Bloggdebatt og Mediesamfunn

Mediesamfunn betalte for reise og opphold //

Det er veldig lenge siden jeg skrev noe, for først var det travelt og så var det påske og da var det det motsatte av travelt så da rakk jeg i alle fall ikke å skrive noe. Jo, også var det det at jeg jeg egentlig ville vente til Mediesamfunn var ferdige med å lage podcast av debattmøtet i Bergen, for det hadde jo vært litt til hjelp å lytte til den først, for det er jo ikke akkurat slik at jeg husker helt ordrett hva verken de andre, eller jeg, sa. Men rett før påske fikk jeg vite at det vil ta bittelitt tid før den podcasten er ferdig uansett.

Så, da får jeg ta det på husken.

på toget 1

Jeg tror jeg må starte med å si at jeg tok toget til Bergen. Det var helt perfekt. Seks timer med bok, pc og utsikt. Kunne ikke blitt bedre. Dessuten liker jeg godt at man bare kan gå rett på toget og bli der helt til man er fremme. Ikke noe flytog, rulletrapp, gå langt, innsjekk, sikkerhetskontroll og vente litt og så fly  i førtifem minutter. Togstasjonen i Bergen ligger midt i byen og bare et lite minutt fra hotellet jeg skulle bo på, men jeg klarte allikevel å gå meg vill. Nesten utrolig, men jeg gikk i alle fall helt motsatt vei noen minutter før jeg skjønte at det måtte være feil. Jeg kom meg til hotellet. Kikket på klokken og fant ut at jeg hadde et par timer til opplegget skulle starte. Flaks jeg ikke er så veldig rosabloggersk anlagt, for da hadde det blitt knapt med tid for hår og sminke. Som den gråbloggeren jeg er ville jeg heller bruke en halvtime på å forberede meg litt. Sak foran skjønnhet, det er ikke et smådumt mantra.

Dessuten måtte jeg komme meg avgårde i veldig god tid, for jeg hadde tross alt nettopp gått meg vill mellom Bergen togstasjon og Grand Terminus. Derfor kom jeg opp til salen vi skulle være i  til og med før arrangørene hadde kommet. Jeg tenkte: Det var veldig mange stoler her inne, da! Tenk om det nesten ikke kommer noen. Da blir det god plass! Men det kom faktisk veldig mange, jeg tror det var fullt! Akkurat hvor mange det var der vet jeg ikke sikkert, men det var sikkert et par hundre?

Da jeg kikket ut i salen føltes det som Wembley uansett, og siden jeg visste at det skulle tas opp ble jeg ekstra nervøs. Jeg blir alltid så nervøs og når jeg er nervøs blir jeg klønete. Såpass klønete at jeg ikke hadde lyst til å strekke meg frem for å helle opp et glass vann. Dermed ble jeg tørr i munnen og bet meg i kinnet. Derfor vil nok den observante lytter høre på podcasten at det høres ut som om jeg snøvler av og til.

Vi var et fint lite panel med refleksjoner fra ulike hold. Foruten meg selv var det disse som var med:
Øyulf Hjertenes, sjefsredaktør i Bergens Tidende.
Kristian Bjørkelo, stipendiat i medievitenskap ved UiB
Line Noer Borrevik, journalist, tidligere nestleder i PFU, og  som nå skriver masteravhandling om presseetikkens legitimitet.

Samtalen ble kyndig ledet av Ida Vikøren Andersen.

Det eneste som var synd var at Tine Monsen ikke kunne komme. Hun var første blogger til å forplikte seg til å følge Vær Varsom-plakaten og det ville ha vært spennende å høre hennes betraktninger.

 Foto: Anders Helgerud/Mediesamfunn

Foto: Anders Helgerud/Mediesamfunn // I fokus på bildet: Ida Vikøren Andersen (Mediesamfunn) og Øyult Hjertenes (sjefredaktør i BT).

Så, ja. Jeg var nervøs. Men samme det. Jeg var der! Jeg prøvde å si lure ting. Jeg prøvde å fokusere på flere ting samtidig. Både dette med transparens og reklamemerking og dette med at en del bloggere pusher barna sine som levende reklameplakater. Jeg synes ikke noe om det. Og så er det vel kanskje slik, at der det er lettere å regulere reklamemerking med bestemmelser i markedsføringsloven, så kan det fort være litt vanskeligere å si noe konkret om hvordan barn faktisk ikke bør eksponeres på internett i den grad en del av de store bloggerne gjør med ungene sine. For det er jo ikke slik at vi med sikkerhet vet om det vil skade noen. Dessuten er mange av ungene ennå så små, at mange av dem ikke ennå er klar over i hvilken grad foreldrene deler livet deres med de som klikker seg inn. Ennå, altså. For internett består (Leif Osvold tok feil! Hvor mange ganger tror dere han har hørt dét?) og det vi legger ut om ungene våre i dag vil de snart selv kunne lese. Og jeg tror i alle fall mange av dem kommer til å oppleve at det er mer enn trist at livet deres ble brettet ut på internett slik at foreldrene kunne tjene penger på at de søte små var vandrende reklamebannere for Lindex, Adams matkasse eller pannekakejern fra Jernia.

Foto: Anders Helgerud/Mediesamfunn // Jeg ser sånn passe skeptisk ut. Burde øvd på posering (neida). Line Noer Borrevik (tidligere nestleder i PFU) og Ida Vikøren Andersen titter bort på Øyulf Hjertenes.

Noen sammenlikner bruken av barn på blogg med barn som har roller i spillefilmer eller TV- og magasinreklamer. De som mener det er to sider av samme sak har misforstått noe fundamentalt. Hvis jeg ser en reklamefilm for Cubus på TV, så aner jeg ikke noenting om de ungene som spretter rundt på skjermen i tjue sekunder og promoterer klær fra vårkolleksjonen. Jeg vet ikke hva de heter, hvor de bor, hvordan soverommet deres ser ut. Jeg aner ikke noe om når de tok sine første skritt, hva de liker å spise, hvordan de har det når de er på helgeturer. Jeg vet ikke noe om fritidsinteresser, ønsker og drømmer. Om bloggerbarna derimot vet vi så mye at det føles helt kikkeraktig og jeg mener foreldrene opptrer uetisk på vegne av ungene sine.

 Foto: Anders Helgerud/Mediesamfunn
Foto: Anders Helgerud/Mediesamfunn // Her er også Kristian Bjørkelo med. Endelig fikk jeg møte ham som jeg har visst om på internett så lenge! Stas!

Men det er en vanskelig diskusjon å ta. For hver gang man sier noe om dette, sier man jo implisitt noe om at man ikke setter pris på hvordan disse foreldrene opptrer som…nettopp foreldre. Og da er det fort gjort å trå feil. For jeg tror jo de aller fleste av disse bloggerbarna har det fælt så bra og at foreldrene deres er mer glad i dem enn livet selv. Det er bare det at de tar fra ungene mulighet til selv å bygge en egen identitet på sosiale medier og de deler ting i kommersielt øyemed, nettopp for at de ved å dele det personlige, private og nære bygger videre på de samme parasosiale interaksjonsmekanismene som rosabloggen også er basert på. Det handler om kjøp og salg. Bloggeren skriver om hverdagen og livet og krydrer det hele med en produktplassering så snedig og utstudert at mange av de som leser disse bloggene ikke engang skjønner at de blir utsatt for reklame.

Der det kanskje kan være vanskelig å skulle ansvarliggjøre foreldrene, mener jeg det bør gjøres mer for å ansvarliggjøre de som står bak bloggerne. Da tenker jeg særlig på aktører som United Influencers, Anti, Nettavisen (blogg.no) og Familieprat. De er ikke foreldre. De er bare kommersielle aktører som tjener penger på at de som blogger under dem deler privatlivet sitt på nett. Jeg mener de bør ta ansvar og utarbeide etiske retningslinjer som faktisk betyr noe i praksis og at de i større grad enn nå legger seg opp i hva bloggerne skriver.

Jeg prøvde å si noe om dette i diskusjonen i Bergen. Eller, diskusjon og diskusjon – det var mer et samtalepanel. Vi avbrøt ikke hverandre, vi kaster ikke papir i luften eller veivet med hendene. Egentlig var det vel litt for temperaturløst og høflig stemning, kanskje. Men det var liksom bare slik settingen var og dessuten kan det kanskje være greit at man lar den andre snakke ut før man selv sier noe. Da blir det jo lettere å skjønne noe for den som hører på. For noe av det jeg hadde i tankene, var at mange av de som satt og hørte på kanskje ikke engang hadde tenkt så mye over at det med reklamemerking eller eksponering av barn er reelle problemstillinger i det hele tatt. Noe av det som var veldig positivt var at det i etterkant kom tilbakemeldinger fra tilhørere om at tiden hadde gått fort, at det ikke var kjedelig å høre på.

