på familiebesøk og vi har vært hjemme. Og etter kort tids fravær fra jobb så var det denne hjemmemodusen jeg gled inn i, det var den som ble meg, det er der jeg har vært nå.

Så.

IMG_1179
Jeg leste «Havboka» av Morten Strøksnes. Fint, altså.

Fredag kveld kjente jeg på en slags redsel for mandag. På mandag er det jobb igjen. Jeg gleder meg siden jeg er så heldig at jeg har en helt nydelig jobb, men jeg «gruer» meg også. Til at all denne nærheten som vi har vært så dypt inne i nå disse ukene skal forrykkes, at det skal bli hverdager hvor den ene dagen bare tar den andre, at jeg skal inn igjen i en slags «videre, videre, alltid videre»-modus. Det har vært så deilig å kunne være litt easy på at det ikke er så farlig om det blir litt sent, for vi kan jo sove lenge. Vi har tasset rundt med pysj en hel dag, til og med i dag har jeg stort sett bare gått rundt i ull, nærmest i en slags stille protest mot hektiske hverdager.

Så der jeg for noen uker siden var helt «jeg kan ikke ta ferie!» i hele hodet, så er jeg nå «hjelp, hvordan i alle dager skal det være å ikke ha ferie?». Da jeg fikk denne helt overveldende følelsen på fredag, så var det kanskje litt juksemakerpipelort, et slags rart puss som livet innimellom spiller en – for dette øyeblikket kom selvsagt på et tidspunkt hvor det var helt rolig i huset. Det skjer ikke så ofte, for å si det sånn. De to yngste hadde sovnet veldig tidlig, eldstedatteren var på overnattingsbesøk og sønnen satt og bygget på noen gamle pc-er. Det var ryddig (i det minste relativt sett) i huset og jeg hørte på P2. Typisk øyeblikk hvor det er enormt lett å bli overveldet og overstrømmende takknemlig helt inn til beinet. Jeg så på barna med ømme øyne og bankende hjerte og tenkte at sånn. Stopp. Her. Nå. Slik kan livet gjerne bare være for alltid. Jobben føltes som en del av en annen galakse.

Men hallo. Alle disse øyeblikkene som kom og gikk, de er jo øyeblikk. Fredagens ryddige hus er blitt natt til søndags rotete hus. Det er Lego, Kappla og doktorsett. Jeg er kanskje litt lei av NRK Super. Og i dag, da jeg tråkket på den førtifjerde Kappla-klossen og bannet både høyt og lavt, så gledet jeg meg nok innerst inne bittelitt til mandag allikevel.

På vei hjem fra København. Fine havet og rare himmelen.
På vei hjem fra København. Fine havet og rare himmelen. Litt skjevt bilde, men pytt.

Men før mandag kommer natt til søndag (som det ikke gjør noe at blir sen), og så er det hele søndag (hvor vi skal leve hele dagen som om morgendagen aldri kommer), og jeg skal huske på øyeblikkene med sakteliv og «jeg elsker deg, mamma!» når jeg om en liten stund sitter, løper og beinflyr på jobb og ikke skjønner hvordan jeg skal rekke alt sammen og herregud, nå må jeg løpe for å rekke å hente på SFO først og så i barnehagen, og søren at jeg glemte å ta ut noe fra fryseren og hodet fylles opp av NB!, NB!, NB! for det er så mye man må huske på bestandig. Da skal jeg fiske frem følelsen av stille glede og hvor gøy det faktisk er å bygge sandslott. For det kommer jeg til å trenge. Om fire måneder sitter jeg sikkert frenetisk og biter negler og fatter ikke hvordan i syke helvete det skal være mulig å ta juleferie. For ferie? Nei, dét går bare ikke an. Og så videre.

Det gjelder å kjenne seg selv.