Unnskyld Aleppo (Rekk opp hånda den som ikke er enig)

Krisene bare flimrer på skjermen, det er nedbombede byer og små gutter som er dekket av støv og sitter med fastfrosset blikk. Det er en storebror som bærer en bylt av et dødt spedbarn som han nekter å gi slipp på. Det er allerede flere år siden barn og voksne vred seg av saringass mens vi vendte blikkene ned, vekk, fordi det var for mye å ta inn.

At mennesker kan gjøre dette mot hverandre. Det er ikke til å fatte.

yr-weather-forecast-for-aleppo-syria
Skjermdump fra yr.no

Det er så kaldt, tenkte jeg da jeg hastet hjem fra jobb. Det er så kaldt, tenkte jeg da jeg gikk ut med søppel. Det er kaldt der nå. En minus, en pluss, det sludder. Det er kaldere enn i kjøleskapet. «Middelhavsklima med vinterregn», sier SNL. Middelhavsklima høres ofte så deilig ut, men ikke nå, nå er det vinter, det er spedbarn som fryser i hjel.

Jeg er sint på menneskene. Jeg er sint på meg selv også, som ligger under et pledd i sofaen og griner og ikke skjønner hvorfor folk kan være så grusomme mot hverandre. Det veksler i meg. Jeg blir forbannet over lidelsene og kvalm av meg selv. Idiotiske drittkjerring som ligger og synes synd på. Idiotiske drittkjerring som ikke egentlig skjønner konflikten og som sitter og googler «Syria konflikt bakgrunn» mange år for sent.

syria-konflikt-bakgrunn-google-sok

Hvordan kunne vi bare la det skje? Er det mulig å forhindre at det skjer igjen? Naive tanker. Fortvilende tanker. Tepper. Sanitær. Busser som brenner. FN-diskusjoner om vetorett. En storebror med et dødt søsken i armene. Flyktninger som mangler alt.

I mellomtiden, mens mennesker utsettes for lidelser som er hinsides det som kan fattes, pågår diskusjonene. Varme sitter de, diplomatene, byråkratene. Papirer, saksnotater, resolusjoner. Det drikkes kaffe, flaskevann, det er sikkert høye smørbrød og eksotisk frukt. Gemyttlig prat og bukser med press. Og så veto.

Skjermdump fra Dagbladet // Bildet er et utsnitt (Xinhua / NTB scanpix)
Skjermdump fra Dagbladet // Bildet er et utsnitt (Xinhua / NTB scanpix)

Og i mellomtiden fryser folk i hjel, de skytes, de bombes og brennes. Folk mangler alt mens vi fråtser i dobbeltmoral. Om halvannen uke er det nyttårsaften og folk vil se på fyrverkeri og skåle i champagne og tenke at «2017 skal bli mitt år! 2017 skal bli året hvor jeg sier nei litt oftere og blir litt flinkere til å tenke på meg selv og hva som virkelig er viktig for meg

Å verden, du er hjerterå. Stopp nå. Rekk opp hånda den som ikke er enig.

Dagens tips

Dagens tips er yatzy på mobilen.

yatzy
Det høres kanskje litt stusselig ut, tenker kanskje du. Men det er ikke det. Yatzy world på mobilen er det som får blodet til å bruse og ørene til å suse. Nettopp nå, i det Victorianske hjem. Papsi kommer gående opp trappen, og sier:

– I går var jeg nærmere 350 enn jeg har vært noen gang! 

Jeg skjønner med  en gang hvordan den opplevelsen må ha vært. Ser på ham. Svarer:

 – Jeg også! Jeg fikk bare ikke yatzy, men hadde jeg fått det så hadde det blitt helt enormt bra. 

Og så sier han:

– Jeg hadde 301! Og så manglet jeg bare yatzy – og så fikk jeg fire firere på første kast! 

Dette er noe jeg må ta på alvor. For 350 i yatzy er faktisk veldig bra. Det er så bra at til og med Andreas, som sikkert har spilt 20000 spill på mobilen ennå ikke har fått det. Jeg har heldigvis et liv og har bare spilt 1753 spill. Sammenliknet med ham så er det faktisk nesten ingenting. Og sammenliknet med de gærne svenskene som vanligvis logger på når klokka er mer enn kvart over ett på natta så er det i hvert fall ingenting.

Noen ganger er jeg mer enn bare litt lettrørt og da kan jeg bli dypt fascinert over at mennesker verden over kan samles til et aldri så lite slag yatzy på mobilen. Her snakker vi fellesskap!

Det er kanskje litt tvilsomt om dette «nå skal jeg skrive hver dag»-opplegget mitt kan sies å være så vellykket. Men dette var i alle fall dagens bidrag. Hipp hurra for femte desember og en garantert reklamefri julekalender uten så mye som en sponset liten straight.

Mine perser på mobilen:

Classic yatzy: 340 (bra) // Andreas har 342 (det er et ikke-tema)

American yatzy: 531 (denne må jeg altså jobbe litt med)

Maxi yatzy: 598 (veldig bra)

Bare gled dere til morgendagen! Tenk så mye spennende jeg kan skrive da!

Julestress og kjøpepress

Mailboksen fylles. «Det begynner å haste – få julekortene i hus!» roper Babykort, Club BR forteller at det nå er «SISTE sjanse til å spare 30% på NERF og My little pony!» Blush.no har julegaver til alle! Fort deg! Kjøp nå!

Foto fra Pixabay
Foto fra Pixabay

Hvert år det samme. Og jeg er også lik. Ofte sier jeg ting som «vi har jo så mye, vi trenger ikke noe». Da tenker jeg etterpå at i år skal vi ikke kjøpe så mye julegaver og sier: «I år skal vi ha fokus på det nære, det stille, det rolige, myke tepper, varme klemmer og samhold!».

Og så ender det allikevel gjerne med at jeg får litt småhetta, at jeg kjøper en gave til her og en gave til der og hjelp, var det ikke litt lite der og vi får ta med en til der også – og så blir det like mye som året før om ikke mer.

Kan hende handler det om en slags usikkerhet. Min egen oppfatning om hva andres forventninger innebærer, kanskje? Ofte har jeg så lyst til å lage et eller annet som det ligger noe omtanke bak. Men det tar jo tid! Omtanke, folkens – det er tidkrevende! Da er det lettere å klikke seg litt rundt i en nettbutikk og få varene levert på døren. Men det er dyrt – og på en måte fattigere.

Det er fjerde desember. Jeg har hengt opp julestjerne og det er adventsstake på bordet. Senere i dag tenner vi to lys. Et for håp og et for glede.  Noen julegaver er ordnet, de aller fleste ikke. I år toner jeg ned gavedelen. Det er jo så viktig å tenke på hva julen egentlig kan være. Det trenger ikke være jag og mas og stress. Ro, verdier, omtanke, tid til hverandre!

Og jeg skal ta meg tid til å gjøre noe ekstra hyggelig ut av hver og en av gavene. Jeg tror jeg skal skrive julekort og julebrev. Ja! Personlige brev til alle sammen! Eller hva med en bok? Jeg rekker å skrive en liten bok nå, til hver og en? Og så kan vi lage alle kakene selv og ikke kjøpe dem. Og vi lager praliner! Karameller!Og så kan vi vaske alt sammen cirka 20. desember sånn at det bare er å dra over gulvene lille julaften! Og tenk så koselig det blir, da – vi kan pusse sølv og få alt til å skinne! Og så kan vi fikse det kjempekoselig utenfor, sånn at vi kan sitte der med bål og termos og hjemmetovede sitteunderlag og spise kortreist mat og drikke varm fairtrade-sjokolade! Og så kan vi…

…for sånn begynner jeg så lett. Det ene tar det andre og så klarer jeg på en eller annen måte å få små og enkle ting til å bli stresset og kavete fordi det blir for mange ting. Summen blir for stor og det eneste jeg oppnår er en følelse av utilstrekkelighet.

I år. Ny mulighet. I år skal jeg klare det. God stemning, ikke dyrt, fokus på det nære. Ikke overdrive. Ikke overdrive. Ikke overdrive. Inhale. Exhale. Jeg er kjempeflink til å lage julemat, jeg er egentlig flink til å skrive koselige brev (jeg bare gjør det for sjelden) og vaske, rydde og pakke inn gaver – det kan jeg. Dette kommer til å gå helt fint. Ungene kan lage pepperkaker og det gjør ikke noe om det kommer mel på gulvet, i håret og at ikke pepperkakene er like og at de ligger så langt fra hverandre på stekebrettet at det bare blir plass til noen få kaker på hvert brett. Det er samma det! Det spiller ingen rolle. For i år er det tid for ro og hygge og ikke stress og press og rabattkoder og tilbud man bare benytte seg av.

I år. Ny mulighet. Og i år skal jeg klare det.

1. desember – en slags julekalender?

Jeg tenkte jeg skulle lage en slags julekalender. Men tiden ville liksom ikke helt strekke til, trodde jeg. Men tid – hva er vel det? Det er jo ikke slik at jeg har det for travelt til å skrive noen få setninger hver dag akkurat. Dessuten trenger jeg litt feelgood for tiden, så da kan jeg lage en aldri så liten stemningskalender, da. Si noe smart (kanskje) til og med.

Dessuten kan det kanskje få meg til å begynne å skrive igjen? Ja? Vil.

Det blir ingen rabattkoder og mulighet for å få fantastiske give aways i denne julekalenderen. Ønsker du det, så finnes det ørten rosabloggere på dusinet, og der vil det sikkert hagle barberhøvler, matkasser, sko og sminke i hele desember. Akkurat det vi trenger! Neida.

Nå må jeg forte meg og poste dette før det er midnatt, for da er det jo alt andre desember og det blir litt juksemakerpipelort å starte kalender en dag for sent. Ses i morgen. Juhu.

 

Når det ikke lenger bare er travelt men stresset gjør at det smeller i hodet

Den siste tiden har det vært travelt. Jeg har gjort veldig mye, særlig på jobb. I tillegg til vanlig jobb er jeg med på mange ulike prosjekter. Jeg håndterer mye for tiden. Jeg kunne sikkert ha skrevet om det her.

Foto: Unsplash på Pixabay
Foto: Unsplash på Pixabay

Hvis jeg hadde satt av en halvtime hver dag til å skryte så kunne jeg jo ha skrevet litt på bloggen, for jeg hadde sikkert rukket det, jeg har tross alt sett hele sesong fire av House of Cards den siste måneden. Innimellom når jeg har rukket har jeg sett på, men samtidig har jeg følt at jeg har ikke hatt noe særlig tid til å logge på her.

Jeg kunne skrevet at jeg i tillegg til den vanlige jobben har skrevet natt og dag på et tilbud vi leverte i en anbudsrunde. Det var ikke noe som pågikk så lenge selvsagt – men en kort og intensiv periode ble det skrevet mye. Jeg har holdt forelesning på høgskolen, heldagskurs om recoveryperspektiver i Bødø og jeg har holdt foredrag på en stor konferanse om inkluderingskompetanse. Jeg er med på et bokprosjekt og har en liten rolle inn i et samarbeidsprosjekt med Høgskolen i Sørøst-Norge og Oslo Universitetssykehus. Onsdag som var dro jeg til Bergen for å holde foredrag. Jeg stod opp klokka fire på natta, satt og hutret på flytoget og lurte på hva i alle dager jeg holder på med.

I løpet av oktober er det også flere oppdrag og da har jeg også takket nei til flere. Den siste tiden har det kommet mange forespørsler og det gjør meg enormt glad. Jeg blir bedt om å være med på mye og det er en blanding av smigrende og overraskende og samtidig føler jeg at noe av det er velfortjent også, for jeg har jo holdt på med dette en god stund nå. I tillegg er det fulltidsjobb og fire barn.

Det hender det klaffer når man holder foredrag og på Inkluderingskonferansen ble det tydeligvis god match mellom det jeg ville formidle, måten det ble sagt på og hvordan publikum opplevde det. Jeg solte meg litt i glansen, fikk mange komplimenter etter innlegget jeg holdt der. «Konferansens høydepunkt!» var det en som sa! Og det ble jeg glad for selv om det sikkert ikke akkurat var alle som var enige i det. Noen andre sa: «Så utrolig bra!», «Dette var helt fantastisk!». Jeg har fått mailer, meldinger og forespørsler om å komme andre steder. Det er kanskje litt kleint å skryte sånn, men vanligvis marinerer jeg meg selv i selvkritikk og mildt hat, så håper det er mulig å unne meg denne gleden 😉

Jeg har tenkt «yes, så utrolig stas!» – helt til en kveld for omtrent en uke siden.

For da gikk det virkelig opp for meg at alt kommer til en pris. De siste månedene, mens jeg har prøvd å være «superwonderwoman» på jobb og i foredragssammenheng, har jeg vært veldig sur og tverr hjemme. Eller: enda surere og tverrere enn vanlig. Jeg har flere ganger sitter som en statue i sofaen, eller av og til i en krok på kjøkkenet, med øynene lukket og tenkt at «jeg har aldri lyst til å åpne øynene igjen!». Jeg har kjent at det svir på innsiden av øyelokkene, det dunker i hodet, jeg har kjent på uro, stress og den ekle følelsen hvor man bare svelger og svelger men den forbannende klumpen i halsen går ikke vekk. En dag satt jeg med et teppe over hodet og hadde bare ikke ork til å komme frem igjen. Jeg trivdes der inne i den mørke, tette boksen hvor det gikk an å være helt i fred.

For hovedjobben min er jo egentlig ikke å være på åtte til fire-jobben og så drive med alle de andre jobbgreiene ved siden av. Den viktigste oppgaven min er vel egentlig å få ting til å funke hjemme. Jeg har mann og fire barn. Og når det er så travelt som det har vært nå, så blir jeg sliten. Og da blir hjemmet lett mer en sekundærarena, ting går mer på rutine enn noe annet. Mat, klær, matpakker, sekker, hadet vi ses etterpå, svisj-svusj. I slike perioder blir jeg enormt dårlig selskap fordi det sannsynligvis blir så åpenlyst at jeg er rastløs. Jeg har ikke tid til å sette meg ned, jeg vil ikke sette meg ned. Jeg har så mye jeg burde. for eksempel, burde jeg mye heller ha skrevet på det bokkapitlet. Og mye heller enn å gjøre dét, så burde jeg sikkert har ryddet noe eller snakket med noen i familien om et eller annet løst og fast. I slike perioder blir det fort at jeg heller gir en beskjed enn at vi snakker skikkelig sammen. Jeg blir sannsynligvis fraværende. Jeg blir trist, tverr, sur og lei meg.

Siden jeg har vært så flink til å jobbe den siste tiden, så kunne jeg ha skrytt av det her på bloggen. Jeg kunne skrevet om det på en energisk og morsom måte. Vist frem engasjement, forsøkt å inspirere. På vei til Bodø! Kunne jeg ha skrevet og vist frem en flyvinge og en kaffekopp. Woho, fab stemning på Inkluderingskonferansen med 650 tilhørere! og så kunne jeg tatt en selfie på scenen og fått publikum til å lage hjertesymbol med hendene.

For noen er jo slik på sosiale medier. De viser frem det som funker og det som er fint. Så dropper de resten. Da kan de være plettfrie utad selv om de sitter under et pledd hjemme og lukker øyene og ikke vil åpne dem igjen.

(Egentlig skrev jeg mesteparten av dette for en uke siden. Jeg bare orket ikke å skrive det ferdig. Derfor ble «onsdag skal jeg til Bergen» – til «onsdag var jeg i Bergen». Jeg vet ikke hvorfor det er så vanskelig å få publisert her, det er akkurat som om det er en enorm dørstokkmil bare å skru på pc-en av og til. Jeg tror jeg skal få opp bloggfrekvensen litt – for jeg savner det litt. Jeg liker jo så godt å skrive.)

Det er mye jeg kunne tenke meg å skrive om. Men det er som om det bare forsvinner for meg – slik jeg har skrevet om her tidligere.  Jeg har jammen en spennende blogg! Som skriver om at jeg en gang skrev at jeg ikke orker å skrive. Meta.

Det kommer mer bloggings snart. Neste uke blir også travel. Full jobb, tre foredrag ved siden av og huset fullt av mann og barn. Det er lov til å bli sliten, da. Jeg skal prøve å være litt glad og stolt over det som går bra av og til – og så skal jeg skjerpe meg og og ikke være en vandrende emosjonell berg- og dalbane. Jeg skal oppdatere litt hyppigere fremover. Men nå er det tid for Netflix :-)  ♥

Tusen umulige følelser som herjer rundt som en kakafoni i hodet og kroppen

Jeg funker sånn her. Fra det dypeste dyp til det svarteste hav til den strålende og skinnende sola. I løpet av en dag er jeg gjerne innom et vell av ulike sinnsstemninger, og det er slitsomt, et mas og samtidig en stor glede.

Uten filter. Neida.
Uten filter. Neida.

Ingen kan oppleve en høstdag som meg! Sa jeg til meg selv en dag i fjor høst, det var gnistrende sol og løvet var oransje og jeg kjente den kalde gode lufta mot kinnet, gikk så fort jeg kunne mot bussen etter jobb og livet var på gli, det føltes som om alt fløt, alt stemte. Så, da jeg hadde satt meg på bussen var det som om jeg ble slått i brystet, det bare snørte seg sammen og det var som om hundrevis av sorger jaget igjennom meg. Jeg lukket øynene og det var som om hele jeg var øyelokk. Tunge øyelokk som jeg aldri ville åpne igjen. Men jeg gjorde jo det, jeg åpnet øynene, trykket på stopp-knappen, gikk av, ut, hentet i barnehagen, gikk hjem.

Jeg tenkte: Når vi går sammen sånn, er jeg koblet fra mitt eget hode, jeg er ikke lenger bare enten ekstroverte eller introverte meg, jeg er mamma, jeg har en funksjon som er større enn meg selv og det er godt. Så enkelt livet er og så vanskelig samtidig.

Sol, sol, sol.
Sol, sol, sol.

Så lenge jeg kan huske har jeg ønsket å være annerledes enn jeg er.  Jeg skulle ønske jeg kunne være en av dem som føler stabilt, som ikke blir så engasjert, som ikke blir så lei seg. Min glede og min ulykkelighet er ikke bare blaff av følelser, jeg kjenner det fysisk. Det sitrer i hendene, det dirrer i panna. Jeg klemmer jekslene sammen så det knaser i hele hodet. Jeg kan bli så rørt av en vanndråpe at jeg begynner å grine.

Noen dager er grinedager. Ikke nødvendigvis slik at jeg går rundt og griner, men det er vemodig og hard sorgfølelse i hele kroppen. Fra tåa og opp til øret kan jeg kjenne det, det hugger til og jeg blir fylt av en dyp følelse av sterk sorg omgitt av ingenting. Det er kanskje vanskelig å forstå det, men se for deg en svart ball, hard, sammenknytt, kompakt. Den er tung, den er som en meteoritt. Men, rundt den – der er den omgitt av ingenting. Det er ikke gradvis, det tones ikke ut, det er ingen myke overganger og duse kanter. Det er en hard meteoritt med et evig ingenting rundt. Når jeg får den følelsen er det som om den vil vare for bestandig. Men det gjør den jo ikke, den varer ikke bestandig, den varer ikke engang lenge, det er der en stund og så er det borte. Det er den harde tristheten. Hard, som i  betydningen fast, kompakt. Jeg er glad den bare er der litt om gangen, for om man er slik lenge er det som om en selv og livet blir utilgjengelige for hverandre.

Men det finnes andre tristheter også. Den vare, den skjøre, den vemodige. Håpløs tristhet og håpefull tristhet. Det er ufrivillig komisk tristhet, som når jeg ikke klarer å slutte å grine når jeg ser reklamefilmen fra Tine om moren som har laget mat til sønnen sin i år etter år, hun har lekt fly med pannekaker inn i munnen, hun har løpt rundt, hun har kjeftet, hun har trøstet. Og så, på slutten av reklamen, når han er blitt stor og har med en kompis og spiser middag sammen med moren og de bare går fra henne før hun er ferdig med å spise og hun sitter igjen, alene og spiser videre, og så snur han seg brått, går mot henne igjen, stanser opp, kysser henne på kinnet og sier takk for maten. Da kan det hende, dersom det er en sånn dag, at jeg kan bli så usigelig trist. Og så må jeg le fordi det er litt komisk å bli så trist-rørt av en reklamefilm. Men den bare fanger en serie stemninger på en gang.

Men det er som jeg tenkte på den høstdagen i fjor, at det er ikke bare tristhet som herjer, jeg kan være jublende også. Av nær sagt ingenting. Dugg! Sol! Morgenbladet med kaffe! Netflix! Å gå til bussen!

Det svinger. Jeg er en sprettball, en vind, en stein. Jeg synker ned og jeg fyker opp igjen. I det minste føler jeg meg levende, har jeg sagt, med strålende smil og med sammenbitte tenner. Og det er sant. Jeg er et foto uten filter.

Om skrivesperre og ord som ikke vil komme til uttrykk som ord

For å forklare. Jeg kan få en idé, det skjer helt impulsivt, en eller annen hverdagssituasjon som plutselig bare vekker til live en hel historie, en historie i flere lag, med ulike plot og det kommer umiddelbart mange forskjellige vinklinger inn i hodet.

Det kan skje av de minste ting. Som oftest er jo livet mitt mest fylt opp av trivielle hverdagsaktiviteter, det er sjelden jeg gjør noe ekstraordinært. Da er det jo kanskje litt flaks at assosiasjonene kommer så spontant, det er jo alltid noe det går an å skrive om.

Vel, hadde jeg bare klart å omsette alle de impulsive emosjonene som strømmer igjennom kroppen til ord, da. Ord jeg kunne ha skrevet, ord noen kunne ha lest. Men som regel skjer ikke det. I går, jeg tror det var i går, så løftet jeg opp en pakke med doruller, en sekspakning, jeg skulle bære to ruller opp og fire ruller ned, og så vips – bare av det lille der, så kom det en lang tankerekke inn i hodet. En slags god beskrivelse av «dette har jeg gjort før»-følelsen, det var som om alle de gangene jeg hadde gjort akkurat dét før, altså tatt med to ruller opp og fire ruller ned, det var som om alle hendelsene skjedde samtidig. Som om alt jeg gjør skjer samtidig. Alt jeg har gjort, fra jeg ble født og frem til nå, at det skjer i ett eneste øyeblikk, litt som når man drømmer og det er helt vilt, det er vill flukt ned slitne trapperom for å gjemme seg for livsfarlige banditter og nei, det var visst et tivoli der! Og der er dronning Sonja, herlighet, det er en parade, det er fullt av folk her, og pokker jeg skal holde foredrag men aner ikke hva jeg skal si og shit, shit, shit jeg har glemt å hente ungene i barnehagen, eller jeg husker ikke engang om jeg i det hele tatt har barn! Har jeg barn? Hvorfor ligger jeg da i en hengekøye hvis jeg skal hente barn? Og vent, hengekøye? Var det ikke nettopp vill flukt og et tivoli og dronning Sonja?

Sånn drømmer jeg. Intenst og detaljrikt. Drømmene mine er så fulle av detaljer, det er helt vanvittig hvordan hodet jobber, hvordan bildene er mer virkelige enn livet selv på dagtid. Jeg går ned i en undergang og det er grafitti der, noe er stygt, meningsløse tagge-krusseduller, men noe er som kunst omtrent, og der går det er mann med en hund, den går ikke i bånd, men den går helt inntil mannen og så stopper de og ser på meg og det er da jeg ser at ingen av dem har ansikter, det er bare store hull der ansiktet skulle ha vært. Og mannen har en lang frakk, han er en ansiktsløs spion og det er Sovjet-hemmeligheter og jeg er ikke bare på vei til et tilfeldig sted eller for å hente barn, nei – jeg er på oppdrag.

Sånn, sånn bare fortsetter det i et rasende tempo. Hodet jobber når jeg er våken og det jobber videre når jeg sover. Ikke at det er noe ekstraordinært ved det, for det er jo sikkert mange som har det sånn, men det stopper liksom aldri.

Og skrivesperren, jeg tror den oppstår fordi det skjer for mye på en gang i hodet, for der det virket så naturlig å skulle skrive om å ta med to doruller opp og fire ned for bare et øyeblikk siden, så forsvinner jo hele historiens kompleksitet nesten med en gang, det er som om historien bare renner ut av hodet og jeg aner ikke hvor de blir av. Det er som en drøm, en intens drøm hvor det har skjedd helt vanvittig mye og så innser man etter man har våknet opp full av inntrykk at hele denne drømmen må ha blitt drømt i så raskt tempo, at det kanskje også i drømme er slik at ting som later til å skje etter hverandre i rekkefølge egentlig skjer samtidig?

Det er umulig å skrive om et blaff. Og hvem er det som vil lese om doruller uansett.


Ny kategori! Timinutterstekst. Ikke bruke mer enn sånn cirka ti minutter. Innfall som popper inn i hodet. Livet som det skjer mens det skjer og de ordene som tilfeldigvis ville komme.


 

 

Feriefrykt

Jeg har en slags frykt for forandringer. Kan hende skyldes det at jeg ofte er så dypt inne i det jeg holder på med akkurat der og da, slik at det er vanskelig å se for seg hvordan ting er hvis jeg skulle ha gjort noe annet. Det kan gjelde store ting i livet, og også forholdsvis små ting. Som ferie, for eksempel.

IMG_1160

I ukene før jeg skulle ut i ferie nå var jeg mildt sagt stresset.

Ferie!?! Hvordan i pokker? Det er jo ikke mulig? Alt for mye å gjøre, jeg mener… Alt For Mye. I hodet suste merkelige tanker om at jeg nesten ikke kunne ta fri, for hvordan skulle det gå da? Alt kom til å hope seg opp, folk ville bli gående uten oppfølging, det var ikke mulig! Jeg befant meg i et slags indre rollespill, en monolog som kvernet – jeg, den uerstattelige! Den behøvde!

Selvsagt er det ikke sånn. Selv om jeg er borte noen uker, så suser verden avgårde som den alltid gjør. Jeg trengs og jeg trengs ikke. Det er ikke sånn at mailboksen har vært stappfull i disse sommerukene. For ja, jeg har jo sjekket den – de første dagene jeg hadde ferie var jeg innom hver dag. For selv om pc-en nesten har støvet ned (den ville ha støvet ned om jeg ikke hadde tørket støv av den!) i løpet av ferien, så er det jo så enkelt å sjekke via mobilen. Svisj, svusj – så er man liksom på kontoret. Men nei – det var ganske rolig. Etter en ukes tid roet jeg meg selv også. Jobben forsvant litt fra hodet, jeg merket plutselig at hodet ikke hele tiden var travelt opptatt med Å Løse Ting. For sånn er jeg litt for mye, at selv om jeg har fri i helgene og på kveldstid, så kretser tankene gjerne om det som skal gjøres, må gjøres, burde, skulle, huff. Noen folk er flinke til å logge av, boote, ta helt fri. Det er ikke jeg. Ikke umiddelbart, jeg trenger tid.

båttur

I løpet av ferien ble jeg helt rolig i hodet sånn rent jobbmessig. All tid ble tilbragt sammen med familien. Døgnet fløt utover, det ble late morgener og sene kvelder. Dette har vært sommeren hvor husets yngste er blitt en samtalepartner og ikke lenger bare er en liten tass som kommer med noen ord her og der, nå formes det lange setninger og argumentasjonsrekker, det er humor, spøk, tristhet og glede. «Jeg elsker deg, mamma!». «Nei, ikke Albert Åberg! Det er kjedelig! Jeg vil se på Peppa gris!».

Vi har vært på båttur, en tur i København, på familiebesøk og vi har vært hjemme. Og etter kort tids fravær fra jobb så var det denne hjemmemodusen jeg gled inn i, det var den som ble meg, det er der jeg har vært nå.

Så.

IMG_1179
Jeg leste «Havboka» av Morten Strøksnes. Fint, altså.

Fredag kveld kjente jeg på en slags redsel for mandag. På mandag er det jobb igjen. Jeg gleder meg siden jeg er så heldig at jeg har en helt nydelig jobb, men jeg «gruer» meg også. Til at all denne nærheten som vi har vært så dypt inne i nå disse ukene skal forrykkes, at det skal bli hverdager hvor den ene dagen bare tar den andre, at jeg skal inn igjen i en slags «videre, videre, alltid videre»-modus. Det har vært så deilig å kunne være litt easy på at det ikke er så farlig om det blir litt sent, for vi kan jo sove lenge. Vi har tasset rundt med pysj en hel dag, til og med i dag har jeg stort sett bare gått rundt i ull, nærmest i en slags stille protest mot hektiske hverdager.

Så der jeg for noen uker siden var helt «jeg kan ikke ta ferie!» i hele hodet, så er jeg nå «hjelp, hvordan i alle dager skal det være å ikke ha ferie?». Da jeg fikk denne helt overveldende følelsen på fredag, så var det kanskje litt juksemakerpipelort, et slags rart puss som livet innimellom spiller en – for dette øyeblikket kom selvsagt på et tidspunkt hvor det var helt rolig i huset. Det skjer ikke så ofte, for å si det sånn. De to yngste hadde sovnet veldig tidlig, eldstedatteren var på overnattingsbesøk og sønnen satt og bygget på noen gamle pc-er. Det var ryddig (i det minste relativt sett) i huset og jeg hørte på P2. Typisk øyeblikk hvor det er enormt lett å bli overveldet og overstrømmende takknemlig helt inn til beinet. Jeg så på barna med ømme øyne og bankende hjerte og tenkte at sånn. Stopp. Her. Nå. Slik kan livet gjerne bare være for alltid. Jobben føltes som en del av en annen galakse.

Men hallo. Alle disse øyeblikkene som kom og gikk, de er jo øyeblikk. Fredagens ryddige hus er blitt natt til søndags rotete hus. Det er Lego, Kappla og doktorsett. Jeg er kanskje litt lei av NRK Super. Og i dag, da jeg tråkket på den førtifjerde Kappla-klossen og bannet både høyt og lavt, så gledet jeg meg nok innerst inne bittelitt til mandag allikevel.

På vei hjem fra København. Fine havet og rare himmelen.
På vei hjem fra København. Fine havet og rare himmelen. Litt skjevt bilde, men pytt.

Men før mandag kommer natt til søndag (som det ikke gjør noe at blir sen), og så er det hele søndag (hvor vi skal leve hele dagen som om morgendagen aldri kommer), og jeg skal huske på øyeblikkene med sakteliv og «jeg elsker deg, mamma!» når jeg om en liten stund sitter, løper og beinflyr på jobb og ikke skjønner hvordan jeg skal rekke alt sammen og herregud, nå må jeg løpe for å rekke å hente på SFO først og så i barnehagen, og søren at jeg glemte å ta ut noe fra fryseren og hodet fylles opp av NB!, NB!, NB! for det er så mye man må huske på bestandig. Da skal jeg fiske frem følelsen av stille glede og hvor gøy det faktisk er å bygge sandslott. For det kommer jeg til å trenge. Om fire måneder sitter jeg sikkert frenetisk og biter negler og fatter ikke hvordan i syke helvete det skal være mulig å ta juleferie. For ferie? Nei, dét går bare ikke an. Og så videre.

Det gjelder å kjenne seg selv.

Perfekt og uperfekt fasadejag

For en stund siden skulle man være perfekt. Det skulle være trim, hverdagslykke, grønne smoothies, vitaminshots, strøkent interiør og overskudd til både jobb, familie, tillitsverv og frivillig arbeid. Birkebeiner’n! Ungene leker og koser seg, i dag skal vi klatre! Shopping og champagne! Fallskjermhopp, juhu! Se hvordan vi pusset opp huset til svigermor og nå som vi endelig er ferdige med det så skal vi slappe av, vi orker ikke å dra på langtur nå, vi drar bare til hytta på fjellet, vi var jo på Marbella i mai. #yes #perfectlife.

chandelier-1082182_1920
Den er litt skjev, men alt kan jo ikke være perfekt hele tiden, haha! Foto: Pixabay

Alt skulle dokumenteres, både på Facebook og Instagram. Men hey, som overmenneskelig overskuddsmenneske så fikser man jo såpass, og det var hjerter og «flinke du» så langt øyet kunne se. Venninetur! Work hard, play hard! #elskerjobbenmin, #elskerlivetmitt, #bestefamilien!

Mat var ikke lenger bare mat, men skulle i tillegg til å være sunn, mettende, næringsrik og vakker også brukes til å inspirere andre. Se fremgangsmåte på snap! Oppskrift på bloggen! Rent og ryddig på kjøkkenbenken og i enhver annen krok av huset også. Slitsomt, nei! Har så mye overskudd fordi jeg elsker livet og er så heldig å få jobbe med det jeg engasjerer meg mest for og jeg har den beste familien! Verdens mest omtenksomme mann, nydelige barn. Harmoni.

Og så ble det plutselig litt umoderne, for hallo – den lykken der, den finnes ikke i virkeligheten, livet er ikke så lett, livet er familie, vaskemaskiner, kø på vei til og fra jobb og tre rette i Vikinglotto. Mange dager er slitsomme. For det er klart, når man er en aktiv flerbarnsfamilie hvor begge foreldrene jobber mer enn fullt og i tillegg skal sørge for aktive og innholdsrike dager og skikkelige ferier, kaker til avslutninger, engasjement i hjem-skole-samarbeid, god mat hver dag og at alle har alt de trenger til enhver tid, så er det slitsomt.

chaos-227972_1920
Oioi! Hva skjedde her? Mye å gjøre etter jobben med full oppussing av nyinnkjøpt fireetasjes enebolig uten heis (stress!) og fem barn som skal på både tennis, svømming, MMA og mindfulness! Måtte bare hive i oss noen rester mens verktøyet lå fremme på bordet, haha! #travelhverdag #ikkeperfekt // Foto: Pixabay (måtte ta et bilde fra Pixabay her, har jo ikke noe eget rot jeg kunne vist frem!)

Dermed ble det litt trendy å vise frem mislykketheten sin. På internett florerte det av protestbilder av slitne mødre på sofaen etter at ungene hadde lagt seg på kvelden, folk viste frem rotete kjøkkenbenker etter baking og screenshots av Endomondo med bevis på at man ikke hadde klart å løpe mila på under 45 minutter. Folk legger ut bilder av pupper som har endra utseende etter amming, svidde sommerkoteletter og formilder stolt og påtatt laidback at «i dag gir vi bare blanke, ungene koser seg med grandis i sofaen!».

Fy søren! Her snakker vi protest mot vellykketheten og fasadejaget!

Det er bare det at… Skal man kunne poste bilder av «mislykketheten» sin og få likes på det, så må man kanskje være ganske vellykka fra før.  Å vise frem «mislykkethet og tilkortkommenhet» blir forbeholdt de som allerede er gode på mange av livets status- og fasadeområder.