 Foto: Anders Helgerud/Mediesamfunn
Foto: Anders Helgerud/Mediesamfunn

 

En stor del av samtalen dreide seg også om hvordan tradisjonelle medier, og kanskje især nettpublikasjonene, har kastet seg over innholdsmarkedsføringen. I korte trekk vil det si at det utarbeides kommersielt stoff på vegne av en oppdragsgiver, men at disse artiklene likner så mye på tradisjonell journalistikk at det ofte kan være vanskelig å skille mellom hva som er hva. Her skulle jeg ønske at jeg hadde utfordret Hjertenes mer, for det er et viktig tema. Jeg ønsker meg en tydeligere markering av hva som er kommersielt innhold og hva som er redaksjonelt innhold. Jeg tror nemlig ikke jeg er alene om å lese flyktigere på nett enn på papir, og det skal mer til før jeg skjønner hva som er hva på nett. I artikler om vårens trender og hvordan man styler tightsen sin, så er det kanskje ikke så fryktelig farlig, men det jeg er «redd for» er at avisene, i kampen om reklamekronene, vil forkle saker som har budskap som vil påvirke oss på viktigere saker enn som så.

Det er også en fare for at innholdsprodusentene opptrer som om de var vanlige journalister, slik at det ikke går tydelig nok frem for dem de «intervjuer» at de ikke er med i en nettavissak, men i en reklame for et produkt. Også for den som leser kan det være uklart om man leser en redaksjonell sak eller annonseinnhold. I samtalen i Bergen ble noe av dette eksemplifisert gjennom VGs Familielivsatsing i samarbeid med Rema 1000, som endte med PFU-fellelse for VG. Nå var jo ikke VG med i samtalen og kunne således ikke forsvare seg, men jeg mener allikevel at det var en relevant sak å trekke frem.

Noe av det jeg savnet i dette panelet var en stor kommersiell blogger og en representant fra noen av de store bloggsamarbeidsaktørene. Jeg skulle veldig gjerne ha hørt noen av de store bloggerne snakke mer om bakgrunnen for hvorfor de velger som de gjør, både med hensyn til reklamemerking og eksponering av ungene. Ikke for å grille eller henge ut, men fordi jeg mener at deres saklige synspunkter omkring dette ikke er så tydelige. Det er vanskelig å ta debatten om noen som ikke er en del av diskusjonen som i stor grad omfatter dem selv.


 

Ok. Jeg kunne sikkert ha skrevet side opp og side ned nå. Men her må det ryddes og dessuten har jeg en bok å lese. Jeg skal nemlig være med i et annet lite panel om en liten uke, i samtale med forfatteren Thorvald Steen. Det blir spennende – og handler om noe helt annet enn reklame og samtalen blir nok ikke så rosa. Men kanskje mer lavmælt om livet selv? Eller høyrøstet, jeg vet ikke. Det blir nok fint i alle fall.  Derfor har jeg startet med en av hans essaysamlinger nå, «Den besværlige historien» – og er godt å kunne skrive det uten å føle meg forpliktet til å sette på en annonselenke her. Det ville ha vært så rart om jeg skulle ha skrevet et langt innlegg om Thorvald Steen og så viste det seg at alt sammen bare var en reklame for Norli.

på flyet 1

Eller for Norwergian. For jeg tok jo fly hjem. Jeg rappet plassen til en kar, ved et uhell. Jeg hadde visst egentlig billett til plassen ved midtgangen. Han var grei og lot meg sitte ved vinduet, siden jeg allerede hadde rigget meg klar med kaffe, bok, podcast. Han så bare litt oppgitt på meg som ikke skjønte forskjellen på D og F. Men han var som sagt grei. Og utenfor vinduet var det fint.

5 kommentarer til «Bloggdebatt og Mediesamfunn»

  1. Høres ut som en bra samtale. Det er jo fint å få snakke ut, og at ikke ting blir så rødglødende som debatter ofte blir. Podcasten blir interessant å lytte til, du få si i fra når den er gjort ferdig.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *