En aldri så liten hyllest til The Kåss Furuseths

Det er 2. desember, det er sånn passe sent på den tidlige delen av kvelden. Stua er preget av rotet fra lekende barn, alt har de dratt ut, av kasser og fra skap, det ligger her og det ligger der. Så da vet i alle fall jeg hva jeg skal gjøre den neste timen. Senere i kveld skal jeg jobbe med et kurs jeg driver og tar, for sånn har det altså blitt, det blir bare mer og mer å gjøre og jeg varierer  mellom å tenke «hjelp, wæ!» og å kose meg glugg. Mest det siste. Så, i kveld når alt er rolig her skal jeg skrive oppgave på engelsk, og det blir stønn og stress og høyt blodtrykk, for det er jo jeg som er søsteren til Thor Heyerdahl.

Men! Det var jo ikke det jeg skulle skrive om. I dag skulle jeg bare komme med en aldri så liten anbefaling. I går, på bussen hjem fra jobb måtte jeg nemlig skru av podcasten til The Kåss Furuseths, fordi jeg rett og slett holdt på å le meg helt i hjel. Det er jo egentlig aldri feil å le seg skakk, men akkurat på bussen når alle skal hjem fra jobben samtidig, så føles det samtidig bittelitt malplassert. Jeg vil jo ikke egentlig være hun gale.

Dessuten er det ikke godt å vite hva som skjer hvis man bare begynner å le ordentlig høyt og ukontrollert på bussen der man sitter alene for seg selv og holder på pc-veska og en bærepose med mat og egentlig ser ut som en stusselig og relativt sett sliten person i begynnende midtlivskrise.

Jeg begynte å tenke på om jeg hadde fått lov til å bli med i familien til Else og Ramona og kom vel egentlig frem til at ja, de bør absolutt innlemme meg i familien, for da kan jeg være hun som lager mat til dem og de kan lære meg litt om radio og humor (for jeg kan jo veldig lite om radio selv om jeg hører mye på det, og humoren min er mest noe som skjer inni meg – jeg er dessverre en ganske ikke-morsom person) og dessuten virker faren deres så enormt hyggelig og han kunne godt fått lov til å være faren min også. I tillegg virker bestemora deres veldig kul og jeg er en sånn som synes det er hysterisk morsomt å høre bestemor Kåss Furuseth si at hun ikke akkurat synes Morten Ramm ser ut som en bankmann. Jeg er usikker på om det sier mest om Morten Ramm eller om meg.

– Hva er det for noe gærent med deg, tenker du kanskje (om meg) – for hvem er det som driver og tenker på å bli familiemedlem med folk på en radio? Til de som lurer på om det har klikka for meg, kan jeg berolige – for atte nei – og dessuten er det en del av programkonseptet at de vil at folk skal skrive inn og søke om å bli medlem av familien deres. Hør selv og le deg i hjel, jeg elsker i alle fall hvor vittige de er sammen.

Jeg tror jeg må søke om familieopptak.

Søknad kommer. Jeg har faktisk prøvd å skrive den nå, men jeg blir stadig avbrutt. Jeg kan liksom ikke gaule til ungene som ikke får/vil/klarer å sove at

de må være stille sånn at mamma kan forte seg og søke om opptak i en familie hos noen på radio. Nei, sånn kan vi ikke ha det. Det får bli en annen dag!