Jeg vet jeg ikke er perfekt. Jeg gjør mange feil hele tiden og har dummet meg ut omtrent siden jeg ble født. I perioder har livet vært helt på bånn. Men jeg klarer meg. Jeg har en fin familie, jeg har en jobb jeg virkelig liker og får være med på mange ting jeg engasjerer meg i. På en del områder er jeg ganske ressurssterk. Med vissheten om dét i hodet, så blir det lett å vise seg som ikke-perfekt i mange sammenhenger, både i det virkelige livet og på sosiale medier. Så jeg viser frem bilder av meg selv når jeg er syk. Hvis dere leser bildetekstene, så er det hentet fra statusoppdateringen jeg la inn sammen med de respektive bildene – så jeg er ikke noe bedre enn andre her. Legger ut bilder, og unnskylder meg etterpå over at de ikke er så fine, legger på filmnoir-filter og stakkars meg som er så sliten.

vic sliten og syk men har da i det minste dusja
Fra Facebook: Har dusja. Når man er i drittform er det alltid så vondt å tenke på å skulle dusje, og så er det jo så godt etterpå allikevel. #filmnoir #morgenkåpe Satser på bedre form i morra ?? Sliten! Men dig med morgenkåpe, da!
vic sliten og syk
Fra Facebook: Nok et bilde fra anti-høyglanslivet. Nei, hu ække fra rennesteinen. Hu har bare bihulebetennelse. Slutter aldri å overraske meg hvor vondt det gjør! Noen ganger ser jeg bloggere og andre legge ut en stylet «sickfie», det orker ikke jeg. Vondt i hodet, kjennes som om nesa og øynene er på vei til å bli sprengt fra innsiden. Skyller med nesehorn og orker ikke engang å se på MasterChef Australia. Og da er det ille ? Har ikke tid til dette, jeg hadde jo så mye jeg skulle/burde/måtte/ville. Så hugs, kisses and TLC, pls! Knatringen og sprakingen i hodet er lyden av uka som gikk i dass, avtaler som må bookes om og helg som ikke blir hyggelig men bare gørr, grønn snørr og hodeimplosjoner. Så gah. ??? – følte seg meh.

Og jeg har blogget om hvor dårlig jeg er til å lage kake.

IMG_8268
Nam!

Men alt det der, det er liksom ikke mislykka-mislykka. Det er på en måte bare humor, sympatisanking og et dårlig forsøk på å ta et Oppgjør Mot Den Etablerte Livsløgnen på sosiale medier.

Fryktelig mange er som meg. Unger, stressende dager, jobb(er) og generelt lav spa-faktor i hverdagen. Ved at vi som egentlig da har rimelig mange ting ok på stell, skal «kaste fasademaskene», så skaper det en slags skinnforståelse av et mer raust og inkluderende samfunn. At vi liksom tåler mer av hverandre.

Jeg er ikke så god til å bake. Men jeg er blitt ganske flink til å lage mat. Ved å legge ut et bilde av en schtøgg kake risikerer jeg ikke noe. Noen vil smile, og alt vil være godlynt. Bilder av at jeg ligger på sofaen og er sliten og/eller syk – det gjør ikke noe, for det er legitimt å være sliten etter å ha jobbet kjempemasse eller når man har bihulebetennelse. Å legge ut bilder av rot som består av klær man ikke har giddet å brette sammen, det er også veldig lett å legge ut som «Mitt Everest – klær, klær,klær så langt øyet kan se. #husarbeidfail».

Hva om hun som ikke har mer enn to klesskift til hvert av barna og ikke verken mat eller frukt til matboksen dagen etter legger ut det? Hva om hun tar bilde av  tre tomme matbokser og en liten bunke skittentøy og skriver at siden strømmen er tatt og alle klærne skitne, så har de ikke noe å ha på seg? Da er man kanskje for uperfekt på den ikke-legitime uperfekte måten.

«Inspirasjonen» til å skrive dette innlegget kom etter å ha lest om Antisupermamma i en KK-artikkel. Denne gangen betyr KK «Kvinner & klær» og ikke Klassekampen. Jeg skjønner jo hva Antisupermamma mener og hva prosjektet hennes dreier seg om. Men jeg tror ikke det egentlig bidrar til å løse så mye. Jeg har lest om ASM flere ganger før, og hvis jeg skal være litt vrien har jeg flere ganger tenkt at jeg synes hele premisset blir rart. For hun er jo ikke antisuper. Hvis hun er antisuper, da ligger listen for hva som er «godt nok» fortsatt så altfor høyt.

Det hjelper ikke helt når det har blitt en slags ressurssterk måte å gi faen på. Nå kan man jo himle litt med øynene av de som fortsatt er så korka og 2009 at de tror det er kult å vise frem perfeksjon. Og så kan man heller være ressurssterk 2.0 og legge ut bilder av hvor «menneskelig» man er.

Men. Noen folk har faktisk ekte problemer. Problemer som ikke handler om hvorvidt man orker å trene før eller etter jobb eller at det stress å lage tre kaker til sommeravslutninger fordi man har så mange barn.

For den som faktisk ikke har mulighet til å prestere  verken på den måten det perfeksjonsjagende eller det imperfeksjonsjagende samfunnet forventer, så blir det bare vanskelig uansett hvor mange bilder vi andre legger ut av stylede hjem og smoothielykke eller av bilringer og tomme potetgullposer.

Hei Stine

En liten melding her, til «Stine» som har kommentert veldig mye den siste tiden. Det er, som du ser, bare noen få av kommentarene som er publisert og jeg kan forklare grunnen til det om du sender meg en mail til Victoria (a) mamsi.no :)

Vil ikke du skal tenke at det er en rar form for sensur, men altså – jeg forklarer dersom du mailer meg.

Victoria