Barnehjemsbestyrerens sønn

Boken har ligget i bokhyllen helt siden jeg kom hjem fra sykehuset etter at Saga ble født. Jeg kjøpte den mens jeg var på sykehuset, men jeg fikk meg ikke egentlig til å lese den – den virket så hard og jeg klarte ikke tenke. Siden det var trøblete omstendigheter i forkant av fødselen og jeg befant meg i en slags hybridtilstand mellom kjedsomhet og redsel, ble det aldri til at jeg leste noe særlig. Jeg så på iPad, leste litt i en og annen avis. Spilte Candy Crush.

Så gikk det to og et halvt år. Og før vi skulle reise på båttur for noen uker siden, fant jeg den frem, puttet den i bagen – og tenkte «kanskje nå!». Og det ble nå.

Jeg har lest litt i den omtrent hver dag de siste to ukene. Ikke så mye hver dag, for som regel har jeg ikke kunnet lese noe særlig før på kvelden (eller natta har det igrunnen blitt) etter alle de andre har sovnet. Det er noe sprøtt med døgnrytmen vår, det tar oss ikke lang tid før vi har forskjøvet døgnrytmen med flere timer. Jeg leser sakte, ikke bare på grunn av tidsklemme, men fordi jeg ikke orker å lese fort. Dette er kraftig kost.

Jeg har lest i avsky, undring, vemmelse og sterk fascinasjon. Jeg har måttet google, lese artikler, se dokumentarer og høre på snutter av Voice of Korea

Det er så sykt, det er så trist, vanvittig og jeg skjønner det ikke. Siden kunnskapen min om Nord-Korea er svært begrenset har jeg hatt nytte av å henvende meg til eksterne kilder. Helt overflatisk, selvfølgelig, jeg har ikke hatt mulighet til å gå så veldig inn i dette, så min kunnskap er mangelfull.

Siden jeg har snakket sammenhengende om Nord-Korea i over en uke, har jeg fått noen tilbakemeldinger fra familien om at det er blitt litt i overkant. Men det har vært så vanskelig å la være å snakke om det, jeg har måttet ventilere. Jeg blir sittende og tenke på det vanvittig bisarre i selve samfunnet Nord-Korea.

Jeg hadde egentlig tenkt til å skrive om selve boken , men jeg er jo bare halvveis. Jeg tror heller jeg logger av nå og leser litt videre i boken, Barnehjemsbestyrerens sønn,  av Adam Johnson.

Knut Faldbakken trillet en sekser på terningen da han anmeldte boken i VG. Anmeldere verden over har vært fulle av lovord og Adam Johnson vant Pulitzerprisen for boken i 2013.

5 kommentarer til «Barnehjemsbestyrerens sønn»

  1. Det er godt å finne tid til lesing, til å bli slukt av en bok. Til å bli fanget av historien som fortelles, spille filmen i eget hode og nesten ikke forstå at det er brennhet sommer ute når det jo nettopp var snøstorm i boka.

    Skal sette boka på lista over bøker som bør leses, men det høres ut som et overskuddsprosjekt fordi jeg så ofte blir revet med følelsesmessig. Slik var det med den siste boka jeg leste også «Morgen i Jenin». Den gav meg noe av den samme opplevelsen, og noen perspektiver på konflikten rundt lsrael/Palestina.

    1. Den leste jeg for noen år siden og nå husker jeg ikke så mye av selve historien, men jeg husker følelsen av boka og hvordan det var så mange fæle beskrivelser. Var det den boka hvor mannen til hovedpersonen fikk seg en yngre kone som den eldre fikk til å gjøre mye av grovarbeidet, eller blander jeg?
      Nord-Korea-boka er også litt krevende, for jeg er nok som deg, blir dratt inn og da koster det litt, bare vissheten om at det er vondt å lese om noe som noen andre må leve i… Det er voldsomt!

      1. Er nok en annen bok det, men jeg mener å ha lest den boka du beskriver. Må google litt.
        Morgen i Jenin handler om palestinere som blir drevet bort fra byen sin, og om livet i flyktningeleiren i etterkant. Det er noen forferdelige scener som jo skildrer virkelige hendelser med fiktive personer.

        1. Ja, stemmer det! Tror det var Tusen strålende soler… Men har lest Morgen i Jenin også. Lurer på om det var der bestefaren (?) snek seg over for å se på frukthagen han selv hadde stelt før okkupasjonen? Det er rart, bøkene går litt i surr en stund etter jeg har lest dem, selv om de liksom fyller alt der og da.

          1. Der minnet du meg på et par bøker jeg kan lese på nytt, takk!
            Ja, bestefaren som gikk tilbake til frukthagen er fra Morgen i Jenin. Merkelig hva slags knagger man henger det på, og hvilke bilder som fester seg.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *