Barnehjemsbestyrerens sønn

Boken har ligget i bokhyllen helt siden jeg kom hjem fra sykehuset etter at Saga ble født. Jeg kjøpte den mens jeg var på sykehuset, men jeg fikk meg ikke egentlig til å lese den – den virket så hard og jeg klarte ikke tenke. Siden det var trøblete omstendigheter i forkant av fødselen og jeg befant meg i en slags hybridtilstand mellom kjedsomhet og redsel, ble det aldri til at jeg leste noe særlig. Jeg så på iPad, leste litt i en og annen avis. Spilte Candy Crush.

Så gikk det to og et halvt år. Og før vi skulle reise på båttur for noen uker siden, fant jeg den frem, puttet den i bagen – og tenkte «kanskje nå!». Og det ble nå.

Jeg har lest litt i den omtrent hver dag de siste to ukene. Ikke så mye hver dag, for som regel har jeg ikke kunnet lese noe særlig før på kvelden (eller natta har det igrunnen blitt) etter alle de andre har sovnet. Det er noe sprøtt med døgnrytmen vår, det tar oss ikke lang tid før vi har forskjøvet døgnrytmen med flere timer. Jeg leser sakte, ikke bare på grunn av tidsklemme, men fordi jeg ikke orker å lese fort. Dette er kraftig kost.

Jeg har lest i avsky, undring, vemmelse og sterk fascinasjon. Jeg har måttet google, lese artikler, se dokumentarer og høre på snutter av Voice of Korea

Det er så sykt, det er så trist, vanvittig og jeg skjønner det ikke. Siden kunnskapen min om Nord-Korea er svært begrenset har jeg hatt nytte av å henvende meg til eksterne kilder. Helt overflatisk, selvfølgelig, jeg har ikke hatt mulighet til å gå så veldig inn i dette, så min kunnskap er mangelfull.

Siden jeg har snakket sammenhengende om Nord-Korea i over en uke, har jeg fått noen tilbakemeldinger fra familien om at det er blitt litt i overkant. Men det har vært så vanskelig å la være å snakke om det, jeg har måttet ventilere. Jeg blir sittende og tenke på det vanvittig bisarre i selve samfunnet Nord-Korea.

Jeg hadde egentlig tenkt til å skrive om selve boken , men jeg er jo bare halvveis. Jeg tror heller jeg logger av nå og leser litt videre i boken, Barnehjemsbestyrerens sønn,  av Adam Johnson.

Knut Faldbakken trillet en sekser på terningen da han anmeldte boken i VG. Anmeldere verden over har vært fulle av lovord og Adam Johnson vant Pulitzerprisen for boken i 2013.

Evig søndag

Jeg leser Evig søndag av Linnéa Myhre og det griper meg på samme måte som jeg ble tatt da jeg leste Kjære (og den skrev jeg om her), for hun skriver så utrolig fint. Det er ikke det at hun er ung som gjør at jeg blir imponert på den måten man gjerne blir hvis en ung person har klart å få til noe man gjerne, som noe eldre, skulle ha ønsket at man hadde klart selv, men jeg tenker nå, som jeg tenkte sist, at Linnéa får meg atter en gang ut av lesevegringen min, for jeg tror fader meg jeg har fått lesevegring, noe som er hur trist som helst, for jeg pleide jo å lese så mye.

Jeg har utsatt det i tre uker, ikke av redsel, men fordi tiden ikke strekker til, jeg må jo rekke å gjøre alle disse andre tingene jeg skal gjøre hjemme også. Hverdagene er allerede så travle av all tomheten at jeg ikke har tid til å gjøre ting jeg egentlig burde gjøre. (Fra side 56)

Men det var Linnéa jeg leste sist jeg leste bok mens jeg gjorde alt mulig annet og det er Linnéa jeg leser nå, og jeg leser mens jeg sitter og mens jeg pusser tennene og mens jeg er på bussen eller spiser brødskiva mi ved pulten på jobben fordi jeg enda en gang ikke rakk å gå ned i kantina sammen med de andre, og jeg leser faktisk nå også mens jeg sitter og skriver, det er ganske meta og litt fint, for jeg kan skrive uten å se på verken skjerm eller taster og da kan jeg lese samtidig. Så takk, Linnéa, for at du skriver så innmari fint.

Jeg liker språket, stilen og flyten. Jeg liker at ordene renner som om de var vann, at det bare glir avgårde helt av seg selv. Jeg liker at hun skriver om noe som er vanskelig samtidig som teksten er så uanstrengt.

I boken følger jeg Linnéa gjennom et år, eller noe deromkring, i hennes liv. Hun skriver om mat og spiseforstyrrelser og om den første tiden i behandling hos Finn Skårderud. Hun skriver om å være på Marienlyst for å lage nett-TV-serien La Linnéa leve på p3.no, og hun beskriver det som om hun møter opp der uten å gjøre stort, og hun skriver om at hennes tid går enormt mye langsommere enn andres tid, en time tar fire timer, hun spiser nesten bare speltlomper og livet er som om det er evig søndag. Hun skriver om fuglen sin. Hun ser på fuglen og tenker at det må være jævlig trist og bortkastet å være undulat. Hun skriver om å forsøke å unngå mennesker og om å være så svart i hodet at det virker som om å leve videre ikke egentlig er et alternativ.

Jeg våkner hver eneste morgen. Hadde jeg kunnet velge, ville jeg latt være. (Fra side 13)

Og hun skriver slik at jeg vil lese.

 

Det går for sakte

garden-snail-1124028_1280

29. februar skal jeg holde et innlegg når Høyskolen i Sørøst-Norge arrangerer seminar. Temaet er stigmatisering, sosial inklusjon og eksklusjon. Innlegget mitt skal handle om NAVs bidrag til sosial inklusjon, og det blir gøy – jeg liker å holde innlegg på høyskolen, selv om jeg alltid blir litt emo der – disse folkene på Senter for psykisk helse og rus har betydd, og betyr, så mye for meg.

Les mer om seminaret her. Og kom gjerne – det er gratis og spennende :-)

I tillegg til innlegget jeg skal holde om NAV, har jeg et annet ærefullt oppdrag denne dagen. Jeg skal nemlig dele ut Prisen til fremme av ytringsfriheten innen psykisk helsevern. Jeg sitter i stiftelsens styre og har i flere år hatt gleden av å være med på å bestemme hvem som skal tildeles prisen. Det er så givende at det finnes mennesker som kjemper så hardt for at psykisk helsefeltet skal bli bedre – og i fjor begynte jeg å grine mens jeg holdt talen i forbindelse med tildelingen. Da var det Silje Benedictes Stiftelse som mottok prisen.

Jeg er så takknemlig for at det er så mange som kjemper for at tjenestene skal bli bedre og at samfunnet skal bli varmere. Samtidig er det av og til ok å tenke på at mye faktisk er blitt bedre. Det har skjedd helt grensesprengende mye innen feltet de siste femti årene. Jeg tenker så ofte på det, alle de fæle metodene som ble brukt i psykiatrien tidligere, det ble trukket tenner, gitt malariainfisert blod, insulinsjokk, og bad som kunne vare i månedsvis ad gangen. Det er helt vanvittig å tenke på. Lobotomi, sykehusopphold som strakte seg over førti år, at det ble brukt vannslange for å spyle nakne kvinner som skulle vaske seg. Å høre om denne uverdige og umenneskelige behandlingen gjør inntrykk, og så hjelper det til med å sette ting i perspektiv. For, selv om det går for sakte, så går det allikevel fremover.

Bengt Karlsson, professor ved Høyskolen i Sørøst-Norge, har vært redaktør for en bok med tekster om nettopp dette at det går for sakte. Boken er nylig gitt ut på Gyldendal. Jeg har ikke lest boken ennå selv, men det skal jeg selvsagt – for blant bidragsyterne er mange av mine psykisk helse-helter og heltinner. Folk jeg har lært mye av og som betyr enormt mye, både for mange av oss som selv har kjent dette på kroppen, men også for samfunnet som trenger folk som tør å endre på strukturer og paradigmer som innimellom kan synes helt fastlåste.

Boka kan du lese mer om her på Gyldendals nettside. Boken heter «Det går for sakte – i arbeidet med psykisk helse og rus». Det eneste jeg er sur for med denne boka (neida) er at ikke Bengt spurte meg om jeg ville skrive et essay! Men kanskje vi kan lage en oppfølger om tjue år, den kan sikkert hete «Det går fortsatt for sakte – i arbeidet med psykisk helse og rus». For det er jo litt sånn, at i arbeidet med det som er helt grunnleggende viktig for menneskers liv og livshåp, så kan det jo aldri gå fort nok. Og så er det vel kanskje sånn, at selv om metodene som brukes har endret seg, så er det noe som består – noe feil, dette ved forskjellen på «oss og dem» og at noen har makt og myndighet i form av sine profesjoner, denne makten kan misbrukes og aldri er vel vennligheten og omsorgen egentlig lengre unna enn nettopp da.

Forlaget skriver:

«Bidragene i denne boken tar utgangspunkt i en påstand, nemlig at «Det går for sakte i arbeidet med å endre tjenestene for personer som erfarer psykisk helse- og rusvansker». Essayformen er valgt for å gi rom og muligheter for tvil, undring, skråsikkerhet og tydelighet. Bengt Karlsson har invitert forfattere med forskjellig bakgrunn og erfaring til å undersøke ulike forhold og temaer som kan bidra til endring og gjøre psykisk helse- og rustjenester bedre enn de er i dag.

Temaene springer fra gode og dårlige samtaler og om muligheten for betydningsfull hjelp, til møter med ulike former for makt, undertrykkelse og mangel på frihet til å velge.

Forfatterne skriver om utfordrende og sammensatte temaer i menneskers liv: skam, uro og det som er ordløst og ikke lar seg uttrykke. Det fremgår også at vi i dag har nok kunnskap og kompetanse om det betydningsfulle i livet. Det som kan gjøre at vi setter opp tempoet og intensiteten med å utvikle mer humane tjenester i psykisk helse- og rusfeltet. «

Jeg kommer til å lese den – og så håper jeg mange tar turen til høyskolen på skuddårsseminaret. NAPHA har skrevet om boka her – «Farvel til å ideen om å forandre folk utenfra». Limer inn litt her, hvor Bengt snakker om bidragsyterne:

«-Det er en samling av en del av oss som har rotet rundt i dette feltet i lang tid. Trond Aarre, Marit Borg, Odd Volden, Trond Hatling, Rolf Sundet, Ottar Ness, Kurt Lyngved med flere. Folk som på ulikt vis har vært med å gi viktige bidrag inn i rus- og psykisk helsefeltet, sier Karlsson.

Han mener det er positivt at boken er skrevet av det han spøkefullt kaller «gamliser».

-Det synes jeg er veldig ok, fordi du da får sett i et historisk perspektiv at utviklingen av tjenestene går for sakte. Flere bidrag tar også opp sentrale aspekter som er viktige i psykisk helsefeltet for tiden, som recovery, medisinbruk, bruk av tvang eller ikke tvang, og etikk, sier Karlsson.»

Men nå var det vel noe som skulle ryddes her… Det går på en måte for sakte det også!

Vi ses i morgen av Tore Renberg

Jeg leser bok og det er godt. Jeg vet ikke hva som har skjedd med meg de siste årene, men jeg leser enormt mye mindre enn før. Det er fryktelig synd og jeg mistenker at det er fordi jeg bruker tiden jeg før brukte til lesing (og vel så det for å si det forsiktig) til å knotte meg mellom facebook og bilder og instagram og spap og i det hele tatt. Du skjønner sannsynligvis hva jeg mener, for dette er jo ikke noe som har rammet meg alene.

Side 219
Side 219

 

Jeg leser Tore Renbergs Vi ses i morgen.

Egentlig har jeg lyst til å lese nå, istedenfor å skrive dette her, for nå sover Saga og det er stort sett når hun sover jeg kan lese. Dersom jeg da ikke må noe annet, og det må jeg jo som regel. Det er på en måte irriterende at jeg må lese så oppstykket, alt blir fort så fragmentert da, men akkurat denne gangen tror jeg det er bra, for det er som om karakterene i boken vokser seg sterkere ved at jeg jeg bruker tid.
Boken er på omlag 600 sider og jeg er ikke ferdig. Det er en bok som jeg har hatt liggende en stund. Flere ganger har jeg lurt på om jeg skulle lese den, men så har tastefingeren vunnet kampen om tiden, og boken er blitt liggende. Det er skrevet flere omtaler av den og boken har vært snakket om på Bok i p2 og kanskje er det planer om en film også, det vet jeg ikke, men det skulle ikke forundre meg. Det er mer enn stoff nok til en film.
Handlinger foregår i Stavanger i september, det er varmt og klamt. Alt foregår i løpet av noen få dager, men de mange hovedpersonene i boken er tildelt egne kapitler. I kapitlet på bildet er det Cecilies blikk og perspektiver i fokus.

Boken er bygget opp på en måte som gir naturlig plass til mange hovedpersoner, og siden det er såpass mange sider blir det nok plass til hver. Jeg tenkte faktisk det i går, at det er nok plass – jeg føler at jeg blir godt nok kjent med hver og en og akkurat det var jeg faktisk litt småbekymra for, for selv etter (var det så mange som) fem bøker om Jarle Klepp, så fremstod han allikevel som en romankarakter jeg ikke helt fikk taket på, eller orket å involvere meg nok for å finne ut av.

Der Jarle Klepp var smått uengasjerende for meg, så blir jeg nysgjerrig på Cecilie. Og på Sandra, Daniel William, Jan Inge – og alle de andre. Et godt grep er det også at Tore Renberg henter inn flere av karakterene fra den smått skrudde kortromanen Videogutten.

I Videogutten møtte vi blant annet Jan Inge, Rudi, Tong, Cecilie og Pål – og alle disse er på hver sine måter blant de sentrale hovedpersonene i Vi ses i morgen. Tilsammen er det omlag ti slike hovedpersoner i boken, og kanskje må man like bøker som inntar ulike perspektiver for å bli kompis med denne boken, men det funker i alle fall for meg, selv om det er litt slitsomt at flere av karakterene er så stygge i munnen, men det er sikkert for å komme tettere på og for at det skal oppleves mer autentisk. Personlig tror jeg boken hadde vært enda bedre uten alt dette fittepratet, men det er mulig det bare er jeg som er litt snerpete.

«Jeg gjør faen meg alt for deg»

Det har gått en del år mellom Videogutten og Vi ses i morgen ble utgitt, og det har det gjort i handlingen i bøkene også. I Videogutten var Pål 14 år gammel, i Vi ses i morgen er han en skilt tobarnsfar til to tenåringsjenter.
Pål er i pengeknipe, skikkelig knipe og henvender seg til sine småkriminelle gamle bekjente for å sjekke om de kan hjelpe ham med å skaffe noen kjappe penger. Underveis flettes historiene sammen. Under det første møtet mellom Rudi og Pål, blir de observert av Sandra og Daniel William som er i skogen for å ta på hverandre, de går på samme skole som Malene og Tiril, døtrene til Pål. Det er tydelig at det er fishy greier på gang, hvorfor skulle ellers faren til jentene møte han der Rudi i skogen på kvelden, og flere ganger lurer Sandra på om hun skal betro seg til Malene eller Tiril, men skal hun i såfall si? Daniel William er fjortisrebel og fosterbarn og kjører dobbeltløp på damefronten, for han klarer ikke å si nei til foster-søsteren Veronica, som er døv og helt klin gæren og skjærer ansiktet opp i ruter fordi hun er rasende når han en gang avviser henne. Cecilie er søstera til Jan Inge og kjæreste med Rudi, for slik ble det jo bare, enda hun sikkert kunne ha møtt en som var bonde eller en som jobbet innen oljebransjen, men slik ble det jo ikke, for hun ble hengende med Rudi, som alltid har vært en kompis og høyre hånd for storebror Jan Inge, som i tiden som beskrives i Videogutten lot kompiser ligge med lillesøsteren mot betaling. Rudi forguder Cecilie, og hun synes det er vanskelig å hate en som elsker henne så høyt. Men hun ligger med Tong også, og han sier at «Jeg gjør faen meg alt for deg» idet han kommer, men det er noe han sier til alle damer, men det kan jo ikke Cecilie vite og hun trenger slike ord for og lar de ordene omfavne seg, og det lille barnet som vokser inne i henne og som hun ikke vet om er Rudi eller Tongs.

Kanskje det høres forvirrende ut? Det er ikke det.
Slik er denne boken. Det skjer nesten ikke noe og det skjer en hel del.

Jeg liker den. Jeg merker at jeg liker den godt, for jeg tenker på den også når jeg ikke leser, jeg lurer på hvordan det kommer til å gå. Det er et slags spenningsdriv som øker i styrke, og sannsynligvis er det summen av karakterenes ytre liv og indre register som sammen skaper en temmelig intens følelse. Det er en bok om livet som bare ble sånn selv om man kanskje skulle ønske at livet skulle ha bydd på mer og en bok om å ta helt vanvittige sjanser og det handler om hvor mye lettere det hadde vært å leve om man bare hadde snakket med andre folk om hva man egentlig tenker og hvordan ting virkelig er.

Visstnok er det en av personene som kommer til å dø også. Og jeg aner ikke hvem av dem det er, for det kan være så mange av dem. Hat, langsomt sinne, akutt raseri, sjalusi frykt eller svik? Det kan være alt det, avhengig av hvem som tar knekken på hvem. Eller hva – for alt jeg vet kan det være en ulykke også, her er nok av ulykksalige menneskeskjebner.

Nå må jeg forte meg å lese litt før Saga våkner. Men jeg skal lese litt sakte, for jeg har lyst at den skal vare en stund. Slik er det gjerne med bøker jeg liker, jeg leser saktere og saktere. Jeg anbefaler denne boka – godt skrevet, Tore Renberg.

Morfar, Hitler og jeg.

Søvnløs med blod og jord

I natt fikk jeg ikke sove. I dag tidlig, da jeg stod og strøk skjorte, sa jeg til Andreas:

Jeg tror kanskje jeg må finne meg noe mer søvndyssende enn Germanske SS Norge når jeg skal legge meg i natt!

Han så på meg, bare. Sa ikke noe. Men jeg er ganske sikker på at han tenkte at «Here we go, again. Nå er det andre verdenskrig som gjelder. Igjen».

For jeg leser bok nå, jeg leser Ida Jacksons bok Morfar, Hitler og jeg. 

morfar hitler og jeg

Det er ikke første gang jeg fordyper meg i andre verdenskrig-tematikk, for jeg har i mange år vært svært interessert i dette, men da især Holocaust-overlevendes beretninger. Jeg leste alt jeg kom over, og da jeg pløyde igjennom Kristian Ottosens bøker om konsentrasjonsleirene for en del år siden, holdt det på å rakne for meg. En stor stabel med bøker på nattbordet, grusomme fortellinger om ondskap utenfor fatteevne. Jeg kunne ikke skjønne at det var mulig for mennesker å utsette andre for slike redsler. Innimellom var det som om jeg kunne se ansikter fra massegraver i taket. Jeg leste og leste og fikk ikke sove og en dag satte Andreas foten ned og la, riktignok med et smil om munnen, ned et bøker om andre verdenskrig-forbud. Nå fikk det faen meg være nok.

I Dagsavisen i dag, 5/1, er Ida intervjuet i forbindelse med at landssvikarkivet åpnet for alle fra årsskiftet.
I Dagsavisen i dag, 5/1, er Ida intervjuet i forbindelse med at landssvikarkivet åpnet for alle fra årsskiftet.

Men nå er jeg på full fart inn i problematikken igjen. Men med en annen vinkling, denne gang. Mange har fått med seg at Ida Jackson har skrevet en bok hvor hun forteller om morfaren sin. Jeg anbefaler deg å lese bloggen hennes, hvor hun skriver om hvorfor dette var nødt til å bli en bok og hvordan hun arbeidet i skriveprosessen. Hun skriver om bestefaren sin, om Germanske SS Norge, om Brageprisnominasjon. Her finner du også lenker til intervjuer og omtaler. Du finner bloggen HER. Scroll og kos deg.

Jeg er ikke ferdig med boken. Jeg kommer til å lese den sakte. For, Ida skriver så bra at jeg må bruke litt tid her. Boken er tettpakket av historiske referanser og det er gjort et betydelig researcharbeid. Hun evner å skrive om dette på en måte som gjør at man føler man er på bokbad og historieforelesning samtidig som man sitter og snakker med en god venn – og ja, det er en kompliment, dette er mesterlig. Ida fletter inn egne erfaringer fra sitt eget politiske engasjement, men hennes var på ytre venstre, og hun gjør det motsatte av mange andre SS-etterkommere; Hun arbeider med å finne møtepunkter og likheter med morfarens ekstremisme, for hvorfor skulle hun ikke være påvirket av det, som for ham var så viktig?

Mennesker er så mangefasetterte. Selv om Ida selv ikke utbroderer for å score emo-poeng, tvert imot skriver hun nøkternt, også om det som må ha gjort vondt å skrive, så merker jeg at jeg stopper opp i lesningen for å tenke litt på denne morfaren som broderte bunadskjortene til barnebarna og som spilte fiolin. Morfaren som kunne male, bygge båter, skjære ut skrin og som smilte hele tiden. Morfaren som hadde vært frontkjemper for Hitler og som var redaktør for Germaneren.

I 2008 googlet Ida seg selv. I nysgjerrighet, kanskje, søkte hun med etternavn, pikenavn – og der, der på wikipedia lå det en bitteliten artikkel. Om morfar. Hun skrev det slik på gamlebloggen sin (den gamle bloggen til Ida er den prisvinnende bloggen Revolusjonært roteloft), her et utdrag:

Alle googler seg selv. Jeg har en rekke søkeord jeg sjekker ved jevne mellomrom, som «Virrvarr», «Revolusjonært Roteloft», «Ida Jackson», «Ida Søland Jackson», «Ida Sofie Søland» og «Ida Sofie Tjøstland Søland». Da jeg søkte på Tjøstland for en måned siden, fikk jeg opp en bitteliten wikipediaartikkel om morfar som historisk person.

«Denne artikkelen er dessverre kort eller mangelfull. Om du vet mer om temaet kan du hjelpe Wikipedia ved å utvide den», stod det. Det stod en linje med opplysninger jeg kjente igjen – som fødselsdato, hjemby og hvor mange barn han hadde.

Samt en bitteliten setning til: Han var siste redaktør av Germanske SS Norges avis Germaneren under andre verdenskrig.

En bitteliten setning full av familiehemmeligheter, skam og skrekk. Og jeg? Jeg ante ingenting om det før jeg leste det. Wikipedia – gjør skjeletter i skapet tilgjengelige for hele verden.

Jeg har tilbragt dagene med å lese historiebøker, rote i riksarkivet, sjekke kilder og henge på suspekte frontkjemperforum. Jeg har rullet opp informasjon om et levd liv jeg ikke klarer å pusle sammen med den morfaren jeg kjente.

Du kan ikke nyansere historiske fakta. Det finnes ingen formildende omstendigheter rundt deltagelse i Germanske SS. Jeg kan ikke legge til i wikipediaartikkelen at han alltid smilte og broderte verdens vakreste julekalender til barnebarna sine selv om han var organisert nazist en gang i tiden. Det fine er at jeg kan skrive det her.

Det ble mange timer med historiebøker og arkivleting, samtaler med slektninger og historikere. Og så ble det denne boken. Som jeg nå veksler mellom at jeg ikke klarer å legge den fra meg, samtidig som jeg vil lese den så lenge som mulig. Jeg håper du også leser den, at så mange som mulig leser den. Både fordi det er et viktig bidrag til samfunnsdebatten og historien vår, men også fordi Ida skriver så vanvittig fint, nært, saklig og vakkert – på en gang.

Kjære Linnéa Myhre

Brev

Jeg har en uvane. Jeg får nemlig helt oppheng når jeg har lest noe jeg liker. Da jeg hadde lest 23-salen av Ingvar Ambjørnsen ble jeg så begeistret at jeg sendte ham en melding på facebook og ba om å få ta en prat med ham på telefonen, noe han sa ja til. Jeg tror han var i Hamburg da vi snakket sammen og jeg var fryktelig nervøs. Jeg blir så lett starstrucked.  Det er helt latterlig. Jeg så Jan Eggum en gang, på Flesland, og jeg hadde så lyst til å løpe bort til ham og si: – Å, ta meg med, ta meg med, no vet eg du fins, at du er min prins. Men da ville han sikkert bare sett rart på meg og kanskje dultet litt hardt borti meg med gitarkassen sin.

Jeg skal ikke ringe til deg, altså. Og siden du hater flyplasser skal jeg la deg være i fred dersom jeg skulle slumpe til å se deg på en flyplass en gang. Det går sikkert bra, for jeg flyr ikke så mye, så sannsynligheten er temmelig liten uansett.

Jeg har lest boken din. Jeg har lest Kjære og jeg har hatt den som en slags klump i halsen helt siden jeg begynte å lese den for noen dager siden. Jeg har lest i denne rekkefølgen:

rekkefølge kjære

Som du ser gikk det greit helt i begynnelsen, men så startet rotet og jeg begynte å lese litt her og litt der i boken. Den tilfeldige rekkefølgen førte til at jeg ikke fant det andre brevet til Finn før tidligere i dag og jeg fant ikke brevet til Eivind Hellstrøm før nå.  Så der ser du hva som skjer hvis man ikke har system. Jeg synes det var litt hyggelig at det var et slags fanbrev til Hellstrøm og jeg er helt enig med deg. Jeg tror ikke Eivind Hellstrøm selv vet at han er på Twitter eller Facebook. Jeg tror ikke den ekte Eivind ville ha skrevet :) etter alt han skriver. Den siste sesongen av Hellstrøm har vært litt i overkant koko synes jeg. Jeg liker å se på programmer om matlaging, men synes vel ikke det er like interessant å se folk som bare spiser Nugatti eller kjøttdeig. Jeg klarer på sett og vis å relatere meg til det, siden det var en periode i livet jeg kun ville spise Troika og Noras hjemmelagde bringebærsyltetøy. Og så kanskje noen riskaker. Alt annet føltes litt for komplisert. Dessuten sier du det utrolig godt i brevet til hun som skriver hun gjerne skulle ha hatt anoreksi fordi hun synes det virker som en lett måte å gå ned i vekt på: – Jeg mener, er du sikker på at du har lyst til å vie alle døgnets tider til å tenke på mat? For det er det anoreksi handler om. Ikke om å bli tynn. Du kan ikke bare slutte når du er tynn nok, du blir aldri tynn nok.

Jeg synes du skriver bedre om dette enn jeg har sett andre steder, noengang. Det er en stor kompliment. Det er ikke det at jeg mener du skriver bedre enn forventet fordi jeg ikke forventet noe. Jeg bare synes du skriver bra, punktum.

Du skriver om Finn, som jeg skjønner er Finn Skårderud. Jeg skjønner at han betyr mye for deg. Jeg har aldri snakket med ham, men jeg hadde en lang periode for et liv siden hvor jeg brukte bøkene hans hver dag. En periode hadde jeg nærmest et religiøst forhold til dem. Siden han refererer mye til annen litteratur også, ble det etter hvert til at jeg leste veldig mye om kropp, mat, angst og uro. For å være ærlig tror jeg ikke at jeg ble noe bedre av det, men det kan jo hende det er bedre hjelp i å snakke med ham. For min egen del var det beste å være mindre opptatt av alle disse inne-i-hodet-tingene. Etter hvert ble det hverdagslig å leve, og slik har det vært i mange år. Jeg som var så livredd for A4. Jeg husker han skrev mye om ørkenen. Det tenker jeg fremdeles på av og til, jeg fikk lyst til å dra til ørkenen.

Jeg leste egentlig aldri bloggen din. Egentlig visste jeg ikke så godt hvem du var før du var med på Skal vi danse. Det var så rart, for jeg har aldri likt Skal vi danse før, men jeg syntes du var veldig flink. Elegant og fin og så var det så utrolig koselig at det virket som om du etter hvert likte å være med. Det var som om det var en litt annen inderlighet i deg enn de andre, du vet når deltakerne står og småtigger om at seerne skal stemme på dem. Da så det ut som om du faktisk virkelig ville være med. Det er ganske sprøtt, men det var faktisk Skal vi danse som gjorde meg oppmerksom på at du skulle gi ut bok nummer to. Det blir som du skriver i et av brevene i boken, at det nesten er litt pinlig å skulle gi ut bok like etter å ha vært med på Skal vi danse, fordi det virker så utstudert og kynisk, som om du vil melke det kommersielle mølet maksimalt, bare tyne alt sammen litt ekstra, ka-ching. Men du var sikkert ferdig med å skrive boken lenge før finalen i Skal vi danse. For du kom til finalen, jeg håper du var stolt. At du er stolt. Jeg synes bare det var så ubeskrivelig kleint da Didrik Solli-Tangen i sluttintervjuet med deg sa to ganger på rad at: – Man blir bare så glad i deg! 

Jeg tviler ikke på det, men det virket bare så rart å si det, to ganger etter hverandre, som om han ikke kom på noe annet. Jeg synes du løftet armen så elegant i vignetten.

Brevet til Südøst gjorde at jeg måtte smile litt. Jeg begynte å gråte da jeg leste brevet til tante Margit. Og da jeg leste brevet til faren din en gang til, så begynte jeg også å gråte litt, for jeg har heller ikke hatt så mye kontakt med min far. Jeg får lyst til å slå faren din i hodet med VG Helg. Brevet til moren din er godt å lese. Jeg måtte le da også, du skriver så morsomt om å være opptatt av naboene og ikke minst det å skulle fortelle andre om hva naboene gjør. Du skriver at man må unngå å bli en gammel drittkjerring før man må. Jeg skal huske på det, for noen ganger snakker jeg om slike ting jeg også.  At den og den har gjort det og det, selv om jeg vet det er totalt uinteressant for den jeg snakker med og det også er uengasjerende for meg selv. Jeg burde være flinkere til bare å holde kjeft.

Jeg husker jeg leste et intervju med deg, og da sa du at det var greit nok å gi opp bloggen så lenge du kunne fortsette på instagram og twitter hvor du har titusner av følgere. En gang skal jeg nok lese bloggen din, til nå har jeg bare skummet litt igjennom de siste postene. Du tar fine bilder.

Du kommer aldri til å lese dette. Og hadde du gjort det, så hadde du ikke svart, siden du mener at man ikke skal svare på brev. Teller internett som brev?

Om elleve timer er det nytt år. Du liker ikke champagne, skriver du – du mener det er selve symbolet på alt som er galt. Håper allikevel du unner deg et glass, for det er bedre å drikke god champagne enn å bælme nedpå slapp hvitvin som man egentlig ikke bryr seg om. Jeg steker and, jeg gjør det nå slik at den kan hvile før servering i morgen. Det er veldig spesielt å tenke på hvor mye livet forandrer seg, og hvordan det ofte virker så lenge å tenke femten år frem i tid – og så nå, når jeg tenker femten år tilbake, er det vanvittig hvor fort det har gått og hvor mye som har forandret seg. Samtidig er det noen ting som forblir slik de har vært, og det er vel i hovedsak uvanene. Jeg har vært motsatt av deg, jeg har alltid sagt at det går bedre enn det gjør. Jeg liker at du har hatt guts nok til å være litt tverr.

Takk for at du har skrevet en god bok. Jeg kommer til å gi den bort til mange jeg kjenner. Jeg lurer bare på hvorfor du kaller den en roman?

Vennlig hilsen

Victoria

 

Norsk etymologisk ordbok

Jeg er glad i språk og god tekst. Det er noe av grunnen til at jeg skriver selv, jeg liker flyten jeg av og til opplever, den fine følelsen av at akkurat de ordene havnet sammen, akkurat slik. Jeg er opptatt av ord og tror at måten vi snakker om noe på bestemmer mye av hvordan vi kan endre holdninger. Ord er mektige saker.

OrdPaaVandling2.indd

Klikk på bildet eller HER for å kjøpe boken hos Tanum (annonselenke). Hvis du vil kjøpe den har de den til rabattert pris på Tanum nå, der er den satt ned fra 599,- til 349,- kroner og det er fri frakt

Ofte tenker jeg på og lurer på hvorfor ordene er som de er og hvor de kommer fra. Hvordan ble ordene opprinnelig brukt? Hvordan har de endret seg i løpet av tiden? Det er det tydeligvis også flere som har interesse av, for Norsk etymologisk ordbok ble en bestselger og vant Bragepris i fjor (faktabok for voksne). Det tok forfatteren Yann de Caprona sju år å skrive dette mesterverket. Boka, som er på størrelse med en yogablokk veier to og en halv kilo og 12000 ord og deres opprinnelse har fått plass mellom permene og beskrives over nesten 2000 sider. Fantastisk!

– Så den ønsker jeg meg til jul!

Sa jeg. Til Andreas for en stund siden. Men, det må jeg ha glemt, for i helgen, i bilen, fortalte jeg ham om julegaven jeg hadde ordnet til sønnen i huset. Blant presangene fant vi, nettopp: Norsk etymologisk ordbok. Andreas sukket høylydt og jeg tenkte at det var da fælt så uengasjert han skulle være, men så sa han til meg i går at jeg var en dust. Dust? Tenkte jeg. Hvorfor det?

– Det er jo helt dustete å si at «det ønsker jeg meg til jul» og så går du rett ut og kjøper det selv etterpå! Jeg har jo kjøpt den jeg også! Til deg til jul. Kjerring.

Har du? Å, takk! 

Da bare så han på meg. Du vet, så på.

Så nå har vi to. For, som Andreas sa – det er jo ikke Bendik som vil ha den, det er du. La den stakkars gutten få slippe. Gi ham noe annet!

Så da tenkte jeg at jeg kunne gi den til en av leserne mine. Trekker ut en heldig vinner blant de som kommenterer enten på bloggen eller på facebooksiden du finner HER . Det eneste du må gjøre er å si hvorfor du vil ha boken selv eller hvem du vil gi den til. Trekker når facebooksiden når 450 likere, kanskje vi rekker det før jul?

Visste du at det ikke er lov å kreve deling av statusoppdateringen for å kunne vinne i facebookkonkurranser? Derfor har mange nå begynt å skrive «del gjerne» – og det sier jeg også. Jeg blir glad om dere deler slik at mamsi.no får flere lesere, jeg lover dere mange gode ord og fin tekst i 2015 også.

Ønsker deg en god dag!

I kveld på et slott, i morgen på brostein

 

Gjestebud på Skaugum

Torsdag kveld var jeg på gjestebud på Skaugum. Kronprinsen og kronprinsessen har de siste ti årene invitert til gjestebud hvor det å møtes som mennesker er det viktige. Hvilken bakgrunn man har, hva man gjør, hvilken sosial status man har, om man har sittet inne, har rusproblemer, psykiske helseproblemer eller tilhører minoritetsgrupper og på andre måter har opplevd eksklusjon – ikke noe av det skal bety noe på gjestebud. Utgangspunktet for gjestebudene var TV-aksjonen i 2004, Hjerterom het den, og den var et samarbeid mellom Rådet for psykisk helse og Kirkens bymisjon. Kronprinsessen var TV-aksjonens beskytter.

gjestebud

victoria skauhum 2005

Første gang jeg var med på gjestebud var i 2005. Jeg var sammen med Rådet for psykisk helse, det var jeg i år også. Rådet og jeg har hatt mange former for samarbeid opp igjennom årene. Jeg har sittet i utvalg der, jeg har ledet utvalg der og jeg har jobbet der. Bildet er fra første besøk. Bildet fra denne gang har jeg ikke sett ennå. Da Emilie så dette sa hun bare «Mamma, da var du lav!» og jeg smilte og sa at jeg er nok ikke noe høyere nå, men kanskje litt rundere.Og litt gråere. Tiden virker vel gjerne slik.

Torsdag kveld åpnet kronprinsparet dørene for det hittil tiende gjestebudet. Flere av de som deltok i går hadde vært med tidligere, men det var også flere som ikke hadde vært der før. Vi møtte opp i Kirkens bymisjons lokaler i Fred Olsens gate og kjørte buss sammen til Skaugum.


Magisk musikkøyeblikk

Det var mørkt, det er jo slik nå på denne tiden av året, det blir tidlig mørkt. Bussen stoppet like nedenfor porten, og vi steg ut. På bakken lå det litt snø, og snøen smeltet rundt alle faklene som var satt opp for å hilse oss velkomne da vi gikk opp bakken fra porten og opp til huset. Det var stemningsfullt og fint. Jeg tenkte at jeg måtte passe på så jeg ikke snublet på vei inn. Inne var det vakkert.

Jeg måtte smile litt, tenkte på hvor rart og sammensatt det er, livet. Det ene øyeblikket er man her. Så der. Vi hilste på kronprinsparet en etter en, og fikk et lite glass før vi ble ønsket velkommen inn til et miniseminar, en halvtime med faglig innhold – hvordan har feltet utviklet seg de siste ti årene etter TV-aksjonen? Har samfunnet blitt varmere? Har det blitt rausere? Det var en enighet om at, ja, det går fremover, men vi er ikke helt fremme. Det kan bli bedre. Det kan alltid bli bedre. Det var fine og minneverdige innlegg.

Vi satte oss, vi fikk mat og vi spiste. Bordene var vakkert pyntet og jeg likte godt blomsterpynten, det var enkelt, slik jeg liker det. Enkle blomster i små vaser rundt om på bordet. Noen av rosene så nesten svarte ut, og jeg spurte han som var ansvarlig for bordene og han sa at han hadde brukt blåfarge i vannet, da ble rosene slik. Det var mange andre blomster også, og lys, sølv og pent service. Alt var utrolig fint.

Med ett hørtes lyden av musikk. Fire musikanter kom gående. Det var tre menn, en kvinne – og det var glade toner som strømmet ut, det var trekkspill, fiolin og ståbass. De spilte og sang og da første melodi var ferdig tok kvinnen ordet, hun presenterte musikerne. To av dem var far og sønn, fra Romania, Gheorghe og Valentin. Gheorghe, fortalte hun, hadde i alle år livnært seg av å spille på restauranter og fortau opp igjennom Europa og for pengene han hadde sendt hjem hadde hans fire barn overlevd. De hadde gått på skole og Valentin hadde studert musikk. Valentin, sa hun, har dere kanskje sett før, for på sommeren spiller han på gaten utenfor Stortinget.

Hun fortalte en historie om handlingen til den ene melodien. – Gud, hadde romfolket sagt, hvorfor ga du alle på jorden et land, alle foruten oss? Og Gud hadde svart at de skulle få et land, musikken skulle være landet, og så satte de i gang igjen med å spille og i øynene mine ble det tåreslør, for det var så ufattelig sterkt å se på Valentin som spilte, for han var så tydelig preget og rørt, innimellom ristet han på hodet, som om han måtte fokusere på nytt. Skjer dette? Er jeg her? Er det dette jeg ser? Ja, tenkte jeg, du er her. Vi er her alle sammen, mange av oss mot alle odds, kanskje.

Det ble ikke sagt noe om gesten bak dette, men det føltes ikke nødvendig. At det skulle bli rumensk folkemusikk på Skaugum, var utrolig fint. Det var rørende, vakkert og verdig. Jeg oppfattet det som et innpsill i debatten om at det er livsnødvendig med mer raushet og varme.  Jeg skal huske på dette øyeblikket resten av livet, jeg er så takknemlig for at jeg fikk oppleve det. Hele kvelden var fin, men musikken og historien rundt den, den var magisk.

Og jeg tenkte på livet, hvordan det svinger, at i det ene øyeblikket er man her, siden der, og i kveld kan det være et festsal og i morgen kan det være brostein. Vi vet ikke, og livet kommer uten garantier. For oss alle.

Jeg også

Nødhavn

-Takk for at du fortalte det, jeg har også opplevd en del av det samme, hører jeg av og til etter jeg har holdt et foredrag eller skrevet noe som har med å komme seg fra psykiske helseproblemer å gjøre. Det er jo ikke rart at det er mange med slike opplevelser, psykiske helseproblemer rammer bredt og hvem som helst. De aller fleste har vel enten slitt selv, enten i korte eller lange perioder, eller står nær noen som har gjort det, eller gjør det. Allikevel er det noe man gjerne ikke snakker om, det skal gjemmes vekk, i alle fall når det står på. Mange strever alene.

Etterpå er det gjerne litt annerledes. Folk liker jo å høre en historie om å kjempe seg igjennom, historier om å overvinne prøvelser, om å overleve håpløsheten. Vi liker å høre historier om mestring og håp. Når kjente personer står frem og forteller om sine depresjoner og svarte stunder, får de ofte mange godord. Når jeg forteller åpent om at sånn, sånn var det – mens nå er det slik, merker jeg at jeg blir litt opptatt av å vise at bedringen ikke skjer som ved et trylleslag. Ofte tar det tid og for mange er det noe som skjer i faser, at man kommer seg litt etter litt, at man henter seg inn gradvis.

De gangene jeg selv har vært åpen, har jeg alltid fått positive tilbakemeldinger, og det tror jeg veldig mange andre også får når de står frem med sin historie. Det jeg imidlertid ønsker meg, er at vi blir litt flinkere til å vise generøsitet med de som står midt i problemene her og nå. Det er jo ofte når man befinner seg midt i stormen man trenger en nødhavn, ikke når alt har roet seg.

Det er mange gode bøker som er skrevet om dette, og jeg vil veldig gjerne løfte frem hele forfatterskapet til Arnhild Lauveng. Hun har selv både slitt og kommet seg, er utdannet psykolog og holder på med doktorgrad. Arnhilds historie byr på klokskap, mestring og håp, men sier også mye om at bedringsprosesser er krevende,både for personen selv, for pårørende og for omgivelsene. Jeg anbefaler dere å lese dette intervjuet fra Tidsskrift for norsk psykologforening, hvor Arnhild blant annet forteller om betydningen av å bli vist tillit:

– Du forteller en nydelig historie om et besøk hos moren din mens du ennå var svært syk?

– Ja, jeg skulle få reise hjem en tur, det var ett år siden sist, og det var bare et kort besøk i følge med to ansatte. Mamma hadde fått beskjed om at hun burde rydde bort alle kniver og spisse gjenstander, og knuselige ting hun var glad i. Hun kunne bruke pappservise, foreslo de. Men mamma dekket på med rosekoppene, de fineste koppene hun hadde, i løvtynt porselen, med lyserøde roser og gullkant. Hun hadde sett meg knuse kopper mange ganger før, og visste hvor lynkjapp jeg kunne være. Likevel dekket hun på i full tillit til meg. Jeg knuste selvsagt ingenting. Koppene og kaffebordet ropte ut hennes forventninger om at jeg tross år med en alvorlig diagnose fortsatt var Arnhild, jenta hennes, som var så glad i vakre ting. Det kommer jeg aldri til å glemme.

Jeg glemmer aldri første gangen jeg hørte Arnhild fortelle sin historie. Og jeg anbefaler bøkene hennes. Du kan finne en oversikt over bøkene hennes her.  Hun har i tillegg til bøker for voksne også skrevet bøker som egner seg til høytlesning for barn, bøker som kan fungere som inngangsport når vi voksne skal snakke med barn om vanskelige temaer som savn, sorg og glede. Jeg har ikke lest serien om Jenny og Jakob ennå, men det skal jeg gjøre. Skriver om dem her så snart jeg har lest dem.

Ønsker deg en god søndag!

Bokvennen: Hjerne, hjerte, sjel

Mamsi anbefaler: Bokvennen

Bedre med et tidsskrift i hånden, enn en veske fra Luis Vuitton over armen, sier nå jeg.

Er du ute etter et godt tidsskrift vil jeg virkelig anbefale Bokvennen.

bokvennen 1

Dette er et prisvinnende og flott tidsskrift, som er et av de få som både skriver om tidvis ganske smal litteratur – og har lesere. Både Vinduet og Vagant er jo litt i samme galeien, men her er det såpass få faste lesere at det nærmest er som en liten klubb, eller menighet, å regne. Bokvennen er, etter mitt skjønn, Norges desidert beste litterarturtidskrift, og jeg liker hvordan det er en blanding av gammelt og nytt – en del av tekstene i Bokvennen tar for seg bøker med mange bursdager bak seg, slik blir tidsskriftet tidløst, og holder seg aktuelt lenge. At det også løfter gamle bøker opp og gir dem en slags ny renessanse, er også fint.

bokvennen0413_800

Det skjedde en forandring, særlig i det designmessige, men også  innholdsmessig med nye spalter, da  Gabriel Michael Vossgraff Moro overtok som redaktør for noen år siden. På nettsidene står det, og har lenge stått, at de søker hans etterfølger, men hvorvidt de har funnet noen vet jeg faktisk ikke.

bokvennen

Bokvennen er et veldig godt julegavetips, både enkeltnumre og abonnement.